Peer Gynt er absolutt høyaktuell i dagens samfunn, selv om verket er gammelt. I stykket får Ibsen frem det å være seg selv er en viktig egenskap. I dagens samfunn legges det mye press fra folk med stor følger-base på sosiale medier om hvordan man skal opptre i samfunnet, hvordan man skal se ut og enkelte folk prøver å normalisere plastisk kirurgi. Mange unge går rundt og tenker på spørsmålet, «er jeg god nok?» Man ser at andre har det bra, et fint utseende, gjør gode handlinger eller er vellykket i form av utdanning og etablering. Dette er noe som kan relateres til slutten av stykket i Peer Gynt da man leser om en kamp om Peers sjel og hans egen voksende selvinnsikt. Hans vankelmodighet, hans mangel på evne eller vilje til å gjøre noe fullt og helt ser ut til å dømme hans sjel til å bli smeltet om i en slags sjelenes ursuppe fordi han verken er god nok til å komme til himmelen eller ond nok til å komme til helvete.

Til slutt blir Peer likevel frelst gjennom Solveigs trofaste kjærlighet. Ikke bare her, men også gjennom resten av stykket kan vi se påvirkning fra Goethes Faust og andre kjente litterære verk- Ibsen lar til og med Peer feilsitere Faust i fjerde akt.

Kort om Ibsen. Oppvokst i Skien. Velstående familie, men faren går konkurs, så de må flytte ettersom at faren søler bort alle pengene. Ibsen flytter til Grimstad og blir apotekerlærling. 1851-63: Sceneinstruktør og dramatisk forfatter ved Det Norske Theater og Kristiania Norske Theater.

Handlingen i Peer Gynt

Den ytre handlingen i Peer Gynt er kort fortalt slik: Peer er en storskryter og døgenikt som stikker til fjells med bruden fra et bryllup på gården Hægstad. Peer sender siden bruden tilbake til bygda. Selv blir han lyst fredløs for dette bruderovet og bonden på Hægstad overtar det som er tilbake av familiens gård.

I fjellet møter Peer en hulder, datter av Dovregubben, og han er nær ved å bli til troll selv men vegrer seg for å ta et ugjenkallelig skritt.

Mens Peer etterpå lever som nybygger kommer en ungpike som Peer traff i bryllupet på Hægstad, Solveig, opp til ham i fjellet og vil bli hos ham. Peer er nå så lykkelig og trygg på fremtiden som han knapt er noe annet sted i stykket. Men mens han er ute og skal hugge tømmer til den nye gården han planlegger blir han innhentet av fortiden. Huldra, den grønnkledte, kommer med en trollunge hun sier Peer er far til. I stedet for å ta et oppgjør der og da flykter Peer på nytt.

Å være seg selv.

Det å være seg selv utad i forskjellige omgivelser er ikke like lett, og ofte feil. Hvordan fremstår man fremfor en venn, kjæreste, mor, lærer, kollega eller sjef? Veldig forskjellig er svaret. Ingen eller ytterst få opptrer som den sanne seg i alle omgivelser, slik Peer Gynt gjorde. Man tilpasser seg miljøet slik at man skal få et best mulig inntrykk av de man har rundt seg.

Selv om Peer er sånn som han er, er det fortsatt mennesker som er glade i ham. Åse, hans mor, er misfornøyd med ham, men er likevel glad i ham. Solveig er også glad i Peer. Det er derfor hun hjelper Åse med å finne Peer før manngarden gjør det.

Noe annet Ibsen får frem i stykket er nettopp dette med å finne seg selv. I «løkscenen» plukker Peer fra hverandre en løk som et symbol på flere roller han har spilt. Hvis man skal knytte dette opp mot dagens samfunn tenker jeg at folk, meg inkludert spiller, forskjellige roller i forskjellige omgivelser. Dette er nok noe alle gjør, men det går nok ikke opp for alle. Noe annet ved å finne seg selv er nettopp utdannelse og yrkesretning. I Norge og forskjellige kretser streber folk etter jobb, hus, familie, bil og hytte. Det har blitt en kultur dette med å oppnå disse tingene fortest mulig, noe som fører til at folk ser ned på den som sitter igjen uten ferdig utdannelse fordi han eller hun enda ikke helt har klart å finne seg selv, noe som gjør at denne prosessen tar lengre tid. Alle kan ikke finne seg selv så fort man er ferdig med videregående skole.

Litteratur:

Ibsen, Henrik. (2005). Peer Gynt (2. utg.). Gyldendal