Sørlandsjenta Camilla Collett utga i 1854- 1855 kjærlighetsromanen Amtmannens Døtre. I romanen kritiserer Collett kvinnens posisjon i samfunnet, især når det kom til oppdragelse, ekteskap og kvinnens autonomi. Hvordan opplever kvinner sin egen posisjon i dag? Er vi fri til å gjøre og si hva vi tenker og føler? Eller kan dagens sørlandsjenter relatere til 1800-tallets samfunnsproblemer og Collett sin roman?
Romanen handler om amtmannens (fylkesmann/statsforvalter) døtre som er på jakt etter kjærlighet og lykke. Romanen er særlig sentrert rundt amtmannens yngste datter Sofie. Gjennom livet opplever hun at hennes eldre søstre blir giftet bort mot sin vilje, til menn de ikke elsker. Derfor er hun nå redd for at også hun skal ende opp i et ekteskap uten kjærlighet. Da hun likevel møter på familiens nye huslærer Kold, blir hun forelsket. Romansen blir derimot vanskelig, og flere mistolkninger og beklagelige sammentreff hindrer forholdet. Sofie blir giftet bort til presten Rein, og lever siden i et kjærlighetsløst og ulykkelig ekteskap.
Selv om Collett skildrer flere problemer som hindrer ekteskapet mellom Sofie og Kold, har Sofies mor (Fru Ramm) en finger med i «spillet». For henne er det svært viktig at døtrene gifter seg godt, og Kold lever ikke opp til dette. Fru Ramm er erkekonservativ og svært manipulerende ovenfor sine døtre, hun er også den type dame som fremmer kvinnens underkastelse som en dyd;
«Å underkaste sig er den eneste redning for henne. Derfor kan man ikke nok innskjerpe en ung pike å legge bånd på sine følelser og om mulig utrydde dem i tide.»
Fru Ramm var preget av sin tid; kvinners livsoppgave var å bli gift og tilfredsstille deres ektefelles behov. Kvinner ble ikke oppmuntret til å ha egne tanker, ideer og kunnskap, det var det ikke behov for i samfunnet. Kvinner måtte ofre sin egen lykke og sine egne behov for å tilfredsstille andre- både mennesker i nære relasjoner, men også for å imøtekomme samfunnets forventninger. Vi er nå i 2022, og det er da klart at en slik tankegang ikke finnes lenger? Eller?
Romanens sosial-psykologiske tema har gjort inntrykk på meg. Kan man i dag faktisk fremstå som den man virkelig er? Kan man i dag gi utrykk for egne tanker, meninger og følelser uten å bli påført skam fra offentligheten og/eller fra personer i nære relasjoner?
Våren 2022 skrev jeg en masteroppgave i sosiologi på Universitetet i Agder. Her gjorde jeg en studie om jenter fra Vennesla sine erfaringer med og refleksjoner om kjønn, likestilling og feminisme. Funnene i oppgaven var interessante, så jeg valgte å skrive et leserinnlegg til Fædrelandsvennen. Innlegget ble publisert 8. September på Fædrelandsvennen sin nettside, og fikk mye respons; kvinner (og noen menn) i alle aldersgrupper, fra alle hjørner i landsdelen kunne kjenne seg igjen i problematikken som ble beskrevet- det er vanskelig å engasjere seg som kvinne på Sørlandet.
I innlegget tok jeg opp mangelen av kvinner i offentlige debatter, da særlig på nett og sosiale medier. Informantene i masteroppgaven min presenterte noen mulige forklaringer på fraværet. Disse jentene sa til meg at de blant annet fryktet latterliggjøring og hånliggjøring dersom de skulle ytre seg i offentligheten. Hvorfor skal hun tro at hun er så viktig? Flere av jentene fortalte også at de valgte å forbli stille i samtaler og diskusjoner fordi de ikke ønsket å ødelegge stemningen, særlig gjaldt dette i relasjoner til guttevenner.
I Amtmannens døtre blir aldri Sofie og hennes eldre søstre fysisk tvunget og skjøvet inn i noen ekteskap. Søstrene entrer ekteskapene med «frivillighet». Likevel kan vi gjennom Collett sine gode karakterskildringer og dialoger se at jentene både blir oppmuntret og oppfordret fra flere hold. De blir oppfordret til å skyve egne følelser, tanker og behov til side, for det viktigste er å være en god og mild kone.
Jeg opplever både selv, men også gjennom mine informanter, at disse forventingene fortsatt finnes i samfunnet. Som kvinne må en ofte sette egne følelser og tanker til side i debatter, fordi vi står i fare for å bli ansett som dramatiske, mannehatende, sinte feminister. Som tidligere nevnt forteller også informantene mine meg at de forblir stille i diskusjoner med guttevenner for å ikke ødelegge stemningen. Med andre ord kunne man ha sagt at jentene forblir stille fordi de ikke ønsker å gjøre guttene ukomfortable- de setter sine tanker til side for å behage guttenes velvære og lykke. Det kan med dette se ut til at kvinner fortsatt blir oppmuntret til å være milde og snille, slik som på Collett sin tid. Kanskje trenger Sørlandet en ny runde med Camilla Collett.
Litteraturliste
Collet, C. (2006). Amtmannens Døtre. Gyldendal Norske Forlag AS. (Obs; boka ble originalt utgitt i 1854-1855).
Gran, S. V. (2022, 8. September). Det er vanskelig å være en engasjert jente i Vennesla og på Sørlandet. Fædrelandsvennen. Hentet fra https://www.fvn.no/mening/debattinnlegg/i/76nEOv/det-er-vanskelig-aa-vaere-en-engasjert-jente-i-vennesla-og-paa-soerlandetb
Et spennende og interessant tema du bringer opp her, noe jeg selv ble oppmerksom på da jeg flyttet tilbake til Sørlandet, etter mange år i Oslo. Da merket jeg en stor forskjell på hvordan kvinner ble behandlet og hvordan kvinner oppførte seg ovenfor menn, som jeg aldri hadde tenkt på i oppveksten. Jeg møtte flere kvinner hvor mål var å bli husmødre. Jeg har stilt meg spørsmålet flere ganger hvorfor det er slik, er det kristendommen som er årsaken eller har rett og slett kvinnekampen ikke fått en så stor innvirkning her som for eksempel i Oslo. Tenker på det du sier at mange jenter ikke tør å komme med sine meninger for ikke å ødelegge stemningen ovenfor guttene, at det sier mye om hvor lang vei det er igjen her på Sørlandet. Camilla Collet var absolutt en kvinne forut for sin tid
Så interessant at du merket forskjellene da du flyttet tilbake! I masteroppgaven min nevner jeg både religion og bygdekultur som mulige grunner, men det er vanskelig å si! Tror også det er sant som du sier; kvinnekampen har antakelig ikke slått røtter på samme måte her som andre steder i landet, dessverre..
Dette var et veldig godt og spennende blogginnlegg, Silje! Jeg tok selv utgangspunkt i ditt leserinnlegg i mitt blogginnlegg, og jeg synes du setter søkelys på noe veldig viktig her. Som ung jente fra Østlandet kan jeg i noen grad kjenne meg igjen i de jentene du beskriver, men kanskje det er tydeligere i bygd enn i by? Hadde vært spennende å gjøre en lignende undersøkelse i en storby.
Så gøy at du også skrev om leserinnlegget! Helt enig, vi burde tatt en undersøkelse på dette flere steder i landet👏🏼