Da jeg først leste Amtmannens Døtre, ble jeg både overrasket og fascinert av den samfunnskritikken som forfatteren, Camilla Collett, født Wergeland, presenterer til oss. Boka ble utgitt midt på 1800-tallet, før de første feministbevegelsene i Norge og omtrent femti år før allmenn stemmerett ble innført i landet. Bare det! Handlinga foregår i det norske embetsmannsmiljøet på landet i begynnelsen av 1840-årene. Familien består av amtmannen Ramm og kona Marianne og de tre yngste barna Edvard, Amalie og Sofie. De to eldste døtrene Marie og Louise er giftet bort til menn de ikke elsker. Så jeg lurte på, i hvilken grad den unge jenta kritiserer det patriarkalse samfunnet?
Voksdukken
« Med denne Louise talte jeg, for henne torde jeg uten sky utøse mitt hjerte. Jeg rådet, jeg trøstet henne i vanskelige tilfelle, jeg drømte de skjønneste fremtidsdrømmer med henne. Dukken hadde sin bopel inne i en dyp nisje i grotten. Her satt den som en liten fortryllet prinsesse, skjult for verden, og ventet på den dag da lykken skulde komme og hente den. »
Gaven fra tante Charlotte gjenspeiler i første omgang Sofies idealisering av søsteren Louise: Hun gir dukken sitt navn, de samme klærne, betror seg til henne og beskytter henne så å si fra en verden der kvinner ikke gifter seg av fri vilje, men fordi det forventes av dem.
« Hvor jeg hater denne Caspers… […] han skammet sig ikke ved å innprente i Edvard den grunnsetning at alle kvinner var et slags underordnede vesener; […] Edvard blev fra en ganske snild gutt mot oss søstre tyrannisk og uartig. » […] « Når jeg så Caspers vise Louise kjærtegn, forekom det mig at hun led en offentlig beskjemmelse. Jeg kunde ikke råledet; jeg oprørtes på min stakkels søsters vegne » […]
Sofie innser hvilken negativ innvirkning Caspers har på familien, og særlig hvilken innflytelse han har på Edvards syn på det motsatte kjønn, der han ser på dem som « et slags underordnede vesener », og hun begynner å bli sint hver gang hun ser Louise og Casper sammen, og til slutt begraver hun dukken sin.
« Siden Louises forlovelse hadde jeg neppe sett min dukke Louise. For siste gang tok jeg henne frem. Jeg talte ikke mere til henne; ti hun var jo død. Hun skulde, hun måtte være død. En sådan nedverdigelse torde hun ikke overleve. Og så tok jeg da den lille døde og iførte henne hvite klær, la henne i kisten og satte den inn i det dypeste av nisjen. […] Jeg følte at jeg murte min barndom inn med det samme. »
Edvards boka
« En dag bad jeg ham så vakkert å låne mig et botanisk verk, som jeg visste han hadde i sin reol ; jeg vilde blott se billedene, sa jeg. Men han ytret hånlig : « Du behøver ikke å anstrenge dig med å lære noe slikt ; Caspers sier at fruentimmer blott er skapt til å styre huset for mennene, og at man burde sette alle lærde damer i dårekisten. » Det gav dog ikke min lærelyst noe stoet. « Det er ikke for mennenes skyld, det er for min egen jeg lærer. » Men aldri bad jeg Edvard mere om noen bok, og alle dem jeg dels av fars boksamling, dels ved lån kunde overkomme, bragte jeg ned i grotten, hvor jeg innrettet mig et lite bibliotek. […] Fra stenen ved inngangen kunde jeg se når det kom noen. Nærmet noen sig […], så kom boken øieblikkelig inn i sitt skjul. Jeg hadde en overordentlig sky for å røbe noen kunnskap, selv for far, og Edvard og Caspers kunde ha lagt mig på pinebenken før de skulde ha merket noe. »
Dette utdraget viser konkret hvordan Caspers påvirker Edvards forestillinger om kvinnerollen, «skapt til å styre huset for mennene», og til tross for all motstand Sofie forsøker å vise, først ved å svare at hun lærer for seg selv, deretter ved å finne en måte å lære på, gjemt bak en stein, i trygghet for brorens forbud.
Ekteskap
« Vil jeg forsøke å gi et omriss, av våre pikers livskår. Ennu innen de fødes til verden har lovene plyndret dem. Det forutsettes allerede da som en nødvendighet at de skal forsørges av en mann der vil ta dem til ekte. Ektermannen blir da for dem et slags brødstudium, liksom jus og krigsvidenskap for sønnene. Opdragelsen anlegges derefter, det vil si, meget mere på å opnå attestas til kaller enn egentlig på å lære å bestyre det. […] De blir da gift. […] det vil kun si at de nu først går inn i dunkelhetens og betydningsløshetens håpløse natt. En påfallende henvisnen betegner denne overgang. Man vet intet mere om disse vesener, der engang nevntes under navn av den smukke den eller den; man kjenner dem fast ikke mere når de ute viser sine falmede skikkelser. De er ikke mere individer, de er norske husmødre. Vet De hvad en norsk husmor er? Jeg ikke heller riktig; men jeg vet at jeg ikke kjenner en eneste kvinne der virker belivende i en videre krets, der være ved elskverdighet eller ved ånd, og dog kjenner jeg mange der både kunde og burde det. »
« Hvor kan en mann vedholdende og koldblodig krenke en kvinne, av hvem han vet sig elsket! Og dog ser vi endog her hos oss menn forsøke sig i det åndelige forførerfag og misbruke den makt tilfellet engang innrømmet dem over en stakkels skapning, ved systematisk å forfølge og såre den. De må jo huske at enden, den ubønnhørlige ende på all slik bravur her i vårt lille samfund er en prosaisk husfar, og det eneste og det høieste der er å håpe og vinne, en skikkelig, trofast hustru, helst en der har bragt et friskt, uberørt sinn med, og døtre som de med liv og blod vilde forsvare mot den ulykke å tape denne skatt. »
Til slutt, Sofies kritikk av ekteskap som en sosial kontrakt uten kjærlighet er tydelig i romanen. Hennes valg om å ikke gifte seg med en mann hun ikke elsker, står i kontrast til den forventningen som ligger i samfunnet på den tiden, hvor arrangert ekteskap var normen. Denne motstanden mot tvungne ekteskap kan sees på som en tidlig form for feministisk tenkning som utfordrer patriarkalske strukturer.
Sofie i Amtmannens døtre er en tidlig feministisk figur i den forstand at hun utfordrer de samfunnsstrukturene som undertrykker kvinner og begrenser deres frihet. Hennes kritikk av ekteskapet som en sosial kontrakt uten kjærlighet og hennes lengsel etter frihet og selvbestemmelse, gir et tidlig uttrykk for de idéene som senere skulle utvikle seg til den feministiske bevegelsen. Sofie minner oss om viktigheten av å kjempe for retten til å velge eget liv, og er et symbol på kvinners stadig pågående kamp for like rettigheter og frihet i alle aspekter av livet.
Litteratur
Camilla Collett, Amtmannens døtre, Del 1
Heidi Mobekk Solbakken og Jorunn Øveland Nyhus, Camilla Collett og Amtmannens Døtre