Prinsessen som ingen kunne målbinde og hennes etterkommere

Litteraturen serverer oss flere sterke, intelligente og komplekse kvinnelige karakterer. Hvorfor ender disse kvinnene ofte opp med å bli «temmet» og vunnet over av en mann? Kan ikke kvinnen få leve i sin egen individualitet i litteraturen? I folkeeventyret Prinsessen som ingen kunne målbinde, gjengitt av Asbjørnsen og Moe, møter vi på nettopp denne problemstillingen. Vi blir presentert for en klok og skarp jente som utfordrer mennene rundt seg med ord og intellekt. Likevel er det ikke dette historien legger vekt på. Historien baserer seg rundt hvordan mennene kan «målbinde» jenta, og hvordan hennes stillhet blir en seier. Disse gamle kjønnsrollene har fortsatt lignende mønstre i dagens samfunn, og det gjør meg sint!

I eventyret møter vi en jente som kan virke uvanlig for sin tid. Hun var kvikk, selvstendig og intelligent. Å anvende ord var ingen sak for prinsessen. Dette ble dog ikke sett på som noen bragd. Hennes skarpe personlighet ble sett på som både vanskelig og vrang.

«Det var engang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå»

(Asbjørnsen & Moe, 1957)

Tendensen å bli truet av en sterk kvinnelig karakter finner vi også i folkeeventyr som Kjerringa mot strømmen (Asbjørnsen & Moe, 1957). Her endte en kvinnes vranghet i en manns forsøk på å drukne henne. Et drapsforsøk for å få henne til å tie altså. Er dette en humoristisk glorifisering av vold i nære relasjoner? Statistikken for vold i nære relasjoner i dag viser at dette, så beklagelig som det er, også har relevans i dag (Krisesentersekretariatet, 2022).

Hvis ikke disse historiene skriker maskulin usikkerhet så vet ikke jeg. Ikke bare måtte kongen i Prinsessen ingen kunne målbinde (Asbjørnsen & Moe, 1957) love bort halve kongeriket grunnet hans egen datter sitt intellekt, men hele riket måtte også tilkalles for å klare å finne prinsessens likemann. Dette viser hvor truet samfunnet var (og er?) av en kunnskapsrik og smart jente.  

Naturligvis ønsket flere landsmenn seg en del av halve kongeriket. Hvem hadde ikke ønsket det? Dermed satte Askeladden og brødrene kursen mot slottet for å målbinde prinsessen. Askeladden sine to brødre tok nok lettere på oppgaven enn de burde, og fikk smake på svijernene deretter. Sørgelig. Askeladden derimot klarte å vri på prinsessens ord og målbinde henne – akkurat slik oppgaven lød! Ikke bare klarte han å temme den vriene prinsessa og få henne til å tie – han fikk nå halve kongeriket og prinsessa som tilleggspremie!

På tross av at dette folkeeventyret først kom på trykk i 1843, så henger noen av disse patriarkalske trekkene fortsatt igjen i samfunnet, til vår fortvilelse. I media vi konsumerer – nå som da – ser vi hvordan kvinnen blir undertrykket i forhold med menn. Dette gjelder i alt fra Twilight til Modern Family og Ex on the Beach. I Twilight møter vi en åpen og individuell karakter: Bella Swan. Etter hennes oppdagelse av Edward Cullen mister historien fokuset på Bella som enkeltmenneske, og fokuserer etter hvert kun på Bella i forhold til mennene hun omgås. I humorserien Modern Family følger vi tre ulike familier som tar del av en storfamilie. I Dunphy-familien ser vi dynamikken mellom ektemann Phil og konen Claire. At Claire er velartikulert, opptatt av kontroll og bestemt blir sett på som en svakhet – ikke en styrke. Motparten hennes Phil kan oppfattes som mer uansvarlig og morsom, og forgudes nærmest av dem rundt han (og publikummet som konsumerer serien). I reality som Ex on the Beach møter vi også kjønnsroller: kvinnene skal ikke snakke for høyt og være pene, mens mennene kan hoie så høyt de vil uten konsekvenser.

På tross av å ha kommet langt, så lever gamle kjønnsroller i beste velgående. Enkelt sagt, så sliter samfunnet fortsatt med å akseptere sterke kvinnelige karakterer om det gjelder TV, litteratur eller realitet. Man kan nesten si at Prinsessen som ingen kunne målbinde er et speilbilde av det moderne samfunnet i dag. Konseptet om å tie en sterk kvinne, og se ned på henne hvis ikke er utbredt rundt oss. Å trekke paralleller mellom eldre litteratur og nyere media viser viktigheten av det. Vi trenger å se på verden med et kritisk blikk. På den måten kan vi løfte blikket i den virkelige verden og se hvor langt vi har kommet, men samtidig se hvor lang vei vi har å gå. Den faktiske utfordringen er ikke å «temme kvinnen», men å temme samfunnets ønske om å gjøre det.

Litteraturliste:

Asbjørnsen, P. C., & Moe, J. (1957). Kjerringa mot strømmen. I Samlede Eventyr. Odlo: Gyldendal Norsk Forlag.

Asbjørnsen, P. C., & Moe, J. (1957). Prinsessen ingen kunne målbinde. I Samlede Eventyr. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Krisesentersekretariatet. (2022). Tall og statistikk. Hentet fra krisesenter.com: https://www.krisesenter.com/tall-og-statistikk/#toggle-id-1

Om kjærligheten i Amtmannens døtre

Kjærligheten tematiseres i Collets roman Amtmannens døtre. Hvordan skildres kjærligheten mellom mann og kvinne? Og hva er kjærligheten som oppstår mellom Sofie og Georg?

Fortelleren legger tradisjonelle premisser til grunn for at kjærligheten kan vokse frem. I «optegnelser» til venninnen Margrethe skriver Georg om Sofie: «(jeg) bemerket at Sofies trekk var smukke og regelmessige» (s28). Men ytre skjønnhet er ikke nok. I brev til hans venn Müller reflekterer Georg over at det ytre er noe som kan føre til overfladisk forelskelse, men ikke nødvendigvis noe mer. Georg tenker tilbake på kvinner han har møtt:

«Jeg forelsket mig efter raden i alle dem som man kalte «sesongens dronninger», og jeg gjorde efter raden samme erfaring, kun litt mere eller mindre overraskende, at skjønnheten er fattig når den ikke er det harmoniske uttrykk for en tilsvarende sjel» (s39).

En kvinne gjorde ekstra sterkt inntrykk ytre sett, men de indre kvalitetene var skuffende:

«I denne skapning, dette ansikt lå de rikeste løfter om all den lykke en mann kan drømme, løfter, – som hun idelig brøt hver gang hun åpnet munnen. Jeg vet ikke hvori dette lå, enten i opdragelsen, tomme omgivelser, eller i henne selv, måskje i alt forenet.» (s40)

Georg ser det ytre som et premiss, men det ytre har liten verdi når det indre ikke er like vakkert. Georg reflekterer over årsakene til at det indre ikke er vakkert. Det ligger ifølge Georg enten i miljøets negative forming av kvinnen til å bli uinteressant eller det ligger i kvinnen selv – i karakteren, uavhengig av miljøets påvirkning.

Sofie observerer også det ytre ved menn. Men også for henne er det det indre som virkelig teller. Georg og Sofie opplever indre kvaliteter ved hverandre som styrker tiltrekningen dem imellom. Relasjonen utvikler seg fra distanse til et stadig nærere forhold, men en rigiditet hos dem begge, kombinert med følelsesmessige svingninger grunnet den gryende forelskelsen, hindrer at relasjonen, gjennom uttalt kjærlighet, går over i et åpent kjærlighetsforhold:

Forløsningen skjer når Georg samtaler med fru Ramm, med Sofie som observatør, om hvordan kvinner bør te seg forut for pardannelse og ekteskapsinngåelse. Karoline Møllerups ulykkelige liv som følge av rittmester von Heinens svik, hvor hun ble utlevert til latter, etter å ha erkjent sin kjærlighet til ham i brevs form, er tema for samtalen. Fru Ramm klandrer jomfru Møllerup for åpent å ha vist sin kjærlighet. Georg klandrer derimot rittmesteren for hans hensynsløse handling. Georg sier at han ville ha elsket eller i det minste ha aktet en kvinne som hadde sendt ham et lignende brev som det jomfru Møllerup sendte rittmesteren. Fru Ramm fastholder at tilbakeholdenhet og det å undertrykke lidenskapen er kjerneverdier for en ung og ugift kvinne. Æren er kvinnens viktigste kapital og fornektelse hennes viktigste «dyd» (s169). Georg protesterer heftig:

«Fornektelse! Denne bleksottige sjelsanstrengelse, dette skjul for livslede, skal den kunne erstatte den levende følelse, der vilde båret alt lett og med glede? … Er det å verne om de dyrebareste krefter Gud har bestemt til slektens velsignelse? … Mødrene pålegger selv sine barn å dølge dem som en skam, å utrydde dem som en synd; de skal utgråtes gjennem tårer og lange lidelser; og når da en sådan sjel er tilstrekkelig matret og uttømt, da er det den tilbys mannen … Det er på ruinene av templet han skal bygge sitt hus! …» (s170)

Disse ordene virket svært sterkt på Sofie. Georg hadde anerkjent Sofies kjærlighet! Sofie viser nå åpent og i full tillit sin kjærlighet for Georg, og den gjengjeldes.

Vi stopper ved dette lykkelige øyeblikket. Hva er denne kjærligheten som oppstår mellom Georg og Sofie? For Sofie er det å (indirekte) bli anerkjent som et subjekt av den hun er i ferd med å falle for utslagsgivende for at hun fullt ut elsker. Kjærligheten er forbeholdt to mennesker som anerkjenner hverandre og som tør å leve åpent og fritt fra samfunnets forventninger.

Begrepet «sjel» knyttes også til subjektet, og fortelleren viser på et tidligere tidspunkt i romanen hvordan personens kjerne, i dette tilfellet Sofies, nærmest er uavhengig av det fysiske: «(Georg) opdaget en sjel hos Sofie, en sjel sterk nok til å møte hans» (s126). Videre utdyper fortelleren: «Hennes åndelige natur hadde vært ham gåtefull (…) Den forståelse der plutselig utfoldet sig imellom dem, så smukk og harmonisk, så berikende for dem begge, overrasket og fortryllet ham» (s126). Disse passasjene får meg til å tenke på kjærligheten i platonsk forstand. Menneskene er bundet til verden som biologiske vesener hvor fysisk skjønnhet, tilfeldigheter og begjær er viktige elementer. Disse elementene er også sentrale i Camilla Colletts roman. Samtidig skriver Collet med et idealistisk perspektiv om den reine (platonske) kjærligheten.

Forfatteren skriver også om forhold hvor sjelene ikke har gått opp i en høyere platonsk enhet. Amalie, Sofies søster, hadde vært hemmelig forlovet med Adolf Brøcher, og hun valgte å kjempe for denne kjærligheten da prost Rein kom inn fra sidelinjen og ba om å få gifte seg med henne: «Amalie sank på kne og bad dem (foreldrene) hulkende ikke å gjøre henne ulykkelig og knuse to hjerter der var skapt for hinannen» (s145). Senere i romanen skulle dette sitatet om «hjerter der var skapt for hinannen» utfordres: Amalie ville feire Adolfs fødselsdag, og hun hadde forberedt denne grundig. Hun hadde tilberedt hans yndlingsmat, hun hadde pyntet seg, men han kom ikke til avtalt tid. Amalie ble svært urolig og endte opp med å skrive et brev til Adolf. Brevet var skrevet med inderlighet som et utgangspunkt, men med tillært og overdreven patos:

«Dagen synker, og ennu er du ikke kommet (…) I åtte uendelige timer har jeg ventet med stigende angst (…) Det er liksom naturen forstod og led med meg» (s203)

Adolf, som var forsinket av sine plikter i et møte for fattigkommisjonen, skrev et merkelig svar. Han beklaget forsinkelsen, men gikk inn i diverse praktiske forklaringer for hvorfor møtet hadde dratt ut. Amalie ble ulykkelig over det forretningsmessige svaret på hennes klagesang. Selv fru Ramm fant grunn til å kritisere Adolf for hans svar: «Er det et brev å skrive for en elsker …» (s206). Om vi skal driste oss til en tolkning; var nok kjærligheten mellom disse to, ifølge fortelleren, av jordisk og ufullkommen art, ikke minst kontrastert til den store kjærligheten Sofie og Georg opplevde. Årsaken kan ligge i at Adolf og Amalie, i motsetning til Georg og Sofie, ikke egentlig så hverandre som likeverdige sjeler og subjekter. Amalie kom nok skjevt ut med sin borgerlige og oppstyltede kjærlighetserklæring, mens Adolf på den annen side var trygt plassert i rollen som borger med sine forretninger og med utilstrekkelige og avmålte svar.

De idealistiske trekkene i romanen kan knyttes til romantikken som epoke. Romantikken var filosofisk knyttet til platonismen, hvor de rene ideene eksisterer. Dette ser jeg som en forutsetning for at Collett kunne skrive slik hun gjorde om kjærligheten med stor K mellom Sofie og Georg. For mennesker som fant seg til rette i samfunnets hule, med dens tradisjonelle roller og plikter, var kjærlighetslivet kun skygger av den ekte kjærligheten man kunne ha opplevd der oppe i lyset.

Kilder:

  • Collett, Camilla, Amtmannens døtre, 1854. (Utgave fra 1984, utgitt av Den norske bokklubben).
  • Beyer, E., Hauge, I. og Bø, O., Norges litteraturhistorie bind 2. fra Wergeland til Vinje. Cappelens forlag, 1982. Andersen, Per Thomas, Norges litteraturhistorie, Universitetsforlaget, 2001.
  • Andersen, Per Thomas, Norges litteraturhistorie, Universitetsforlaget, 2001.

Samfunnets usynlige lenker

«Ved hvilken dunkel tilskikkelse blev mitt sinn så tidlig vakt til en betraktning av livets alvorlige sider, til en dyp sorg, en angst over det vi kaller vår bestemmelse? – Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige». Dette skriver Camilla Collet i «fortsettelsen av Sofies dagbok» i Amtmannens Døtre. Sitatet kan vitne om en frustrasjon over livets lenker, men det skjuler også et dypt og genuint håp om frihet mellom sitatets linjer. Romanen Amtmannens Døtre ble utgitt mellom 1854 og 1855 og tar for seg kjærlighet og lengsel i et embetssamfunn nord i Norge. Utover dette er den kanskje enda bedre kjent for et direkte oppgjør med, og dramatisering av, 1800-tallets samfunnsnormer, og hvordan disse normene tynget Sofie, og indirekte kvinner over hele landet. Parallellene mellom Collets kritikk av fornuftsekteskapet og dagens kjærlighetsliv som ofte skal måles, vurderes og glorifiseres, er ikke helt fjerne. Kjærlighet som overdøves av forventninger og samfunnsnormer, heller enn kjærlighet i sin rene og urørte form.

Amtmannens Døtre inneholder trekk av realisme, spesielt i form av poetisk/romantisk realisme. Collets roman følger den unge kvinnen Sofie Ramm, som vokser opp og lever i et embetsmiljø. Sofie møter etter hvert Georg Kold, som fremstår myk og følsom, gjennom hans oppdrag som huslærer. Mellom Sofie og Georg vokser det en genuin og ekte kjærlighet, som aldri riktig skal føre de to sjelene sammen. Georg kommer fra en enklere familie, i motsetning til Sofies embetsfamilie. Sofies familie har hele hennes liv ønsket at hun skal gifte seg fornuftig, og søke en redelig og verdig mann skikket for ekteskap, av like høyt eller høyere sosialt lag. Gjennom romanen følger vi Sofies kapitulasjon, og oppofrelse av sin egen kjærlighet til fordel for familiens og samfunnets press på fornuftsekteskapet. Denne skildringen fører oss nært inn til Sofies indre tanker og følelser, og fra drømmer til resignasjon.

En av de mest dramatiske og gripende øyeblikkene i romanen skildrer konfrontasjonen og oppgjøret mellom Sofie og Kold, der hun velger vekk sin egen frihet:

«Du elsker mig jo, han bøide sitt øre ned mot hennes munn».

«Ja», jeg tok feil av mig selv. Det var et blendverk, der svant i hin time da deres ord trengte så sårende inn i mitt hjerte. Vi passer ikke for hinannen! For enfoldig, for alvorlig er jeg for dem … ham, den gode, likefremme vil jeg tilhøre. Ham holder av mig; han akter mig, og aldri vil han fornekte denne aktelse like ovenfor en annen … Ja hans er jeg, jeg har lovet ham det … Jeg skal passe hans hus … Jeg skal passe hans barn! … O, jeg skal bli en god hustru, det forsikrer jeg dem.

«Jeg tviler ikke derpå, de vil bli et mønster,» sa han uten ironi, men bedøvet. «Og nu har de søkt denne ensomhet for å samle deres tanker til oppfyllelsen av disse plikter»

Dialogen er lavmælt, men likevel intens, som om alt står på spill! Drømmen om kjærlighet som svinner, og den stille underkastelsen Sofie selv legitimerer for seg selv. I Collets beskrivelser av desperasjon og sorg er det ikke gjennom store ord eller dramatiske handlinger vi møter karakterenes smerte, den kommer til syne gjennom små, detaljerte beskrivelser og en overdøvende stillhet og desperasjon i karakterenes indre. Denne type skildringer, av indre følelsesliv, da spesielt hos kvinner var helt ukjent i norsk litteratur ved romanens utgivelse i 1854/55. Dette var også noe av grunnen til Collets gryende kontrovers, men også popularitet.

Den pågående indre konflikten mellom forventninger og følelser er fortsatt aktuelle den dag i dag, men konflikten har andre ansikt. På Sofie og Kold sin tid var giftermål en pakt, basert på fornuft, økonomi og sosial status. I dag er ikke dette i nærheten av like aktuelt, men man ser andre typer press for kjærlighet og hvordan man velger seg en partner. Gjennom datingapper og sosiale medier bygger man en kultur der man ser etter partnere ved sveiping, gjennom et gitt ideal om hvordan en partner skal se ut, kjærligheten blir på sett og vis mer kalkulert. Ikke helt ulikt Sofies konflikt, der kjærligheten legges til side til fordel for fornuft, press og idealer om hvordan en partner skal være. Når man kan sammenligne og måle på den måten man kan i dag, også i kjærligheten, blir budskapet i Amtmannens Døtre desto mer aktuelt. I en storm av forventninger, press og indre konflikter, vil man belønnes ved å stå rakt i sine egne meninger og valg. Tross alt, er ikke vår bestemmelse lenger kun å giftes, men også å bli lykkelige, eller?

Referanser

Amtmannens døtre. (1996). Gyldendal. https://doi.org/oai:nb.bibsys.no:999616289874702202

Egil Skallagrimsson – verre enn dagens illgjerningsmenn?

Eg har vore fleire gongar på Island. Første gong var hausten 2006. Då vart eg fascinert av landet, både den trolske og mektige naturen og det kjekke folket, som eg tykte det var noko heimsleg ved.  Det vart fleire reiser, eg har vore rundt heile kysten langs riksveg 1 og vitja spanande byer, stader og natur. Eg har ikkje vore særskilt interessert i sagaen, sjølv om den på sitt vis vart nærverande mellom anna då eg vitja Snorres kjelde, Snorralaug, på Reykholt.

Eg har og budd fleire gonger i Borgarnes, ein liten by på vestkysten. Eg fann ein overnattingsstad der som eg likte godt, med ‘heittu pottir’ og havutsikt.

Der har eg fleire gonger passert grava til Egil Skallagrimsson, utan å gje den særskild merksemd. Det kjem til å verta annleis neste gong eg passerer ho, for å lese Egil Skallagrimssons saga var noko av det artigaste eg hadde lese på lenge då me gjekk gjennom  ho som pensum tidlegare i haust.

Egil Skallagrimssons saga stammer sannsynlegvis frå 8-900 talet, er munnleg overlevert og nedskriven rundt 1230. Mykje av det som skildrast frå vikingtida er seinare bekrefta av arkeologiske og paleoøkologiske undersøkingar, mellom anna vaks der faktisk bjørkeskog i låglandet på Island i mellomalderen, noko som også er skildra i sagaen.

Historia startar i Noreg, Harald Hårfagre er konge og Kveldulv og hans familie kjem i unåde etter drapet på Skallagrims bror Torolv, begge søner av Kveldulv. Dei hemner drapet, slik skikken er i denne tida, og må difor flykte frå landet. Dei seglar nordvest, hamner i Borgarfjord og finn det høveleg å ta land der. Fleire kjem til og velstanden blomar, ikkje minst etter at dei drar i viking både sør og aust.

Ei plyndrehistorie er særs morosam og fortel om æres-omgrepet deira. I Kurland (eit av fire historiske landskap som i dag utgjer Latvia) gjer dei landgang og set seg føre å plyndre ei grend dei kjem til. Dei som bur der flyktar og Torolv, Egils son, og hans menn gjer retrett, men Egil og fylgjet hans tek ein annan veg. Her får dei auge på ein gard som dei plyndrar, ein enkel jobb sidan det ikkje er folk der. Men så blir dei overmanna og stengd inne medan gardsfolket festar og feirar sigeren. Egil viser her sin store fysiske styrke og klarer å bryte seg laus. Dei får og laus nokre andre fangar,  plyndrar eit rikt lager og stikk. Men vel inne i skogen og fridomen seier Egil: «Som uslinger går vi fram, og ikke som hærmenn. Her har vi stjålet bondens gods uten at han vet noenting om det, – men den skammen vil vi ikke ha sittende på oss! La oss nå dra attende til garden og gjøre dem saken kjent!» Egils menn ville ikkje vere med på det, men han drar åleine attende, set garden i brann og alle som var der og festa strauk med. Ein kan hevde at denne og liknande historier er særs framande for vår kristne kultur, her bryt han med minst to av dei ti bod, samt ein av dødssyndene i det at han er så grådig. Men makt og materiell vinning er vel og drivkrafta i dagens ufred og krigar?

Når dette er sagt er det naudsynt å leggje til at eg sjølvsagt ikkje likar verken drap, valdtekt, ran og all faenskapen dei tok seg til når dei for i viking, ein kan jo stå i fare for å bli oppfatta slik når ein synest dette er artig, men var dei verre enn dagens illgjerningsmenn?

Eg likar også særs godt at i denne sagaen er det bønder eller ‘vanlege’ folk som er heltar, ulikt kongesagaene. Rett nok har ‘den øvre’ bondestanden trælar under seg som ikkje var verdt stort, men det er i alle fall ikkje konge- og overklasse som portretterast, sjølv om vikingane vart særs rike etter røvartoktene sine. Egil var forresten gjerrig, han ruga på verdiane sine og grov dei ned då han nærma seg slutten av livet slik at ikkje arvingane hans skulle nyte godt av dei. Han vert også beskriven som aggressiv og farleg. Av utsjånad var han ikkje noko særskilt for auget, han skildrast som stygg, men og uvanleg stor og sterk. Han vart tidleg talefør med ei stort ordforråd og dikta sitt første skaldedikt allereie som treåring. Diktergåva vart han skjenkt av Odin, i følgje dei første strofene i Sonnatorek, sørgjediktet han dikta for sine to daude søner.

Ei gild historie som kan illustrera diktergåvene hans er då han vart tatt til fange av Eirik Blodøks, som ville hemna frendar og slekt som Egil hadde drepe, gjennom å la Egil bøte med livet. Egils ven, Arinbjørn, bad for livet hans og fekk ei natts utsetjing. Denne natta nytta Egil til å dikte eit langt hyllingsdikt til Eirik Blodøks. Dette diktet er på enderim og nokre ekspertar meiner at det neppe er Egil som er forfattaren, men han kan jo ha vore ein av dei første som nytta denne forma. Okke som; det berga i alle fall livet hans!

Elles er forteljarstilen i Egils saga prega av ei rett-fram skildring med lakoniske kommentarar i dramatiske situasjonar. Til dømes så seier Egils bror Torolv idet han drep mannen som står like framfor Harald Hårfagre: «Nå gikk jeg tre fot for stutt!». Kjensler beskrivast ikkje direkte slik me gjer i dag, men då Torolv vart drepen i eit slag så såg Egil slik ut; «Og som nå Egil satt der, som før fortalt, da dro han ene brynet ned på kinnet, det andre opp under hårroten. Drikke ville han ikke, alt det de bød, satt der bare og skjøt brynene skiftevis opp og ned.» Ei fortolking av dette er jo då at han sat og gret eller kjempa med tårane.

Ein ting er sikkert, neste gong eg er i Borgarnes kjem eg til å sjå med andre auge på grava til Egil Skallagrimsson når eg gjeng forbi😊      

Kjelder:

Egil Skallagrimssons saga (1951). Aschehoug klassikere

https://no.wikipedia.org/wiki/Kurlan

 Kari Vik

Sulten er avlyst, vi har Foodora nå. – Hvorfor ‘Sult’ ikke biter lenger.

I fjor, da jeg gikk første året Film/Litteratur/Teater, så var både ‘Sult’ av Knut Hamsun og filmatiseringen av Henning Carlsen en del av pensum. Etter at både romanen og filmen var fortært, diskuterte vi hva vi hadde blitt servert. Hva kom vi fram til? Jo, vi var mettet før første kapittel var over.

Men da er spørsmålet; hvorfor traff ikke denne boken oss, slik som den har truffet folk før oss? ‘Sult’ er en av de store norske klassikerne. Romanen i seg selv har ikke vunnet noen priser, men flere verk som er basert på ‘Sult’ har blitt nominert i diverse kategorier. For eksempel, ble Henning Carlsen sin filmadapsjon nominert til Gullpalmen i kategorien beste film, og Per Oscarsson ble tildelt prisen for beste mannlige hovedrolle. Hamsun har selv sagt at den er basert på egne erfaringer og blir derfor ofte sett på som en selvbiografi. I ‘Sult’ følger vi en navnløs person som lever fattig og sultende i datidens Kristiania. Romanen er også oversatt til flere språk og blir regnet som “et epokegjørende modernistisk verk” over hele verden.

Så hvorfor i alle dager likte vi ikke denne dype, velskrevne romanen? Svaret er ganske enkelt; hovedkarakteren. Romanen kan være så velstående og nydelig og filosofisk som du bare vil. Hvis karakteren din oppfører seg uspiselig, kan det bli vanskelig for leseren å fange det du egentlig prøver å si. Filosofien sklir av som smør på en varm skive.


1800-tallets ‘pick-me’

Har du noen gang lest en bok med perspektiver fra flere karakterer? Da kjenner du deg sikkert igjen med at det alltid er et perspektiv, en karakter du ikke kunne brydd deg mindre om, og du gleder deg til kapittelet deres er over. Sult består bare av den ene karakterens perspektiv. Den navnløse hovedpersonen er selvdestruktiv, stolt, og ekstremt dramatisk. I 1890 var dette kanskje et perfekt, autentisk, bilde av en kunstnersjel i krise. I dag derimot, virker han bare irriterende, selvopptatt og passiv-aggressiv. Rett og slett umoden. 

For å trekke fram poengene mine vil jeg spesielt ta frem denne scenen, som får meg til å ville rive ut sidene i ren frustrasjon; 

Oldingen svared sagtmodig og stille på hvert af mine Udfald og søgte efter Ord, som om han var bange for at forgå sig og gøre mig vred.

»Helvedes Pine, Mand, tror De måske, at jeg sidder her og lyver Dem kapitalt fuld?« råbte jeg ude af mig selv. »Tror De kanske ikke engang, at der gives en Mand ved Navn Happolati? Jeg har aldrig set på Magen til Trods og Ondskab hos en gammel Mand! Hvad Fan går der af Dem? De har kanske ovenikøbet tænkt ved Dem selv, at jeg var en yderlig fattig Mand, som sad her i min bedste Puds, uden et Etui fuldt af Cigaretter i Lommen? En sådan Behandling, som Deres, er jeg ikke vant til, skal jeg sige Dem, og jeg tåler den Gud døde mig ikke, hverken af Dem eller nogen anden, så meget De ved det!«

Manden havde rejst sig. Med gabende Mund stod han stum og hørte på mit Udbrud indtil det var tilende, så greb han hurtigt sin Pakke på Bænken og gik, næsten løb henad Gangen med små Oldingeskridt.

Jeg sad tilbage og så på hans Ryg, som gled mer og mer bort og syntes at lude mer og mer sammen. Jeg ved ikke, hvor jeg fik det Indtryk fra, men det forekom mig, at jeg aldrig havde set en uærligere, lastefuldere Ryg end denne, og jeg angred ikke, at jeg havde skældt Mennesket ud, før han forlod mig

Her mister hovedpersonen alt av fatning når en gammel mann tror på den oppdiktede historien hans. Han lever fullstendig i sitt eget hode. Alt handler om meg, meg, meg. Han dikter opp hva den gamle mannen tenker om ham, og skjeller ham ut for det. Det er nesten komisk hvor lite selvinnsikt hovedpersonen har. Så kan det selvfølgelig tenkes at Hamsun selv leker komiker med karakterens manglende selvinnsikt, men som avsender må man alltid være klar over at komikk kan treffe veldig forskjellig hos hver enkelt leser. Jeg elsker Bo Burnham, men har aldri skjønt Jimmy Carr.

Vi kjenner alle til den klassiske “troubled male artist”-rollen, og jeg tror jeg kan snakke for de fleste når jeg sier at den er vi ganske lei av. Det er dette Hamsun serverer oss i denne romanen. I sin tid var denne rollen kanskje noe unikt, men i dag er rollen utspilt så mange ganger at det ikke er så mye dybde igjen i den. Den er blitt en klisje. Mr. Navnløs ser på seg selv som et misforstått geni. Han iscenesetter seg selv og prøver å fremstå som mystisk og smart og spesiell, men likevel saboterer han seg selv konstant. Han sier nei til hjelp, ødelegger sine egne sjanser og fornærmer folk, og likevel vil han at vi skal føle sympati mot ham. Selv om romanen er bygd på Hansuns egne erfaringer må man trå forsiktig i å være bastant på at Hamun og hovedkarkteren har samme agenda. Hvor hovedkarakteren søker sympati, ønsker kanskje hamsun bare å skildre et forstyrret sinn. Karakteren reflekterer masse, men forstår ingenting. Det føles ikke dypt. Det er bare frustrerende. 


Konklusjon

Dette er en bok som går innom dype og aktuelle temaer (ensomhet, depresjon, søken etter inspirasjon), men er dessverre byrdet med en primadonna av en hovedkarakter som er så usmakelig at det symbolske ikke rekker frem. Ingen orker å se dypere inn i teksten, når de ikke klarer å føle sympati overfor hovedpersonen. Det som en gang virket ekte og rått, oppleves nå bare selvopptatt og et forsøk på å fiske sympati. Kanskje dette er fordi vi ikke kjenner oss igjen i den samme sulten. Vi lever i den tid der vi kan bestille inspirasjon og angst ferdig marinert på døren. Der Hamsun ville vise oss et menneske i krise, ser vi i dag bare en mann som er fanget i sitt eget ego. 


Litteraturliste
Hamsun, K. (2023). Sult [E-bok]. e-artnow. Tilgjengelig på Nextory.
Undheim, Inga Henriette: Sult – roman i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. oktober 2025 fra https://snl.no/Sult_-_roman

Den autentiske tidsmaskina Kristin Lavransdatter

Då eg opna opp Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter (1920) og byrja å lese ho, fekk eg same kjensla som då eg leste science fiction-romanen Dune (1965) av Frank Herbert. Handlinga til sistnemnde skjer fleire tusen år i framtida, og her blir lesaren kasta inn i ein ukjend verden der dei må pusle saman sjølv kva alle de ukjende orda betyr, og korleis verda fungerer. I dette blogginnlegget skal eg derfor skriv om korleis fyrste del av Kransen (bok ein i Lavransdatter-trilogien) gjer det same, korleis ho dreier lesaren tilbake til Noreg på 1300-talet. Eg er ikkje interessert i kor historisk riktig boka er. Det eg er interessert i er kvifor boka kjennast så riktig og autentisk. Kva for verkemiddel er brukt i boka for å skape autentisitet for lesaren?

Kva er forskjellen på nøyaktigheit og autentisitet?

Sjølv om ‘nøyaktigheit’ og ‘autentisitet’ ofte blir brukt om kvarandre, argumenterer litteraturforskar Laura Saxton (2020) for at me bør skil mellom dei. Ho skriv at nøyaktigheit i historisk fiksjon handlar om korleis innhaldet samsvarar med historisk fakta. Autentisitet er litt annleis. Den handlar om kjensla av at innhaldet er nøyaktig. Med andre ord så kan ein tekst vera autentisk utan å vera riktig, og den kan vera riktig utan å vera autentisk. Autentisitet er ein subjektiv kjensle som skapast av lesaren i deira eigen dialog med teksten.

Opninga til Kransen

Aller fyrst har me sjølve opninga til Kransen. Den er ein munnfull, men lyder slik: «Ved skifte etter Ivar unge Gjesling på Sundbu i året 1306 kom hans jordegods i Sil til datteren Ragnfrid og hennes husbond Lavrans Bjørgulfssøn. […] Lavrans var av den slekt som her i landet ble kalt Lagmannssønnene». Her får lesaren vite mykje på ein gong, viktigast av alt kven Ragnfrid og Lavrans er (som me seinare får vita at er foreldra til hovudkarakteren Kristin), og kvifor dei eig gods på Sil. I tillegg får lesaren vite at forteljinga skjer på 1300-tallet, som hjelper med iscenesettinga for lesaren.

Autentisiteten kjem til syne i korleis prosaen er skrive. Den har fleire fellestrekk med klassisk sagalitteratur. Denne litteraturen la mykje vekt på å alltid etablere kven alle karakterane var i slekt med, og ramse opp alle kjende menneske som var relatert til dei på noko vis. Viss me ser på opninga til Egil Skallagrimssons saga, byrjar den veldig likt til Kransen. «Det var en mann som hette Ulv. Han var sønn til Bjålve og Hallbera,» og så forsett den ein stund. At Kransen byrjar veldig likt til den klassiske sagalitteraturen er med på å etablere autentisitet hos lesaren. Det transporterar dei inn i den historiske konteksten der forteljinga skjer.

Autentiske ord og uttrykk

Det er ikkje berre opninga som har ein autentisk mellomalderstil. Det er fleire ord og uttrykk i romanen som ikkje er vanlege i dag, og heller ikkje i 1920 då boka blei skrive. Døme på dette er «ridderskikk og kurteisi», «ættfar», «tjenestemø» og «frender». Fleire ord er også samansetjingar som ikkje er vanlege i moderne norsk, som til dømes «barneliten» og «mannvoksen». Utanom ei liste med ordforklaringar bak i boka så er det ingen forklaringar frå forteljarstemma undervegs. Det er som om forteljaren også er frå 1300-talet. Dette gjer at lesaren må bruke annan språkkunnskap for å anta kva ord betyr, og dette bidrar til autentisiteten.

Skildringa av samfunnet

Om korleis verda heng saman, så er også innhaldet i Kransen med på å bygje autentisiteten. Kristendomen var ein viktig del av mellomalderen, og den er viktig i forteljinga her også. Prester og kyrkjer nemndas ofte, og det er mykje snakk om jomfru Maria og heidenskap i dialogen. Hovudkonflikten i handlinga er at foreldra til Kristin vil at ho skal gifte seg med Simon, men at Kristin eigentleg er forelska i Erlend. Boka handlar dermed om enkeltmennesket si evne til å velje kva det vil sjølv i mellomalderen, og meir spesifikt om kvinners plass i mellomaldersamfunnet (og vidare i bokas eigen samtid i 1920). Dette kan me tydeleg sjå i byrjinga på forteljinga, der ein av «svennene» til Lavrans seier at han skal gjera Kristin til sin kone etter ho blir voksen. Dette vil ikkje Kristin, og som svar så seie Lavrans at han hadde nekta denne mannen frå å gifte seg med ho. Dette etablerer tydeleg for lesaren at det ikkje er Kristin som bestemmer kven ho skal gifte seg med, men faren hennar.

Det er desse verkemidla som gjer Kristin Lavransdatter ein autentisk kjensle. Boka er som ein tidsmaskin tilbake til 1300-talet. Den historiske verda kan verke like ukjend for ein lesar som science fiction, men som lesaren kjem til å oppdage seinare i romanen, er tematikken like relevant i 2025, som i 1920 og i 1306.

Kjelder:

Saxton, Laura. «A True Story: Defining Accuracy and Authenticity in Historical Fiction». Rethinking History 24 (2), 2020: 127–44. https://doi.org/10.1080/13642529.2020.1727189.

Undset, Sigrid. Kransen. I Kristin Lavransdatter, 7. utgåve. Aschehoug, [1920] 2023, 8-334.

Kierkegaard sa: «Gift deg, og du vil angre» og Collett svarte med Sofie

Jeg ble en gang spurt: «Hvis du kunne observere en samtale mellom to historiske personer, hvem ville det vært?». Det kunne vært interessant å forestille seg en samtale mellom Camilla Collett og Søren Kierkegaard, og jeg ønsker å dele med dere hvordan den kunne ha vært. Begge ble født 1813 og var opptatt av samfunnets forventninger. Men der Kierkegaard filosoferte over valg, skrev Collett om dem som ikke fikk velge. Forestill deg: året er 1855 og Collett har akkurat utgitt del 2 av Amtmannens Døtre:

Collett: Jeg skrev Amtmannens Døtre for å vise hvordan kvinner formes til å underordne seg. Ikke bare i ekteskapet, men i hele livet. Som jeg skriver i romanen del 2: «Kvinnene har bare en kilde til sine erfaringer; deres kjærlighet er deres forstand, deres tro, deres genialitet, deres emansipasjon». Det er brutalt, men sant. Kjærligheten er kvinners eneste arena for å være mennesker, men selv der er de bundet.

Kierkegaard: Mitt mål er å vekke folk fra sine likegyldige liv. Folk må bli mer bevisst over hvordan de lever. Derfor spør jeg deg: Hvorfor gifte seg? Hva skal en kvinne gjøre med sitt liv?

Collett: Jeg er opptatt av den indre utviklingen, men det jeg ønsker å få frem i romanen er at kvinner slår seg til ro med at livet er noe som skjer der ute, og ikke i dem selv. Kvinner fremstår dannet, men er oppdratt til å tenke på andre, ikke seg selv. Og det rammer også menn som ikke får en likeverdig partner, men et vesen som er formet til å underordne seg.

Kierkegaard: Jeg er imot dem som lever sitt liv kun etter slik som andre vil ha det. Jeg kaller dem for spissborgere. Du må leve med lidenskap. Jeg har sagt: «Gift deg, og du vil angre; gift deg ikke, og du vil også angre». Valget er alltid paradoksalt.

Collett: Men jeg viser hvordan kvinner ikke får velge i det hele tatt. Fornuftsekteskapet er normen. Kjærlighetsekteskapet er en drøm. Kvinner kan ikke si høyt hvem de elsker. De må vente på å bli valgt. Du taler om lidenskap. Men hva med dem som aldri får leve den ut?

Collett mener at kvinner og menn er grunnleggende forskjellige, men likevel skal begge ha rett til å velge. Collett skriver om karakteren Sofie fordi Sofie ikke får velge. Hun er derfor ikke bare viktig for romanens handling, hun er også selve budskapet. Mot slutten sier Sofie at hun «vil tilhøre» Rein fremfor Kold, og dette kan ved første øyekast tolkes som et fritt valg. Men Collett lar oss som lesere forstå at dette valget ikke er helt hennes eget. Det er et pseudo-valg, et valg som ser fritt ut, men som er formet av ytre press og samfunnets forventninger. Sofies valg er derfor akseptabelt i embetsklassens øyne, som hadde følgende syn på kvinnens rolle: så lenge kvinnen sier hun velger, er alt i orden. Ikke fordi det er fritt, men fordi det bekrefter normen.

Collett: Amtmannens Døtre er utgitt anonymt, riktignok, og anmeldt av menn. Men jeg skrev den likevel, og slik skildrer jeg Sofies indre utvikling: «Det er ikke for mannens skyld, det er for min egen jeg lærer». Det handler om å ta eierskap til sitt eget liv. Å tenke selv er et opprør, men det er nødvendig. Man kan si at romanen setter problemer under debatt.

Kierkegaard: Det var godt sagt! Men dessverre tror jeg en anerkjent mann vil få æren for å si at det handler om å sette problemer under debatt.

Collett: Det gjør han nok. Men jeg vil få æren for denne romanen. Jeg vil være en stemme for kvinnene.

Kierkegaard: Du skriver for dem som ikke får tale. Jeg skriver for dem som ikke tør tenke. Jeg ser mennesker flykte fra seg selv, fordi det er lettere å være en rolle enn et individ. Fortvilelse, kaller jeg det.

Collett: Jeg ser unge kvinner ofre seg for ekteskap de ikke ønsker, fordi samfunnet sier det er riktig. Undertrykkelse, kaller jeg det.

Uten å vite det, har de skrevet seg inn i historien – hver på sin måte. Kjærlighet, frihet og valg er ikke bare temaer i en roman. De er livets største spørsmål. Og kanskje det nettopp er derfor jeg forestiller meg den samtalen mellom Collett og Kierkegaard, fordi lidenskap, valg og frihet ikke bare er filosofiske begreper, men de er livsviktige. Når vi leser Amtmannens Døtre i dag, leser vi ikke bare en roman. Vi leser en påminnelse om at frihet til å velge, også i kjærlighet, er en rett.

Kilder

Collett, C. (2013). Amtmannens døtre. Gyldendal.

Kierkegaard, S. (2014). Enten-Eller. (K. Johansen, Overs.). Oktober.

Notater>>Hurtignotater>>23/09/25 17:13 COLLETT, s.222

Jeg sitter nå og leser Colletts Amtmannens Døtre. Jeg er midt i det niende kapittelet av del to. Dette er det første kapittelet om utflukten til Prost Reins prestegård; en tur jeg har sørgelige anelser kommer til å være skjebnesvanger for ulykksalige Sofie. Dersom noen skulle ha glemt hvordan tingene forholder seg, er det fire momenter som er viktige for kontekst: For det første er bare noen døgn etter at Sofie og Kold har utøst sine nærved bristende hjerter for hverandre. For det andre er det enda kortere tid siden Sofies hjerte riktig brast, da hun overhørte Kold (den tomsete tosken!) mene overfor Müller at han slett ikke elsket henne i det hele tatt, men bare lekte med henne (“Naturligvis. Hva annet har jeg å bestille?” Yuck! Jeg skjønner ikke hvordan det å lyve på seg å være ekkel var et bedre alternativ enn å risikere ærlighet, men spist er spist…). For det tredje er prosten – en enkemann på konejakt – slett ikke uinteressert i Sofie (som jeg synes er alt for ung for noen av beilerne i denne historien – men mest av alt for denne!). For det fjerde er det i denne tidsepoken (som i for alt for mye av verdenshistorien) for en kvinne svært vanskelig å ta kontroll over egen skjebne: Hele kulturen; alle sosiale forventninger; alle sosiale og økonomiske institusjoner; all stolthet og fordom; hele den verden hun lever i gjør henne lett til et bytte for ytre omstendigheter og andre menneskers forgodtbefinnende – det å selv stake ut en vei utenfor den alle andre mener hun bør la seg dra nedover langs, er et så radikalt skisma med den identiteten andre speiler henne med, at det høyst sannsynlig krever en enorm mengde vilje, pågangsmot og trass. Disse er da egenskaper Sofie også har vært velsignet med så langt i livet, men nå er jeg alvorlig bekymret for om en sørgende Sofie kan – av det opplevde bedrageriet (det var da også virkelig et bedrageri, men av feighet, ikke av playboyanse) – ha blitt knekket nok til å gi etter for den ytre påførte skjebnen, og den påfølgende forsakelsen og bitterheten, som verden rundt henne feilaktig forteller henne er kvinnens tilmålte lodd.

Nå får altså Sofie og familien omvisning hos prosten. Det slår meg hvor god Collett er til å få leserens følelser til å følge med nøyaktig dit hun vil ha dem – slett uten å måtte be om det. Jeg er nå midt i rundturen på prestegården – som viser seg å være riktig flott. Skildringen er i seg selv ganske nøktern, og det er ingen særlige avsløringer av karakterenes følelser, annet enn de som er knyttet til det rent estetiske – i alle fall ikke eksplisitt. Likevel: Hver nye beskrivelse og begivenhet; hvert nye rom og møbel; hver utmalelse og hvert lovord gjør meg stadig mørkere til sinns. Nettopp her var det jeg måtte stoppe opp for både å kjenne på min egen tristhet, og beundre godeste Camilla for hvor smart hun har lurt meg inn i denne tristheten. Hele huset i seg selv blir et forvarsel; et omen for en overhengende snare, som jeg føler er i ferd med å lukke seg om Sofie, vår helt. Når søstrene for eksempel beundrer ballsalen (“Skade […] at sådane smukke, rommelige værelser skal stå ubrukt…””Og at slikt et herlig, glatt gulv ikke benyttes,”), blir det implisitt tydelig at Sofie begynner å forestille seg hvordan det vil være å leve et liv som stemmer overens med andres forventninger, men som gir opp hennes eget hjerte. Oppbygningen opp mot dette kapittelet er det avgjørende: Collett gir oss innblikk i Sofies tanker og følelser, og hennes vilje til å leve – for sin egen skyld, ikke for noen andres (som om det burde være for mye å be om!). Hun drar oss med i en tiltrekning til en mann som faktisk anerkjenner dette behovet, og vi håper og lengter sammen med Sofie. Men så lar Collett også hjertene våre knuses sammen med Sofies, og både Sofie og vi – i hvert fall jeg – er lammet av håpløshet når vi så trer inn i den gudeliges gudsforlatte hus.

Det gir heller ikke akkurat grunn til å være håpefull at Collett tidligere – da Kold forsøkte å gi Sofie et brev personlig etter den forbannede samtalen med Müller – ga oss et helt eksplisitt frampek: Hun skriver: “hadde hun blott talt i dette øieblikk, da kunde alt være blitt godt igjen! Men hennes tunge var som lammet. […] Dette øieblikk avgjorde hennes hele livsskjebne” – ÆÆÆ!! Camilla, dette kan du ikke mene, don’t do this to me!

Hvis det altså ikke kommer klart fram: Jeg er stygt redd for at Sofie føler seg så maktesløs etter hele greien som Kold har stelt i stand, at hun gir etter for forventningene om å finne seg “en bra ektemann”, og at når prosten frir, kommer hun usæl til å takke ja – og så har hun tapt kampen om friheten til å skape sin egen lykke. (Prosten kommer bestemt til å fri; det er dette som er så tragisk, men også så ulidelig spennende med måten Collett lar oss sitte og kjenne på forutanelser – både de dystre og de glade. Hun har mange slike som hun lar oss sitte på akkurat passe lenge.)

For å ta et skritt tilbake, synes jeg Collett gjør en kvass analyse av problemet med den ekteskaplige institusjonen – fortalt gjennom refleksjonene til Margrethe (og siden Kold) og Sofie. Hun lar oss også involvere følelsene i refleksjonene, da hun utforsker problemet utmalende ved historiene til Herr og Fru Amtmannen, Margrethe, Sofie, Kold, Müller, Louise, jomfru Møllerup… ja, i det hele tatt er de aller fleste blitt mye fattigere ved denne låste sammfunnsordningen – skjønt det skal ikke være noen tvil om at det er kvinnene som lider betydelig mest under den. Men boken er ikke (slik jeg leser den) en kritikk bare til ekteskapet, men til hele den oppfatningen samtiden har om kvinnelighet; den er et utrop i frustrasjon over at kvinner må påta seg former og formaliteter de aldri har bedt om, og at de aldri bli spurt: “Hvem er du? Hva vil du?” – og aldri får oppfordring eller anledning til å spørre seg selv det, heller. Denne boken er et kall til handling, av solidaritet like godt som av personlig nødvendighet. 

Det at hun skriver knakende godt, gjør henne virkelig også en stor fortjeneste her. Vi ble advart i starten av studiet om at denne boken var den tyngste vi kom til å lese. Hittil er den i hvert fall den følelsesmessig tyngste! Nå henger håpet både høyt og tynt… Mathias S

PS: Ok, jeg har lest boka ferdig. Nu skal jeg gråte. Jeg må gråte for Sofie, og jeg må gråte for alle Sofiene. Hvis jeg ikke kommer til forelesning på torsdag, gråter jeg fortsatt.

Kilder:

Collett, Camilla. (2006). Amtmannens døtre. Gyldendal.

Sofie : en tidlig feminist figur?

Da jeg først leste Amtmannens Døtre, ble jeg både overrasket og fascinert av den samfunnskritikken som forfatteren, Camilla Collett, født Wergeland, presenterer til oss. Boka ble utgitt midt på 1800-tallet, før de første feministbevegelsene i Norge og omtrent femti år før allmenn stemmerett ble innført i landet. Bare det! Handlinga foregår i det norske embetsmannsmiljøet på landet i begynnelsen av 1840-årene. Familien består av amtmannen Ramm og kona Marianne og de tre yngste barna Edvard, Amalie og Sofie. De to eldste døtrene Marie og Louise er giftet bort til menn de ikke elsker. Så jeg lurte på, i hvilken grad den unge jenta kritiserer det patriarkalse samfunnet?

Voksdukken

« Med denne Louise talte jeg, for henne torde jeg uten sky utøse mitt hjerte. Jeg rådet, jeg trøstet henne i vanskelige tilfelle, jeg drømte de skjønneste fremtidsdrømmer med henne. Dukken hadde sin bopel inne i en dyp nisje i grotten. Her satt den som en liten fortryllet prinsesse, skjult for verden, og ventet på den dag da lykken skulde komme og hente den. »

Gaven fra tante Charlotte gjenspeiler i første omgang Sofies idealisering av søsteren Louise: Hun gir dukken sitt navn, de samme klærne, betror seg til henne og beskytter henne så å si fra en verden der kvinner ikke gifter seg av fri vilje, men fordi det forventes av dem.

« Hvor jeg hater denne Caspers… […] han skammet sig ikke ved å innprente i Edvard den grunnsetning at alle kvinner var et slags underordnede vesener; […] Edvard blev fra en ganske snild gutt mot oss søstre tyrannisk og uartig. » […] « Når jeg så Caspers vise Louise kjærtegn, forekom det mig at hun led en offentlig beskjemmelse. Jeg kunde ikke råledet; jeg oprørtes på min stakkels søsters vegne » […]

Sofie innser hvilken negativ innvirkning Caspers har på familien, og særlig hvilken innflytelse han har på Edvards syn på det motsatte kjønn, der han ser på dem som « et slags underordnede vesener », og hun begynner å bli sint hver gang hun ser Louise og Casper sammen, og til slutt begraver hun dukken sin.

« Siden Louises forlovelse hadde jeg neppe sett min dukke Louise. For siste gang tok jeg henne frem. Jeg talte ikke mere til henne; ti hun var jo død. Hun skulde, hun måtte være død. En sådan nedverdigelse torde hun ikke overleve. Og så tok jeg da den lille døde og iførte henne hvite klær, la henne i kisten og satte den inn i det dypeste av nisjen. […] Jeg følte at jeg murte min barndom inn med det samme. »

Edvards boka

« En dag bad jeg ham så vakkert å låne mig et botanisk verk, som jeg visste han hadde i sin reol ; jeg vilde blott se billedene, sa jeg. Men han ytret hånlig : « Du behøver ikke å anstrenge dig med å lære noe slikt ; Caspers sier at fruentimmer blott er skapt til å styre huset for mennene, og at man burde sette alle lærde damer i dårekisten. » Det gav dog ikke min lærelyst noe stoet. « Det er ikke for mennenes skyld, det er for min egen jeg lærer. » Men aldri bad jeg Edvard mere om noen bok, og alle dem jeg dels av fars boksamling, dels ved lån kunde overkomme, bragte jeg ned i grotten, hvor jeg innrettet mig et lite bibliotek. […] Fra stenen ved inngangen kunde jeg se når det kom noen. Nærmet noen sig […], så kom boken øieblikkelig inn i sitt skjul. Jeg hadde en overordentlig sky for å røbe noen kunnskap, selv for far, og Edvard og Caspers kunde ha lagt mig på pinebenken før de skulde ha merket noe. »

Dette utdraget viser konkret hvordan Caspers påvirker Edvards forestillinger om kvinnerollen, «skapt til å styre huset for mennene», og til tross for all motstand Sofie forsøker å vise, først ved å svare at hun lærer for seg selv, deretter ved å finne en måte å lære på, gjemt bak en stein, i trygghet for brorens forbud.

Ekteskap

« Vil jeg forsøke å gi et omriss, av våre pikers livskår. Ennu innen de fødes til verden har lovene plyndret dem. Det forutsettes allerede da som en nødvendighet at de skal forsørges av en mann der vil ta dem til ekte. Ektermannen blir da for dem et slags brødstudium, liksom jus og krigsvidenskap for sønnene. Opdragelsen anlegges derefter, det vil si, meget mere på å opnå attestas til kaller enn egentlig på å lære å bestyre det. […] De blir da gift. […] det vil kun si at de nu først går inn i dunkelhetens og betydningsløshetens håpløse natt. En påfallende henvisnen betegner denne overgang. Man vet intet mere om disse vesener, der engang nevntes under navn av den smukke den eller den; man kjenner dem fast ikke mere når de ute viser sine falmede skikkelser. De er ikke mere individer, de er norske husmødre. Vet De hvad en norsk husmor er? Jeg ikke heller riktig; men jeg vet at jeg ikke kjenner en eneste kvinne der virker belivende i en videre krets, der være ved elskverdighet eller ved ånd, og dog kjenner jeg mange der både kunde og burde det. »

« Hvor kan en mann vedholdende og koldblodig krenke en kvinne, av hvem han vet sig elsket! Og dog ser vi endog her hos oss menn forsøke sig i det åndelige forførerfag og misbruke den makt tilfellet engang innrømmet dem over en stakkels skapning, ved systematisk å forfølge og såre den. De må jo huske at enden, den ubønnhørlige ende på all slik bravur her i vårt lille samfund er en prosaisk husfar, og det eneste og det høieste der er å håpe og vinne, en skikkelig, trofast hustru, helst en der har bragt et friskt, uberørt sinn med, og døtre som de med liv og blod vilde forsvare mot den ulykke å tape denne skatt. »

Til slutt, Sofies kritikk av ekteskap som en sosial kontrakt uten kjærlighet er tydelig i romanen. Hennes valg om å ikke gifte seg med en mann hun ikke elsker, står i kontrast til den forventningen som ligger i samfunnet på den tiden, hvor arrangert ekteskap var normen. Denne motstanden mot tvungne ekteskap kan sees på som en tidlig form for feministisk tenkning som utfordrer patriarkalske strukturer.

Sofie i Amtmannens døtre er en tidlig feministisk figur i den forstand at hun utfordrer de samfunnsstrukturene som undertrykker kvinner og begrenser deres frihet. Hennes kritikk av ekteskapet som en sosial kontrakt uten kjærlighet og hennes lengsel etter frihet og selvbestemmelse, gir et tidlig uttrykk for de idéene som senere skulle utvikle seg til den feministiske bevegelsen. Sofie minner oss om viktigheten av å kjempe for retten til å velge eget liv, og er et symbol på kvinners stadig pågående kamp for like rettigheter og frihet i alle aspekter av livet.

Litteratur 

Camilla Collett, Amtmannens døtre, Del 1
Heidi Mobekk Solbakken og Jorunn Øveland Nyhus, Camilla Collett og Amtmannens Døtre

La den gå, intertekstualitet

En torsdag ettermiddag klarte min tre år gamle sønn ved en ren tilfeldighet å trykke seg fram til en video av Disneys „Let it go“ på YouTube. Ved en annen tilfeldighet, eller kanskje samme, hadde jeg vært på forelesning om Amtmandens døtre samme dag. Kanskje det var derfor jeg hadde resignert til å la treåringen trykke seg gjennom barnefilmer på YouTube.

Mens jeg halvhjertet fulgte med på hva slags brainrot treåringen min utsatte seg for tenkte jeg på at prof. Markussen hadde hevdet ganske tidlig i forelesningen at Amtmandens døtre aldri har blitt filmatisert. «Det er synd», tenkte jeg. «Det er jo en bok som har vært viktig både for norsk litteraturhistorie og utviklingen i norsk politikk. Lurer på hvordan det kan ha seg at den aldri ble filmatisert».

Etter et halvt øyekast på skjermen øynene til treåringen min hadde funderte jeg litt på hvilke deler av norsk kultur Disney hadde basert Frost på, og plutselig slo det meg: Amtmandens Døtre er enda et verk Disney har forsynt seg grovt av for å lage en blockbuster. Overklassedatteren, eller i dette tilfellet Disney-prinsessen, som blir formanet av foreldrene til å velge en retning i livet som overhodet ikke passer henne, en sørlandsby som bakgrunnsteppe for historien, det at Amtmandens døtre er en norsk bok og Frost som franchise baserer seg på norsk og nordisk kultur. Tilfeldig? Neppe!

Og hva er det egentlig Elsa «lar gå»? Det er ikke evnen til å gjøre alt hun tar på til frost og snø, men skammen over å være seg selv, og lokket hun har blitt lært opp til å legge over seg selv. Der Camilla Collett lar Amtmandens Døtre være «[e]t skrig. Mitt Livs længst tilbageholdne Skrig» er Elsas bidrag til en fra Disneys side uuttalt kvinnekamp å «la den gå».

«Mamma, kan vi se den en gang til?», spurte treåringen min meg akkurat da jeg skulle til å grave eksemplaret av Amtmandens Døtre fra sekken for å finne et par avsnitt som kunne underbygge en teori som kunne vise seg å være nyskapende for litteraturvitenskapen.
«Jada, men da må vi se den på et annet språk», sa jeg, og satte den på på engelsk. Joda, budskapet i «Let it go» var det samme på engelsk.
«En gang til!» En gang til, på tysk denne gangen. Samme budskap, men om enn enda tydeligere formulert enn på norsk og engelsk. Fascinerende. Det hadde jeg ikke forventet av et produksjonsteam fra samme land som i sin tid krevde at slutten på Ibsens Et dukkehjem måtte skrives om for å få en mindre sjokkerende slutt.

Jeg begynte å lure på om Disneys valg om å plassere handlingen i byen Arendelle, som er mistenkelig likt på Arendal, også er et pek til at Camilla Collett er født i nabohandelsstaden, og begynte å søke litt på nettet. Etter en liten stund fant jeg ut at barnebarnet til Kallevig som bygde Arendal gamle rådhus var gift med sønnen til Camilla Collett. En sammenheng. Nå var jeg på sporet av noe.
En av de eldste Ramm-søstrene, Margrethe, omtaler byen hun bor i slik:

O, du store, du lille by! Hvad er det for en sky av kulde og mismot der ruger over dig! Du er stor nok […] til langsomt å hakke det individ til døde der ikke morer dig lenger, eller som du har fått noe imot. Dog ikke stor nok til at en sådan ulykkelig kan finne en vrå til å skjule sig i. (s. 111)

Sitatet beskriver en by på størrelse med Arendal, og også til dels kan det beskrive Elsas kvaler rundt det å være i Arendelle etter at hun har avslørt de magiske kreftene sine og klart å påføre byen en evig vinter. Både Margrethe og Elsa velger å isolere seg. Mens Margrethe forvitrer helt i sin egen isolasjon og til slutt dør, kommer Elsa tilbake til Arendelle og en klassisk lykkelig Disney-slutt.

At Disney kan ha hentet inspirasjon fra Colletts beskrivelse av Sofie da de skapte Anna er heller ikke til å skyve under en stol. Sofie Ramms utseende beskrives som følgende:

[Hår]et var af en dyb, kastaniebrun Farve og så glansfuldt, jevnt og blødt i sit Fald, at det selv i Uorden var en Prydelse. Hun bar det i mange Fletninger, da det var for tungt til at tvinges ind i en eneste. De lange Lokker foran berørte hendes Hals og Skuldre. Hun havde hint blomstrende Inkarnat, der følger med en rig Hårvækst. Dette Inkarnat var dog ligeså bevægeligt som hendes Øines Udtryk og Farve, hvilken sidste af Nogle påstodes brun, af Andre blå. Vi ville i al Hemmelighed betro Læseren, at de var blå, men havde et brunet Udtryk. Mund og Næse var upåklagelige for at være her på vor antiklassiske Grund; men ved at beskue dette Åsyn, tænkte Ingen på, at de kunde have været smukkere. Her passede virkelig Digterens Ord: «wer kann wissen, wo der Mund aufhört und das Lächeln beginnt». (s. 77)

Anna har også rødlig hår i fletter, varmblå øyne, og et smil som knapt rekker å forsvinne før det dukker opp igjen. I tillegg til utseendemessige likheter mellom Sofie og Anna har også personlighetene deres mange fellestrekk. Begge har en barnlig, tidvis naiv tilnærming til dem de møter, og begge ønsker å gifte seg med den første mannen de treffer som viser interesse. Imidlertid blir ingen av dem gift med sin første forlovede, og mens Sofie ender opp i et fornuftsekteskap med prost Rein bryter Anna forlovelsen sin og blir kjæreste med Kristoff.

Det er verdt å vurdere om alle disse sammentreffene er tilfeldige, eller om jeg faktisk har vært på sporet av noe. For kanskje det er nettopp det, tilfeldigheter, som gjør at noe kan virke som det har en sammenheng med noe annet selv om det egentlig ikke er tilfelle. Og kanskje man ikke skal lese mer intertekstualitet inn i en tekst enn den som faktisk er der.

Kilder:
Buck, C., & Lee, J. (Regissørar). (2013). Frozen [Video-opptak].
Collett, C. (med Midttun, B. H.). (2006). Amtmannens døtre. Gyldendal.
Idina Menzel – Let It Go. (2013). [Lydopptak]. Henta 27. oktober 2024, frå https://genius.com/Idina-menzel-let-it-go-lyrics
Anna (Frozen). (2024). I Wikipedia. https://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Anna_(Frozen)&oldid=1252098284