Overskriften kan virke krigersk, men er heldigvis bare et ordspill. Som innlegg har jeg kunnet velge ifra et skattkammer av klassikere å skrive om. Valget falt da på et stykke av Ludwig Holberg kjent som Erasmus Montanus. Stykket handler om en bondesønn som har gått på universitetet i København for så å komme hjem til sitt opphavssted.
Mange av de klassiske skjønnlitterære verker og teaterstykker har i sin tur blitt oppført som filmer etter hvert som den teknologien ble bedre. Det er som kjent en kunst å lage god film av en historie som det tidligere bare fantes bokversjoner av. Ringenes herre ble skrevet i bokversjon i slutten av første verdenskrig. Det faktum at det først etter år 2000 ble forsøkt en filmatisering av det enorme bokverket, sier en del om hvor vanskelig det kan være å flytte en historie fra ett medium til et annet. Sjansen er stor for at vi selv enten har opplevd å, eller kommer til å bli skuffet der en bok er blitt til film. Noen ganger er det motsatt, nemlig at en usedvanlig tunglest bok blir mye lettere å hanskes med ved at vi ser en filmatisert versjon. Dette siste kan nok påstås om Erasmus Montanus som i bokform er ganske tunglest. Man må holde tunga rett i munnen for å greie å holde følge med handlingen i boka.
har to versjoner liggende ute som letter oppgaven med å holde oversikt i boka. Det skal sies at boka nok får et nytt liv og at den går over i en ny dimensjon ved hjelp av de ekstremt gode skuespillerne som spiller sine roller i stykket. Grunnen til at boka er kronglete er både fordi det er en utdatert versjon av dansk, men og fordi det stadig byttes mellom personene som fører ordet. Det danske språket som er brukt i boka og som står i boka er utdatert som dansk. Hvis man som meg selv kjenner noen som er danske og ber de om å lese boka må de lese flere ganger før de forstår hva som står der. Det sier en del om språket som er brukt i boka. I handlingen finner vi Jeppe som er bonde. Hans sønn heter Rasmus Berg og skal komme hjem etter å ha studert i København. Rasmus berg har sendt brev hjem mens han har gått på skole. Ettersom det har blitt stadig mer latin i brevene har Jeppe måttet få hjelp av stedets degn til å oversette. En degn er en skrivekyndig person som skriver og oversetter tekst for den lokale presten. Det viser seg fort at den rasmus berg ikke er det samme som den som dro. Rasmus som har byttet navn til Erasmus Montanus, er blitt en upraktisk og ufordragelig skikkelse som har kommet hjem. Erasmus Montanus blir fort gjennomskuet av sin egen bror Jakob som kaller han monsieur dromedarius som tilsvar for at Erasmus Montanus ber om å bli kalt for noe annet enn når han dro og egentlig er. et interessant sitat er; ¨ men du er fortsatt en bondegutt mens jeg er en filosofikum bakkoloreus¨, sagt av Erasmus Montanus. I løpet av kort tid ser vi hvor selvhøytidelig han er og man kan ut ifra den ene scenen og det som blir sagt få en god forutanelse om veien videre i stykket.
Det som er i særklasse fascinerende med hele stykket er de ulike grunnene til at det er blitt en klassiker. I mye av sivilisasjonens kjente tid har det vært en konstant kamp mellom sentrum og periferi. Dette vises tydelig i stykket i form av at bondekulturen og bykulturen utkjemper en kamp mot hverandre. En annen grunn til at stykket er blitt en klassiker er hvordan det evner å fremvise kampen mellom teoretisk kunnskap og praktisk kunnskap. Enda en grunn kan være at tro, påstander og fakta ikke alltid er lett å skille.
Kjærlighet gjør som kjent blind. Mye bortforklaringer og ordkløyveri som fremsettes i stykket er fortsatt å finne i våre dager. Vi kan selv se på debatten på eksempelvis norsk rikskringkasting https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/1971/FTEA00001771#:~:text=https%3A//tv.nrk.no/se%3Fv%3DFTEA00001771 på tirsdager og se politikere og andre med embete bortforklare ting som ikke egentlig lar seg bortforklare. Vi opplever selv fortsatt det som heter flertallstyranniet altså at flertallet blir tillagt å ha rett selv når flertallet rent faktisk har feil. Erasmus Montanus må nemlig bøye seg for flertallet og gå med på at jorden er flat selv om den ikke er det.
Stykket er en klassiker fordi de kampene vi ser utspiller seg i stykket fortsatt utspiller seg den dag i dag. Forhåpentligvis gjelder dette ikke for om jorda er flat eller rund da. Etter å ha lest boka og sett stykket spilt av gode skuespillere på nrk.no, er nok de fleste med på at den gamle norske kanonen fortsatt skyter treffsikkert også i våre dager.
Litteraturliste:
Nrk.no https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/1971/FTEA00001771#:~:text=https%3A//tv.nrk.no/se%3Fv%3DFTEA00001771 linken er til norsk rikskringkasting sin ene versjon av Erasmus Montanus.
Ludwig Holberg, Erasmus Montanus ( 2007), Vigmostad& Bjørke as, Bergen. Trykket 2017 opplag nummer 9.
Skjønnlitteratur tar utgangspunkt i fiktive mennesker og handlinger, men fortellingene inneholder allikevel ofte mye interessant kunnskap om virkelige forhold. Sigrid Undsets romantrilogi om Kristin Lavransdatter er et godt eksempel på dette. Fortellingen tar utgangspunkt i karakteren Kristin og hennes liv i Norge på 1300-tallet, og siktet på å være mest mulig historisk troverdig. I dette innlegget skal jeg se litt nærmere på den første boken i serien, kalt Kransen, og plukke ut scener derfra hvor vi kan lære noe om fortidens norske samfunn.
På et rent praktisk nivå kan det trekkes frem scener som peker på bygninger og lignende fra middelalderen. Dette finner vi et eksempel på når karakterene i fortellingen skal gå og legge seg:
«Om natten lå Erlend i ildhuset med svennene. I stuen sov Kristin hos fru Åshild i hennes seng og Eline Ormsdatter i den annen seng som var der.» (Undset 1996: 214).
Sitatet nevner to bygninger som fantes på et typisk middelalder-tun: ildhuset og stuen. Førstnevnte var et bygg med ildsted som i utgangspunktet ble brukt for tilberedning av mat, eksempelvis baking av flatbrød eller ølbrygging. Det utviklet seg etter hvert en skikk i Norge der bygningen også ble brukt som overnattingssted om sommeren, slik Erlend og svennene bruker den som (Dybdahl 2021). Det andre bygget, altså stuen, må ikke forveksles med den moderne betydningen av ordet. En stue refererer til hovedhuset folk bodde i på bygdene under middelalderen og utover tidlig nytid. Stuene hadde geografiske forskjeller arkitektonisk sett, men generelt hadde alle et hovedrom der folk både sov, lagde mat og spiste (Imsen & Winge 1999). I stuen der Kristin, fru Åshild og Eline sover berettes det om to senger. Dette var spesielt typisk for stuene i Setesdal hvor man bygget stuen med to senger i hovedrommet langs hver sin vegg vis-a-vis hverandre.
Bilde av et ildhus. Av Annelingua. Hentet fra snl.no/eldhus
Men fortellingen om Kristin Lavransdatter er ikke bare en innføring i fortidens bygninger, men også en skildring av de større samfunnsstrukturene. I fortellingen har kristendommens innflytelse fått en sentral plass. Det er i historievitenskapen omdiskutert hvor stor betydning kristendommen som religion hadde på vanlige innbyggeres hverdagsliv i middelalderen (Hamm 2019). Kirken som institusjon er allikevel anerkjent for sin sterke samfunnsposisjon. I Kransen skildres både kirken og troens betydning for Kristin i et åndelig øyeblikk fra klosteret:
«Kristin stillet sitt lys på Sankt Laurentii akter og knelte på bedeskammelen. Hun stirret stivt inn i flammen, mens hun sakte leste Pater noster og Ave Maria. Litt efter litt var det som kjerteglansen omsluttet henne, stengte ute alt som var bortenfor henne og lyset. Hun kjente sitt hjerte åpne sig, strømmende over av takk og lov og kjærlighet til Gud og hans milde moder – de kom henne så nær.» (Undset 1996: 113).
Fortellingen om Kristin Lavransdatter er, som vist i eksemplene, en forestilling av hvordan norsk hverdagsliv på 1300-tallet kan ha utspilt seg. I dette innlegget er det blitt dratt frem scener fra boken der gjenstander og åndeliv knyttet den historiske middelalderen er beskrevet. På denne måten er Kristin Lavransdatter ikke bare en fortelling om fiksjonelle mennesker og handlinger, men også en formidler av historisk kunnskap og eller tolkning av sådan.
LITTERATUR:
Dybdahl, A. (2021, 7. november). Eldhus. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/eldhus.
Sjå for deg at du sit på ei lang togrute. Tidleg på turen er der er eitt stopp du alltid plar å gå av på, der du kjenner til alt og alle. Du har alle minna dine der ifrå, der er mange kjensfolk, og du veit nøyaktig kva du går til. Du er klar over at det er mange andre menneske som heller føretrekker å gå av på andre stopp, men det er kanskje litt vanskeleg for deg å forstå, ettersom ditt stopp passar deg heilt fint. Tek du deg av og til i å føle deg «betre» enn dei, som ikkje gjer som deg? Går du i forsvarsmodus, og antar at desse menneska trur dei er betre? Lurer du på kva i alle dagar det kan vere med stoppet ditt som gjer at andre ikkje vel å gå av ilag med deg?
Då me tidelegare i haust las Erasmus Montanus, kjende eg med ein gong ei forståing og ein relasjon til verket. Eg relaterte fordi det kjenst ut som om eg har ein fot i kvar verd: Rasmus si verd, og alle på Bjerget si verd. Eg er oppvaksen i ei kjempelita bygd, men har no flytta ut og bur 11 timar vekke. Eg trur eg er like glad i den trufaste bygda, som er så føreseieleg og konstant, som eg er i det nye, blanke og ukjende bylivet. Likevel har skiftet frå bygda til byen skapt ei lita identitetskrise i meg. Heime var eg attkjenneleg ut ifrå kven besteforeldra og foreldra mine var, og kva bygd eg var ifrå. I ny by hadde eg ingen å referere til, og eg kunne plutseleg vere kven som helst. Det var like skummelt som det var spennande.
Ting gror fast om ingen nye endringar kjem til. Det kan vere både fint og dumt. Det kan skape tradisjonar og tryggleik, men kan også stå til hinder for nødvendig vekst. Personleg er eg eit tradisjonsmenneske, og eg likar å ha visse ting slik eg er vande med å ha dei. Så, lik som folk flest, kan eg la meg irritere når eg blir utfordra på desse felta. Så å vere open og gje endringar ein reell sjans er noko eg veit eg bør, men som eg alltid kjem til å måtte jobbe med, og eg merka dette spesielt for nokre år sidan.
Eg flytta ut på hybel for å gå på vidaregåande veka etter eg fylte seksten. Eg likte det og syns det var spennande, men eg reiste heim kvar einaste helg, sjølv om det tok over seks timar med buss kvar veg. Då eg flytta heim til heimkommunen min etter to år på vidaregåande for å gå på påbygg, følte eg meg endeleg heilt tilfreds. Eg slo meg fort til ro i mine gamle mønster, og følte at eg endeleg kunne slappe av. Med dette kom realisasjonen om at eg kjente meg heilt lik som då eg var seksten år. Eg såg på bilete frå den tida og anerkjente at eg hadde forandra meg smått i utsjånad, men eg visste at ting eg sa eller gjorde på den tida kunne eg like gjerne ha sagt eller gjort som attenåring også. Eg kjende meg brått litt småstressa, for så lenge eg kan hugse har eg alltid sett på versjonen av meg sjølv nokre år fram i tid som ein mykje meir moden og «ordentleg» person, og eg innsåg at eg aldri kom til å bli den personen. I alle fall ikkje om eg vart verande i dei same traktene.
Eg har alltid drøymt om å gå på universitet og å flytte langt vekk, men omtrent med ein gong eg flytta heim, var det ikkje like freistande lenger. Likevel sa noko i meg at dette var noko eg måtte gjere, og dersom eg ikkje gjorde det no, kom eg aldri til å gjere det. Det var jo tross alt ein del av meg som stadig var litt ueinig i dei kontroversielle meiningane ute på bygda. Eg stilna som regel til då samtalane omhandla «upopulære» tilflyttarar til kommunen, «hyttefolka» frå Bergen, vitsar om ulike grupper menneske etc. Dette var ting eg visste eg ikkje likte og som eg ikkje kunne ha forsvart. Eg syns det var feil at me reiste inn til byane for å feire 17. mai og for å gå på bar med haldningar som at folk ifrå byane er snobbete. Så klart, eg kunne forstå kvifor desse haldningane vart til, spesielt då folk frå byane kom heim til oss på bygda og kritiserte det dårlege utvalet i butikkane våre, at det er ingen kiosk på bensinstasjonane, og alle dei gongane fotballag aldri møtte opp på heimekampane våre. Dette irriterte meg også, for eg er jo kjempeglad i dei «gode» sidene ved å vakse opp der heime. Men eg kjente likevel ei trong til å ta avstand frå desse haldningane eg kjente på, som eg visste eg sjølv ikkje hadde dyrka. Eg var sterkt påverka, og alle meiningane mine hadde eg blitt fortald av andre.
I scene to i tredje akt av Erasmus Montanus seier Jesper til Rasmus: hør min kjære monsieur Montanus Berg, jeg har hørt at lærde folk skal ha så underlige meninger. Denne entreen kjenst det ut som om eg også får, nokre gongar. Då eg bestemte meg for å søkje på universitet i Kristiansand rundt juletider det året eg budde heime, trur eg dei fleste i kretsen min forstod det, på sett og vis. Eg var lenge kjend som «den jenta» som kunne engelsk og som brydde seg om utanlandsk politikk og slikt. Engelsk vart min latin, og sjølv om eg ikkje var i nærleik av Rasmus si trong til å formidle dette ukjende språket, veit eg at folk sleit litt med å forstå nødvendigheita med å kunne det i dei grader som eg gjorde.
Misforstå meg rett, eg har ein vanvitig støttande og forståande familie og vennekrets, og eg har eit stort nettverk. Dette er menneske som berre vil meg vel, og eg merka at mange syns det var ein tung vår og sommar før eg skulle flytte. Sjølv var eg utruleg lei meg, redd og engsteleg då det nærma seg, og den fyrste tida i ny leilegheit ilag med framande menneske i ein ny by, gav meg kjensla av å vere heilt åleine i den store verda. Til tross for dette visste eg inst inne at eg hadde gjort det einaste rette for meg på det tidspunktet, og det innsåg eg relativt fort. Det meiner eg framleis den dag i dag.
I motsetning til Rasmus, blir eg ikkje tvungen til å teie om ting eg har funne ut av eller opplevd når eg reiser heimatt. Men så er det jo ikkje revolusjonerande vitskapsfunn eg kjem med, heller, som at jorda eigentleg er rund. Likevel kjenner eg meg att i kjensla av at ting eg seier ikkje alltid set særleg spor. Eg merkar at vennane mine prøver så godt dei kan å hengje med på kva eg heldt på med på studiet mitt, og det set eg veldig stor pris på. Eg er ein av svært få som har gått på universitet av vennekretsen min heime. Men om eg nemnar med eit sukk at eg har mykje arbeid eller høgt studielån, får eg som regel høyre at det er mi eiga feil eller at det er nokså vilt å betale så dyrt for ei utdanning ein ikkje treng eingong. Heime lev ein fint med å ta fagbrev, for så å bli i same bedrifta i fleire tiår. Dette har også freista meg ein god del gangar når heimlengselen har blitt for stor, eller når eg har vore heime ein periode og det er på tide å reise ned igjen til Kristiansand.
Eg trur eg treng begge deler. Eg treng både Bjerget, men også København. Eg treng nedteljinga på mobilen min til kor mange dagar det er til eg skal reise heim igjen for å kunne ha det kjekt og leve livet i byen. Eg treng å tvinge meg sjølv til å vere litt ustø og ukomfortabel i ein ukjend by for å bli trygg. Eg er nøydd til å sitte eit par ekstra stopp på toget for å bli den eg treng å vere. Heldigvis for meg er ikkje livet ein einvegsbillett.
Litteraturliste:
Holberg, Ludvig, Erasmus Montanus, eller Rasmus Berg: comedie udi fem acter (1731). Bergen, Vigmostad & Berge, 2007.
Ludvig Holberg blir ansett som Norges første feminist, og hadde meninger rundt likestilling som var langt forut for hans tid. Han mente blant annet at kvinner burde kunne sitte i byråd og domstoler, få utdannelse, kunne ta seg av økonomien på lik linje som menn og han snakket også om noe som kan sammenlignes med dagens barnetrygd. Holbergs roman Niels Klims hadde så radikale likestillingstanker for den tiden at den måtte bli gitt ut anonymt. Likestilling var ikke bare et tema i Niels Klims, men også i flere av hans andre verk, blant annet Erasmus Montanus.
I Erasmus Montanus er protagonisten Erasmus Montanus forlovet med Lisbed. Etter å ha studert i København har Erasmus Montanus fått en del kunnskap som de ikke har tilgang til på bygda hvor han kommer fra. Noe av den mest radikale kunnskapen Erasmus Montanus har tilegnet seg er at jorden er rund, mens de andre på bygda mener den er flat. På grunn av at Erasmus Montanus mener at jorden er rund får han ikke lov av Jeronimus som er faren til Lisbed å gifte seg med henne likevel.
Jeronimus ser på seg selv som den som bestemmer over Lisbed. Dette fører til et opprør fra Magdelone som er Lisbed sin mor. Hun mener at denne uenigheten om jorden er flat eller rund ikke er nok til at Erasmus Montanus og Lisbed ikke kan bli sammen. Dette ser vi i akt 3, scene 6. Hvor Magdelone sier «Jeg vil min tro også have noget at side heri, thi er hun jeres datter, så er hun også min.» Dette starter en diskusjon mellom Magdelone og Jeronimus om hvem som er «sjefsforelderen». Magdalene tar makten tilbake ved å påstå at man kan være helt sikker på at hun er Lisbed sin mor. Hun sier at det derimot ikke nødvendigvis er sikkert at Jeronimus er Lisbed sin far. Dette er et eksempel på et kvinneopprør mot den dominante stillingen menn har i samfunnet, som er et opprør som dukker opp i flere av Holberg sine verk. Stykket slutter med at Erasmus Montanus ender med å si at jorden er flat, selv om han vet det er feil for å slippe å bli soldat og for å få Lisbed.
Selv om store deler av verden fortsatt stiller de samme likestillingsspørsmålene som Holberg stilte på 1700-tallet, har vi i Norge kommet et langt stykke lenger. I Norge i dag er vi generelt veldig opptatt av likestilling og enige om at foreldrene ikke får avgjøre hvem barna sine skal gifte seg med/ være kjæreste med. På tross av dette er det fortsatt en tradisjon at kvinnen blir ledsaget opp alteret av et familiemedlem. Som oftest er det hennes far som følger henne. Jeg snakker nå bare om dette med heterofile par som eksempel fordi likekjønnede bryllup ikke fantes da stykke Erasmus Montanus ble skrevet.
Det at bruden blir ledsaget opp alteret av sin far/ annet familiemedlem er et symbol på at den som følger henne opp alteret «eier» henne, for så å gi henne bort til hennes mann som skal «eie» henne fra nå av. Selv om vi i Norge i dag generelt sett ikke har dette synet lenger, synes jeg det er veldig interessant at vi fortsatt holder på denne tradisjonen som symboliserer en mening vi egentlig ikke har. De fleste ser på bryllupsdagen som en av de lykkeligste og en av de viktigste dagene i deres liv. Dagen er der for å feire kjærligheten vi har for hverandre. Det blir da nesten som om vi feirer dette symbolet på et utdatert kvinnesyn og praksis. Kanskje er det mest uskyldig uten å helt tenke på hvilke symboler som egentlig ligger bak tradisjonen.
Litteraturliste:
Owesen, Ingeborg. 2015. Norsk likestillingshistorie. Oslo. Fagbokforlaget. S. 30-34.
Sejersted, Jørgen Magnus. 2009. Den litterære kanon 1700-1900. Aschehoug.
Voluspà er en tekst jeg synes er spennende å forske på, den gir meg beskrivelsen av verdensbildet til nordmenn i den norrøne tidsalder, i den før-kristne tiden. Historie har vært et interessefelt for meg siden jeg var liten. Det har alltid vært spennende å lese norsk historie, om hvordan landet vårt ble til, de gamle kongesagaene og de gamle gudene. Odin som er den øverste guden innen norrøn mytologi besøker en spåkone, hvor hun forteller om hvordan jorden og menneskene ble skapt til, hvordan jorden en gang skal gå under og det skal komme en ny himmel og en ny jord. Den nedskrevne versjonen av teksten er skrevet i en brytningstid mellom den norrøne gudetroen og kristendommen, man regner med at den ble til på ca.700-800-tallet i muntlig form og at den ble nedskrevet på 1200-tallet på Island (Ødegård, 2013 s.198). Hvor mye som er blitt endret på i løpet av de århundrene for å tilpasse seg den nye troen kan man ikke vite sikkert, men gjennom å analysere den og sammenligne den med kristendommen så kan det gi oss en pekepinn.
Det er vanskelig å stadfeste nøyaktig når kristendommen kom til Norge da man har funnet kilder tilbake til konger som levde på 800-900 tallet, som Håkon den gode Adalsteinsfostre som ble oppfostret i England av Kong Adalstein. Videre var den nye troen ganske fremmed for nordboerne, tanken om tilgivelse og mildhet passet ikke inn i datidens kultur. Derfor ble kristendommen i stor grad tvunget på folk med våpen, og mange av de gamle skikkene ble fjernet eller erstattet av nye (Wisløff, 1966, s.52-57).
Snorre Sturlasson synes jeg er et spennende menneske, takket være han kan vi vite veldig mye om de gamle kongene og historien rundt både dem og samfunnet de levde i. I Edda (2008, s. 20-24) gir Snorre oss et innblikk i datidens verdensbilde og å menneskeliggjør Odin og flere av gudene ved å påstå at de var etterkommere av de gamle trojanerne fra det store Troja kjent fra antikkens fortellinger. Her bodde Tror (Tor) og Voden (Odin) og senere reiste nordover og etablerte seg der med familien. Dette kan være en måte å fjerne seg fra den gamle gudetroen ved å gi de en historie og menneskeliggjøre dem. Ifølge Sigurdsson var det ikke noen overordnet organisasjon som styrte, hvor høvdingen satt med makten (Sigurdsson 2011, s. 12-13). Da kristendommen fikk fotfeste i landet, ble det dannet en kirkeorganisasjon for å sikre troen og rett lære, og prester tok over rollen som forkynnere.
Selve teksten gir meg en forståelse av verden innen norrøn mytologi og det er flere ting man kunne si at stammer fra kristendommen. Både i den gamle og den nye troen starter det med to mennesker, Ask og Embla i den gamle og Adam og Eva i den nye (Ødegård 2013, s.31;1 Mos 1,26-27 Bibel 1988). Der Bibelen sier at menneskene ble skapt i Guds bilde sier den norrøne at gudene fant dem livløse og at Odin gav pust, Høne gav sjel og Lode gav blod, Gud gir liv til menneskene i kristendommen og gudene gir liv i den gamle tro.
De klareste likhetstrekkene som jeg finner etter å ha analysert teksten kommer mot slutten av Voluspà med kampen mellom det gode og det onde og opprettelsen av en ny himmel og en ny jord. Ragnarokk er navnet på endetiden i norrøn mytologi, jotnen Surt angriper både gudenes og menneskenes verden og de går opp i et flammehav. I Bibelen snakker man om slaget ved Harmageddon som skal være det siste slaget mellom det gode og det onde, etter det skal djevelen og hans følgesvenner kastes ned i ildsjøen og brenne for evig tid (Joh.åpn 16,16; 19,11-21; Ødegård 2013, s.65-67). Andre eksempler som jeg vil trekke frem er drapene på midgardsormen og fenrisulven med den onde djevelen som blir kastet ned i ildsjøen (Joh.åpn. 20,10; Ødegård 2013, s. 65-67).
Både i Johannes åpenbaring kap 21 og i Voluspå vers 57-63 blir det snakket om opprettelsen av en ny jord hvor det gamle skal gjenoppstå i det norrøne, mens man i kristendommen snakker om en plass hvor alt det onde og alle som utfører ondskap er kastet i ildsjøen og fjernet. Her synes jeg man kan se den klareste likheten mellom troene, for meg er begge fortellingene et forsøk på å vise at det gode alltid vinner og at ondskapen skal bli borte. Dette blir for meg et håp man gir til oss mennesker om det kommer til å gå bra uansett hvor vondt du må ha det nå.
For å oppsummere har det vært interessant å sammenlikne Voluspà og kristendommen. Vi har ingen skriftlige kilder av Voluspà før på 1200-tallet og man regner med at mye er blitt endre gjennom de muntlige gjenfortellingene siden fortellingen oppstod på 700-800-tallet. Det er flere påfallende likheter som både kan være tilfeldig eller et forsøk på å påvirke og tilpasse den gamle troen til den nye.
LITTERATURLISTE
Sigurdsson, Jon Vidar; Riisøy, Anne Irene 2011: Norsk historie 800-1536. Det norske samlaget, Oslo.
Sturlason, Snorre 2008: Edda. Vidarforlaget, Oslo
Wisløff, Carl Fredrik 1966: Norsk kirkehistorie bind 1. Lutherstiftelsen, Oslo Ødegård, Knut 2013: Edda-dikt, gjendikting og kommentarer
Sørlandsjenta Camilla Collett utga i 1854- 1855 kjærlighetsromanen Amtmannens Døtre. I romanen kritiserer Collett kvinnens posisjon i samfunnet, især når det kom til oppdragelse, ekteskap og kvinnens autonomi. Hvordan opplever kvinner sin egen posisjon i dag? Er vi fri til å gjøre og si hva vi tenker og føler? Eller kan dagens sørlandsjenter relatere til 1800-tallets samfunnsproblemer og Collett sin roman?
Romanen handler om amtmannens (fylkesmann/statsforvalter) døtre som er på jakt etter kjærlighet og lykke. Romanen er særlig sentrert rundt amtmannens yngste datter Sofie. Gjennom livet opplever hun at hennes eldre søstre blir giftet bort mot sin vilje, til menn de ikke elsker. Derfor er hun nå redd for at også hun skal ende opp i et ekteskap uten kjærlighet. Da hun likevel møter på familiens nye huslærer Kold, blir hun forelsket. Romansen blir derimot vanskelig, og flere mistolkninger og beklagelige sammentreff hindrer forholdet. Sofie blir giftet bort til presten Rein, og lever siden i et kjærlighetsløst og ulykkelig ekteskap.
Selv om Collett skildrer flere problemer som hindrer ekteskapet mellom Sofie og Kold, har Sofies mor (Fru Ramm) en finger med i «spillet». For henne er det svært viktig at døtrene gifter seg godt, og Kold lever ikke opp til dette. Fru Ramm er erkekonservativ og svært manipulerende ovenfor sine døtre, hun er også den type dame som fremmer kvinnens underkastelse som en dyd;
«Å underkaste sig er den eneste redning for henne. Derfor kan man ikke nok innskjerpe en ung pike å legge bånd på sine følelser og om mulig utrydde dem i tide.»
Fru Ramm var preget av sin tid; kvinners livsoppgave var å bli gift og tilfredsstille deres ektefelles behov. Kvinner ble ikke oppmuntret til å ha egne tanker, ideer og kunnskap, det var det ikke behov for i samfunnet. Kvinner måtte ofre sin egen lykke og sine egne behov for å tilfredsstille andre- både mennesker i nære relasjoner, men også for å imøtekomme samfunnets forventninger. Vi er nå i 2022, og det er da klart at en slik tankegang ikke finnes lenger? Eller?
Romanens sosial-psykologiske tema har gjort inntrykk på meg. Kan man i dag faktisk fremstå som den man virkelig er? Kan man i dag gi utrykk for egne tanker, meninger og følelser uten å bli påført skam fra offentligheten og/eller fra personer i nære relasjoner?
Våren 2022 skrev jeg en masteroppgave i sosiologi på Universitetet i Agder. Her gjorde jeg en studie om jenter fra Vennesla sine erfaringer med og refleksjoner om kjønn, likestilling og feminisme. Funnene i oppgaven var interessante, så jeg valgte å skrive et leserinnlegg til Fædrelandsvennen. Innlegget ble publisert 8. September på Fædrelandsvennen sin nettside, og fikk mye respons; kvinner (og noen menn) i alle aldersgrupper, fra alle hjørner i landsdelen kunne kjenne seg igjen i problematikken som ble beskrevet- det er vanskelig å engasjere seg som kvinne på Sørlandet.
I innlegget tok jeg opp mangelen av kvinner i offentlige debatter, da særlig på nett og sosiale medier. Informantene i masteroppgaven min presenterte noen mulige forklaringer på fraværet. Disse jentene sa til meg at de blant annet fryktet latterliggjøring og hånliggjøring dersom de skulle ytre seg i offentligheten. Hvorfor skal hun tro at hun er så viktig? Flere av jentene fortalte også at de valgte å forbli stille i samtaler og diskusjoner fordi de ikke ønsket å ødelegge stemningen, særlig gjaldt dette i relasjoner til guttevenner.
I Amtmannens døtre blir aldri Sofie og hennes eldre søstre fysisk tvunget og skjøvet inn i noen ekteskap. Søstrene entrer ekteskapene med «frivillighet». Likevel kan vi gjennom Collett sine gode karakterskildringer og dialoger se at jentene både blir oppmuntret og oppfordret fra flere hold. De blir oppfordret til å skyve egne følelser, tanker og behov til side, for det viktigste er å være en god og mild kone.
Jeg opplever både selv, men også gjennom mine informanter, at disse forventingene fortsatt finnes i samfunnet. Som kvinne må en ofte sette egne følelser og tanker til side i debatter, fordi vi står i fare for å bli ansett som dramatiske, mannehatende, sinte feminister. Som tidligere nevnt forteller også informantene mine meg at de forblir stille i diskusjoner med guttevenner for å ikke ødelegge stemningen. Med andre ord kunne man ha sagt at jentene forblir stille fordi de ikke ønsker å gjøre guttene ukomfortable- de setter sine tanker til side for å behage guttenes velvære og lykke. Det kan med dette se ut til at kvinner fortsatt blir oppmuntret til å være milde og snille, slik som på Collett sin tid. Kanskje trenger Sørlandet en ny runde med Camilla Collett.
Litteraturliste
Collet, C. (2006). Amtmannens Døtre. Gyldendal Norske Forlag AS. (Obs; boka ble originalt utgitt i 1854-1855).
«Er du feminist?» er et spørsmål jeg som ung kvinne relativt ofte blir spurt om. Når jeg får dette spørsmålet, får jeg alltid litt vondt inni meg. Ja, jeg er jo det, men jeg vet med meg selv at jeg alltids kunne vært mer engasjert og at jeg kanskje ikke alltid sier ifra når jeg hører nedsettende kommentarer eller seksualiserte vitser. Kanskje ligger det en grunnleggende frykt der for å bli latterliggjort.
Amtmannens Døtreav Camilla Collett ble utgitt i to bind. Det første i 1854 og det andre i 1855. Collett vokste opp i et mannsdominert samfunn tidlig på 1800-tallet. Boken er skrevet i en brytningstid i Norge mellom en gammel embetsmannskultur og et nytt borgerlig samfunn der det vokste frem en kritisk offentlighet. Samtidig er dette en tid hvor kvinners rettigheter begynner å ta form. Med Amtmannens Døtreer det mange som regner Collett som Norges første feminist. Da Norsk Kvinnesaksforening ble startet i 1884 ble Collett utnevnt til foreningens første æresmedlem. Collett sitt engasjement ble også tydeliggjort i hennes kritikk av Henrik Ibsen sitt verk Peer Gynt. Der retter hun kritikken mot karakteren Solveig, som vier sitt liv til å vente på Peer.
Amtmannens Døtre handler om Sofie og hennes tre søstre som alle ender opp som ulykkelig gift. Hovedpersonen i boken er den ene av amtmannens døtre, Sofie, som ender opp med å gifte seg med prost Rein, selv om hun egentlig er forelsket i huslæreren Georg Kold. Når prost Rein frir, blir Sofie presset til å godta frieriet fra flere hold. Blant annet fra sin mor, fru Ramm, og sin søster Louise:
”At giftes med den, vi elsker! – Hvilken Luksus! hvilke himmelstormende Fordringer! Nei, min Pige, det er ikke Meningen, at vi således skal tage Forskud på den himmelske Lyksalighed, at vi allerede hernede skal eie den fiks og færdig. Der er sørget derfor. Mændene betragter dette med Rette som et Indgreb i sine Rettigheder”
Louise ble selv ulykkelig gift, og forteller her til Sofie at det ikke er meningen at man skal gifte seg med en man elsker og at hun derfor må takke ja til prost Rein. Også Sofies far mener hun burde gifte seg med Rein: «Sofie! Provsten! Min lille Sofie! . . Nei, vil man se! . . Min stakkels Pige! . . . Det er jo en stor Lykke! sagde han og stirrede hen for sig». Ettersom Sofie blir påvirket av familien og ikke tør å være ærlig om sine følelser, gifter hun seg til slutt med prost Rein.
«O, Sofie, Sofie, hvorfor talte du ikke!» sier Kold til Sofie da hun til slutt forteller ham om sine følelser. Dette sitatet forteller om et sentralt tema i boken: tør man si det en mener? I boken tyder alt på at problemet kunne blitt løst dersom Sofie hadde turt å fortelle om sine følelser. Sofie er et bilde på datidens kvinner i et mannsdominert samfunn, som ble presset av de rundt henne til stillhet. Men tør kvinner å si det de mener i dagens mer likestilte samfunn?
Selv om Amtmannens Døtre ble utgitt for over 150 år siden, så kan det virke som om denne tematikken er nokså relevant i dag. Tidligere i høst ble det publisert et leserinnlegg i Kristiansands avis Fædrelandsvennenom tematikken feminisme i Vennesla. I dette leserinnlegget, som er basert på en masteroppgave, kommer det frem at flere unge jenter ikke tør eller ønsker å ytre seg i frykt for å latterliggjøres. Jentene det fortelles om i innlegget kunne blant annet fortelle at de ikke ytret sine meninger i frykt for å ikke passe inn i gjengen. Til sammenligning blir guttene hyllet dersom de engasjerer seg i debatter. Det kan virke som om jenter også i dag blir presset til stillhet i visse situasjoner fordi de opplever negative reaksjoner dersom de ytrer seg. Selv tror jeg at denne problematikken dessverre ikke er begrenset til å gjelde Vennesla og Sørlandet. Som en ung jente fra Østlandet kan jeg til en viss grad kjenne meg igjen i jentene fra Sørlandet og Sofie fra Amtmannens Døtre.
Feminisme i Norge har utviklet seg fra uønsket ekteskap med Camilla Colletts bok, til å handle om å snakke høyt og fremme sine synspunkter og sitt engasjement i samfunnet. Sofie turte ikke å si hennes ærlige mening, det gjør ikke alltid jentene i Vennesla, og det gjør strengt tatt ikke jeg heller. Med Amtmannens Døtre startet Camilla Collett en feminismebevegelse som mange unge kvinner i dag fortsatt ser viktigheten av å videreføre. Dessverre er det nok fortsatt mange som er redd for å bli latterliggjort.
Litteraturliste:
Andersen, P.T. (2012). Norsk Litteraturhistorie(2.utg.). Universitetsforlaget. Kap. 7, s. 214-220
Collett, C. (2022). Amtmannens Døtre(8. opplag). Gyldendal. Side 266, 298 og 307.
Ibsen, H. (2019). Peer Gynt(6. opplag). Gyldendal.
I dag synes vi det er ganske naturlig at jorden er rund. Denne antagelsen har vært i vår vitenskapelige kanon så lenge at det føles som en oppfatning vi selv har opplevd. I tillegg er det mulig for å fly ut i verdensrommet og se på bilder av jorden fra verdensrommet.
Da «Erasmus Montanus eller Rasmus Berg» ble skrevet i 1722, var det også allment kjent at jorden ikke var flat, men det var likevel ikke usannsynlig at folk som ikke befattet seg med vitenskap i detalj, fortsatte å tro dette. Et fenomen som fortsatt eksisterer i dag.
Hvorfor det? Er alt bare konspirasjonsteorier? Eller pseudovitenskap? Eller kanskje en del av problemet ligger i vitenskapen selv?
Definisjonen av pseudovitenskap er:
«undersøkelser som presenteres som vitenskap, men som ikke oppfyller alminnelige krav til vitenskapelighet.»
snl.no
En forenklet definisjon av pseudovitenskap er at det er noe du tror på og ikke vet. En parallell funnet i Erasmus Montanus om religion.
“Hand svarer jo ikke til det jeg spør ham om.”
Det er ofte mangel på logisk sammenheng i argumentasjonen og kilden til kunnskapen er tvilsom. For Erasmus Montanus er dette representert ved Peer Degn. Av personlig forfengelighet vil han ikke innrømme at han faktisk ikke snakker latin. Dette er et problem for befolkningen, som må stole på lærde autoriteter i noen saker.
Og det vanligvis bare oppstå tviler på disse autoritetene når de motsier ens egen tro. Selv om Erasmus Montanus får autoritet gjennom studiene, står hans uttalelser i kontrast til den allmenne oppfatningen. Peer Degn har autoritet på grunn av sin kirkelige posisjon og støtter samtidig de allerede eksisterende antakelsene.
Selv fullstendig tull blir oppfattet som sant av noen mennesker fordi det kommer fra en autoritet. I tillegg kan årsakssammenhenger skape en «opplevelse av forståelse» som gjør det til en nærmest empirisk opplevelse. Det ser vi når Erasmus avslutter «Ergo, er Morlille en Stehn». Karakterer, som Jacob, stiller derimot spørsmålstegn ved Erasmus sine forklaringer fra starten, da de ikke har noen tilknytning til det virkelige liv.
«Rasmus Berger vel en klog Mand paa Himmelen, men en Nar paa Jorden.»
De fleste folkene i byen er engasjert i landbruket. Så hvilken relevans har det for de å diskutere noe som ikke angår dem i det hele tatt? Hvis Erasmus ikke bare hadde handlet om å ha rett, men hadde forsøkt å forklare – på dansk – hvorfor det betyr noe for dem at jorden er rund, kunne han vært mer vellykket.
For å konkludere er det tre ting som Erasmus kunne ha gjort bedre for å løse uenigheten med folk i byen. På den ene siden bør formidlingen av en ny kunnskap være forståelig, slik at den kan forstås og ikke bare blir en påstand. Det hjelper også å bygge på eksisterende tro eller forkunnskaper og ha tillit til vitenskapelige autoriteter. For det tredje er en viss relevans til eget liv viktig for befolkningen. Jeg tror det er derfor “Erasmus Montanus” er fortsatt aktuell i dag. Hvordan snakker vi om nye utviklinger i vitenskapen? Er der en dialog med folk som ikke drøfter med vitenskapen hver dag?
Hvis vi ser på folk i dag som tror på en flat jord, ville det være lett å le eller si at det er på grunn av deres utdannelse eller religiøse tro. I likhet med Erasmus Montanus som ikke tar byboerne på alvor. Men er ikke årsaken til konspirasjonsteorien mye mer at man ikke stoler på vitenskapelige eller politiske autoriteter? Så det hjelper ikke å bare kaste vitenskapelige fakta etter dem. Det handler også om å snakke om autoritetene de stoler på og bygge mer tillit til vitenskapelige autoriteter, om å gjøre det forståelig.
Kilder:
Holberg, L. (2007) Erasmus Montanus, eller Rasmus Berg: comoedie udi fem acter. Vigmostad & Bjørke
Andersen, P. T. (2001) Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget, kap. 5, s. 137-147.
Fischhoff, B. (2013). The sciences of science communication. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 110, s. 14033–14039. http://www.jstor.org/stable/42713428
Sejersted, J. M. (2010), Ludvig Holberg (1684-1754). Den norske litterære kanon 1700-1900 (s. 28-42). (Canvas)
I dag forestiller noen seg forfatterdrømmen som «en kopp te». Ifølge Strindberg var det ikke bare var enkelt å være forfatter. Han lar Dikteren i «Et drømmespill» si:
«Og menneskebarna tror at vi diktere bare leker… finne på og finne opp!»
Humoristisk som han var, formulerer han også det positive med å være en dikter, nemlig evnen til å oppmuntre andre mennesker.
En gudommelig skikkelse kalt «Datteren» i skuespillet sier:
«Bra er det min venn (med oppmuntring), for ellers ville verden bli lagt øde av brist på oppmuntring. Alle ville ligget på ryggen og sett på himmelen; ingen ville sette i gang med plog og spade, høvel og hakke!»
Man slipper å kjede seg når man leser Strindberg. Han fører en «naturlig dialog med brå vekslinger mellom komiske og tragiske scener» eller replikker (snl.no)
Strindberg var et multitalent. Jeg «elsker» maleriet som er coveret til boken. Jeg synes det ser ut som om himmelen og trær speiler seg i vannet, en lysning av pastell i mørkere grønt og med rosa blomster. Det minner meg om Monets malerier av vannliljer. Stilen kalles visst ekspresjonisme, hvilket betyr at verket utrykker kunstnerens indre følelser.
Håven – om klaging, erkjennelse og aksept
Dette bildet minner meg også om en spesiell scene i boken som fikk betydning for meg. Det er scenen om mannen med håven. Han ønsket seg mest en håv -det er jo spesielt i seg selv. Men med en håv kan man stå ved det vakre vannliljer er fra vannet eller fiske…
Det er bare så frigjørende at noen, i tillegg til Bibelen, setter ord på den evinnelige klagingen her i verden. Bibelen mener klagingen er åndelig negativ og sammen med mangel på tro holdt folk borte fra det lovede land. Klagingen forsurer livet til folk. Strindberg oppfordrer dessuten, ved Portvoktersken: «Vær snill mot mine små venner og gå ikke trøtt av klagene deres» (s. 25) -Det er jo en veldig fin oppfordring og påminnelse, om at tålmodigheten regnes som den første ingrediens i kjærligheten (1. kor. 13).
Jeg synes håven i boken, er et veldig artig bilde på denne misnøyen. Siden skuespillet er en drøm, kan alt skje. En håv kunne bli veldig viktig for «Plakatgutten»
(Her skal det være et bilde av bokens cover)
Det er dyp i dette, fordi mange ganger ønsker vi oss ubevisst ting som ikke finnes. Det er en form for ønsketenkning:
Plakatgutten: Håven var nok så bra, men ikke slik som jeg hadde tenkt meg! s. 26 (…)
Datteren: Hva slags feil var det på håven?
Plakatgutten: Feil? Ja, det er ikke egentlig noe feil… men den var ikke som jeg hadde tenkt meg den, og derfor ble fryden ikke så stor…
Datteren: Hvordan hadde du tenkt deg håven?
Plakatgutten: Hvordan? — Det kan jeg ikke si…
Datteren: La meg si det! — Du hadde tenkt deg den slik som den ikke var! Grønn skulle den være, men ikke den grønne»
Her tar Strindberg tak i det å aldri bli helt fornøyd, til tross for at man aldri riktig klarer å forestille seg hvordan ting burde være heller. Man kan ha en illusjon om ting, men det er sjelden mennesker blir helt fornøyde. Man aksepterer ikke ting slik de er i det virkelige livet. Man tar ikke utgangspunkt i virkeligheten, men i drømmene, forestillingene. Litt sånn som med Platons idealer. Det som er spesielt, er at plakatgutten visste med sikkerhet, at han ikke var helt fornøyd, men ha kunne ikke kunne si hvordan han hadde tenkt seg håven heller. Han visste altså ikke helt hva han ønsket seg. Det er ofte en slik hårfin balanse og gjøre folk fornøyde. Folk klager. Det er kanskje mange ting man kunne blitt fornøyd med, om man aksepterte de slik som de var eller fremstår, i stedet for hvordan man har tenkt seg de på forhånd.
Da jeg leste om håven, måtte jeg smile, da jeg kom til setningen: «Du hadde tenkt deg den sånnsom den ikke var». Den var altså ikke eksakt! For meg ble dette en liten øyeåpner. Da jeg var tenåring så jeg en film «The Man in the Moon» i Reese Witherspoons filmdebut. I filmen løp hovedpersonene ned til en badekulp på ettermiddagene. Jeg husker jeg drømte om å ha en slik badekulp i nærheten. Nå har jeg hatt en badekulp like i nærheten i flere år, men jeg skjønte ikke, at det er drømmen som har gått i oppfyllelse. For den ekte badekulpen her, den er ikke helt lik den i filmen, altså slik jeg hadde forestilt meg den. Men etter å ha lest Strindberg, var jeg ute og tok et bad i kulpen «min» og jeg innså at drømmen hadde gått i oppfyllelse. Kulpen var nemlig ikke sånn som jeg hadde tenkt med den, men egentlig så var den jo enda finere. Det var renere vann i min kulp. Jeg innså at det er viktig å akseptere både kulpen og virkeligheten slik den er, for å kunne nyte den. Mens jeg nøt kulpen og innså at drømmen hadde gått i oppfyllelse, tenkte jeg på at dette er nok noe av grunnen til at folk ikke finner huset eller småbruket de leter etter på Finn.no, hvorfor de ikke finner kjolen til juleselskapet eller hvorfor de ikke finner drømmepartneren. De har tenkt seg den, slik som den ikke er, i stedet for å være åpne for å finne ut hvordan ting og personer er i virkeligheten og eventuelt akseptere de som de er, selv om de ikke er akkurat som man hadde tenkt. Vi bør kanskje slutte å forestille oss ting slik som de ikke er og heller være mer åpen for å like ting slik de er! De virkelige ting. Dette er som å innbille seg at solnedganger er finest på film eller at det finnes et perfekt sted på jord eller en perfekt jobb. Men det er jag etter vind. De forestillinger vi får fra reklame, blogger og Facebook, stemmer ikke alltid med virkeligheten. Klassikeren er høyst aktuell i dag.
Klagingen – også mot slutten av boken
Strindberg er dyp og «tar det på kornet», tenkte jeg ofte. Han var en sterk iakttager. Da jeg begynte å leste Strindberg, ble jeg straks henrykt, nettopp fordi et av bokens hovedtema, er klagingen. » (…) hvorfor denne evige klagen?» Det er så slitsomt, hvis folk klager og det er det motsatte av hva som gir håp og tro om å komme noen vei i livet, ja den er i mine øyne en bom til et hvert «lovede land».
Klagingen kan anvendes på det meste, her illustrert ved Strindberg:
Victoria: «Min skjønnhet, min sorg!»
Edith. «Min stygghet, min sorg!”
Den blinde stikker sin hånd i ilden «Jeg gir min hånd for et øye!» (s. 124)
Strindberg skriver også om ekteskapet på en så ærlig måte at man opplever gjenkjennelse.
Kjærlighet og ekteskap
Datteren spør: «Har ikke livet noe å glede seg over/til?»
Strindberg lar kjærligheten bli svaret på det:
Advokaten: «Jo, det søteste som er det bitreste, kjærligheten! Make og hjem! Det høyeste og det laveste» (s. 40).
Jeg synes det er et nydelig bilde, at den «sorte», triste advokaten gifter seg med visdommen fra himmelen selv…..
Ja, det eneste som Strindberg, ved advokaten, nevner som man kan glede seg til i livet, er nettopp kjærligheten. Dette til tross for at ektefeller kan være forskjellige: «Jeg har antipatier som kanskje er dine sympatier?» (s. 41) Svaret på dette i dramaet er, at begge må «jenke seg», at barn kommer og gir glede når ting ellers kan bli trist (s. 41). Men så kommer strømkrisen (s. 41) mangel på kontanter (s. 42), matmangel med kålspising og krangling (s. 45). Konklusjonen til Datteren er: «Det er fryktelig vanskelig å være gift (…) det er vanskeligere enn alt! Man må være en engel, tror jeg!» (s. 48) For den ene kan være tortur bare ikke å kommentere uryddighet. (s. 49) og dilemmaet er, at når den ene har det bra, så har ofte den andre ikke det bra. Så kom ekteparet på, at de skal holde ut på grunn av barnet og ikke på grunn av løftet (s. 51).
Likevel synes jeg det er kjærligheten som er idealet i boken, for eksempel for Dikteren, som man skulle tro ville dele noen av Strindbergs personlige meninger:
Det er en vakker scene i boken at hvor en hvit båt med blått seil, sannsynligvis et symbol på uskyld og håp. Båten har gyllen mast og rosenrød vimpel, som nok er et bilde på kjærligheten. «Og ved roret sitter med armene omkring hverandres liv Han og Hun» (s. 62) Offiseren bryter da ut: «Se der, den fullkomne lykken, Lykksaligheten uten grenser, den unge kjærlighetens jubel!» og dikteren utbryter «Se hvor det lyser av dem!.. Eros!»
Karantene- en trussel mot kjærligheten
Men i stedet for å seile til Fagervik, vinkes det unge paret inn til karantene i Skamsund! Her er det etter min mening høy aktualitet, fordi mange unge led under nedstengningen av samfunnet, som nylig fant sted. Det fine her, er hvordan Dikteren i boken ser på dette paret som nesten hellig og fordømmer handlingen det er å kreve de inn til karantene: «Tenk,….å kunne gjøre sånt, da man ser to mennesker som møtes i kjærlighet!» Jeg er helt enig. Og da kommer mine favoritt-replikker i scenen: «Rør dem ikke!»» Rør ikke ved Kjærligheten, det er en forseelse mot det høye mål!—- Dikteren tilføyer noe som jeg synes også passer godt på vår tid «Alt skjønt skal ned, ned i sølen!» Det unge paret havner i karantene i 42 dager.
I februar 2020 begynte marerittet eller drømmespillet med Covid 19- smitte i Norge, hvor ikke smitten var problemet for ungdommen, men karantenen. De ble også på kort varsel overrumplet og busset fra videregående for å bli vaksinert med en eksperimentell vaksine, dratt ned i sølen med genterapi. I tillegg til karantene for de som kunne være smittet, ble det innført tiltak for å begrense kontakten mellom folk. Hadde du vært utenfor Norden, fikk du to ukers hjemmekarantene. Det ble satt i gang omfattende testing for Corona- virus. Du kunne få 14 dagers karantene for å ha vært i kontakt med en smittet og ble man smittet ble man satt i isolasjon fra symptomene inntraff til tre dager etter symptomfrihet. (Kilde: Store medisinske leksikon, koronapandemien). «Rør dem ikke, sier jeg.
Et «Drømmespill»: Jenta på seilbåten i denne kolera- karantenen sa: «da gå vi heller i sjøen» (s. 64). Dette er et sterkt bilde som er aktuelt, fordi flere unge har tatt livet sitt under pandemien, på grunn av mindre kontakt med venner og stengte universitet. Single ungdommer syntes det var vanskelig å treffe noen og ensomt. Man skulle helst ikke skulle omgå folk utenfor familie og noen få venner. Vennegjenger ble splittet.
Jeg synes det er flere interessante sitater i dette dramaet til Strindberg som er dagsaktuelle. De senere år har for eksempel vært preget av opptog og utkledning. Nederst på s. 58, finner jeg et sitat som minner meg om LHBT sine mange hundre Pride- feiringer hvert år: «Jeg ønsker ofte jeg kunne glemme, mest meg selv; derfor søker jeg maskerader, utkledninger og selskapsspetakkel».
Noen hevder at Strindberg ikke hadde tro på ekteskapet, men en som forsøker tre ganger, må tydeligvis ha dette som ideal, trist som det er med hver skilsmisse.
Barna i «Et drømmespill»
Dikteren i boken beskriver disharmoni, fordi man kommer i konflikt mellom kallet til å dikte og det å være far: Man har en kamp, mellom å ta seg av sine barn eller sitt kall:
Datteren: «Det høyeste først (…) derfor, se etter mitt barn, så skal jeg oppfylle min plikt…
Advokaten: «Ditt barn lider av savnet — kan du vite at et menneske lider for deg?» (s. 117)
Datteren: «Nå fikk jeg ufred i min sjel…den gikk i tu og sliter til begge hold» (…)
Dikteren: «Ante du hva jeg har spredt sorg og ødeleggelse gjennom oppfyllelsen av mitt kall, merk kall, som er den høyeste plikten, skulle du ikke ville tatt meg i hånden!»
Kontakten mellom Strindberg og datteren Kerstin skal for eksempel ha opphørt; «Som tenåring forsøkte hun å gjenoppta kontakten med sin far via brev, men han avviste henne, og ba henne glemme ham». https://no.wikipedia.org/wiki/August_Strindberg
I begynnelsen av boka skriver Strindberg og nevner barn på en litt original. Datteren og advokaten diskuterer om de skal gifte seg og hva som kan oppstå:
Advokaten: «Om vi er lei oss?»
Datteren: «Så kommer barnet og gir en forstyrrelse som alltid er ny!»
Dette er godt og artig illustrert, for dersom et ønsket barn uteblir i et ekteskap, så kan man oppleve at en slik «forstyrrelse» mangler. Barn er noe par har felles, i motsetning til motsetningene Strindberg skriver om – og det er virkelig sant, at det blir mer liv og travelhet med barn i huset. Strindbergs ektepar i boken, er riktignok enige om, at de må holde sammen for barnas skyld. Samtidig synes jeg det er litt trist at barna får så lite plass i boken, at de bare omtales som en trøst, en distraksjon, et «lim» eller en dårlig samvittighet.
Mange vakre bilder i «Et Drømmespill» er hentet fra Bibelen. Det vakre bildet med sølvtråden som brister (s. 96), finner man for eksempel i Forkynneren 12: 6 «Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over (…) Man kan finne mange bibelvers og prinsipper klemt inn i dramaet til Strindberg, fra evangeliene fra korinterne 13 og fra Ordspråkene 8 hvor visdommen kaller og forstanden løfter sin røst. Gjentakelsen «Det er synd på menneskene» minner meg både om hinduismens «Alt er lidelse og kristendommens «Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne…» Matt 9: 36.
Boken er preget av kristendom og hinduisme, med det er nærliggende å tenke at Bibelen ligger nær Strindbergs oppveks- og kulturbakgrunn. Selv mener jeg at Bibelen og bruk av bilder derifra hever en hver bok, man kan ikke oppnå det helt stor uten, fordi Guds tanker er høyere enn menneskets tanker (henvisning). Ifølge Herders formaldanningsteori, som jeg kom i kontakt med i en lærebok fra lærerhøgskolen, finnes det også noen litterære verker som skjerper intellektet, som Bibelen, Illiaden og Odysseen. Jeg blitt så bergtatt av Bibelen, at jeg ikke har rukket å komme til de to sistnevnte. Nesten alle forfattere jeg har lest, med skrifter av en viss kvalitet, henter inspirasjon eller bilder fra Bibelen, eks. Henrik Ibsen, Johan Falkberget eller Tolkien. Til sist vil jeg si, at jeg er takknemlig, for å ha lest «Et Drømmespill».
Peer Gynt er absolutt høyaktuell i dagens samfunn, selv om verket er gammelt. I stykket får Ibsen frem det å være seg selv er en viktig egenskap. I dagens samfunn legges det mye press fra folk med stor følger-base på sosiale medier om hvordan man skal opptre i samfunnet, hvordan man skal se ut og enkelte folk prøver å normalisere plastisk kirurgi. Mange unge går rundt og tenker på spørsmålet, «er jeg god nok?» Man ser at andre har det bra, et fint utseende, gjør gode handlinger eller er vellykket i form av utdanning og etablering. Dette er noe som kan relateres til slutten av stykket i Peer Gynt da man leser om en kamp om Peers sjel og hans egen voksende selvinnsikt. Hans vankelmodighet, hans mangel på evne eller vilje til å gjøre noe fullt og helt ser ut til å dømme hans sjel til å bli smeltet om i en slags sjelenes ursuppe fordi han verken er god nok til å komme til himmelen eller ond nok til å komme til helvete.
Til slutt blir Peer likevel frelst gjennom Solveigs trofaste kjærlighet. Ikke bare her, men også gjennom resten av stykket kan vi se påvirkning fra Goethes Faust og andre kjente litterære verk- Ibsen lar til og med Peer feilsitere Faust i fjerde akt.
Kort om Ibsen. Oppvokst i Skien. Velstående familie, men faren går konkurs, så de må flytte ettersom at faren søler bort alle pengene. Ibsen flytter til Grimstad og blir apotekerlærling. 1851-63: Sceneinstruktør og dramatisk forfatter ved Det Norske Theater og Kristiania Norske Theater.
Handlingen i Peer Gynt
Den ytre handlingen i Peer Gynt er kort fortalt slik: Peer er en storskryter og døgenikt som stikker til fjells med bruden fra et bryllup på gården Hægstad. Peer sender siden bruden tilbake til bygda. Selv blir han lyst fredløs for dette bruderovet og bonden på Hægstad overtar det som er tilbake av familiens gård.
I fjellet møter Peer en hulder, datter av Dovregubben, og han er nær ved å bli til troll selv men vegrer seg for å ta et ugjenkallelig skritt.
Mens Peer etterpå lever som nybygger kommer en ungpike som Peer traff i bryllupet på Hægstad, Solveig, opp til ham i fjellet og vil bli hos ham. Peer er nå så lykkelig og trygg på fremtiden som han knapt er noe annet sted i stykket. Men mens han er ute og skal hugge tømmer til den nye gården han planlegger blir han innhentet av fortiden. Huldra, den grønnkledte, kommer med en trollunge hun sier Peer er far til. I stedet for å ta et oppgjør der og da flykter Peer på nytt.
Å være seg selv.
Det å være seg selv utad i forskjellige omgivelser er ikke like lett, og ofte feil. Hvordan fremstår man fremfor en venn, kjæreste, mor, lærer, kollega eller sjef? Veldig forskjellig er svaret. Ingen eller ytterst få opptrer som den sanne seg i alle omgivelser, slik Peer Gynt gjorde. Man tilpasser seg miljøet slik at man skal få et best mulig inntrykk av de man har rundt seg.
Selv om Peer er sånn som han er, er det fortsatt mennesker som er glade i ham. Åse, hans mor, er misfornøyd med ham, men er likevel glad i ham. Solveig er også glad i Peer. Det er derfor hun hjelper Åse med å finne Peer før manngarden gjør det.
Noe annet Ibsen får frem i stykket er nettopp dette med å finne seg selv. I «løkscenen» plukker Peer fra hverandre en løk som et symbol på flere roller han har spilt. Hvis man skal knytte dette opp mot dagens samfunn tenker jeg at folk, meg inkludert spiller, forskjellige roller i forskjellige omgivelser. Dette er nok noe alle gjør, men det går nok ikke opp for alle. Noe annet ved å finne seg selv er nettopp utdannelse og yrkesretning. I Norge og forskjellige kretser streber folk etter jobb, hus, familie, bil og hytte. Det har blitt en kultur dette med å oppnå disse tingene fortest mulig, noe som fører til at folk ser ned på den som sitter igjen uten ferdig utdannelse fordi han eller hun enda ikke helt har klart å finne seg selv, noe som gjør at denne prosessen tar lengre tid. Alle kan ikke finne seg selv så fort man er ferdig med videregående skole.
