En torsdag ettermiddag klarte min tre år gamle sønn ved en ren tilfeldighet å trykke seg fram til en video av Disneys „Let it go“ på YouTube. Ved en annen tilfeldighet, eller kanskje samme, hadde jeg vært på forelesning om Amtmandens døtre samme dag. Kanskje det var derfor jeg hadde resignert til å la treåringen trykke seg gjennom barnefilmer på YouTube.
Mens jeg halvhjertet fulgte med på hva slags brainrot treåringen min utsatte seg for tenkte jeg på at prof. Markussen hadde hevdet ganske tidlig i forelesningen at Amtmandens døtre aldri har blitt filmatisert. «Det er synd», tenkte jeg. «Det er jo en bok som har vært viktig både for norsk litteraturhistorie og utviklingen i norsk politikk. Lurer på hvordan det kan ha seg at den aldri ble filmatisert».
Etter et halvt øyekast på skjermen øynene til treåringen min hadde funderte jeg litt på hvilke deler av norsk kultur Disney hadde basert Frost på, og plutselig slo det meg: Amtmandens Døtre er enda et verk Disney har forsynt seg grovt av for å lage en blockbuster. Overklassedatteren, eller i dette tilfellet Disney-prinsessen, som blir formanet av foreldrene til å velge en retning i livet som overhodet ikke passer henne, en sørlandsby som bakgrunnsteppe for historien, det at Amtmandens døtre er en norsk bok og Frost som franchise baserer seg på norsk og nordisk kultur. Tilfeldig? Neppe!
Og hva er det egentlig Elsa «lar gå»? Det er ikke evnen til å gjøre alt hun tar på til frost og snø, men skammen over å være seg selv, og lokket hun har blitt lært opp til å legge over seg selv. Der Camilla Collett lar Amtmandens Døtre være «[e]t skrig. Mitt Livs længst tilbageholdne Skrig» er Elsas bidrag til en fra Disneys side uuttalt kvinnekamp å «la den gå».
«Mamma, kan vi se den en gang til?», spurte treåringen min meg akkurat da jeg skulle til å grave eksemplaret av Amtmandens Døtre fra sekken for å finne et par avsnitt som kunne underbygge en teori som kunne vise seg å være nyskapende for litteraturvitenskapen.
«Jada, men da må vi se den på et annet språk», sa jeg, og satte den på på engelsk. Joda, budskapet i «Let it go» var det samme på engelsk.
«En gang til!» En gang til, på tysk denne gangen. Samme budskap, men om enn enda tydeligere formulert enn på norsk og engelsk. Fascinerende. Det hadde jeg ikke forventet av et produksjonsteam fra samme land som i sin tid krevde at slutten på Ibsens Et dukkehjem måtte skrives om for å få en mindre sjokkerende slutt.
Jeg begynte å lure på om Disneys valg om å plassere handlingen i byen Arendelle, som er mistenkelig likt på Arendal, også er et pek til at Camilla Collett er født i nabohandelsstaden, og begynte å søke litt på nettet. Etter en liten stund fant jeg ut at barnebarnet til Kallevig som bygde Arendal gamle rådhus var gift med sønnen til Camilla Collett. En sammenheng. Nå var jeg på sporet av noe.
En av de eldste Ramm-søstrene, Margrethe, omtaler byen hun bor i slik:
O, du store, du lille by! Hvad er det for en sky av kulde og mismot der ruger over dig! Du er stor nok […] til langsomt å hakke det individ til døde der ikke morer dig lenger, eller som du har fått noe imot. Dog ikke stor nok til at en sådan ulykkelig kan finne en vrå til å skjule sig i. (s. 111)
Sitatet beskriver en by på størrelse med Arendal, og også til dels kan det beskrive Elsas kvaler rundt det å være i Arendelle etter at hun har avslørt de magiske kreftene sine og klart å påføre byen en evig vinter. Både Margrethe og Elsa velger å isolere seg. Mens Margrethe forvitrer helt i sin egen isolasjon og til slutt dør, kommer Elsa tilbake til Arendelle og en klassisk lykkelig Disney-slutt.
At Disney kan ha hentet inspirasjon fra Colletts beskrivelse av Sofie da de skapte Anna er heller ikke til å skyve under en stol. Sofie Ramms utseende beskrives som følgende:
[Hår]et var af en dyb, kastaniebrun Farve og så glansfuldt, jevnt og blødt i sit Fald, at det selv i Uorden var en Prydelse. Hun bar det i mange Fletninger, da det var for tungt til at tvinges ind i en eneste. De lange Lokker foran berørte hendes Hals og Skuldre. Hun havde hint blomstrende Inkarnat, der følger med en rig Hårvækst. Dette Inkarnat var dog ligeså bevægeligt som hendes Øines Udtryk og Farve, hvilken sidste af Nogle påstodes brun, af Andre blå. Vi ville i al Hemmelighed betro Læseren, at de var blå, men havde et brunet Udtryk. Mund og Næse var upåklagelige for at være her på vor antiklassiske Grund; men ved at beskue dette Åsyn, tænkte Ingen på, at de kunde have været smukkere. Her passede virkelig Digterens Ord: «wer kann wissen, wo der Mund aufhört und das Lächeln beginnt». (s. 77)
Anna har også rødlig hår i fletter, varmblå øyne, og et smil som knapt rekker å forsvinne før det dukker opp igjen. I tillegg til utseendemessige likheter mellom Sofie og Anna har også personlighetene deres mange fellestrekk. Begge har en barnlig, tidvis naiv tilnærming til dem de møter, og begge ønsker å gifte seg med den første mannen de treffer som viser interesse. Imidlertid blir ingen av dem gift med sin første forlovede, og mens Sofie ender opp i et fornuftsekteskap med prost Rein bryter Anna forlovelsen sin og blir kjæreste med Kristoff.
Det er verdt å vurdere om alle disse sammentreffene er tilfeldige, eller om jeg faktisk har vært på sporet av noe. For kanskje det er nettopp det, tilfeldigheter, som gjør at noe kan virke som det har en sammenheng med noe annet selv om det egentlig ikke er tilfelle. Og kanskje man ikke skal lese mer intertekstualitet inn i en tekst enn den som faktisk er der.
Kilder:
Buck, C., & Lee, J. (Regissørar). (2013). Frozen [Video-opptak].
Collett, C. (med Midttun, B. H.). (2006). Amtmannens døtre. Gyldendal.
Idina Menzel – Let It Go. (2013). [Lydopptak]. Henta 27. oktober 2024, frå https://genius.com/Idina-menzel-let-it-go-lyrics
Anna (Frozen). (2024). I Wikipedia. https://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Anna_(Frozen)&oldid=1252098284
For en spennende analyse du deler her! Innlegget ditt knytter på en veldig interessant måte sammen Amtmandens Døtre og Disney-filmen Frost, og du gir en god beskrivelse av likhetene mellom Elsa og Anna og karakterene i Colletts roman. Sammenligningen mellom Elsas frigjøring i Let it Go og Camilla Colletts kamp for kvinners frihet og stemme gjennom Amtmandens døtre er en god sammenligning. Spennende at du også trekker linjer til byen Arendelle og mulige inspirasjonskilder fra Arendal og Colletts bakgrunn.
Aldri tenkt over kor like desse historiane er! Du har verkeleg opna auga mine. Veldig interessant kordan du fan likskapar mellom Elsas «let it go» og Collets ønskje om kvinners rettar. Meir imponerande er det at du fan ut kor like Sofie og Anna er. Det er tydeleg at du har god kjenskap til Amtmannens døtre! Eg likar måten du har teke med din eigen kvardag inn i innlegget ditt. Det gjer at teksten din verkar meir personleg, og dermed gøyere å lese. Alt i alt eit veldig spennande og interessant innlegg.
Veldig nytenkende måte å se disse to verkene sammen på. Både «Frost» og «Amtmannens Døtre» tar jo sted i norge, og deres røtter strekker seg logisk nok til landet også. Vi har jo vært innom hvordan eventyrfortellinger har strekt seg over landegrenser gjennom tiden, kanskje fortellinger og dems fragmenter ligger dypt i sivilisasjonen her (samt andre steder) og danner grunnlag til fellestrekk i kunster og verk gjennom historien? Elsker observasjonene dine!