Sulten er avlyst, vi har Foodora nå. – Hvorfor ‘Sult’ ikke biter lenger.

I fjor, da jeg gikk første året Film/Litteratur/Teater, så var både ‘Sult’ av Knut Hamsun og filmatiseringen av Henning Carlsen en del av pensum. Etter at både romanen og filmen var fortært, diskuterte vi hva vi hadde blitt servert. Hva kom vi fram til? Jo, vi var mettet før første kapittel var over.

Men da er spørsmålet; hvorfor traff ikke denne boken oss, slik som den har truffet folk før oss? ‘Sult’ er en av de store norske klassikerne. Romanen i seg selv har ikke vunnet noen priser, men flere verk som er basert på ‘Sult’ har blitt nominert i diverse kategorier. For eksempel, ble Henning Carlsen sin filmadapsjon nominert til Gullpalmen i kategorien beste film, og Per Oscarsson ble tildelt prisen for beste mannlige hovedrolle. Hamsun har selv sagt at den er basert på egne erfaringer og blir derfor ofte sett på som en selvbiografi. I ‘Sult’ følger vi en navnløs person som lever fattig og sultende i datidens Kristiania. Romanen er også oversatt til flere språk og blir regnet som “et epokegjørende modernistisk verk” over hele verden.

Så hvorfor i alle dager likte vi ikke denne dype, velskrevne romanen? Svaret er ganske enkelt; hovedkarakteren. Romanen kan være så velstående og nydelig og filosofisk som du bare vil. Hvis karakteren din oppfører seg uspiselig, kan det bli vanskelig for leseren å fange det du egentlig prøver å si. Filosofien sklir av som smør på en varm skive.

1800-tallets ‘pick-me’

Har du noen gang lest en bok med perspektiver fra flere karakterer? Da kjenner du deg sikkert igjen med at det alltid er et perspektiv, en karakter du ikke kunne brydd deg mindre om, og du gleder deg til kapittelet deres er over. Sult består bare av den ene karakterens perspektiv. Den navnløse hovedpersonen er selvdestruktiv, stolt, og ekstremt dramatisk. I 1890 var dette kanskje et perfekt, autentisk, bilde av en kunstnersjel i krise. I dag derimot, virker han bare irriterende, selvopptatt og passiv-aggressiv. Rett og slett umoden. 

For å trekke fram poengene mine vil jeg spesielt ta frem denne scenen, som får meg til å ville rive ut sidene i ren frustrasjon; 

Oldingen svared sagtmodig og stille på hvert af mine Udfald og søgte efter Ord, som om han var bange for at forgå sig og gøre mig vred.

»Helvedes Pine, Mand, tror De måske, at jeg sidder her og lyver Dem kapitalt fuld?« råbte jeg ude af mig selv. »Tror De kanske ikke engang, at der gives en Mand ved Navn Happolati? Jeg har aldrig set på Magen til Trods og Ondskab hos en gammel Mand! Hvad Fan går der af Dem? De har kanske ovenikøbet tænkt ved Dem selv, at jeg var en yderlig fattig Mand, som sad her i min bedste Puds, uden et Etui fuldt af Cigaretter i Lommen? En sådan Behandling, som Deres, er jeg ikke vant til, skal jeg sige Dem, og jeg tåler den Gud døde mig ikke, hverken af Dem eller nogen anden, så meget De ved det!«

Manden havde rejst sig. Med gabende Mund stod han stum og hørte på mit Udbrud indtil det var tilende, så greb han hurtigt sin Pakke på Bænken og gik, næsten løb henad Gangen med små Oldingeskridt.

Jeg sad tilbage og så på hans Ryg, som gled mer og mer bort og syntes at lude mer og mer sammen. Jeg ved ikke, hvor jeg fik det Indtryk fra, men det forekom mig, at jeg aldrig havde set en uærligere, lastefuldere Ryg end denne, og jeg angred ikke, at jeg havde skældt Mennesket ud, før han forlod mig

Her mister hovedpersonen alt av fatning når en gammel mann tror på den oppdiktede historien hans. Han lever fullstendig i sitt eget hode. Alt handler om meg, meg, meg. Han dikter opp hva den gamle mannen tenker om ham, og skjeller ham ut for det. Det er nesten komisk hvor lite selvinnsikt hovedpersonen har. Så kan det selvfølgelig tenkes at Hamsun selv leker komiker med karakterens manglende selvinnsikt, men som avsender må man alltid være klar over at komikk kan treffe veldig forskjellig hos hver enkelt leser. Jeg elsker Bo Burnham, men har aldri skjønt Jimmy Carr.

Vi kjenner alle til den klassiske “troubled male artist”-rollen, og jeg tror jeg kan snakke for de fleste når jeg sier at den er vi ganske lei av. Det er dette Hamsun serverer oss i denne romanen. I sin tid var denne rollen kanskje noe unikt, men i dag er rollen utspilt så mange ganger at det ikke er så mye dybde igjen i den. Den er blitt en klisje. Mr. Navnløs ser på seg selv som et misforstått geni. Han iscenesetter seg selv og prøver å fremstå som mystisk og smart og spesiell, men likevel saboterer han seg selv konstant. Han sier nei til hjelp, ødelegger sine egne sjanser og fornærmer folk, og likevel vil han at vi skal føle sympati mot ham. Selv om romanen er bygd på Hansuns egne erfaringer må man trå forsiktig i å være bastant på at Hamun og hovedkarkteren har samme agenda. Hvor hovedkarakteren søker sympati, ønsker kanskje hamsun bare å skildre et forstyrret sinn. Karakteren reflekterer masse, men forstår ingenting. Det føles ikke dypt. Det er bare frustrerende. 

Konklusjon

Dette er en bok som går innom dype og aktuelle temaer (ensomhet, depresjon, søken etter inspirasjon), men er dessverre byrdet med en primadonna av en hovedkarakter som er så usmakelig at det symbolske ikke rekker frem. Ingen orker å se dypere inn i teksten, når de ikke klarer å føle sympati overfor hovedpersonen. Det som en gang virket ekte og rått, oppleves nå bare selvopptatt og et forsøk på å fiske sympati. Kanskje dette er fordi vi ikke kjenner oss igjen i den samme sulten. Vi lever i den tid der vi kan bestille inspirasjon og angst ferdig marinert på døren. Der Hamsun ville vise oss et menneske i krise, ser vi i dag bare en mann som er fanget i sitt eget ego. 

Litteraturliste
Hamsun, K. (2023). Sult [E-bok]. e-artnow. Tilgjengelig på Nextory.
Undheim, Inga Henriette: Sult – roman i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. oktober 2025 fra https://snl.no/Sult_-_roman