Drar du til Jotunheimen i juli, kan du få med deg musikkfestivalen Vinjerock. «På Eidsbugarden ved breidda av Bygdin samlast 3500 friskusar for å høyre kvalitetsmusikk med Jotunheimen som bakteppe», heter det på hjemmesiden til festivalen, som er inspirert av «Aasmund Olavsson Vinje, den første hipsteren i fjellheimen». Ikke dårlig å få en rockefestival oppkalt etter seg 200 år etter sin fødsel!
Vinje satte opp hytta Eidsbugarden i 1868 sammen med tre venner, deriblant Hagbard Emanuel Berner, som senere skulle stifte avisen Dagbladet og bli den første formannen (ja, mannen) av Norsk Kvindesagsforening. Vinje var en fjellets mann, og samme år som Eidsbugarden ble bygd, ble Den Norske Turistforening stiftet. Men var Vinje en hipster? Ifølge Bokmålsordboka betegner ordet en «ung person som er opptatt av nye og ukonvensjonelle trender, og som er ironisk distansert fra vanlige oppfatninger i samtiden». Vinje var riktignok 50 år i 1868, men han hadde gått i fjellet fra han var gutt i Telemark. Et fyldig skjegg fikk han også etter hvert. Men først og fremst er det som dikter og journalist han var «ironisk distansert fra vanlige oppfatninger i samtiden».
Som husmannsgutt, bondestudent, jurist og journalist sto Vinje sto mellom to samfunnsklasser, og han hadde et ambivalent forhold til dem begge: Bøndene representerte ekte norsk kultur, men hadde for lite opplysning; embetsstanden hadde opplysning, men manglet kontakt med norsk kultur og språk. Vinje drev opplysning begge veier, og tok rollen som hoffnarr i den norske offentligheten på 1850- og 60-tallet. Mest berømt er han for tanken om tvisynet, evnen til å se «Retta og Vranga på Livsens Vev», som det heter i Ferdaminni fraa Sumaren 1860.
Vinje var også et barn av 1814. Hans kongstanke var at en selvstendig norsk nasjon måtte ha et norsk språk, forankret i dialektene. Det danske språket slavebandt det norske åndslivet, eller som han uttrykte det i essayet «Dølens Eventyr»:
Det norske Folk er sjukt i Skolten.
Til hjelp i Naud det saarleg treng:
Det vilde kyssa Slavebolten;
Med det med den i Kjeften gjeng.
Slavebolten refererer til hestens munnbitt, og er en metafor på det danske språket. Det norske folket må være «sjukt i Skolten» når det elsker å bli styrt slik, mener Vinje. Her kommer det nye toner inn i det norske språket: en uærbødig friskhet og bilder hentet fra folkets hverdagsliv.
Men Vinje – som fremhevet musikaliteten i landsmålet – kunne også spille på mer emosjonelle strenger. Et høydepunkt er «Ved Rundarne» fra Ferdaminni, hvor Vinje – med Goethe som inspirasjon – bruker den klassiske oktave-formen (ottava rime) med åtte verselinjer i hver strofe og jambisk pentameter, altså femfotet jambisk versemål (lett-tung-rytme). De fire første linjene lyder slik:
No seer eg atter slike Fjøll og Dalar
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og same Vind den heite Panna svalar;
og Gullet ligg på Snjo, som fyrr det låg.
Grieg tonesatte diktet, og sangen har blitt en klassiker i det internasjonale romanse-repertoaret. Mer rocka er kjærlighetsdiktet «Naar ikki lenger du elska kann» fra 1859, som slår fast at ingenting er viktigere i livet enn evnen til å elske. Første strofe:
Det fyrste du har at gjera Mann,
det er at døy,
naar ikki lenger du elska kann
den fagre Møy.
Dette diktet er tonesatt av Aasmund Nordstoga i et tretaktet folk-rock-arrangement. Den sangen burde blitt spilt årlig under Vinjerock. Hipster er ingen dårlig betegnelse på Vinje, men trendy var han ikke akkurat.
Kilder:
Utdrag fra Dølen I-II, Canvas NO-164, UiA 2022.
Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget 2012, kap. 7, s. 222-225.
Olav Vesaas: «Dølen stig fram», i A.O. Vinje. Ein tankens hærmann, 2001 (Canvas).