I dag forestiller noen seg forfatterdrømmen som «en kopp te». Ifølge Strindberg var det ikke bare var enkelt å være forfatter. Han lar Dikteren i «Et drømmespill» si:
«Og menneskebarna tror at vi diktere bare leker… finne på og finne opp!»
Humoristisk som han var, formulerer han også det positive med å være en dikter, nemlig evnen til å oppmuntre andre mennesker.
En gudommelig skikkelse kalt «Datteren» i skuespillet sier:
«Bra er det min venn (med oppmuntring), for ellers ville verden bli lagt øde av brist på oppmuntring. Alle ville ligget på ryggen og sett på himmelen; ingen ville sette i gang med plog og spade, høvel og hakke!»
Man slipper å kjede seg når man leser Strindberg. Han fører en «naturlig dialog med brå vekslinger mellom komiske og tragiske scener» eller replikker (snl.no)
Strindberg var et multitalent. Jeg «elsker» maleriet som er coveret til boken. Jeg synes det ser ut som om himmelen og trær speiler seg i vannet, en lysning av pastell i mørkere grønt og med rosa blomster. Det minner meg om Monets malerier av vannliljer. Stilen kalles visst ekspresjonisme, hvilket betyr at verket utrykker kunstnerens indre følelser.
Håven – om klaging, erkjennelse og aksept
Dette bildet minner meg også om en spesiell scene i boken som fikk betydning for meg. Det er scenen om mannen med håven. Han ønsket seg mest en håv -det er jo spesielt i seg selv. Men med en håv kan man stå ved det vakre vannliljer er fra vannet eller fiske…
Det er bare så frigjørende at noen, i tillegg til Bibelen, setter ord på den evinnelige klagingen her i verden. Bibelen mener klagingen er åndelig negativ og sammen med mangel på tro holdt folk borte fra det lovede land. Klagingen forsurer livet til folk. Strindberg oppfordrer dessuten, ved Portvoktersken: «Vær snill mot mine små venner og gå ikke trøtt av klagene deres» (s. 25) -Det er jo en veldig fin oppfordring og påminnelse, om at tålmodigheten regnes som den første ingrediens i kjærligheten (1. kor. 13).
Jeg synes håven i boken, er et veldig artig bilde på denne misnøyen. Siden skuespillet er en drøm, kan alt skje. En håv kunne bli veldig viktig for «Plakatgutten»
(Her skal det være et bilde av bokens cover)
Det er dyp i dette, fordi mange ganger ønsker vi oss ubevisst ting som ikke finnes. Det er en form for ønsketenkning:
Plakatgutten: Håven var nok så bra, men ikke slik som jeg hadde tenkt meg! s. 26 (…)
Datteren: Hva slags feil var det på håven?
Plakatgutten: Feil? Ja, det er ikke egentlig noe feil… men den var ikke som jeg hadde tenkt meg den, og derfor ble fryden ikke så stor…
Datteren: Hvordan hadde du tenkt deg håven?
Plakatgutten: Hvordan? — Det kan jeg ikke si…
Datteren: La meg si det! — Du hadde tenkt deg den slik som den ikke var! Grønn skulle den være, men ikke den grønne»
Her tar Strindberg tak i det å aldri bli helt fornøyd, til tross for at man aldri riktig klarer å forestille seg hvordan ting burde være heller. Man kan ha en illusjon om ting, men det er sjelden mennesker blir helt fornøyde. Man aksepterer ikke ting slik de er i det virkelige livet. Man tar ikke utgangspunkt i virkeligheten, men i drømmene, forestillingene. Litt sånn som med Platons idealer. Det som er spesielt, er at plakatgutten visste med sikkerhet, at han ikke var helt fornøyd, men ha kunne ikke kunne si hvordan han hadde tenkt seg håven heller. Han visste altså ikke helt hva han ønsket seg. Det er ofte en slik hårfin balanse og gjøre folk fornøyde. Folk klager. Det er kanskje mange ting man kunne blitt fornøyd med, om man aksepterte de slik som de var eller fremstår, i stedet for hvordan man har tenkt seg de på forhånd.
Da jeg leste om håven, måtte jeg smile, da jeg kom til setningen: «Du hadde tenkt deg den sånnsom den ikke var». Den var altså ikke eksakt! For meg ble dette en liten øyeåpner. Da jeg var tenåring så jeg en film «The Man in the Moon» i Reese Witherspoons filmdebut. I filmen løp hovedpersonene ned til en badekulp på ettermiddagene. Jeg husker jeg drømte om å ha en slik badekulp i nærheten. Nå har jeg hatt en badekulp like i nærheten i flere år, men jeg skjønte ikke, at det er drømmen som har gått i oppfyllelse. For den ekte badekulpen her, den er ikke helt lik den i filmen, altså slik jeg hadde forestilt meg den. Men etter å ha lest Strindberg, var jeg ute og tok et bad i kulpen «min» og jeg innså at drømmen hadde gått i oppfyllelse. Kulpen var nemlig ikke sånn som jeg hadde tenkt med den, men egentlig så var den jo enda finere. Det var renere vann i min kulp. Jeg innså at det er viktig å akseptere både kulpen og virkeligheten slik den er, for å kunne nyte den. Mens jeg nøt kulpen og innså at drømmen hadde gått i oppfyllelse, tenkte jeg på at dette er nok noe av grunnen til at folk ikke finner huset eller småbruket de leter etter på Finn.no, hvorfor de ikke finner kjolen til juleselskapet eller hvorfor de ikke finner drømmepartneren. De har tenkt seg den, slik som den ikke er, i stedet for å være åpne for å finne ut hvordan ting og personer er i virkeligheten og eventuelt akseptere de som de er, selv om de ikke er akkurat som man hadde tenkt. Vi bør kanskje slutte å forestille oss ting slik som de ikke er og heller være mer åpen for å like ting slik de er! De virkelige ting. Dette er som å innbille seg at solnedganger er finest på film eller at det finnes et perfekt sted på jord eller en perfekt jobb. Men det er jag etter vind. De forestillinger vi får fra reklame, blogger og Facebook, stemmer ikke alltid med virkeligheten. Klassikeren er høyst aktuell i dag.
Klagingen – også mot slutten av boken
Strindberg er dyp og «tar det på kornet», tenkte jeg ofte. Han var en sterk iakttager. Da jeg begynte å leste Strindberg, ble jeg straks henrykt, nettopp fordi et av bokens hovedtema, er klagingen. » (…) hvorfor denne evige klagen?» Det er så slitsomt, hvis folk klager og det er det motsatte av hva som gir håp og tro om å komme noen vei i livet, ja den er i mine øyne en bom til et hvert «lovede land».
Klagingen kan anvendes på det meste, her illustrert ved Strindberg:
Victoria: «Min skjønnhet, min sorg!»
Edith. «Min stygghet, min sorg!”
Den blinde stikker sin hånd i ilden «Jeg gir min hånd for et øye!» (s. 124)
Strindberg skriver også om ekteskapet på en så ærlig måte at man opplever gjenkjennelse.
Kjærlighet og ekteskap
Datteren spør: «Har ikke livet noe å glede seg over/til?»
Strindberg lar kjærligheten bli svaret på det:
Advokaten: «Jo, det søteste som er det bitreste, kjærligheten! Make og hjem! Det høyeste og det laveste» (s. 40).
Jeg synes det er et nydelig bilde, at den «sorte», triste advokaten gifter seg med visdommen fra himmelen selv…..
Ja, det eneste som Strindberg, ved advokaten, nevner som man kan glede seg til i livet, er nettopp kjærligheten. Dette til tross for at ektefeller kan være forskjellige: «Jeg har antipatier som kanskje er dine sympatier?» (s. 41) Svaret på dette i dramaet er, at begge må «jenke seg», at barn kommer og gir glede når ting ellers kan bli trist (s. 41). Men så kommer strømkrisen (s. 41) mangel på kontanter (s. 42), matmangel med kålspising og krangling (s. 45). Konklusjonen til Datteren er: «Det er fryktelig vanskelig å være gift (…) det er vanskeligere enn alt! Man må være en engel, tror jeg!» (s. 48) For den ene kan være tortur bare ikke å kommentere uryddighet. (s. 49) og dilemmaet er, at når den ene har det bra, så har ofte den andre ikke det bra. Så kom ekteparet på, at de skal holde ut på grunn av barnet og ikke på grunn av løftet (s. 51).
Likevel synes jeg det er kjærligheten som er idealet i boken, for eksempel for Dikteren, som man skulle tro ville dele noen av Strindbergs personlige meninger:
Det er en vakker scene i boken at hvor en hvit båt med blått seil, sannsynligvis et symbol på uskyld og håp. Båten har gyllen mast og rosenrød vimpel, som nok er et bilde på kjærligheten. «Og ved roret sitter med armene omkring hverandres liv Han og Hun» (s. 62) Offiseren bryter da ut: «Se der, den fullkomne lykken, Lykksaligheten uten grenser, den unge kjærlighetens jubel!» og dikteren utbryter «Se hvor det lyser av dem!.. Eros!»
Karantene- en trussel mot kjærligheten
Men i stedet for å seile til Fagervik, vinkes det unge paret inn til karantene i Skamsund! Her er det etter min mening høy aktualitet, fordi mange unge led under nedstengningen av samfunnet, som nylig fant sted. Det fine her, er hvordan Dikteren i boken ser på dette paret som nesten hellig og fordømmer handlingen det er å kreve de inn til karantene: «Tenk,….å kunne gjøre sånt, da man ser to mennesker som møtes i kjærlighet!» Jeg er helt enig. Og da kommer mine favoritt-replikker i scenen: «Rør dem ikke!»» Rør ikke ved Kjærligheten, det er en forseelse mot det høye mål!—- Dikteren tilføyer noe som jeg synes også passer godt på vår tid «Alt skjønt skal ned, ned i sølen!» Det unge paret havner i karantene i 42 dager.
I februar 2020 begynte marerittet eller drømmespillet med Covid 19- smitte i Norge, hvor ikke smitten var problemet for ungdommen, men karantenen. De ble også på kort varsel overrumplet og busset fra videregående for å bli vaksinert med en eksperimentell vaksine, dratt ned i sølen med genterapi. I tillegg til karantene for de som kunne være smittet, ble det innført tiltak for å begrense kontakten mellom folk. Hadde du vært utenfor Norden, fikk du to ukers hjemmekarantene. Det ble satt i gang omfattende testing for Corona- virus. Du kunne få 14 dagers karantene for å ha vært i kontakt med en smittet og ble man smittet ble man satt i isolasjon fra symptomene inntraff til tre dager etter symptomfrihet. (Kilde: Store medisinske leksikon, koronapandemien). «Rør dem ikke, sier jeg.
Et «Drømmespill»: Jenta på seilbåten i denne kolera- karantenen sa: «da gå vi heller i sjøen» (s. 64). Dette er et sterkt bilde som er aktuelt, fordi flere unge har tatt livet sitt under pandemien, på grunn av mindre kontakt med venner og stengte universitet. Single ungdommer syntes det var vanskelig å treffe noen og ensomt. Man skulle helst ikke skulle omgå folk utenfor familie og noen få venner. Vennegjenger ble splittet.
Jeg synes det er flere interessante sitater i dette dramaet til Strindberg som er dagsaktuelle. De senere år har for eksempel vært preget av opptog og utkledning. Nederst på s. 58, finner jeg et sitat som minner meg om LHBT sine mange hundre Pride- feiringer hvert år: «Jeg ønsker ofte jeg kunne glemme, mest meg selv; derfor søker jeg maskerader, utkledninger og selskapsspetakkel».
Noen hevder at Strindberg ikke hadde tro på ekteskapet, men en som forsøker tre ganger, må tydeligvis ha dette som ideal, trist som det er med hver skilsmisse.
Barna i «Et drømmespill»
Dikteren i boken beskriver disharmoni, fordi man kommer i konflikt mellom kallet til å dikte og det å være far: Man har en kamp, mellom å ta seg av sine barn eller sitt kall:
Datteren: «Det høyeste først (…) derfor, se etter mitt barn, så skal jeg oppfylle min plikt…
Advokaten: «Ditt barn lider av savnet — kan du vite at et menneske lider for deg?» (s. 117)
Datteren: «Nå fikk jeg ufred i min sjel…den gikk i tu og sliter til begge hold» (…)
Dikteren: «Ante du hva jeg har spredt sorg og ødeleggelse gjennom oppfyllelsen av mitt kall, merk kall, som er den høyeste plikten, skulle du ikke ville tatt meg i hånden!»
Kontakten mellom Strindberg og datteren Kerstin skal for eksempel ha opphørt; «Som tenåring forsøkte hun å gjenoppta kontakten med sin far via brev, men han avviste henne, og ba henne glemme ham». https://no.wikipedia.org/wiki/August_Strindberg
I begynnelsen av boka skriver Strindberg og nevner barn på en litt original. Datteren og advokaten diskuterer om de skal gifte seg og hva som kan oppstå:
Advokaten: «Om vi er lei oss?»
Datteren: «Så kommer barnet og gir en forstyrrelse som alltid er ny!»
Dette er godt og artig illustrert, for dersom et ønsket barn uteblir i et ekteskap, så kan man oppleve at en slik «forstyrrelse» mangler. Barn er noe par har felles, i motsetning til motsetningene Strindberg skriver om – og det er virkelig sant, at det blir mer liv og travelhet med barn i huset. Strindbergs ektepar i boken, er riktignok enige om, at de må holde sammen for barnas skyld. Samtidig synes jeg det er litt trist at barna får så lite plass i boken, at de bare omtales som en trøst, en distraksjon, et «lim» eller en dårlig samvittighet.
Mange vakre bilder i «Et Drømmespill» er hentet fra Bibelen. Det vakre bildet med sølvtråden som brister (s. 96), finner man for eksempel i Forkynneren 12: 6 «Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over (…) Man kan finne mange bibelvers og prinsipper klemt inn i dramaet til Strindberg, fra evangeliene fra korinterne 13 og fra Ordspråkene 8 hvor visdommen kaller og forstanden løfter sin røst. Gjentakelsen «Det er synd på menneskene» minner meg både om hinduismens «Alt er lidelse og kristendommens «Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne…» Matt 9: 36.
Boken er preget av kristendom og hinduisme, med det er nærliggende å tenke at Bibelen ligger nær Strindbergs oppveks- og kulturbakgrunn. Selv mener jeg at Bibelen og bruk av bilder derifra hever en hver bok, man kan ikke oppnå det helt stor uten, fordi Guds tanker er høyere enn menneskets tanker (henvisning). Ifølge Herders formaldanningsteori, som jeg kom i kontakt med i en lærebok fra lærerhøgskolen, finnes det også noen litterære verker som skjerper intellektet, som Bibelen, Illiaden og Odysseen. Jeg blitt så bergtatt av Bibelen, at jeg ikke har rukket å komme til de to sistnevnte. Nesten alle forfattere jeg har lest, med skrifter av en viss kvalitet, henter inspirasjon eller bilder fra Bibelen, eks. Henrik Ibsen, Johan Falkberget eller Tolkien. Til sist vil jeg si, at jeg er takknemlig, for å ha lest «Et Drømmespill».
Kilder