Følge hjertet eller samfunnets og foreldres forventninger?

Da jeg skulle finne ut av hva jeg skulle skrive om tenkte jeg lenge, men da jeg begynte å lese Sigrid Undset sin roman Kristin Lavransdatter – Kransen, så jeg noe interessant. Kristin Lavransdatter blir i begynnelsen av Kransen pålagt av foreldrene å gifte seg med Simon, noe hun selv ikke føler er riktig for henne (Undset, 2015). For en stund siden kom jeg over dette leserinnlegget i forbindelse med TV-aksjonen 2021, og ble opplyst om at det er hele 12 millioner jenter i nåtidens samfunn som blir giftet bort i ung alder hvert år (Aamir, 2021). Det er mye, veldig mye, spesielt i dagens moderne samfunn å være. 

Kristin Lavransdatter er oppvokst i en streng katolsk tro, og forelsker seg i en mann som blir sett på som upassende for henne. Både familien og samfunnet legger forventninger til Kristin, men hun vet selv hva hun vil. Dette viser et brudd med de forventingene familien og samfunnet legger på henne (Undset, 2015).

…hun var mindre redd for å bli grepet i synden sammen med Erlend enn for å stå frem alene og si til Simon og til sin far hva som lå henne på hjertet 

(Undset, 2015).

Til tross for at foreldrene har arrangert ekteskap med Simon, så har Kristin lagt hjertet sitt hos Erlend og står i et dilemma om å følge eget hjerte eller forventningene foreldrene pålegger. Å skulle bryte med foreldrenes og samfunnets, og ikke minst troens, forventninger kan være ganske sårt. Denne bokas handling er lagt til middelalderen på 1300-tallet men ble utgitt i 1920 (Undset, 2015). Hvordan kan en bok som er over 100 år gammel, og som har en historie fra enda lengre siden fremdeles være aktuell i det moderne samfunnet vi lever i nå? Kristin Lavransdatter er den dag i dag ikke bare aktuell på scener på Det norske teateret, men den kan også dras linjer til dagens samfunn, og nåtidens ungdom kan på mange måter også kjenne seg igjen i denne problemstillingen (Lilleslåtten, 2023). 

I Norge er det ulovlig å tvinge noen til ekteskap, derfor er ikke denne problemstillingen nødvendigvis nærliggende i praktisk forstand i Norge. I India for eksempel er dette et mer nærliggende problem og tvangsekteskap er noe som foregår svært ofte, til tross for at det også står oppført av FNs konvensjonen at ekteskap skal samtykkes. Det er kjapt å tenke at denne historien ikke vil appellere til det norske folk som ikke har et slikt problem, men til tross for det så er det likevel flere sider ved Kristin Lavransdatter som kan appellere til det norske folk. Dagens ungdom kan også føle at de «svikter» foreldrene eller føle seg styrket av å ikke gjøre slik foreldrene og samfunnet ønsker men å følge hjertet. Å være pliktoppfyllende overfor foreldrene og samfunnets normer er noe som fremdeles er aktuelt den dag i dag, og spesielt i land som India hvor disse forventningene ofte er mye sterkere.

Litteraturliste

Aamir, A. (2021, 30.september). Vet du hvor mange jenter som blir giftet bort mens du leser denne teksten? Aftenposten. Hentet 22.oktober fra

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/rEdPxA/vet-du-hvor-mange-jenter-som-blir-giftet-bort-mens-du-leser-denne-teksten

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartement (2010). Konvensjoner og lover om tvangsekteskap. Regjeringen. Hentet fra

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/tvangsekteskap/loverogkonvensjoner.pdf

Lilleslåtten, M. (2023, 24.juni). – Det gjør livet ditt bedre å lese Kristin Lavransadatter. Hentet 25.oktober fra https://forskning.no/boker-litteratur-partner/det-gjor-livet-ditt-bedre-a-lese-kristin-lavransdatter/2215392

Undset, S. (2015). Kristin Lavransdatter. Aschehoug.

Kanskje eg og er ein stein

I fjor haust var eg på eit spennande foredrag haldt av tidlegare stortingspolitikar Jette Christensen. Foredraget handla om den skumle utviklinga ein ser der demokratia i verda er under press. Då eg satt der vandra tankane mine til det kjente ordtaket om at i krig er sanninga det fyrste offeret. Ein kan sei at det no føregår ein krig mot demokratiet. Dette såg me til dømes i 2021 då tilhengarar av valtapar, Donald Trump, storma den amerikanske kongressen (Hotvedt, et al., 2022). Hadde Morlille frå komedien Erasmus Montanus vore ein amerikansk statsborgar, ville nok også ho trudd på det «stolne valet».

Erasmus Montanus handlar om bondeguten Rasmus Berg som er kome tilbake til heimbygda si etter å ha studert i København. Den tidlegare Rasmus Berg vil no bli omtalt som Erasmus Montanus. Han opptrer hovmodig ovanfor familien sin og bygdefolket. Det er interessant å sjå kor lett Erasmus overtaler dei ulærde i bygda om absurditetar. Som ein ser under treng han ikkje ei gong å bruke logiske slutningar for å overtyda mora si:  

Montanus. Morlille, jeg vil giøre jer til en Steen.

Nille. Ja snak, det er end meere konstigt.

Montanus. Nu skal I faa det at høre. En Steen kand ikke flyve.

Nille. Ney det er vist nok, undtagen man kaster den.

Montanus. I kand ikke flyve

Nille. Det er og sant.

Montanus. Ergo, er Morlille en Steen

Nille græder.

Montanus. Hvorfor græder Moorlille?

Nille. Ach jeg er saa bange, at jeg blir til Steen, mine Been begynder alt at blive kolde (Holberg, 1996, s. 34).

Erasmus uttaler seg med sjølvsikkerheit og har i motsetning til Morlille blitt utdanna. Ho har difor ingen grunn til å tvile på påstandane han kjem med. Ein finn Erasmus og Morlille overalt i samfunnet vårt. Nokon som utnyttar ein maktposisjon og andre som ser på seg sjølv som mindrevitande. Når ein presidentkandidat påstår at valresultatet var feilaktig er det difor ikkje så rart at ein del veljarar kan tru på han.

Digitaliseringa dei siste 20 åra har ført til at mange er i Morlille sin posisjon. Tilgangen på informasjon er uendeleg og kven som helst kan legge ut truverdig informasjon som ein sjølverklært ekspert. Når koronapandemien herja var det mange som ikkje visste om dei skulle ta vaksinen (Dahlback & Skiphamn, 2021). På internett var fleire skråsikre med mantraet; ikkje ver ein sau. Som Morlille trudde nok mange på den falske argumentasjonen fordi den var skjult bak eit sjølvsikkert individ.

Heilt nyleg har konflikten mellom Israel og Palestina blitt meir spent og det er difor mykje mediedekning om den. På tiktok florerer det med videoar som tilsynelatande er filma i Israel. Det som er bekymringsfult er at mange av videoane er frå tidlegare bombingar i Syria forkledd som hendingar i Israel (Flem et al., 2023). På sosiale medium kan ein aldri vera sikker på kven som publiserer innhaldet. Digitale plattformar er difor det nye våpenet i krigføring og kven veit kva konsekvensar det kan ha.

Denne litt dystre bloggen skal få avslutte med eit lysare verdsbilde. Folk flest i demokratiske land stolar på statsmaktene sine. Ein har uavhengige nyheitsbyrå som framleis fungerer som den fjerde statsmakta og kjeldekritikk er på dagsorden i grunnskulen. Om eg skal snakke for meg sjølv stolar eg framleis på NRK, regjeringa og dei store ikkje-statlege-organisasjonane. Det er dei eg går til for informasjon og eg håpar det same gjeld for deg. I ein digital verd er det viktig at me held fram med å vere kjeldekritiske for å ikkje i framtida høyre oss sjølve sei «kanskje eg og er ein stein».

Litteraturliste

Dahlback, M. L. & Skiphamn, S. S. (2021, 01. oktober). Konspirasjonsteorier dominerer vaksinediskusjonen på Facebook. Faktisk.no. https://www.faktisk.no/artikler/0g4px/konspirasjonsteorier-dominerer-vaksinediskusjonen-pa-facebook?embed=1

Flem, S. S., Lønrusten, K. G., Lindin, I. K. & Akerbæk, E. (2023, 09. oktober). Israel og Gaza: Mange deler falske og misvisende videoer. Faktisk.no https://www.faktisk.no/artikler/z5xw8/israel-og-gaza-mange-deler-falske-og-misvisende-videoer

Holberg, L. (1996). Erasmus Montanus (6.utg.). Eide Forlag

Hotvedt, S. K., Thommessen, L. S. & Skovly, D. (2022, 10. juni). Trump tente flammen som førte til stormingen. NRK, Urix. https://www.nrk.no/urix/_-trump-tente-flammen-som-forte-til-stormingen-1.15996446

Kan vaksne lese eventyr?

Då eg var lita elska eg når nokon fortalde eventyr for meg og systrene mine. Om tusser og troll, prinsesser og heltar – ei dyster, skummel og fortrylla verd eit barn kunne drøyme seg inn i. Men korleis er det å lese desse historiene frå eit vaksenperspektiv? Har eventyra noko å tilby oss i alle aldre? I dette blogginnlegget vil eg gjerne dele nokre refleksjonar eg fekk etter å ha lese «Prinsessa som ingen kunne målbinde».

Prinsessa som ingen kunne målbinde er eit kjent, norsk folkeeventyr, som blei samla inn og skrive ned av Asbjørnsen og Moe. Kort fortald handlar eventyret om ei prinsesse som er så fæl å stogge munnen på at faren, altså kongen, lover henne bort til den som klarer å målbinde henne. Askeladden og dei to brørne hans reiser til kongsgarden for å freiste lykka. Medan Per og Pål mislykkast, løyser Askeladden oppdraget ved hjelp av kløktig ordbruk og litt skrot han finn langs vegen.

Den store prøva i eventyret er lett å kjenne seg att i – kven veit ikkje av nokon dei synest kverulerer for mykje, eller som alltid pratar seg forbi deg som smør? I lærarjobben møter eg barn frå «forhandslingsgenerasjonen», som med lettheit snakkar deg rundt lillefingeren til du ikkje veit di arme råd. Då kan ein med skrekk og gru hugse korleis det går om ein gir etter og let seg målbinde av prinsessa: 

«Det er fælt varmt her», sa han.

«Det er varmere i glohaugen,» svarte prinsessen; der lå svijernet ferdig ventet. Da han så det, gikk det i stå for han med én gang, og så var det ute med han.

(Asbjørnsen og Moe, 1957, s. 73-74)

Det er freistande å spørje om det er eit tilfeldig høve at akkurat kvinna i eventyret skal bli målbunde. Er moralen her at kvinner ikkje burde tale så mykje, og i kvert fall ikkje mot far sin? Til å vere så god i å målbinde folk, har prinsessa overraskande lite å seie om kven ho skal gifte seg med, og blir istaden stilt opp som ei premie for den fyrste og beste som «temmer» ho. Ei slik tolkning ville ikkje sett særlig bra ut i dagens samfunn. Ulovleg faktisk. Men eg meiner ikkje vi har å gjere med eit typisk «damsel in distress». Prinsessa er ikkje ei svak kvinne som sitt fint og venter på at ein mann skal redde ho. Ho gjer motstand. Alle friarane får ei real utfordring, og det er ikkje flaks men talentet hennar i å tale som held dei på avstand. I dag som jenter går på skule og blir statsministre og sentralbanksjefar, kjem det sjølvsagt ikkje som nokon overrasking på oss at jenter også har hjerne. Det visste dei ikkje i Askelladden si samtid. 

Når Askeladden til slutt målbind prinsessa, er det ikkje fordi han er så frykteleg god til å prate, men fordi han bringar noko nytt og uventa inn i samtalen deira. Eg har av og til lurt på om prinsessa lot seg målbinde fordi ho endeleg fann ein person det var verdt å prate med. Samtalen deira blir drive fram av ved hjelp av tinga Askeladden fann langs vegen til kongsgarden: Ein daud skjæreunge, ei vidjespenning, eit skålbrott, to bukkehorn, ein blei og ei utgått skosåle. Ein masse skrot tenkjer du kanskje. Det tykte Per og Pål også:

«Fy, kast’n! Hva gjør du med den?» sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den,» sa Askeladden. 

(Asbjørnsen og Moe, 1957, s.71)

Men det er ikkje sjølve tinga som gjer at Askeladden vinn over prinsessa, men den uoriginale måten han brukar dei på. Eventyret visar korleis kreativitet, snarrådigheit og nøysomheit er gode verdiar som hjelper mennesker fram i livet. Det gir ei påminning til dagens forbrukarsamfunn om å ta vare på det ein har, og å bruke det på nye, oppfinnsame måter. Kanskje er dette noko stadig fleire nordmenn begynner å innsjå? Med aukte utgifter på både straum, drivstoff og mat blir det tøffare sjølv i eit velferdssamfunn, og det har vore mykje fokus i det siste på korleis ein kan spare nokre kroner her og der. Delingsøkonomi og skattejakt i gjenbruksbutikkar har heller aldri vore så hipt. Og bra er det, for ifølgje WWF brukte vi opp jordas ressursar for i år allereie den 2. august (Verdens naturfond, 2023). Skal vi klare å møte utfordringane frå miljøsaka har vi kanskje alle noko å lære av Askeladden?

Eventyret seier faktisk noko om korleis vi mennesker møter problema våre. Kven andre en Askeladden ville tenkt på å steike skjæra si i peisen, eller hindre ho i å sprekke ved å ha ei vidjespenning (ei halmlås) rundt? I ein moderne kvardag virkar kanskje ikkje daude fuglar, bukkehorn eller skosåler så relevante, men ein vil alltid finne noko eller nokon rundt oss som kan spele inn på liva våre. Det som betyr noko er korleis ein rår med desse for å gjere livet betre. Askeladden er optimistisk og ser mogeleigheiter der andre ser skrot. Han er av typen som ville sagt at glaset var halvfullt heller enn halvtomt. Brørne Per og Pål på den andre siden er pessimistiske, trangsynte og gjer same feil som alle før dei. Derfor går det dei ille. 

Då eg var lita var var eventyr berre spennande forteljingar. Som vaksen ser eg at dei også har eit innhald ein kan kjenne seg att i og lære frå. Av den grunn meiner eg eventyra har relevans for menneske i alle aldre, og at dei har like mykje å fortelje oss i dag som før. Kanskje er det nett difor dei er rekna for nokon av våre mest folkekjære klassikarar. 

Kilder: 

Asbjørnsen, P. C. M. og Moe, J. (1957). P.Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Samlede Eventyr – annet bind. Gyldendal Norske Forlag.

Verdens naturfond (2023) Earth Overshoot Day. Hentet fra: 

https://www.wwf.no/klima-og-energi/earth-overshoot-day

Peer Gynt – Søken etter å følge sin egen vei

(Werenskiold, 1895)

Peer Gynt er en tekst som ble skrevet av Henrik Ibsen i 1867. Gjennom denne klassikeren tar Henrik Ibsen oss med på en reise gjennom hovedpersonen Peer Gynts liv. Ett av de mange aspektene som dette dramatiske diktet tar for seg er søken etter å følge sin egen vei. Dette er et tema som er svært relevant i dagens samfunn, hvor mange føler et press for å passe inn i samfunnets regler og normer for hvordan man skal oppføre seg og hvilke valg man skal ta.

I diktet Peer Gynt møter vi hovedpersonen som en ung gutt som ønsker å utforske verden.

Ut, ut, i det frie!

Dit, dit vil jeg!

Peer Gynt, Akt 2. (Ibsen, 2005).

Sitatet fra diktet kan vise til Peer Gynts ønske om frihet fra samfunnets normer og regler. Dagens samfunn er sterkt preget av et ønske om å passe inn, noe som kan gå på bekostning av seg selv og sine egne drømmer. I mange tilfeller kan dette føre til at man ikke er modig nok til å være seg selv slik man er. Eksempler på dette i dagens samfunn kan være at enkelte ikke ønsker å være åpne om eksempelvis legningen sin eller psykologiske problemer. Begrunnelsen for at enkelte ikke ønsker å være åpne rundt slike temaer, kan i mange tilfeller være at man er bekymret for hva de andre i samfunnet rundt kommer til å mene om det. Dette er dagsaktuelle temaer i dagens samfunn, som kan knyttes direkte til Peer Gynts søken etter sin egen vei.

Gjennom klassikeren viser Peer Gynt at selvrealisering og egen identitet er sentrale elementer for et godt liv. Man må ta hensyn til andre personer, men man må også sette søkelys på å være ærlig med seg selv. Med andre ord vil dette si at man ikke skal skape en “livsløgn” for å passe inn i samfunnets regler og normer.

Teksten om Peer Gynt referer til at Peer har spilt så mange roller at han knapt kjenner seg selv igjen (Ibsen, 2005). Dette kan illustrere dagens samfunnsproblem knyttet til nettopp å sette fokus på seg selv. At man skal tørre å være seg selv, betyr ikke at man skal se fullstendig bort fra felles regler og normer som gjelder for samfunnet som helhet, men heller at man skal tillate seg å være den man er uten å sminke sannheten for å passe bedre inn.

Vær deg selv nok   

Peer Gynt, Akt 5. (Ibsen, 2005).

Temaene ovenfor er enklere i teori enn praksis. I det moderne samfunnet er det mange som sliter med tanken om å ikke bli oppfattet som perfekte. Det kjente diktet Peer Gynt kan på denne måten være relevant for nåtidens samfunn og problemer, selv om det er skrevet for over et århundre siden. Diktet har det man kan anse som et tidløst budskap når det kommer til selvrealisering og identitet, noe som betyr at diktet vil forbli relevant etterhvert som samfunnet og verden utvikler seg. Personer, både før og nå, kan derfor ta lærdom av denne klassikeren når det kommer til søken etter å passe inn samtidig som man tar vare på seg selv og egen identitet.  

Litteraturliste:

Ibsen, H. (2005). Peer Gynt (2.utg.). Gyldendal Norsk Forlag.

Werenskiold, E. (1895). Henrik Ibsen. Nasjonalmuseet, Oslo. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.04206

Kvinners fridom over eige liv – i 1850 og i dag

(Regjeringa, 2021).

Fridom over eige liv – er ikkje det sjølvsagd, då? Ei venninne som driv med inkluderingsarbeid, fortel meg litt om erfaringar ho har hatt med negativ sosial kontroll blant ungdommane ho jobbar med. Eg googlar litt og blir overraska over å sjå at dette er eit såpass stort problem at regjeringa faktisk har arbeida fram ein integreringsstrategi som skal sikre kvinner, men òg menn, fridom over eige liv. Eg søker videre og finn FNs berekraftsmål nummer 5, som handlar om likestilling mellom kjønna. Her står det blant anna at målet for arbeidet er «ei rettferdig fordeling av makt, innflytelse og ressursar», og at kvinner skal kunne «leve eit fritt liv utan vald og diskriminering». Så høyrer eg på nyhenda at Nobels fredspris 2023 går til den iranske kvinna Narges Mohammadi, som sit fengsla i Iran fordi ho har arbeidd for nettopp kvinners fridom over eige liv. Etter revolusjonen i 1979 har Iran blant anna innført strenge regler om å dekke til håret, og dei har eit «moralpoliti» som passar på at innbyggarane i landet følger reglane – og sørger for harde straffer for dei som bryt reglane. Eg blar i Amtmandens Døttre igjen og skjønner at ei 170 år gammal bok framleis kan vere aktuell.

I Amtmandens Døttre skriv nemleg Camilla Collett nettopp om kvinners fridom over eige liv, nærare bestemt fridomen til å gifte seg med den ein elskar. Vi møter amtmannsdottera Sofie og huslærar Georg Cold som elskar einannan og gjerne vil gifte seg. Men det går ikkje slik dei ønsker, og Sofie ender til slutt opp med å gifte seg med ein eldre prost som ho ikkje elskar. Prosten er ein snill ektefelle som kan gi ho eit trygt liv. Men ekteskapet blir kjærleikslaust, og med det lid ho same skjebne som mora og systrene, som òg lev i arrangerte og kjærleikslause ekteskap.

Med skildringa av Sofie viser Camilla Collett tydeleg kva ho meiner om situasjonen til kvinner i samtida si. Første gong vi møter Sofie, skildrast ho som eit nysgjerrig, aktivt og lykkeleg barn. Ho trivst best ute, og mora seier:

«Det er nesten en umulighet […] å få Sofie til å sitte stille inne med et pent arbeide. Kan hun derimot ligge i haven og grave og plante i jorden, hjelpe budeiene med å fore dyrene, så er hun fornøiet.»

Men etter kvart som ho veks til, snur dette og ho utviklar seg til ei desillusjonert og resignert kvinne, nett som fru Ramm og dei to systrene sine. Faren, herr Ramm, er tydeleg på kva han meiner er det viktigaste i barneoppdraginga på den tida, nemleg å oppdra døtrene til «… pene, dannede piker …». Rett nok tviler han litt på Sofie: «Min Sofie er litt vill; men det gir seg nok». Og det gjer det. Sofie blir gift og roer seg ned, nett slik «pene, dannede piker» skal. Med dette skildrar Camilla Collett vaksenlivet og ekteskapet til kvinnene på midten av 1800-talet som ufritt, destruktivt og avgrensande. Heilt i tråd med realismens kyniske tankar om at ein ikkje kan komme seg unna skjebnen, same kva ein gjer. Sjølv om Sofie prøver å gå nye veger, klarar ho det ikkje, og det går med ho som med alle dei andre kvinnene i denne historia.

Da boka kom ut for ca. 170 år sidan i 1854–55, gjekk det føre seg ein viktig prosess for å betre situasjonen til kvinnene – og faktisk tok det til å skje ting også. Blant anna blei ugifte kvinner over 25 år myndige i 1863. Men gifte kvinner var det verre med. Dei måtte vente heilt fram til slutten av 1800-talet før dei blei myndige. Det betydde at ektemannen bestemte over både kona og pengane hennar, og det var vanskeleg for kvinnene å bryte ut av dårlege ekteskap og klare seg sjølv. Ugifte kvinner var ei økonomisk påkjenning for foreldra sine på den tida, og det viktigaste for familien var å sørge for å få dei «godt gift». Ekteskapet på 1800-talet hadde med dette eit hovudmål: å sikre ein god forsørgar for kvinna. Og då kunne dei ikkje gifte seg med kven som helst. Arrangerte ekteskap var vanlege, og med historia om Sofie og søstrene hennar gir Camilla Collett oss eit godt innblikk i korleis desse prosessane verka for dei kvinnene som stod midt oppi dei.

I dag skjer det mykje positivt, og mange kvinner har stor fridom jamført med kvinner på 1850-talet. I 2023 har vi til dømes sett at Spania har fått ei ny likestillingslov som sikrar kvinnerettar på fleire områder. Men andre steder skjer det negative ting. Tidlegare i år kunne vi høyre at 14 statar i USA har vedtatt nye abortlover. Dei nye lovene gjer det vanskeleg for mange amerikanske kvinner å søke lovleg og trygg helsehjelp om dei skulle bli uønska gravide. Tildelinga av årets Nobels fredspris til Narjas Mohammadi set søkelyset på den vanskelege situasjonen som kvinner lever under i Ayatollah Khomeinis Iran. Med desse hendingane i tankane står Amtmandens Døttre fram som ei skremmande god påminning om at vi aldri må ta likestilling og fridom over eige liv for gitt – og at situasjonen fort kan snu, om vi ikkje passar på.

KJELDER

Collett, Camilla. (2013). Amtmannens døtre. Gyldendal.

FN-sambandet: Likestilling mellom kjønna i FNs berekraftsmål. Henta 18. oktober 2023 frå https://www.fn.no/om-fn/fns-baerekraftsmaal/likestilling-mellom-kjoennene?lang=nno-NO

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2021, 16. juni). Retten til å leve et fritt liv. https://www.imdi.no/om-integrering-i-norge/indikatorer-for-integrering/retten-til-a-leve-et-fritt-liv/

Kvindesland, Eirik: Irans historie i Store norske leksikon på snl.no. Henta 18. oktober 2023 frå https://snl.no/Irans_historie

Lønnå, Elisabeth: Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913 i Store norske leksikon på snl.no. Henta 18. oktober 2023 frå https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913

Regjeringa. (2021). Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021-2024) [Bilde]. Regjeringa. Henta 18. oktober 2023 frå

https://www.regjeringen.no/contentassets/bf09aa64a96c4d5e8a69abd4c723f8e9/no/pdfs/f-4464-frihet-fra-negativ-sosial-kontroll-og-aeres.pdf

Dyrevelferd i Dølen

Aasmund Olavsson Vinje ble født i Vinje i Telemark i 1818. Han vokste opp på et lite husmannsbruk, og brukte mye av barndommen og ungdomsårene som gjetergutt. Denne oppveksten lærte Vinje å respektere, og bli glad i dyrene rundt ham. Relasjonen mellom dyr og mennesker får en egenverdi hos Vinje, og vi som lesere får ta del i dette gjennom essayet «Gjeiti». Tematikken i essayet kan relateres til spørsmål om norsk dyrevelferd, et anliggende det stadig settes søkelys på i dagens samfunn. Er det slik at dyr først og fremst er av nytteverdi for oss mennesker, eller er dyrenes egenverdi viktigst, slik den er hos Vinje?

Aasmund Olavsson Vinje var journalist og forfatter, og regnes som en språkpioner. Han var den første til å ta i bruk Ivar Aasens landsmål, noe som har hatt stor betydning for utviklingen og etableringen av nynorsken i Norge. Dette gjorde Vinje gjennom sin egen avis Dølen, som for første gang ble utgitt i 1858. «Gjeiti» ble publisert i 1860, og er tilsynelatende et politisk debattinnlegg. I essayet kritiserer Vinje § 22 i Lov om Jords Fredning av 1860, som gir hjemmel til å drepe geiter som kommer seg innenfor andres gjerde. «Gjeiti» er i realiteten en blanding av flere ulike former. Til dels er essayet en forsvarstale for den «dødsdømte» geita, dels en lovtale over geita med sine gode egenskaper og mytologiske betydninger, og dels en tilbakeskuende beretning om Vinjes geiteerfaringer i barndommen. Oppsummert tematiserer essayet forholdet mellom dyr og mennesker, og ender med diktet «Leitande efter Blaamann». Diktet har senere blitt tonesatt av Anne Haavie, og er en av de mest kjente og kjære barnesangene, mer kjent som «Blåmann, blåmann bukken min».

«Gjeiti» tar for seg en problematikk som er aktuell i dagens samfunn. Tematikken i essayet dreier seg om en refleksjon over forholdet mellom dyr og mennesker. Har dyr en egenverdi, eller bare nytteverdi for oss mennesker? I Stortingets lovforslag fra 1860 synes det at dyret kun betraktes ut fra sin nytteverdi. Vinje kommer med et stikk til slik nyttetenkning av dyr i femte avsnitt av «Gjeiti», ved å vise at livet består av mer enn mat:


«Og her ero me komne inn paa den største Gjeitedygd, nemleg det ‘artistiske og romantiske’. Det gjelder vel ikki stort dette i denne matvise Tid, daa alt gjenger ut paa den arme Føda, med Skrift og Tale um saa ufine Ting, at dei ikkit ora nævna deim med sit rette Navn. Men det kunde likevel henda, at Gjeiti og alt, som aandrikt er, kom til Retten sin atter. Det verdt ikki til at halda ut dette ufine og tunge og nyttige, med Grisir som Rullepylsur og ‘Guano’ paa alle Kantar; for det verste er, at det og luktar illt af dette, og Luktesansen er den mest næpne.»

I dagens dyrevelferdslov understrekes det at vi skal ha respekt for dyrene. Loven fremhever at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger (Dyrevelferdsloven, 2009). Dyrevelferden i Norge blir tidvis betegnet som den beste i verden, men er den egentlig det? I Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» (NRK, 2019) vises et annet bilde av dyrene enn det Dyrevelferdsloven presenterer. Dokumentaren baserer seg på skjulte opptak som viser dårlig behandling av gris, samt grove regelbrudd.

Både «Griseindustriens hemmeligheter» fra 2019 og «Gjeiti» fra 1860 belyser dyrevelferden på ulike måter. Dokumentaren viser frem uakseptable forhold som gir grunnlag for debatt og forbedring omkring dyrevelferden. Vinje viser på sin side gjennom «Gjeiti» en protest mot Stortingets lovforslag. Han avslutter essayet med en sang til Blaamann; en lovsang og en bønn om at geita han er så glad i, må overleve:

Inkje enno, Blaamann min,

maa du døy fraa Guten din

Situasjonen omkring den norske dyrevelferden som er vist i NRK-dokumentaren er likevel ikke gjeldene for alle bønder og gårder. Akkurat som Vinje satte dyrets egenverdi høyt, og knyttet et nært bånd med geitene rundt ham, er det mange bønder som gjør det samme. Det finnes med andre ord bønder som setter pris på dyrene sine, akkurat slik Vinje gjorde med sin Blaamann.

Kilder:

Andersen, P. T. (2012). Norsk litteraturhistorie (2. utg). Universitetsfolaget.

Dyrevelferdsloven. (2009). Lov om dyrevelferd. (LOV-2009-06-19-97). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-97

NRK. (2019). Brennpunkt. Griseindustriens hemmeligheter.

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/2019/MDDP11000519

Vinje, A. O. (1860). Gjeiti. Utdrag fra Dølen II, Canvas NO-164, UiA 2023.

Voluspå og Kristendommen

Voluspå er eit dikt på 66 strofer frå «Den Eldre Edda», ein samling av norrøne dikt om gudar og heltar. Voluspå handlar om oppstandelsen til verda, samt om ragnarrok, verdas øydelegging samt om tida etter. Ordet «voluspå» tydar «vola si spådomm» som er ein stemme i diktet og er framstilt som ei spåkvinne som fortel sin spådomm. Eg skal i detta blogginnlegge peike på linjer som dette dikter har med den bibelske oppstandsforteljinga. For å gjere dette skal eg samanlikne viktige moment i voluspå med bibelen. Samt sjå på dei store forskjellane mellom desse.

Det finns det argument for at kristendommen kan ha påverka Voluspå med visse trekk. Sjølve diktet reknar ein med at vart laga mellom 700-800-talet i munnleg form og blei skrivne ned på 1200-talet. Akkurat kor mykje kristendommen har påverka det nedskrivne verket er vanskeleg å seie. Kristninga av Noreg skjedde ikkje på fredeleg vis, folk vart truga med våpen og vald dersom dei nekta å konvertere. Og mange av skikkane som hadde bakgrunn i Norrønt mytologi vart enten fjerna eller blei absorbera og erstatta av nye skikkar. Nokre særeigne likskap er namnet på dei fyrste menneska. Ask og Embla i norrønt mytologi og Adam og Eva i Kristendommen, begge fekk liv frå gudane eller guden. Der Odin gav pust til dei, Lode gav blod og Høne gav sjel til dei fyrste menneska som dei fant livlause på ei strand. (Voluspå, stofe 17). Gud laga det fyrste menneske Adam ut av jord og skapte han i sitt bilete, før han tok eit ribbein frå Adam og gav liv til Eva.

Ein har samt verdsbygginga der i Voluspå blir den beskriven som at verda vart tom, ingenting fantes utanom ginnunga-gapet, ei djup kløft mellom Nivlheim og Muspelheim, to plassar, der den eine vart dødsrikes nedre del og Muspelheim vart verda av lys og ild. Verda byrja når sønene til Bure byrja å løfte land opp frå gapet.

 «Fyrr Burs søner baud bøar seg lyfte, dei som Midgard mætan skapte. Sol skein sunnan på steinar i sal, då grodde grunnen med grønan lauk.». (Voluspå, Stofe 4)

Ein ser eit fokus på land og fruktbarheita til jorda, sola måtte til for at verda skulle gro noko. I neste strofe

«Sol kom sunnan, syster åt månen, slo høgre handi um himmelhestar. Sol ikkje visste kvar salar ho åtte, Måne ei visste kvar makt han åtte.» (Voluspå, Strofe 5)

Ein ser at sola og månen er framand til denne verda, dei veit ikkje sine styrkjer. Dei vart skapt og plassera i denne framandplassen, saman med stjernene. Det er ikkje før neste strofe at dei få sine namn; dag og natt, morgon, og kvelden samt år til å rekne, som blei gitt frå dei heilage gudane frå tinget. Ein kan igjen sjå kor myjke naturen blir verdsett i Voluspå, noko som vikingane også hadde stor verdi i, dei var tross alt ikkje berre krigsmenn, men bønder også.

I bibelens skapelseverk vart det lik rekkefølgje, med landet som kom fyrst og så kom lyset. I motsetting til Voluspå kom plantar, tre og andre vekstar før gun hadda skapa sola og månen. Det skjedde ikkje før den tredje dagen, for å ha skilnad på natt og dag. (mosebok 1,12) Ein kan tyde detta som at det er gud som herskar over alt, dag og natt, vekst, liv og død. Det blir satt mykje meir fokus på han som skapar ting og delegerer dei der han vill. I motsetning til Voluspå kan ein trekkje ein linje mellom naturen og solen som gir liv til graset og plantane. Naturen fungerer i ein slags symbiose, der sola og varmen påverkar livet på jorda.

Eg syns vi er heldige som har dokument som er stadfesta så langt tilbake i tida, og kan bli lest den dag i dag, og kan lese om kva som trua vart på den tida. I kor stor grad Voluspå har blitt endra på eller omskriven er nesten umogeleg å vite, enten om det vart den munnlege tradisjonen som endra det etter fleire år hundre eller om Kristendommen endra på det. Vi er framleis heldige at vi har skriftet som kjem til å bli gjenlesen og forska på i fleire generasjonar.

Kjelder

https://bibel.no/bibelen/bibelstudier/hundre-viktige-bibeltekster-1

Sturlason, Snorre 2008: Edda. Vidarforlaget, Oslo

Ville Peer Gynt funnet seg selv på Bali?

“Peer – du lyver!”

Mor Åse er ikke nådig med sin åpningsreplikk i Ibsens kanskje mest kjente verk. Allerede der setter Ibsen tonen og gir oss en forventning om karakteren Peer, en forventning som kjapt blir enda klarere etter hans heseblesende historie om bukkerittet- en historie full av løgn selvfølgelig.

Peer er en fyr som er glad i å stille seg i et bedre og mer spennende lys enn det han kanskje fortjener. Han skrøner, lyver og stjeler til og med en brud uten anger. Han gjør det han selv vil i troen om at han en dag vil finne ut av ting, inkludert hvem han er innerst inne. Etter hvert stikker han til utlandet og blir en rik mann med makt og respekt. Man skulle kanskje tenke at det var dette han savnet hjemme i bygda- der han ble sett ned på av de fleste. Men neida, heller ikke dette er godt nok for Peer. Han blir aldri mett nok av livet. Det virker tidvis som han må leve seg gjennom alle mulige liv i et slags desperat søk etter det sanne og riktige livet for ham. Han er alltid på jakt eller flukt. Det vanlige er ikke godt nok.

I dag er det umulig å tenke på Peer Gynt og hans identitetskrise samt jakt etter tilfredshet i livet, uten å trekke koblinger til dagens samfunn. I Ibsens stykke ser Peer ut til å stå alene i denne søken etter å finne seg selv, mens de andre i bygda ser ut til å være relativt fornøyde med de rollene de ble tildelt ved fødsel. Det var færre roller å eksperimentere med før. Var du født som sønn av en bonde endte du mest sannsynlig opp som bonde selv. I dag er spørsmålet “Hva vil du bli?” stilt så uendelig mange ganger til ungdommen at man kan bli matt av mindre. “Hva skal jeg bli?” Det er ikke det letteste spørsmålet å svare på når man har muligheten til å bli alt i hele verden.

Peer hadde nok følt seg mer normal blant dagens selvrealiserende generasjon, men jeg tror han hadde slitt like mye med å finne seg selv i dagens uendelige jungel av valg i en verden som plutselig har blitt så liten og så stor.

Hvem ville Peer Gynt vært i dagens samfunn? Ville han vært en Instagram-kis som hyppig deler ukritisk fra eventyrene sine verden over, der han reiser fra sted til sted og prøver å finne seg sjæl? Det er lett å tenke seg det. Som han selv sier:

Jeg har læst på tryk-
og satsen er sand-
“ingen blir profet i eget land”.
– (Peer Gynt, akt 4, scene 6)

Gresset er som regel grønnere på den andre siden. Men igjen, kanskje han aldri hadde følt behovet for å lyve seg gjennom sitt unge liv og deretter flykte fra alt som er vanskelig dersom han ikke hadde følt seg så alene i dette søket etter selvet?

Men løgnen lever i beste velgående den dag i dag også, spesielt måten Peer pleier å lyve på. Han lyver for å virke bedre og mer spennende. Er ikke det nesten det samme som det vi driver med på sosiale medier den dag i dag? Et spill for galleriet. 

Samtidig som at vi er opptatt av hvem vi er utad for andre, har vi vel sjelden vært så opptatt av selvet som det vi er i dag. Selvrealisering går foran det å ta over gården, “anyday”. Vi har vokst opp i en rik tid i et rikt land hvor man kan gjøre akkurat det man vil. Peer var en outsider i hans tid, men han var ganske lik oss i hvordan han taler om seg selv og måten å leve på:

Det gynske selv,- det er den hær
af ønsker, lyster og begær,-
det gynske selv, det er det hav
af infald, fordringer og krav,
kort alt, som netop mit bryst hæver,
og gør at jeg, som sådan, lever.
– (Peer Gynt, akt 4, scene 1)

Kanskje det er litt av problemet vårt i dag? At vi har lurt oss selv til å tro at en verden med uendelige muligheter er det beste, mens vi egentlig trenger noen rammer for å forstå at lykken ikke plutselig dukker opp på en ferie på Bali? Peer gjorde som han ville hele livet, helt uavhengig av rammer og plikter. Se hvordan det gikk, han gikk med en konstant søken etter identitet og mening til sitt siste åndedrag. 

Kanskje er vi ikke engang i stand til å finne dette selvet i oss selv, men heller avhengig av kjærligheten fra Solveigene i våre liv for å finne mening og tilhørighet i livet og i jeg-et.

Kilder:

Hidle, M. (2012, 13. mars) Vær deg selv! Aftenbladet. Hentet fra: https://www.aftenbladet.no/meninger/i/QEjpQ/vaer-deg-selv.

Ibsen, H. (1867). Peer Gynt. Oslo: Transit.

Nærum, K. (2018) Teksten som slet seg. Nationaltheateret. Hentet fra: https://www.nationaltheatret.no/nyheter/siste-nytt/artikkel-av-knut-narum/

Sæther, E.H (2018, 18. august) Gjør som Peer Gynt – Vær deg selv nok! Dagsavisen. Hentet fra: https://www.dagsavisen.no/nyheter/2018/08/26/gjor-som-peer-gynt-vaer-deg-selv-nok/

Teknoladden 2022

I Utdanningsnytt skriver Merete Henden at vi alle må lære våre barn å bli som Askeladden: de skal bekjempe nettrolla, ikke la seg målbinde. Og det er ingen tvil om at det er flott at utdanninga av barn og unge forsøksvis er en motvekt til en kultur for lettvinn tenkning. Men strengt tatt er det jo Askeladden som er den som målbinder. Eventyra er jo i grunn prega av en ambivalent moral, som ikke er fjernt å tenke som en del av folkesjela, da og nå.

I Prinsessa som ingen kunne målbinde møter vi en konge som ikke greier gifte bort sin datter. Prinsessa er så utrolig kresen at kongen beslutter å love bort både henne og halve kongeriket til den som kunne være mere kløktig enn prinsessen selv med ord. Askeladden er på sin side en fattiggutt som reiser på en ferd med sine brødre for å vinne kløktens krig med prinsessa. Underveis finner han gang etter gang, og til brødrenes irritasjon, skrot som han entusiastisk proklamerer at han skal ta vare på. Når de en gang kommer frem til prinsessen blir de to første brødrene kjapt avvist, og straffet med glødende jern. Askeladden, dreven som han er, bruker rekvisittene sine og kan kløktig og insisterende utmanøvrere prinsessa i ordspill.

«Du er så kroket i ord du,» sa prinsessen. «Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket,» svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.

(Asbjørnsen & Moe, 1841/1975)

Vår helt ender med å vinne både henne og halve kongerike:

«Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?» sa hun. «Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den,» svarte gutten og dro frem skosålen. Så var prinsessen målbundet. «Nå er du min,» sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.     

(Asbjørnsen & Moe, 1841/1975)

Og vi ser at det er som med folkeeventyra ellers, at dette eventyret preges av en litterær moral, et budskap, som innebærer en ambivalent etikk. Det er de velutvikla evnene hos vårt helt, som blir idealisert. Han har pågangsmot, er snarrådig, og har vett til å bruke ressursene han har tilgjengelig. Det er evnen, og kåra, til Askeladden som gjør ham berettiga i sin belønning. Folk flest blir vel tilfreds når Askeladden seirer.
 

Hvem er aktørene i dagens eventyr?

Henden skriver om utdanningsnorge sitt møte oljeeventyrets avtagning; men jeg vil nevne den eventyrlige veksten i fra Silicon Valley. I dag er det lederne av teknologiselskaper som fungerer som konger, og «[t]eknologi er bygd på forståelig vitenskap. Men når vi ikke forstår den, bli den som magisk trylleri […]», og «teknomaktene har herredømmet over vår tenkemåte» (Hareide, 2020, s. 17). Det er i disse kongedømmene vi møter fiksjonelle fremstillinger av folks liv; bortskjemte prinsesser som er influensere, eller incels bilde av den kresne kvinne; myter, målbinding og (nett)troll. Og i likhet med folkeeventyra, er det mange fantastiske fortellinger som får florere uten kjent opphav. Det har kanskje for seg å bruke fantastiske fortellinger for å reflektere rundt kontemporær moral – se bare til essayist Lena Lindgren, som forstår menneskets møter med algoritmer i lys av antikk gresk mytologi. Moralen den gang, virker det som om vi har glemt, og Lindgren tar den opp igjen. Moralen i Askeladdens episke fortelling, den har kanskje tolkninger vi burde glemme?

Askeladden anno 2022

Så hvem er Askeladden i 2022? En snarvittig og kløktig person som smir ord og nyter høyt rennommé blant kong sukkerbergs fjesbok-undersåtter. Kan det ikke være den folkelige tastaturkriger vi finner i kommentarfeltet? Litt av personkultusen en får i belønning, det er populariteten gjennom likes (hjelperne, algoritmene). Prinsessa er det romantiske prospektet hvis gunst man søker. Prinsessa er premien på den andre siden av snarvittige Tinder-profiler, og den som ikke ytrer seg mer i kommentarfeltet etter at de føler seg for dumme til å si noe mer. Incel-samfunnets største fiende og samtidig deres ideale chad er den som lykkes i virkelige møter med kvinner. Deres favoritt-objekt for hatytringer og største begjær, den kresne prinsessa, stacy.

Det å makte å tenke og tale kvikt er da ingen last, og det skal sies at Askeladden virker som en veldig hyggelig fyr. Men det å målbinde, det høres dog ikke ut som noe udiskutabelt positivt, ei heller noe veldig fjernt fra virkeligheten. Vi kan tenke at det er dem som taler høyest på nett i dag er den kløktige Askeladden. (Brødrene hans har lært at ikke de skal prøve seg). Men kanskje han også kan være helten som tar til orde, når moderate holder munn (for en diskusjon, se Coeckelbergh, 2020). Eller kanskje tanken om at vi kan samtale med innestemme på internett er det største eventyret av alle. Og så er det nettrolla da. De er jo riktig nok også kløktige på ordbinding. De har gode hjelpere i algoritmene og de andre blir belønnet med hevet selvbilde. Nylig kjøpte Elon Musk opp twitter og lover å liberalisere sitt kongedømme, slik at populære undersåtter som Donald Trump skal få prøve seg på prinsessa igjen.

Men så skal vi vel helst forestille oss Askeladden som helten i fortellingen, endog moralen i folkeventyr ikke behøver være noe annet enn ambivalent. Den er sammensatt – folkelig.

Litteratur

Andersen, P. T. (2015). Norsk litteraturhistorie. (2. utg.). Universitetsforlaget.

Asbjørnsen, P. C. & Moe, J. (1975). Prinsessen som ingen kunne målbinde. I P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Samlede eventyr. Annet bind. (Opprinnelig utgitt 1841).Gyldendal Norsk Forlag.

Gullestad, M. A., Hamm, C., Sejersted, Tjønneland, E. & Vassenden, E. (2018). Dei litterære
sjangrana: Ei innføring. Det Norske Samlaget.

Hareide, D. (2020). Mennesket og Teknomaktene. Aschehoug.

Henden, M. (2018, 08. september). Kjære foreldre – vi må snakke om Askeladden! Utdanningsnytt. https://www.utdanningsnytt.no/fagfornyelse-laereryrket-merete-henden/kjaere-foreldre—vi-ma-snakke-om-askeladden/141999

Hoel, S. (1940). Eventyrene våre. I N. Lie (Red.). Sigurd Hoel: Essays i utvalg (s. 100–110). Gyldendal Norsk Forlag.

Krantz, A. & Strønen, A. (2022, 28. oktober). Medier: Elon Musk har kjøpt Twitter. NRK. https://www.nrk.no/urix/medier_-elon-musk-har-kjopt-twitter-1.16156195

Lindgren, L. (2021). Ekko: Et essay om algoritmer og begjær. Gyldendal.

Hvorfor pannekaken i norske folkeeventyr er skurken!

Jeg må si at jeg var svært usikker på hva jeg skulle skrive om i dette blogginnlegget, og tankene svirret egentlig rundt de fleste klassikerne. Men tidlig en morgen, før jeg våknet av mobilalarmen slo det meg at pannekaken, fra det berømte folkeeventyret som Asbjørnsen og Moe skrev ned på midten av 1800-tallet kanskje er en av Norges folkeeventyrs største skurker. Før jeg går nærmere inn på hvorfor jeg mener dette, bør det presiseres at dette må være en av de topp tre rareste tankene jeg har hatt før klokken 07:00.

Jeg regner med at nesten alle har hatt eller har et forhold til eventyret om pannekaken som stikker av fra kone krone, gamlefar `n og de sju skrikerungene. Jeg personlig har lest den fra pannekakens perspektiv, og forstår at den er redd for å bli spist, men dersom man prøver å forstå eventyret fra familiens perspektiv kan man stille kritiske spørsmål til pannekakens oppførsel. For å bedre forstå familiens perspektiv må vi tilbake til Norge på 1800-tallet, århundret hvor de norske folkeeventyrene ble skrevet ned. Selv om Norge er i stor forandring i starten av 1800-tallet er vi fortsatt preget av at vi er et bondesamfunn. For eksempel, i 1825 bodde rundt 87% av Norges befolking utenfor byer og andre tettsted, hvor de fleste brødfødde seg gjennom jordbruk (Myhre, 2015). Årene etter 1814 er preget av økonomisk depresjon, fattigdom, matmangel, høy spedbarnsdødelighet, lav levealder og man produserte ofte mat for eget bruk (Myhre, 2015). Norge var rett og slett et fattig land med trange levekår for de fleste innbyggerne på den tiden eventyrene ble skrevet ned. Det er nettopp her vi kommer tilbake til pannekake-eventyret, og mye tyder på at denne familien led under vanskelige levekår slik som majoritetsbefolkningen gjorde.

I eventyret blir det bemerket at alle de syv skrikerungene sto omkring stekepannen og så på når mor stekte pannekaken. Den ene ungen sier følgende:

«Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten», og det blir etter hvert påpekt at: «så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille».

Dette blir for meg et tydelig tegn på fattigdommen denne familien lever i, fordi det er heller tvilsomt at syv skrikerunger hadde stått og glodd på en enslig pannekake dersom de hadde levd i velstand. Dersom man tar utgangspunkt i at denne familien er bønder, fordi det var de fleste på den tiden, så kan man begynne å stille pannekaken kritiske spørsmål. I en tid hvor mat var en stor mangel er det viktig å få brukt alle tilgjengelige ressurser, og matsvinn var ekstra uheldig dersom man levde i fattigdom på 1800-tallet. Man kan også argumentere for at pannekaken burde bitt i det sure eplet og blitt værende for å bli spist på grunnlag av at råvarene den var laget av mest sannsynlig er dyrket på familiens gård eller kjøpt av familiens penger. En viktig regel i dagens samfunn er at rettighetene tilhører den som har laget produktet, og i dette tilfellet tilhører rettighetene familien i eventyret. Dog kan det argumenteres for at pannekaken er et enkelt individ og fri vilje, men hvor sannsynlig er det at en enkel pannekake har dette! Skal man virkelig lære opp barn gjennom eventyr at hvetemel, egg og melk blandet sammen kan ha følelser? Kanskje den største hovedgrunnen til at pannekaken er en av de største skurkene i norske folkeeventyr omhandler hvordan den tar mat fra sultne unger. Dette er barn som lider under fattigdom, og higer etter mat. Pannekaken derimot vil det annerledes, og fratar disse uskyldige barna et sårt trengt måltid.

Men fra litt spøk til alvor så kan vi kan også trekke klarer linjer inn til vår levetid, og hvordan matsvinn er blitt et stort samfunnsmessig problem. Selv om det kan være vanskelig å finne eksakte målinger på hvor mye mat som blir kastet, estimerer FN med at en tredjedel av all mat som produseres aldri blir spist og i Norge blir det kastet rundt 84,7 kg spiselig mat per innbygger (Matsentralen, 2019). Dette skjer altså i en tid hvor det er svært høye matvarepriser og flere familier lider under denne økningen. Igjen kan man dra inn denne «pannekakeskurken», og se på den som et symbol på matsvinn i dagens samfunn. Selv om en pannekake nok ikke veier mer enn noen gram, så er et gram et gram for mye når vi diskuterer matsvinn. Kanskje man derfor må skrive om hele eventyret slik at pannekaken blir spist av mennesker som trenger maten, og at den ikke ender opp som grisefôr? Først da kan pannekaken bli revitalisert til helten den fortjener å være, men for meg er den folkeeventyrets største skurk!

Litteraturliste: