Kunne vært Norges bidrag til Balladeon d’Or

Berit Opheim, som har formidlet Draumkvedet gjennom sang i over 20 år, utrykker at hun syntes det er fantastisk å kunne fremføre balladen foran andre mennesker. Hun sier det er ekstra flott å kunne fremføre det fine verket i selveste Nidarosdomen, og håper på at de som deltar på konserten vil kunne kjenne på håp, trøst og samhold inn i et nytt år med det som var enda et år med pandemi.

– Jeg opplever at det er så stor kjærlighet i det, både med tanke på hva som er det vanskeligste og letteste med å være menneske – og ikke minst det at alle skal få lov til å være seg selv, akkurat sånn de er, godta seg selv slik man er, sier Opheim.

Det er nedtegnet ulike versjoner av balladen, og jeg vil i dette blogginnlegget komme med eksempler fra teksten fra oversettelsen til Moltke Moe som ble skrevet rett før 1900-tallet. Draumkvedet er den mest kjente norske balladen, og en av de viktigste internasjonale bidragene Norge stiller med. Balladen handler om Olav Åsteson sin opplevelse mellom paradis og helvete etter han faller i dyp søvn på julaften, og våkner tretten dager senere. Det første han gjør da han våkner er å ri til kirken for å fortelle hva han har opplevd i drømmene sine. Han forteller om sin ferd over brua og dens utfordringer som skiller det levende liv og dødsriket. Han har samtidig sett glimt av paradis. I dette dommedagssynet har han blant annet sett Jesus i menneskenes kamp med Djevelen.

Det er ikke funnet noen eksakte bevis på akkurat når Draumkvedet ble til, men mye tyder på at verket stammer fra rundt perioden 1200-1300-tallet. Innholdet er katolsk, så verket stammer fra før reformasjonen. Temaer i Draumkvedet kan forstås som en visjon, eller syn av hva som skjer med oss mennesker etter vi dør.

I middelalderen og tiden rundt ble det benyttet sterke bilder for å minne oss mennesker på ulike aspekter og ting vi måtte være oppmerksomme på i livet. Kristendommen stod kjempesterkt i Norge på denne tiden, og en kan trekke flere linjer mellom Draumkvedet og ting som står i bibelen. Her kan en se på saligprisningene i Draumkvedet, som blant annet i strofe 50 sier:

Salig er den som i denne verda 
gir fattige mat:
han treng ikkje være redd i den andre verda
verken for hån eller hat.
   Tunga etc.

Et viktig aspekt innenfor kristendommen er nestekjærlighet, og at nestekjærligheten stammer fra et rent hjerte (1. Timoteus 1:5). Mennesker som gjør som vers 46-51 i Draumkvedet sier, vil oppnå Gode gjerningars løn, som sier noe om at en slipper lidelse på dommedagen. I moderne kristendom er skjærsilden mindre brukt, men var høyst aktuell i tiden Draumkvedet ble skrevet. Gjennom å være et godt medmenneske ville en få en mindre ubehagelig tid i mellomstadige i skjærsilden.  

Aktualiteten av Draumkvedet omhandler ikke bare nestekjærlighet, men handler også om hvordan mennesker kan oppleve livet som helt fantastisk, men samtidig utfordrende til tider. Dette har alltid vært en høyst aktuell tematikk, og vil aldri gå av moten. Strofe 10:

Eg har vore oppunder skyane
og nede i dei svarte dika.
Eg har sett heite helvete
og ein del av himmelriket.
   For etc.

Min personlige opplevelse da jeg leste verket var at jeg ble mer og mer fascinert over hvor aktuelt dette verket fortsatt er. Tankene mine streifer mot Berit Opheim som fremfører verket i selveste Nidarosdomen, og hvilken flott opplevelse det må ha vært å delta på denne fremførelsen. I teksten er det gode skildringer som bidrar til en mer interessant tekst, og jeg sitter med en følelse hvor jeg er i stand til å se for meg mye av handlingen som beskrives i skildringene. Leseren kan også oppleve å kjenne seg igjen i mye av det som blir skildret gjennom livet sitt, og alle mennesker har hatt opp og nedturer i løpet av livet sitt.

Kilder:

Draumkvedet etter Moltke Moes versjon. Canvas, NO-164, 2022, UiA.

https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/draumkvedet-_-et-evig-mysterium-1.13854103

https://www.nidarosdomen.no/nyheter/2021/nar-jeg-synger-draumkvedet-er-det-noe-som-snakker-til-meg

Aasmund Olavsson Vinje: «Det norske folk er sjukt i Skolten»


                 «Det norske folk er sjukt i Skolten.
                  Til hjelp i Naud det saarleg treng:
                  Det vilde kyssa Slavebolten;
                 Med det med den i Kjeften gjeng.» – A.O. Vinje i Dølen, 1858

Diktet ovenfor ble publisert i 2. utgave av Aasmund Olavsson Vinjes avis Dølen, og denne utgaven kalte han Dølens eventyr. Etter å ha blitt kritisert for språket i den første utgaven av avisen, bestemte Vinje seg for å utdype Dølens språkpolitiske program og å svare kritikerne. Kritikken kom fra flere hold, men det var særlig de kritiske kommentarene fra den kjente professoren Marcus Jacob Monrad som satte spor i Vinje. Monrad mente at man ikke kunne bruke et slikt «folkelig, lavt språk» når man diskuterte «høye» emner og opplysningsideer, det var absurd. Monrad fortsatte kritikken med å si at «å tro at allmuespråket kunne bli nasjonens alminnelige og allmenngyldige litterære middel var «svermerisk». Han mente at det var «det almindelige Bogsprog» som var nasjonens rette språk, og ikke Vinjes dialektlandsmål. Det Monrad derimot likte med Dølen var avisens innhold, og han mente det var en viss kvikkhet og saftige vendinger og tanker i avisen.

«Nynorsken er ikkje eit lite språk. Det er stort og privilegert. Nynorsk – og ikkje bokmål – er det skriftlege uttrykket for det norske språket. Norsk og dansk-norsk ville vere dei historisk korrekte namna på skriftspråka våre».

Dette sa medlem i Noregs Mållag Rolf Theil i 2019 på spørsmål om hvorfor det er vits å kjempe for dette lille skriftspråket. Om Rolf Theil og de andre medlemmene i Noregs Mållag ville omtalt det norske folk for «sjukt» og slavebundet av det «danske bokmål» tviler jeg på. Men ser vi på Vinjes uttalelser for over 160 år siden, er det mye likt i både hans og Noregs Mållags synspunkter. Målet med Dølen, ifølge Vinje, var å løfte «bondens mål» opp slik at det ble «ein redskap, som det fortener for det djupsinn og storvit, den finleik og lettleik, som dei lærdaste og åndrikaste menner hava». Vinje ville fortsette den jobben Ivar Aasen hadde startet på noen år tidligere, nemlig å utvikle et språk som nærmet seg dialektene, og han mente at avisens kritikere var en motsetning til «vår norskhet». Vinje mener altså at det er han og Ivar Aasens landsmål som er det virkelige norske språket, og ikke øvrighetens bogsprog/dansk. Hele 160 år etter Dølens opprinnelse kan vi fortsatt se spor av akkurat dette synspunktet gjennom uttalelsene til Rolf Theil, og det viser at Vinjes kamp for både dialektene- og landsmålets annerkjennelse i det norske samfunnet, er like aktuelt i dag som det var den gang. Nynorskens rolle i skolen er nok det som har blitt mest debattert i moderne tid, og selv om både nynorsk og bokmål er «Jamnstilt» ved lov, er det mange som føler at nynorsken og nynorskbrukere blir diskriminert og oversett. Men at dette fortsatt diskuteres den dag i dag, vitner om at Vinjes kamp ikke var forgjeves og at nynorsk og dialekter i Norge etter hvert fikk bedre «levekår».

Når det kommer til selve diktet og Aasmund Olavsson Vinje som person, er det mye jeg kan kjenne meg igjen i og relatere til. Den ironiske tonen og bildespråket i diktet er noe som faller i smak hos meg. Det er morsomt hvordan han fremstiller det norske folk i en nødsituasjon, der han roper forgjeves etter hjelp for å befri dem fra den danske «slavebolten». Han forstår ikke hvorfor det norske folk ikke vil tilbake til sine språklige røtter, og heller prioriterer de danske «slaveherrers» språk. Dette språklige bilde tror jeg mange ble provosert av, slik vi kan se i kritikken av Dølens første utgave.

Som «med-døling» og telemarking fra Drangedal, er jeg helt enig i at det å være døling er et honnørord, og Vinjes definisjon på «døl» klinger godt syns jeg: «Å vera døl var å vera seg sjølv og halde fast ved det opphavelege i sin eigen vokstergrunn». Dette står sterkt i meg også, og det er viktig for meg å holde tilknytningen til «heime» og dialekten min ved like. Å være fra bygde-Telemark er noe helt eget, og etter min mening representerer Aasmund Olavsson Vinje på mange måter den erketypiske Telemarksbonden. Hans frimodige og kvasse uttalelser, kombinert med ironi, humor og stahet er gode eksempler på dette, akkurat som en fri bonde ville oppført seg. Dette viser at han ikke er redd for å stå alene mot «hovedstadselitens» kraftige tak rundt språkdebatten. Samtidig er Vinje veldig selvkritisk og selvbevisst rundt sitt eget arbeid, der han medgir at han er klar over at den språklige harmonien av og til kan kjennes «broten» ettersom han ikke alltid bruker folkelige former i språket sitt. Akkurat som en bonde må være selvkritisk til sitt eget gårdsarbeid. Men når professor Marcus Jacob Monrad kritiserer Vinje for å ikke skrive og snakke som en ekte døl sier Vinje selvbevisst og kontant: «Eg talar som ein døl vilde tala, dersom han hevde lært liti meir, en han vanleg veit». Vinje visste nemlig godt hva han kunne og ikke kunne, akkurat som en selvransakende bonde.


Litteraturliste:
Vesaas, O., (2001). A.O. Vinje – Ein tankens hærmann. Cappelen.

Noregs Mållag (4. februar 2019). Kva er vitsen med nynorsk? Hentet fra:
Noregs Mållag: https://www.nm.no/kva-er-vitsen-med-nynorsk/ 27.10.2022.

«Jorden er flat som en pannekake!»

Fredrik Solvang. Foto: NRK/Radiodager. Erasmus Montanus. Foto: NRK/Fjernsynsteateret

Torsdag er det igjen klart for en ny debattrunde klokken 21:20. Hver tirsdag og torsdag kan du se en ny episode av debatten på NRK ledet av Fredrik Solvang, en relativt godt likt programleder og debattant. Mest kjent er han vel for å be debattantene om å «svar på det jeg spør om» når de for ente gang begynner å gå rundt grøten. Solvang er saklig men utfordrende, og skaper på denne måten en god debatt.

La meg videre få presentere en annen engasjert og dyktig debattant. Erasmus Montanus, eller Rasmus Berg som han egentlig heter i skuespillet til Ludvig Holberg, er en ung mann med et ego stort nok til å fylle svømmebasseng, og med så høye tanker om seg selv at de kunne nådd månen. Erasmus er en bondesønn født og oppvokst på foreldrenes gård i en liten bygd på Sjælland i Danmark. Men Erasmus har vært ute i verden og blitt «lærd» ved universitetet i København. Han er med andre ord ikke en hvem som helst, men en mer dannet, klok og begavet person enn resten av bygda.

Stykket om Erasmus er en satire fra 1731 som spiller på overdrivelser, tragedie og humor. Det man allikevel kan ta med seg som en litt mer tragisk del av Erasmus er hvor blind han er for andres kunnskaper. Han setter seg selv og egne argumenter høyest og mener han selv har rett. Selv etter ordren fra kommende svigerfar Jeronimus om å ta tilbake påstanden om at jorden er rund, står Erasmus på sitt. Han står for det han mener, og debatterer godt for det. Men da han etter hvert har kranglet på seg alle i bygda, og de vender seg mot ham og påstanden hans, havner Erasmus i trøbbel. Etter et lite uoppmerksomt øyeblikk hos løytnanten ender han opp i militærtjeneste med mindre han tar tilbake påstanden om jordens form. «Så min kjære svigersønn mener ikke lenger at jorden er rund? For det er akkurat det som ligger meg mest på hjertet», sier Jeronimus da Erasmus sitter hos løytnanten. Erasmus kaster dermed påstanden om jordens runde form for å unngå militærtjeneste, som om hans egne meninger ikke er verdt noe lenger. «Jorden er flat som en pannekake, jeg sverger! Er du fornøyd nå?»

Man kan ikke se bort i fra at Erasmus Montanus rett og slett oppfører seg dårlig, og ekkelt mot egen familie og de andre i bygda. «Nei, mor, det er ikke uten grunn, han kommer hit og snakker til meg som om vi er likestilte», sier han om sin egen bror da han kritiserer Erasmus for sine spydigheter. Lærepengen til Erasmus er å behandle andre og deres tro og meninger med like mye respekt som han har for seg selv. Selv har han fylt bygda med krangler og diskusjon siden han er mer opptatt av å vise fram egne ferdigheter og å vinne debatten, enn han er i temaet som faktisk diskuteres. «Han er og blir en tåpe» som Sejersted beskriver det.

Hadde man sagt ar jorden er rund i en debatt ville nok de fleste være enige, og debatten hadde endt der. Man kan bevise at jorden er rund ved å studere himmelbildet og bevegelsene. Man kan til og med reise ut i rommet og se det selv (ikke at jeg har prøvd). Men verdien ligger allikevel i det at vi har rett til å mene noe forskjellig fra noen andre uten at de er mindre verdt eller mindre kloke, eller at de må ta sine påstander tilbake.

Debattene i Norge er en arena der alle er invitert til å si sin mening. Både studenter, arbeidere, politikere, sjefer og ledere. Vi er interessert i alles kommentarer, ikke bare de «lærdes». Allikevel er det like hardt å være en del av en offentlig debatt nå som det det var for Erasmus i 1731. I januar 2021 kunne vi lese at Fredrik Solvang hadde stengt twitter-kontoen sin etter mye hets i kjølvannet av debatten. Den gangen var temaet Donald Trump, og i den sammenhengen var redaktøren for nettstedet Resett, Helge Lurås invitert til å debattere mot rødt-politikeren Mimir Kristjansson. Solvang beskriver at det hadde bygget seg opp til å bli en sint mobb av folk som ikke var interessert i å vite hva redaksjonen hadde tenkt med debatten, men kunne heller tilby på hatefulle ytringer og personangrep. Solvang har selv forsvart hvorfor de mente det var riktig å invitere Helge Lurås. Allikevel var Lurås sitt synspunkt ikke noe folk var interessert i å få med seg.

Mange vil ha noe å si om deg og dine meninger. Det kan være lett å trekke seg fra sitt eget synspunkt når en møter så mye hets og motgang. Derfor beundrer jeg de som allikevel kan respektere seg selv og respektere det de selv sier og stå for det, selv under stormer som måtte følge.

Litteraturliste

Sejersted, J. A. (2009). Den norske litterære kanon 1700-1900. Aschehoug. (s.34)

Ludvig Holberg. (1731) Erasmus Montanus. Papir Forlag

Vege, H. H. (2021, 19. januar). NRK-programlederen er ikke lenger på Twitter etter kritikkstorm. Nettavisen.no. https://www.nettavisen.no/okonomi/fredrik-solvang-har-stengt-twitter-kontoen/s/12-95-3424072237

Journalisten Vinje var kjerringa mot strømmen

I Fædrelandsvennen kan vi i disse dager lese om hvordan en journalist som våget å være kjerringa mot strømmen, var sentral for oppklaringen av tidenes verste justismord i Norge. Integritet, engasjement og manglende frykt for sentrale maktinstitusjoner var viktige elementer i dette arbeidet.

Aasmund Olavsson Vinje

Aasmund Olavsson Vinje var journalist, lyriker og kjerringa mot strømmen på mange måter, i en 20-års periode for 150-170 år siden. Det var i liten grad krim og nyhetsjournalistikk han bedrev, men integritet hadde han, og fryktløs var han i sin journalistiske gjerning. En fattig husmannssønn fra Øvre Telemark som etter mange år, og ved siden av andre jobber studerte og avla embetseksamen i juss. Etter hvert fikk han jobb som kopist i justisdepartementet. Etter en stund ble han dog oppsagt fordi han i sin andre jobb som journalist, åpenlyst kritiserte regjerningen, – sin egen arbeidsgiver. Det er denne kompromissløse viljen til å ta ansvar som samfunnets vaktbikkje som fasinerer meg. Han analyserte og kommenterte forskjellige aspekter ved samfunnet og informerte befolkningen om det han mente var viktig for å sikre en positiv utvikling av demokratiet. Vinje er nok mest kjent som landsmålsforkjemper sammen med Ivar Aasen, og for sitt ukemagasin Dølen som han utga på Landsmål fra 1858-1870. Uavhengig av målsaken satt han en helt ny standard for journalistikk i Norge.

Fra 1851 til 1859 arbeidet han for Drammens tidende som korrespondent i hovedstaden.  Det var i disse årene mens han fortsatt skrev på dansk-norsk at han utviklet sin kompromissløse stil med den skarpe pennen, humor, satirisk brodd og total mangel på respekt for autoriteter og institusjoner. Han fortsatte på samme vis i Dølen, men da på landsmål. Han analyserte og kommenterte alle mulige fenomener som han fant interessant. Det kunne være innenriks og utenrikspolitikk, litteratur og teater. Hans kritiske anmeldelse av Bjørnstjerne Bjørnsons roman Arne, ble fordelt over tre nummer og blir av mange regnet som tidenes slakt i norsk litteratur. En annen som fikk så hatten passet var dikteren Andreas Munch. Da han ga ut diktsamlingen Sorg og Trøst, tok Vinje et oppgjør med det han mente var gråtkvalt poesi:
«Jeg fandt Munchs Digte upoetiske, Metriken sløv og Munchs Digterpersonlighed af en saa underordnet Natur, at han skulde være saa god at sørge privat som vi Andre, og ikke gaa hen og sørge for Verdens Øine»

Dølen bruker Morgenbladet til å denge løs på Nyhetsbladet

«Skulde enhver Enkemand sende ud i Verden en Taareperse af daarlige Rim og dagligdagse Tanker, skjønner jeg ikke vel, hvad Enden skulde blive.

Henrik Ibsen, Vinjes gamle venn og studiekamerat blir heller ikke spart. Når Hærmendene på Hælgeland kom ut, skrev Vinje riktignok at det var noe av det beste som var skrevet på det dansk-norske språk. Men, sier han:
«Dei barbariske sagaheltane hans kan ein vel heller ikkje ta heilt alvorleg. Ambisjonen kan sjå ut til å ha vore større enn evna. Ibsen syner seg som «Væslegut, der hæver en Hugøx saa diger og tung, at han i staden for at hugge selv falder i Bakken under den»
Han sparket høyt og lavt, og var ikke redd for å utfordre sømmeligheten. I en artikkel sammenlikner han den unge staten med ei jente som speiler seg i ei vannbøtte (ein saa).
«ho stod og spegla seg i ein Saa
og gret for Pattane var for smaa.»

I tillegg til journalistikken, er både reiseskildringene og mange av diktene hans blitt en del av den norske kulturarven.  Alle som har hatt kjærlighetssorg kan nok kjenne seg igjen i følgende linjer:
«Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.»
Vinje var talentfull, kompromissløs og i mange sammenhenger kjerringa mot strømmen. Hans livsoppgave handlet om å formidle kunnskap og kultur til folket. Og spesielt til de som ikke satt øverst ved bordet. Ved å bruke både humor og det dypeste alvor, samt variere form og sjanger, fikk han gjennomslag, og satte spor hos de fleste som leste han. Så langt er han også den eneste journalisten i den norske litteraturkanon.

Kilder:
Andersen, P. T. (2012) Norsk litteraturhistorie. kap. 7, s.222-225. Universitetsforlaget.

Bokselskap.no – om Vinje,  https://www.bokselskap.no/forfattere/vinje. Hentet 25.10.22.

Utdrag fra Dølen I-II, Canvas NO-164, UiA 2022.

Vesaas: O. (2001) A.O. Vinje. Ein tankens hærmann, Cappelen.

Det store stygge trollet

Jeg vet ikke med dere, men jeg har enda ikke sett den nye Askeladden-filmen. Jeg har vurdert det flere ganger, men hver gang, så klarer jeg det ikke. Jeg vet jo at den mest sannsynlig er bra, ettersom det er Askeladden tema. For min del, så vil jeg ikke se den. Jeg ønsker ikke å ødelegge minnene, tankene og følelsene som henger sammen med Askeladden fra da jeg var liten. Alle har fra de var små blitt fortalt eventyr. «Det var en gang …» vekker mange minner, og det tror jeg at det gjør for de fleste. Enten man satt rundt bålet på speideren og fortalte skumle historier, eller når man ble fortalt eventyr før leggetid. 

Eventyr handler ofte om prinsesser, troll, halvekongeriker, mirakler, oppdrag som må overvinnes, sterk mot svak og «jeg fant, jeg fant». Jeg tror spesielt sistnevnte bidro til mye moro i barndommen. Alle ville være som Askeladden, spesielt de som var yngst i søskenflokken. For Askeladden vant alltid over brødrene sine Per og Pål, de som alltid trodde de var klokest og best. 

«Jeg fant, jeg fant!» ropte han

«Hva fant du?» spurte brødrene.

«Jeg fant en død skjærunge,» sa han.

«Fy, kast´n! Hva gjør du med den? Sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den.» sa Askeladden.

– Prinsessen som ingen kunne målbinde

Prinsessen som skal målbindes er hard mot frierne, og når begge brødrene senere driter seg ut fremfor prinsessa, bruker Askeladden den døde skjærunge for å skille seg ut i mengden. Resten av gjenstandene han finner på veien blir også brukt til dette, og prinsessen ender til slutt med å bli målbunden. Askeladden er den snarrådige helt, han er på lag med de gode hjelperne, kjemper mot det dummet trollet og vinner prinsessa. Jeg tror at det moralske budskapet er at man bør være som Askeladden, snill, smart og god mot andre. Dersom man er gode mot andre man møter på, vil man få en belønning for dette. Det er jo en fin måte å lære barn om den gylne regelen. Jeg vil også si at man kan lære litt om livet av disse eventyrene. Det å jobbe hardt, tro på seg selv og å ta prøvene i livet som de kommer er noe eventyrene viser oss. Hvordan man håndterer disse prøvene, vil si noe om veien videre. 

Jeg har flere ganger blitt skuffet over nye versjoner av eventyrene, og det er nok derfor jeg enda ikke har sett Askeladden. De eventyrene er så legendariske at man ikke ønsker at dette skal bli ødelagt. Kanskje jeg også vil holde på det barnslige, og ikke minst tiden jeg opplevde eventyrene for første gang. Jeg vil holde på en tid uten bekymring eller uro, i stede for livet som er nå. Med eksamen, kaos og en kanskje ikke så lykkelig slutt som man drømte om som liten. 

Bilde 1: Askeladden, av Ivo Caprino

Folkediktingen ble samlet og skrevet ned av Asbjørnsen & Moe i perioden 1830-40 årene. De kom frem i en periode hvor man ønsket å bygge opp den norske kultur, samle nasjonen og samle det norske folk og dets språk. Den samme perioden kalles for nasjonalromantikken, men eventyret er ikke ment som dette opprinnelig. Eventyrene som kom frem i nasjonalromantikken handlet om å gi folket en stemme, sette lyskasteren på «ekte nordmenn».  Eventyr er en sjanger som har eksistert i all verdens tid, hvor man til å med kan trekke tråder tilbake til den norrøne periode, om ikke enda lengre tilbake. Eventyr er egentlig bare muntlige fortellinger, som senere (1800-tallet) ble nedskrevet. Mennesker på bygda har i alle tider fortalt historier om ting som har skjedd i lokalmiljøet, eller som de har blitt fortalt av andre. Til å med Asbjørnsen & Moe sine eventyr kan knyttes til europeisk middelalderdiktning.

Eventyrene har også blitt redigert, slik at det skulle bli bedre og mer spennende å lese for mottakerne av eventyrene. Redigeringen ble gjort for å få frem mer komikk, særnorske trekk og naturskildringer. De erotiske eventyrene måtte gjerne modereres for å bli mer mottakelige.  

Bilde 2: Askeladden som kappåt med trollet, av Ivo Caprino

Jeg tror alle i hele verden er enige om at troll bare finnes i Norge. I suvenirbutikker over hele landet, kan man hvert fall finne mange typer troll. Trollet blir ikke beskrevet til den minste detalj i eventyrene, da fokuset ikke ligger på bildeskaping. Heldigvis har vi hatt noen illustratører som har bidratt til å skape bilder av eventyrene. Theodor Kittelsen er en som har billedliggjort trollet. For min del er Ivo Caprino den som har de beste animasjoner, spesielt av «Askeladden som kappåt med trollet» og «Askeladden og de gode hjelperne». Selv om dukkene her kunne være litt skumle når en var barn, er det dette jeg vil se dersom jeg skal se en film om Askeladden. I eventyret om Askeladden som kappåt med trollet får man ikke mer skildring av trollet enn:

«et stort, digert troll» 

– Askeladden som kappåt med trollet

Som sagt så har jeg enda ikke sett den nye filmen av Askeladden. Jeg vil heller ikke se den. Ingenting kan slå Ivo Caprino sine versjoner, og alt annet vil bare ødelegge. Jeg vil nesten påstå at det store, stygge trollet her er de nye versjonene av gamle kjære eventyr. For trollet i alle eventyr vil bare ødelegge, slik som flere nyskapinger av eventyr kan gjøre. Jeg vil huske Askeladden som den blonde storøyde gutten som du finner i Ivo Caprino sine animasjoner, ikke den gutten som er et ekte menneske på film. Det tar nesten bort det eventyrlige med eventyret.

Kilder:

Andersen, Per T. (2012) Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget. Oslo

Asbjørnsen, Moe (1975) Norske Folkeeventyr. Gyldendal norsk forlag. Oslo

Bilde 1: Hentet fra: https://i.pinimg.com/originals/53/a6/14/53a61454c4f1b36bdf36360cb08e0b57.jpg

Bilde 2: Hentet fra: https://cdn-az.allevents.in/events1/banners/9a9317c60e4354dff1e81bb1ca8a77b9ccce57c4493dad078a110c9af0061522-rimg-w960-h540-gmir.jpg?v=1666849499

Fortenar Georg Kold Sofie? Eller fire grunnar til at eg meiner at Kold er ein tufs.

Amtmannens døtre er ei bok skreva av Camilla Collett 1854-1855. Boka handlar om skjebnane til dei fire døtrene til ein amtmann, som alle endar opp ulykkelege gift. Hovudhandlinga i boka er relasjonen mellom den unge Sofie og huslæraren Georg Kold. Forviklingar mellom dei førar til at dei ikkje blir lykkeleg gift. Eit spørsmål eg stadig stilte meg, som ung kvinneleg lesar, som føre har fått mitt hjarte knust, var: Fortener Georg Kold eigentleg Sofie?

For det første, og til Kolds forsvar, så meiner eg at han i starten verkar som ein grei mann. Han blir av Collett beskrive som ein mann som eig danning, og som hadde fått ynde som vuggegave. Han reddar også Sofies barndomsvenn Lorenz Brandt frå å drukne. I tillegg  kritiserte han samfunnet og dets forventning til kvinner om å skjule sine følelsar og ikkje velje kjærleiken, i diskusjonen med Fru Ramm, døtrenes mor. Georg Kold har med dette et bra utgangspunkt for å gjere Sofie lykkeleg, og eg las med glede korleis dei to gradvis forelskar seg i dei første delane av boka.

Alt vender om i annen del av boka der Georg Kold nektar for at han elskar Sofie. I samtale med sin ven Müller, seier Kold ein rekke skjebnesvangre utsegn, som Sofie tilfeldigvis overhøyrer. Dette blir eit vendepunkt i deira relasjon. Kold lyg til sin ven, og seiar: «Men forstå dog! Jeg elsker henne ikke. Det er intet, intet mellom oss.»  Det kjem også frem at han før har sagt at ho var dum til Müller, samt seier seg i samtalen einig i at ho er forskrudd. Desse utsegna frå Kold meiner eg visar ein mann som ikkje maktar å stå fram med sine følelsar. Han lyg til sin ven, er uærleg, og nektar for sin kjærleik. Kva er det for ein mann? Sofie sjølv tenkjer at ho er; «Bedratt, forhånet, hennes kjærlighet gitt til pris for en fremmed, nedverdiget til et tidsfordriv!». Samt blir det sagt at ho var gjort til inkjes. Eg tilgir aldri Kold for desse utsegna. Den smerta han utsett Sofie for. Måten han med sine omsynslause ord knusar hjarta hennar. Collett forsøker å forsvare Kold. Men eg er ikkje imponert. Eg bit ikkje på argumentasjonen, om at fordi han elskar henne så høgt så seier han dette. At det er sagt for å verne sin skatt, utan at han tenkte på konsekvensane.

Av Kolds andre manglar, meiner eg at han forsøker for lite. Han forsøker etter den føregåande scenen å gi henne eit brev som ho ikkje tek imot. Etter dette avslaget forsøker han ingenting. Ingenting! På lang tid, før han etter å ha fått beskjed av Müller om at Sofie skal gifte seg med prost Rein, bestemmer seg for å gjere noko. Først blir han syk av beskjeden, før han oppsøkjer ho, og forsøker å fri. Dette gjer han på Sofies bryllaupsdag. I diskusjonen mellom dei der forviklingane blir oppklart, kjem det også fram at han ikkje tek følelsane hennar på alvor. Han har ikkje forstått kor vonde hans ord har vore for Sofie. Kold seier blant anna; «Din grenseløse mangel på tillitt bærer skylden. Mig skulde du trodd, ikke mine ord.». Eg meiner at dette reflekter store manglar ved hans personlege karakter. Å be Sofie om å ikkje stole på det han har sagt, på hans handlingar, synast eg er uhøyrd. Når ein manns tale er falsk, hans handlingar likeins, kva kan ein så stole på? Eg opplev vidare i denne scenen, at Kold gir uttrykk for å sjå ned på Sofie, og at han følar at han har ein rett til å få ho. Noko ein kan sjå i dette utsegnet: «Kall dem tilbake, disse grusomme ord, du vet ikke selv av dem, nei, du vet ikke selv av dem […]. Det er dog mitt, dette hjertet, jeg eier det med en helligere rett enn noen annen! […]». Dette meiner eg visar ein mann som ikkje maktar å sjå Sofie i heile krafta av ho sjølv.

Avslutningsvis ønskjer eg å kome meg en mogelegvis kontroversiell meining. Eg meiner oppriktig talt at Prost Rein er ein betre mann for Sofie enn Georg Kold. Ho får ein kjærleg (om enn gamal) mann som beundrar og elskar ho. Det hjelpar i tillegg på, at han er rik, ein god mann og har barn som ser opp til Sofie. I tillegg som Sofie sjølv sier til Kold: «Han holder av mig; han akter mig, og aldri vil han fornekte denne aktelse like ovenfor en annen […]».  Eg meiner at Sofie kunne blitt lykkeleg i sitt ekteskap med Rein, om ho berre kunne gitt slipp på Kold. Eller, er det her min indre fru Ramm som snakkar?

For å konkludere meiner eg at Kolds største feil er 1. Å nekte for å elske Sofie. 2. Å forsøke for lite. 3. Å komme på bryllaupsdagen for å be om hennar hand. 4. Forstår ikkje den innverknaden hans ord har gjort, og han trur han veit betre enn henne. Er dykk einige? Er eg for hard og bitter, eller er Georg Kold ein tufs? Er prost Rein ein betre mann for Sofie enn Kold? Eg tar gjerne ein diskusjon på det i kommentarfeltet!

Referanseliste:
Collett, C. Amtmannens døtre. 2021.7. Opplag. Utgitt første gang 1854-1855. Lithuania: Gyldendal Norske Forlag AS 2006.
Sidetilvising i kronologisk rekkefølgje til scenar og sitat:
123, 84, 174, 191, 193, 196-197, 197, 192, 307, 309, 308.
Berre sitat: 191, 196-197, 307, 309, 308.

Bilete er henta frå:
https://www.onlinepsychologydegree.info/psychology-of-unrequited-love/

Namnlaus

Med Sult bringa Hamsun ein karakter inn i norsk litteraturhistorie så anonym at han ikkje ein gong har eit namn me kan assosiera han med. Eg trur detta var eit bevisst val. Det er snakk om ein modernistisk roman, med «det ubevisste sjeleliv» i fokus. Eg-personen i Sult er berre halvvegs til stades i det han gjer. Trass i alle særeigenheitene hans er han så anonym at det er vanskeleg for lesaren å setja fingeren på han. Ikkje fordi han gjer lite ut av seg, men fordi han manglar haldepunkt i livet sitt, noko som gjer han vandrande, abstrakt, fjern og vanskeleg å kjenna seg igjen i. Det Hamsun gjer, er å bringa lesaren inn i hovudet til ein person som står utanfor samfunnet og ser inn på det, som gjennom eit vindauge. Slik blir allting sett i perspektiv. Tidlegare på 1800-talet skildra ein samfunnet inni ballsalen. Med Sult kjem ein ny type samfunnskritikk inn i litteratur-Noreg – ein ny type realisme. Ein realisme sentrert rundt eg-et. Om fattigdom og svolt, men med fokus på korleis detta påverkar sinn, psyke og åndsliv. På mange måtar trur eg Hamsun heilt bevisst kritiserte den rådande realismen, og korleis han ikkje makta å fanga opp dei faktisk reelle problemstillingane omkring sjølvet. Blant anna er eit aktuelt spørsmål det om identitet – og kva viser vel ikkje meir til identitet, enn nettopp eit namn?

I Sult er handlingsreferatet flatt, det er korkje bratte spenningskurver eller noko utprega klimaks, og karakteren har ein veldig monoton kvardag. Hovudpersonen og forteljaren går over nesten 150 sider rundt og er svolten i gatene i Kristiania. Han har dårleg råd, han er fattig, han er mentalt ustabil og han føler seg einsam i vandringa si. Han oppfører seg på ein måte dei fleste nok ville syns var upassande om dei møtte han ute på gata sjølv. Alle andre – slik me ser det frå hans auge – ser ut til å ha god råd, lykkelege liv og kvardagar fulle av meining. Fattigdomen og svolten bringer fram eit slags overdrive satirisk blikk på tilværet hjå denne namnlause eg-personen me blir så godt kjend med. Han er for utilrekneleg til at me skal klara å relatera oss til han, men han kjem med altfor gode argument til at me skal klara å ignorera han, og fortsetta likt med livsførslane våre. «Disse mennesker jeg møtte, hvor let og lystig vugget de ikke sine lyse hoder og svinget seg gjennem livet som gjennem en ballsal! Det var ikke sorg i et eneste øie jeg så, […] ikke en liten hemmelig pine i nogen av disse glade sind.» (Sult, s. 17) – me kan jo, for all del, klaga på denne negativiteten, på korleis dette eg-et ikkje klarer å akseptera andre menneske si lykke, men så har me jo heller aldri opplevd å gå svoltne rundt i Kristiania.

Det er lite eller ingenting ekstravagant som hender, ingenting som tilsynelatande tilseier at historia til denne namnlause mannen villa ha utgjort ein god roman. Og det er forståeleg at nokre kan koma til å seia at boka er kjedeleg, at den er langdratt og at den manglar substans, men eg vil motargumentera med påstanden at er det noko Sult ikkje manglar, så er det substans.

Knut Hamsun konstruerte ein karakter som skulle belysa alt det me fornektar i oss sjølv. Det såg dei ut til å lika rundt hundreårskiftet Hamsun skreiv i. Denne typiske «flanør»-karakteren går igjen i mange av dei litterære verka me har frå denne perioden: Sartres Antoine i Kvalmen, Söderbergs Glas i Doktor Glas, Camus’ Meursault i Den framande, Hamsun sjølv sin Nagel i Mysterier, osb. I Sult er det ikkje hendingane som skal ha oppmerksemda vår, men eg-personen sine reaksjonar på dei, måten han tenkjer, reflekterer og går inn i seg sjølv, og tar med seg lesaren på vandringa. Han er ein ustabil karakter som endrar humør frå dag til dag og som fyller dagane sine med tomt tidsfordriv. Han er òg ambisiøs, han ynskjer å skriva, men fattigdomen – samfunnet – hindrar han i å lykkast i detta. På akkurat lik linje som i Sartres roman, går «kvalmen» igjen; blandinga av angst og uhag som heimsøkjer desse desorienterte karakterane: «[…] jeg følte kvalme og gik ham forbi uten å tiltale ham» (Sult, s. 27). Lesaren ender både opp med å avsky han og få sympati for han. Det er når ein skjønner at romanen må lesast, ikkje som ein forteljing eller eit breiddfullt handlingsreferat, men som ein avhandling om detta indre sjelelivet, at boka får leva ut si fulle meining.

Det er ikkje eigentleg ein byvandring som er skildra i Sult, heller ikkje kampen om å få råd til å betala leia eller å skriva ein artikkel å få pengar for. Det er ein eksistensialistisk betraktning om mangelen på haldepunkt i livet. Om å føla at alle andre har noko han sjølv lengtar etter, men samtidig føla at alle lever på ein løgn og at den einaste som ser det, er han. Den svoltne har nemleg ingenting å dekka over meiningslausheita med – ikkje pengar, ikkje ballsalar, ikkje medmenneskeleg varme –, han er ikkje berre svolten på mat. Han er tom, i konkret og overført betyding, og utover romanen freistar han å læra seg å akseptera detta. Og lesaren, som får eit innblikk i korleis det er å leva eit tilsynelatande meiningslaust liv, lærer seg simultant å setja spørsmål ved alt det me alltid har teke for gitt. Me liker litteratur som får oss til å tenkja, og som speiler oss som menneske, sjølv når det skjer så indirekte og maskert som det gjer i Sult. Så har litteraturen, igjen, oppfylt si oppgåve, og me fått opna sinna våre endå litt til.

Litteraturliste:

Hamsun, K. (2001). Sult. Gyldendal.

(Bilete henta frå http://s-u-l-t.blogspot.com/2014/01/ord-bildesjef-del-1.html)

Eksempel 3: Salig er de som gir de fattige brød. Om sæl-strofene i Draumkvedet

Den 7. september 2022 kunne Fædrelandsvennen melde at «Matsentralen Sør makter ikke holde tritt». Den idealistiske organisasjonen, som holder til i Sørlandsparken, hadde så langt i året levert ut 238 tonn mat til nærmere 50 organisasjoner som driver servering og utdeling av mat til «vanskeligstilte». Likevel var etterspørselen større enn tilbudet. «– Den tida vi er inne i nå har skapt et helt annet behov, sier Christian Førland, daglig leder i Matsentralen Sør.» Uten å gå inn i politiske diskusjoner, vil jeg bruke dette som bakgrunn for å se nærmere på de såkalte sæl-strofene i Draumkvedet, vår mest kjente ballade.

Dateringen av Draumkvedet er omdiskutert. Siden innholdet er katolsk, må det stamme fra tida før reformasjonen eller fra motreformasjonen. Ballade-sjangeren oppsto på norsk grunn i hoffene til litterært interesserte konger som Håkon Håkonsson, Eirik Magnusson og Håkon V Magnusson, så tidligste datering må være slutten av 1200-tallet. Seneste datering må være siste del av 1500-tallet, for det fins gode indikasjoner på at jesuitten Klosterlasse (Laurentius Norvegus) brukte Draumkvedet i sin anti-lutheranske undervisning i Sverige rundt 1580.

Det er nedtegnet flere versjoner av balladen; her bruker jeg oppskriften etter Maren Ramskeid (med oversettelse til moderne nynorsk av Bjarne Markussen). Sæl-strofene utgjør strofe 12-16, og alle begynner med formuleringen «Sæl æ dei…», altså «Salige er dei…». Forbildet er ikke vanskelig å se, for det er disse ordene Jesus begynner hvert vers i Bergprekenen med (Matt. 5-7). Forskjellen er at det er de som gjør noe for de fattige som fremheves i Draumkvedet. Men hva gjør de, og hvorfor gjør de det? 12. strofe går slik:

Sæl æ dei i føesheimen
den fattike gjæve skor
han tar no inkje bærføtte gange
på kvasse heklemoe.

(Salige er dei som i denne verda
gir den fattige sko.
Han treng ikkje gå berrføtt
på kvasse torne-mo.)

De som gir sko til de fattige, slipper altså selv å gå barføtt over de kvasse tornene i dødsriket. Man belønnes for sine velgjerninger og straffes for sine synder, på en måte som (mer eller mindre) «speiler» velgjerningen eller synden. I strofe 13 gjelder det å gi de fattige rug, i strofe 14 korn, i strofe 15 brød og i strofe 17 klær. Det moralske imperativet er utvetydig: Del på godene, vis omsorg for de fattige!

Hvordan begrunnes så dette? Begrunnes det med at alle har en medfødt rett til basale goder, eller med at veldedigheten lønner seg for giveren selv? I sæl-strofene er det tilsynelatende det siste: Gjør godt mot andre i dette livet, så vil det gå deg selv godt i det neste. Men kanskje er det ikke så enkelt. For de lidelsene som Olaf Åknesonen gjennomgår på sin reise til dødsriket, er noe vi som lyttere ikke kan forholde oss likegyldig til. Vi føler med Olaf, og dermed oppøver vi også vår empati med andre som lider, inkludert de fattige. Dermed kan vi gi av andre grunner enn at vi selv tjener på det, og kanskje er dette – når alt kommer til alt – viktigere enn det litt enkle teologiske regnskapet. Her møter vi også det litterære språkets styrke: Det skildrer det konkrete slik at vi kan føle det, tenke over det og handle på nye måter. I strofe 28 får vi dessuten vite at «st. såle Mikkjel / han vog med skålevigt / så vog han alle syndesjælene / hen til Jesum Krist». Her går faktisk sankt Sjele-Michael ut over kirkens offisielle lære og sørger for at alle sjelene blir frelste etter oppholdet i Skjærsilden. (Denne læren kalles apokatastasis, «gjenopprettelse».) Det er raust.  Jeg synes både rausheten og prioriteringen av de fattige gjør Draumkvedet aktuelt i dag. Kanskje har vi noe å lære av katolske bønder i Telemark.

Kilder:

Draumkvedet etter Maren Ramskeids versjon. Canvas, NO-164, 2022, UiA.

Gudleiv Bø: Draumkvedet. Diktverket og teksthistoria (utdrag). Canvas.

Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget 2012, kap. 2, s. 71-85.

Olav Solberg: «Draumkvedet og Kloster-Lasse – religion og balladediktning etter reformasjonen». I: Ballads. New Approaches. Tórshavn: Faroe University Press 2018.

Eksempel 2: Var Vinje en hipster? Litt om Dølen

Drar du til Jotunheimen i juli, kan du få med deg musikkfestivalen Vinjerock. «På Eidsbugarden ved breidda av Bygdin samlast 3500 friskusar for å høyre kvalitetsmusikk med Jotunheimen som bakteppe», heter det på hjemmesiden til festivalen, som er inspirert av «Aasmund Olavsson Vinje, den første hipsteren i fjellheimen». Ikke dårlig å få en rockefestival oppkalt etter seg 200 år etter sin fødsel!

Vinje satte opp hytta Eidsbugarden i 1868 sammen med tre venner, deriblant Hagbard Emanuel Berner, som senere skulle stifte avisen Dagbladet og bli den første formannen (ja, mannen) av Norsk Kvindesagsforening. Vinje var en fjellets mann, og samme år som Eidsbugarden ble bygd, ble Den Norske Turistforening stiftet. Men var Vinje en hipster? Ifølge Bokmålsordboka betegner ordet en «ung person som er opptatt av nye og ukonvensjonelle trender, og som er ironisk distansert fra vanlige oppfatninger i samtiden». Vinje var riktignok 50 år i 1868, men han hadde gått i fjellet fra han var gutt i Telemark. Et fyldig skjegg fikk han også etter hvert. Men først og fremst er det som dikter og journalist han var «ironisk distansert fra vanlige oppfatninger i samtiden».

Som husmannsgutt, bondestudent, jurist og journalist sto Vinje sto mellom to samfunnsklasser, og han hadde et ambivalent forhold til dem begge: Bøndene representerte ekte norsk kultur, men hadde for lite opplysning; embetsstanden hadde opplysning, men manglet kontakt med norsk kultur og språk. Vinje drev opplysning begge veier, og tok rollen som hoffnarr i den norske offentligheten på 1850- og 60-tallet. Mest berømt er han for tanken om tvisynet, evnen til å se «Retta og Vranga på Livsens Vev», som det heter i Ferdaminni fraa Sumaren 1860.

Vinje var også et barn av 1814. Hans kongstanke var at en selvstendig norsk nasjon måtte ha et norsk språk, forankret i dialektene. Det danske språket slavebandt det norske åndslivet, eller som han uttrykte det i essayet «Dølens Eventyr»:

Det norske Folk er sjukt i Skolten.
Til hjelp i Naud det saarleg treng:
Det vilde kyssa Slavebolten;
Med det med den i Kjeften gjeng.

Slavebolten refererer til hestens munnbitt, og er en metafor på det danske språket. Det norske folket må være «sjukt i Skolten» når det elsker å bli styrt slik, mener Vinje. Her kommer det nye toner inn i det norske språket: en uærbødig friskhet og bilder hentet fra folkets hverdagsliv.

Men Vinje – som fremhevet musikaliteten i landsmålet – kunne også spille på mer emosjonelle strenger. Et høydepunkt er «Ved Rundarne» fra Ferdaminni, hvor Vinje – med Goethe som inspirasjon – bruker den klassiske oktave-formen (ottava rime) med åtte verselinjer i hver strofe og jambisk pentameter, altså femfotet jambisk versemål (lett-tung-rytme). De fire første linjene lyder slik:

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og same Vind den heite Panna svalar;
og Gullet ligg på Snjo, som fyrr det låg.

Grieg tonesatte diktet, og sangen har blitt en klassiker i det internasjonale romanse-repertoaret. Mer rocka er kjærlighetsdiktet «Naar ikki lenger du elska kann» fra 1859, som slår fast at ingenting er viktigere i livet enn evnen til å elske. Første strofe:

Det fyrste du har at gjera Mann,
det er at døy,
naar ikki lenger du elska kann
den fagre Møy.

Dette diktet er tonesatt av Aasmund Nordstoga i et tretaktet folk-rock-arrangement. Den sangen burde blitt spilt årlig under Vinjerock. Hipster er ingen dårlig betegnelse på Vinje, men trendy var han ikke akkurat.

Kilder:

Utdrag fra Dølen I-II, Canvas NO-164, UiA 2022.

Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget 2012, kap. 7, s. 222-225.

Olav Vesaas: «Dølen stig fram», i A.O. Vinje. Ein tankens hærmann, 2001 (Canvas).

https://www.vinjerock.no/om/

Eksempel 1: Når er jeg meg selv? Tanker etter lesningen av Peer Gynt

Enhver står seg selv nærmest, heter det. Men hvis noen spør hva dette «selvet» egentlig består i, er det ikke lett å svare. Det skyldes kanskje at det er vanskelig å få distanse til det. Jeg slipper liksom ikke unna meg selv. Selv når jeg bevisst prøver å se meg selv utenfra, gjør jeg det fra innsiden – gjennom bevisstheten. Ansiktet mitt kan jeg studere i speilet, men selvet er mer utilgjengelig. Fins det et speil for sjela?

Litteraturen er et slikt speil. Den hjelper oss til å se oss selv utenfra. Og få verker har i den grad vridd og vendt på spørsmålet om «å være seg selv» som Peer Gynt, Ibsen versedrama fra 1867. Hos Ibsen dreier spørsmålet seg på den ene siden om forholdet mellom jeget og de andre. I andre akt formulerer Dovregubben forskjellen på menneske og troll slik:

Derude, under det skinnende Hvælv,
mellem Mænd det heder: «Mand, vær dig selv!»
Herinde hos os mellem Troldenes Flok
det heder: «Trold, vær dig selv – nok!»

Det å ha nok med seg selv, er altså ikke tilstrekkelig for et menneske. Å være seg selv innebærer også å åpne grensene mot andre. Dette finner vi tilløp til hos Peer, både i forhold til mor Aase og Solvejg, men etter sviket mot Solvejg i tredje akt, utvikler han selv til å bli en kynisk og stormannsgal egoist. I fjerde akt ender keiserdrømmen i Dårekisten, altså galehuset i Kairo – stedet hvor pasientene lukker seg inne i «Selvets Tønne» og «Ingen har Graad for de andres Veer; ​/ Ingen har Sans for de andres Ideer.» Det er den ytterste konsekvensen av trollenes livsmotto.

Med Solvejg er det motsatt. Hun ofrer hele sitt liv på Peer, venter og venter. Hun har ingen egne prosjekter og knapt nok noe «selv». Hun er en personifisering av altruisme og kristne dyder: tro, håp og kjærlighet. Bare slik kan hun bli bærer av idealbildet av Peer, slik han burde ha vært med «Bestemmelsens Mærke paa sin Pande», som det heter i sluttscenen.

En annen side av spørsmålet om å være seg selv, er om det er en indre sammenheng i selvet, en klar tendens i verdier, valg og handlinger. Det mangler Peer. Han er som en løk: lag på lag med stadig nye prosjekter og identiteter, men ingen kjerne. Han vingler hit og dit. Knappestøperen mener derimot at den indre sammenhengen kunne vært sikret dersom Peer hadde levd i overenstemmelse den bestemmelsen han en gang fikk hos Gud. Det er dette som er å være seg selv, sier han: «overalt at møde / med Mesters Mening til Udhængsskilt».

Hva så? Kan Peer Gynt være et speil for våre sjeler på 2020-tallet? For meg minner det mer om et speilkabinett på tivoli – forvirrende og litt skremmende. På ett punkt har Ibsen utvilsomt rett: Det er forskjell på å være seg selv, og å være seg selv nok. Går vi den siste veien helt ut, ender vi opp som troll. Mer åpent er spørsmålet om en indre sammenheng. Siden 1860-tallet har tanken om et gudegitt «Bestemmelsens Mærke» falmet. Men heller ikke løk-modellen til Peer synes å passe helt. De fleste har jo et moralsk kompass å styre etter, og en viss tendens i sine verdier, valg og handlinger. Er det ikke snarere slik at vår «karakter» formes litt etter litt, på bakgrunn av våre vilkår og erfaringer? Veien blir til mens man går, sies det. Og hvis jeg fortsetter å gå den veien jeg har begynt på, uten alt for store krumspring og sidespor, er det da jeg er mest meg selv?

Kilder:

Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867). I: Henrik Ibsens skrifter. https://www.ibsen.uio.no/DRVIT_PG%7CPGht.xhtml

Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget 2012, kap. 7, s. 234-246.

Bjørn Hemmer: «Ibsens eller Solvejgs Peer?» Canvas NO-164, UiA 2022.