Den 7. september 2022 kunne Fædrelandsvennen melde at «Matsentralen Sør makter ikke holde tritt». Den idealistiske organisasjonen, som holder til i Sørlandsparken, hadde så langt i året levert ut 238 tonn mat til nærmere 50 organisasjoner som driver servering og utdeling av mat til «vanskeligstilte». Likevel var etterspørselen større enn tilbudet. «– Den tida vi er inne i nå har skapt et helt annet behov, sier Christian Førland, daglig leder i Matsentralen Sør.» Uten å gå inn i politiske diskusjoner, vil jeg bruke dette som bakgrunn for å se nærmere på de såkalte sæl-strofene i Draumkvedet, vår mest kjente ballade.
Dateringen av Draumkvedet er omdiskutert. Siden innholdet er katolsk, må det stamme fra tida før reformasjonen eller fra motreformasjonen. Ballade-sjangeren oppsto på norsk grunn i hoffene til litterært interesserte konger som Håkon Håkonsson, Eirik Magnusson og Håkon V Magnusson, så tidligste datering må være slutten av 1200-tallet. Seneste datering må være siste del av 1500-tallet, for det fins gode indikasjoner på at jesuitten Klosterlasse (Laurentius Norvegus) brukte Draumkvedet i sin anti-lutheranske undervisning i Sverige rundt 1580.
Det er nedtegnet flere versjoner av balladen; her bruker jeg oppskriften etter Maren Ramskeid (med oversettelse til moderne nynorsk av Bjarne Markussen). Sæl-strofene utgjør strofe 12-16, og alle begynner med formuleringen «Sæl æ dei…», altså «Salige er dei…». Forbildet er ikke vanskelig å se, for det er disse ordene Jesus begynner hvert vers i Bergprekenen med (Matt. 5-7). Forskjellen er at det er de som gjør noe for de fattige som fremheves i Draumkvedet. Men hva gjør de, og hvorfor gjør de det? 12. strofe går slik:
Sæl æ dei i føesheimen
den fattike gjæve skor
han tar no inkje bærføtte gange
på kvasse heklemoe.(Salige er dei som i denne verda
gir den fattige sko.
Han treng ikkje gå berrføtt
på kvasse torne-mo.)
De som gir sko til de fattige, slipper altså selv å gå barføtt over de kvasse tornene i dødsriket. Man belønnes for sine velgjerninger og straffes for sine synder, på en måte som (mer eller mindre) «speiler» velgjerningen eller synden. I strofe 13 gjelder det å gi de fattige rug, i strofe 14 korn, i strofe 15 brød og i strofe 17 klær. Det moralske imperativet er utvetydig: Del på godene, vis omsorg for de fattige!
Hvordan begrunnes så dette? Begrunnes det med at alle har en medfødt rett til basale goder, eller med at veldedigheten lønner seg for giveren selv? I sæl-strofene er det tilsynelatende det siste: Gjør godt mot andre i dette livet, så vil det gå deg selv godt i det neste. Men kanskje er det ikke så enkelt. For de lidelsene som Olaf Åknesonen gjennomgår på sin reise til dødsriket, er noe vi som lyttere ikke kan forholde oss likegyldig til. Vi føler med Olaf, og dermed oppøver vi også vår empati med andre som lider, inkludert de fattige. Dermed kan vi gi av andre grunner enn at vi selv tjener på det, og kanskje er dette – når alt kommer til alt – viktigere enn det litt enkle teologiske regnskapet. Her møter vi også det litterære språkets styrke: Det skildrer det konkrete slik at vi kan føle det, tenke over det og handle på nye måter. I strofe 28 får vi dessuten vite at «st. såle Mikkjel / han vog med skålevigt / så vog han alle syndesjælene / hen til Jesum Krist». Her går faktisk sankt Sjele-Michael ut over kirkens offisielle lære og sørger for at alle sjelene blir frelste etter oppholdet i Skjærsilden. (Denne læren kalles apokatastasis, «gjenopprettelse».) Det er raust. Jeg synes både rausheten og prioriteringen av de fattige gjør Draumkvedet aktuelt i dag. Kanskje har vi noe å lære av katolske bønder i Telemark.
Kilder:
Draumkvedet etter Maren Ramskeids versjon. Canvas, NO-164, 2022, UiA.
Gudleiv Bø: Draumkvedet. Diktverket og teksthistoria (utdrag). Canvas.
Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget 2012, kap. 2, s. 71-85.
Olav Solberg: «Draumkvedet og Kloster-Lasse – religion og balladediktning etter reformasjonen». I: Ballads. New Approaches. Tórshavn: Faroe University Press 2018.