Aasmund Olavsson Vinje: «Det norske folk er sjukt i Skolten»

                 «Det norske folk er sjukt i Skolten.
                  Til hjelp i Naud det saarleg treng:
                  Det vilde kyssa Slavebolten;
                 Med det med den i Kjeften gjeng.» – A.O. Vinje i Dølen, 1858

Diktet ovenfor ble publisert i 2. utgave av Aasmund Olavsson Vinjes avis Dølen, og denne utgaven kalte han Dølens eventyr. Etter å ha blitt kritisert for språket i den første utgaven av avisen, bestemte Vinje seg for å utdype Dølens språkpolitiske program og å svare kritikerne. Kritikken kom fra flere hold, men det var særlig de kritiske kommentarene fra den kjente professoren Marcus Jacob Monrad som satte spor i Vinje. Monrad mente at man ikke kunne bruke et slikt «folkelig, lavt språk» når man diskuterte «høye» emner og opplysningsideer, det var absurd. Monrad fortsatte kritikken med å si at «å tro at allmuespråket kunne bli nasjonens alminnelige og allmenngyldige litterære middel var «svermerisk». Han mente at det var «det almindelige Bogsprog» som var nasjonens rette språk, og ikke Vinjes dialektlandsmål. Det Monrad derimot likte med Dølen var avisens innhold, og han mente det var en viss kvikkhet og saftige vendinger og tanker i avisen.

«Nynorsken er ikkje eit lite språk. Det er stort og privilegert. Nynorsk – og ikkje bokmål – er det skriftlege uttrykket for det norske språket. Norsk og dansk-norsk ville vere dei historisk korrekte namna på skriftspråka våre».

Dette sa medlem i Noregs Mållag Rolf Theil i 2019 på spørsmål om hvorfor det er vits å kjempe for dette lille skriftspråket. Om Rolf Theil og de andre medlemmene i Noregs Mållag ville omtalt det norske folk for «sjukt» og slavebundet av det «danske bokmål» tviler jeg på. Men ser vi på Vinjes uttalelser for over 160 år siden, er det mye likt i både hans og Noregs Mållags synspunkter. Målet med Dølen, ifølge Vinje, var å løfte «bondens mål» opp slik at det ble «ein redskap, som det fortener for det djupsinn og storvit, den finleik og lettleik, som dei lærdaste og åndrikaste menner hava». Vinje ville fortsette den jobben Ivar Aasen hadde startet på noen år tidligere, nemlig å utvikle et språk som nærmet seg dialektene, og han mente at avisens kritikere var en motsetning til «vår norskhet». Vinje mener altså at det er han og Ivar Aasens landsmål som er det virkelige norske språket, og ikke øvrighetens bogsprog/dansk. Hele 160 år etter Dølens opprinnelse kan vi fortsatt se spor av akkurat dette synspunktet gjennom uttalelsene til Rolf Theil, og det viser at Vinjes kamp for både dialektene- og landsmålets annerkjennelse i det norske samfunnet, er like aktuelt i dag som det var den gang. Nynorskens rolle i skolen er nok det som har blitt mest debattert i moderne tid, og selv om både nynorsk og bokmål er «Jamnstilt» ved lov, er det mange som føler at nynorsken og nynorskbrukere blir diskriminert og oversett. Men at dette fortsatt diskuteres den dag i dag, vitner om at Vinjes kamp ikke var forgjeves og at nynorsk og dialekter i Norge etter hvert fikk bedre «levekår».

Når det kommer til selve diktet og Aasmund Olavsson Vinje som person, er det mye jeg kan kjenne meg igjen i og relatere til. Den ironiske tonen og bildespråket i diktet er noe som faller i smak hos meg. Det er morsomt hvordan han fremstiller det norske folk i en nødsituasjon, der han roper forgjeves etter hjelp for å befri dem fra den danske «slavebolten». Han forstår ikke hvorfor det norske folk ikke vil tilbake til sine språklige røtter, og heller prioriterer de danske «slaveherrers» språk. Dette språklige bilde tror jeg mange ble provosert av, slik vi kan se i kritikken av Dølens første utgave.

Som «med-døling» og telemarking fra Drangedal, er jeg helt enig i at det å være døling er et honnørord, og Vinjes definisjon på «døl» klinger godt syns jeg: «Å vera døl var å vera seg sjølv og halde fast ved det opphavelege i sin eigen vokstergrunn». Dette står sterkt i meg også, og det er viktig for meg å holde tilknytningen til «heime» og dialekten min ved like. Å være fra bygde-Telemark er noe helt eget, og etter min mening representerer Aasmund Olavsson Vinje på mange måter den erketypiske Telemarksbonden. Hans frimodige og kvasse uttalelser, kombinert med ironi, humor og stahet er gode eksempler på dette, akkurat som en fri bonde ville oppført seg. Dette viser at han ikke er redd for å stå alene mot «hovedstadselitens» kraftige tak rundt språkdebatten. Samtidig er Vinje veldig selvkritisk og selvbevisst rundt sitt eget arbeid, der han medgir at han er klar over at den språklige harmonien av og til kan kjennes «broten» ettersom han ikke alltid bruker folkelige former i språket sitt. Akkurat som en bonde må være selvkritisk til sitt eget gårdsarbeid. Men når professor Marcus Jacob Monrad kritiserer Vinje for å ikke skrive og snakke som en ekte døl sier Vinje selvbevisst og kontant: «Eg talar som ein døl vilde tala, dersom han hevde lært liti meir, en han vanleg veit». Vinje visste nemlig godt hva han kunne og ikke kunne, akkurat som en selvransakende bonde.


Litteraturliste:
Vesaas, O., (2001). A.O. Vinje – Ein tankens hærmann. Cappelen.

Noregs Mållag (4. februar 2019). Kva er vitsen med nynorsk? Hentet fra:
Noregs Mållag: https://www.nm.no/kva-er-vitsen-med-nynorsk/ 27.10.2022.