Timevis frå storbyen Kristiansand, ligg ein by, og eit stykkje utanfor, ut på landet ligg ei bygd. Like utanfor bygda, på tvers av ein fjord og eit hav, ligg ei bitte liten øy. Der kjem eg ifrå. På denne øya finst det ikkje allverdsens med folk. Alle kjennar til alle. Fiskarar, mekanikarar, rånare og bønder. Her er det ikkje uvanleg for bygdefolk å gjer narr av byfolk. Det er øya mi. Øya liknar på mange måtar Bjerget i Holbergs Erasmus Montanus, heimebygda hovudpersonen Rasmus vender tilbake til etter studie i København.
Då vi hadde Erasmus Montanus som pensum tidlegare i haustsemesteret, såg eg mykje av meg sjølv i Holbergs karakterar frå stykket. Mesteparten av tida i hovudpersonen Rasmus sjølv, til tross for at han, samt dei andre karakterane i komedien representerer sterke typar, karikaturar og tankemåtar satt opp mot kvarandre i komediens namn. Ein av Rasmus funksjonar i teksten, nemleg å kollidere med dei andre karakterane heimanfrå, kunne eg ikkje la vere å trekkje parallellar med mitt eige liv.
Likt Rasmus, er eg den første i næraste familie som tek høgare utdanning på universitet. Ikkje at det er noko mangel på smarte menneske på øya, det finnast bere meir «Jacobar» enn «Rasmusar» på øya. Der er det fagbrev ein sikter seg inn på for å klare seg i livet. Det praktiske trumfar det teoretiske. Kor fagspråk om mekanikk, maskineri, motorar og gardsbruk er allment, kjem plutseleg eg inn i bildet, med eit årsstudium i nordisk, studielån og ingen sikt inn i framtida. Eg flytta altså vekk frå heimen som Rasmus. Eg lengta etter å bo eit sted som ikkje var mitt livslange barneheim. Og eg har blomstra av flyttinga. Å kutta navlestrengen er noko eg ikkje har angra på eit sekund.
Til tross for dette, har eg kjent somme tider, ein kollisjon mellom bygdelivet og bylivet. Ein krasj mellom to identitetar, to tenkjemåtar. Først var det nytt og uvandt å opptre i ein storby, nye vanar, skikkar og normer som følgjer med. Språket var også uvandt, dialekter frå alle kantar av Noreg fanst på eit stad. Denne samanslåinga av røynsler tok eg med meg heim te øya, på godt og på vondt. Likt Erasmus kom eg heim med eit nytt syn på ting. Som den første universitets-studenten i min næraste familie, satt eg med informasjon og tenkjemåtar som dei andre ikkje heilt kunne relatera seg til. Eg har blitt møtt med både begeistring over kunnskap andre ikkje meistrar, men også kjensla på å vere annleis. Den unike øybuar-dialekta som eg svor til meg sjølv å ha i godt behald gjennom livet, har eg nå fått kommentarar på når eg vitjar heimen. Visse ord seier eg annleis enn eg gjor før. Så klart vender eg ikkje tilbake med eit ukjend språk som Rasmus gjer på Latinsk, men språkendringa såg eg ikkje kome.
Erasmus utviklar seg når han studerer. Eg utviklar meg når eg studerer. Han er annleis når han kjem tilbake. Eg er annleis når jeg kjem tilbake. Er eg Rasmus? Kan eg bli til det Rasmus representerer? Ein karikatur, ein type som bruker livet på logikk og teori? Eit skall bestyrt av logikkens appell til val i livet?
«Jeg har kun vært en dag fra København, og jeg længtes allerede. Hvis jeg ikke havde mine gode bøger med mig, kunne jeg ikke leve på landet.” (s. 26, akt 2)
Eg er ikkje Rasmus. Me har parallellar, men vi er ikkje like. Sjølv om eg tar med meg mye lass og lærdom frå studenttilvera mi til bygda, slik Rasmus gjer, drar eg og kjensel på det gode på øya. Kvar gong eg kjem heim, ein sjeldan gong iblant, opplev eg øya på ny og på ny. Noko eg ikkje var i stand til før. Det ligg noko praktfullt, idyllisk og gøymd på denne staden eg kallar barndomsheim. Sjølv om eg er stolt bystudent som Rasmus, er eg likevel øybuar frå ei lita bygd. Identiteten min er splitta, med ein fot i kvar ende. Til tider gjer det at eg ikkje føler meg tilstrekkeleg, uansett kva rolle eg spelar. Om det er student, øybuar el,ler bybuar. At eg alltid vil skilje meg ut kor enn eg er. Men likevel ligg det noko fint i konflikten kjenner eg. Det gjer meg verken til ein Rasmus eller ein Jacob, som er fint å vite.
Litteraturliste:
Holberg, L. (1731). Erasmus Montanus, eller Rasmus Berg: comoedie udi fem acter. Vigmostad & Berge
Når du ser problemer, ser jeg løsninger
Et blogginnlegg om «Prinsessen som ingen kunne målbinde»
I en eventyrlig verden og i vår vanlig omverden vil flaks og marginer som oftest spille en sentral rolle. De spiller kanskje også en større rolle en vi liker å innrømme. Marginer og uflaks imot vil for mange oppleves som et problem. Er ikke problemer til for å løses da? Eventyret om prinsessen som ingen kunne målbinde gir oss flere eksempler på hvordan problemer alltid vil oppstå og måtte håndteres. Selv den mest slitte skosåle langs veien kan komme til sin nytte, og selv den mest mørke situasjon i livet kan snus om til den mer lyse tid. Kan et mer løsningsorientert blikk på utfordringene være en løsning? Det tror jeg nok Askeladden tenkte.
Formen til teksten har flere kjennetegn som legger rammene for et klassisk fortellereventyr. Historien om prinsessen inneholder en tydelig utfordring, nemlig at hun skal målbindes av en av de mange tilreisende. En tydelig konflikt og en heltefigur i Askeladden, som må overvinne utfordringen. Eventyret er også bygd opp ved en klassisk struktur. Denne inneholder en utfordring som innebærer å målbinde prinsessen, etterfulgt av reisen mot kongeriket. Askeladden består så prøven ved å holde hodet kaldt tross påminnelsen om svijernet. Den avsluttende og avgjørende duellen vinnes, og Askeladden ender opp med prinsessen og havle kongeriket. Det er en fremtredende symbolikk i teksten. Askeladden kan i flere tilfeller ses på som en representant for de «små» eller de underlegne. Prinsessen kan defineres som et symbol på det overlegne, rike og velstående. Samspillet mellom disse to ytterpunktene er interessant å følge. Eventyrets form bærer tydelig preg av repeterende sitater og faste uttrykk. Disse er med på å sette en rytme og flyt i fortellingen. Denne ordleken mellom de gjentakende sitatene er med å drive eventyret og kan også skape en humoristisk undertone i dialogen mellom brødrene og etter hvert prinsessen.
«Jeg fant, jeg fant!»
«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den»
Innholdet i eventyret er for meg meget spennende i form av at en kan trekke flere paralleller til nåtidens samfunn og problemstillinger som finnes her. Skildringer og stykker av eventyret som belyser temaer som mot, løsningsorientering og sosiale skiller preger i stor grad. Askeladden sitt sylskarpe blikk for løsninger i opplagte problemer er et motto som i eventyret leder til gevinst. De to andre brødrene straffes for sin defensive holdning og ser på de ulike elementene langs veien som problemer og tilsynelatende ubetydelige ting. Tross et dårligere utgangspunkt enn resten, klarer Askeladden ved hjelp av sitt mot og sin kløkt og målbinde prinsessen. Dette kan også forbindes med en tydelig moral som representer at en aldri skal gi opp underveis i livet på vei mot et mål. De små marginene kan til slutt bikke din favør neste gang ved et offensivt mot og humør.
Det sosiale skille som grenser Askeladden og prinsessen kan også gi et bilde av dagens nådeløse verden der fattig og rik skaper store utfordringer og forskjeller. De negative holdningene som brødrene viser ovenfor Askeladdens ideer og entusiasme over det som finnes langs veien vil kunne dele flere likhetstrekk til nåtidens jantelov der det å stikke seg frem strider mot majoritetens oppfatning av hvordan et menneskes syn på offensivitet skal være. Kongens svijern straffer deg for din oppførsel. Slike budskap og temaer i eventyret er med å bidra til å gjøre verket tidløst og kan gi ytterst relevant for dagens lesere
Jeg fascineres av Askeladden for egenskapene hans i dette eventyret. Slikt pågangsmot belønnes her og vil ofte også i den virkelige verden lønne seg. Prinsessen som ikke kunne målbindes, kunne faktisk det. Eventyret er definitivt en påminnelse på at verken makt eller status avgjør et individs verdi, men at klokskap og vilje kan løse de mest utenkelige oppgaver.
Litteraturliste:
- Canvas (2024), Asbjørnsen & Moe – Norske Folkeeventyr – utdrag 1.pdf
- Moe, A. &., Folkediktning. (2018, 22. mars). Prinsessen som ingen kunne målbinde. NDLA. https://ndla.no/article/5217
- Nasjonalbiblioteket. (n.d.). Prinsessen som ingen kunne målbinde. Nasjonalbibliotekets filmografi. https://www.nb.no/filmografi/show?id=791582
Erasmus Montanus og hans argumenter
Erasmus Montanus er en komedie fra 1722, som er skrevet av Ludvig Holberg. Stykket handler om den nyskolerte Rasmus Berg, eller monsieur Erasmus Montanus som han nå foretrekker å kalle seg. Montanus returnerer etter noen år på et universitet hjem til sin vesle bygd, der han ofte viser frem sin store forkjærlighet for disputering. I løpet av stykket kommer det flere situasjoner der vår ny-kloke hovedkarakter fekte med ord, og argumentere seg til seier. Men hvordan har Holberg skrevet ut argumentene som dukker opp? Er de reelle, eller bærer de preg av lene seg på både formelle og uformelle argumentative fallgruver?
For å forstå den formen for argumentasjon Holberg presenterer via Erasmus Montanus sine disputeringer må vi låne et begrep i fra retorikken. I stykket blir nemlig argumentene til Montanus som oftest presentert i form av syllogismer, med et forsøk på å falle inn under det som kalles for deduktiv argumentasjon. Det som kjennetegner deduktiv argumentasjon er at argumentene bygger på brede generelle premisser, som leder til en konklusjon som må være sann om reglene har blitt fulgt. Det mest typiske eksemplet på deduktiv argumentasjon er:
Premiss 1: Alle mennesker er dødelige
Premiss 2: Sokrates er en mann.
Konklusjon: Sokrates er dødelig.
I denne formen for argumentasjon vil premissene alltid lede til en uunngåelig konklusjon, men dette gjelder da kun om argumentet er gyldig og holdbart. Altså, at det har korrekt form og at premissene er sanne. Så, hvordan kommer dette frem i stykket?
Det mest berømte argumentet ifra stykket blir fort seansen der Erasmus Montanus forsøker å disputere Morlille til en sten.
Montanus:
Nu skal I faa det at høre. En Steen kand ikke flyve.
Nille:
Ney det er vist nok, undtagen man kaster den.
Montanus:
I kand ikke flyve.
Nille:
Det er og sant.
Montanus:
Ergo, er Morlille en Steen?
Om en skulle formalisert oppsettet av argumentet litt vil det se slik ut:
Premiss 1: En sten kan ikke fly
Premiss 2: Morlille kan ikke fly.
Konklusjon: Morlille er en sten.
I diskusjonen blir begge premissene godkjent, og gitt en sannhetsverdi, og en kan derfor si at premissene er holdbare. Men det er jo ingen hemmelighet at til tross for Nille sin egen overbevisning og frykt, er det lett for oss lesere å se at hun ikke er på vei til å bli til sten. Så hvorfor er det slik, at en med sanne premisser ikke gir en korrekt konklusjon?
Dette er fordi argumentet ikke har en gyldig struktur. Hvis en sammenligner med argumentet om Sokrates fra tidligere ser vi at feilen i stor grad ligger i feilkategorisering. I det tidligere argumentet blir det lagt frem at Sokrates er dødelig fordi han er en mann. Altså, han er blir kategorisert som dødelig fordi han tilhører kategorien mann, som i det første premisset kategoriseres som dødelige. I argumentet til Montanus er strukturen slik at den knytter Morlille til en sten ved å på feil vis å anta at alt som ikke kan fly er en sten, men de fleste av oss er nok godt opplyst om ting som ikke flyr, og vet derfor at stener ikke er dekkende.
Med denne kunnskapen blir slutten på komedien med ett mye lykkeligere, for hva er vel det eneste som er bedre enn at en irriterende bedreviter tier? Jo, at en irriterende bedrevitere som egentlig tar feil tier!
Litteratur:
Holberg, L. (1731). Erasmus Montanus. Bokselskap.no
Karlsen, G. (2015) Språk og Argumentasjon. Fagbokforlaget
Henrik Ibsens Peer Gynt: Egentlig en forferdelig mann
Peer Gynt er et skuespill som ble skrevet av Henrik Ibsen på midten av 1860-tallet. Handlingen er oppdelt i fem akter og tar plass fra Peers tidlige voksenliv til han returnerer hjem etter flere år i utlandet i akt fem. Før han reiser til utlandet skaper han problemer i hjembygda og han blir ikke noe bedre av å reise til utlandet. Om Peer Gynt hadde vært satt i en tidsperiode nærmere dagens nåtid hadde nok Peer Gynt vært enten en krigsforbryter eller en som er ettersøkt for forbrytelser mot menneskeheten.
Peer Gynt er kanskje protagonisten i stykket, men det betyr ikke at han er noen helt eller rollemodell. Peer har en lang rekke med negative personlighetstrekk, blant annet så er han stormannsgal, sexistisk og den aller sterkeste av alle, utrolig egoistisk. Han starter originalt i hjembygda med å blant annet å ikke hjelpe sin mor og å ubesluttsom i kjærlighet, men det er ingenting i forhold til det han gjør når han reiser til utlandet. Slavehandel generelt og salg av våpen til en autoritær overmakt som forsøker å nedkjempe et opprør i Hellas. Når en sammenligner å være lat på en gård med å selge mennesker og selge våpen til en makt som vil bruke den på å drepe frihetskjempere så har Peer blitt utrolig mye verre. Går det virkelig ann å bøte for slike synder i sin egen livstid?
Trollene og spesielt Dovregubben blir brukt for å sette en kontrast mellom hvordan «mennesker» skal oppføre seg og hvordan de som ikke er mennesker, altså da trollene, oppfører seg. «Menneskene» skal hjelpe hverandre og ikke bare fokusere på seg selv, men trollene skal passe på seg selv.
«Der ute, under det skinnende hvelv, mellem menn der heter: «Mann, vær deg selv!» Her inne hos oss mellem trollenes flokk det heter: «Troll, ver deg selv – nok!»» (Akt 2)
«DOVREGUBBEN. Og av alle livsens krefter har du jo siden levet derefter. PEER GYNT. Jeg! Peer Gynt? DOVREGUBBEN (greder). Det er utakknemmelig! Som troll har du levet, men støtt holdt det hemmelig. […] PEER GYNT. Nok! Et bergtroll! En egoist! Dette her må være sludder; det er ganske visst!» (Akt 5)
I akt 2 blir Peer Gynt spurt om hva som skiller menneskene og trollene og blir informert om at det er bare et ord, nok. Hvor mennesker sier «vær deg selv» så sier troll «vær deg selv nok». Når han returnerer i akt 5 så sier dovregubben at han har levd som et troll, noe som Peer ikke er så veldig begeistret for å høre.
Kilder
Ibsen, H. (2005). Peer Gynt (2 utg.). Forlag.
Den Runde Jord og Det Flate Sinn: Kunnskapens Begrensninger
Erasmus Montanus er en satirisk komedie skrevet av Ludvig Holberg, først publisert i 1731. Stykket handler om bondesønnen Rasmus Berg, som etter å ha studert ved universitetet i København, kommer hjem til bygda. Inspirert av sin akademiske dannelse kaller han seg nå Erasmus Montanus og ser på seg selv som langt mer opplyst enn sine familie og landsbyfolk. Med en arrogant og nedlatende holdning begynner Erasmus å utfordre bygdas tro og overbevisninger, spesielt med sin påstand om at «jorden er rund», noe som provoserer de jordnære innbyggerne.
Konflikten i stykket oppstår når Erasmus’ kunnskapsfokus og vitenskapelige arroganse kolliderer med bygdas verdier og tro. Hans utdannelse og rasjonelle tenkning møter sterk motstand, særlig når han nekter å gi slipp på sine «lærde» standpunkter. Men når hans tro på vitenskapen truer forholdet til hans kjæreste Lisbed, og til og med fører til at hennes familie avviser ham, tvinges Erasmus til å revurdere sin stahet. Til slutt må han, for å bevare kjærligheten, opprettholde familie- og samfunnsfreden og unngå militærtjeneste, gi etter for bygdas ønsker og avsverge sitt vitenskapelige syn på jordens form. Dette blir et symbol på drakampen mellom akademisk arroganse og tilhørigheten til fellesskapet.
Erasmus Montanus er skrevet som en klassisk komedie med klare satiriske elementer, noe som gjør at det fremdeles kan oppleves relevant og underholdende. Holberg bruker den teatralske formen til å fremheve spenningen mellom Erasmus’ akademiske ideer og bygdas enkle tro. Stykket er strukturert som et teaterstykke med dialoger og scener som driver handlingen fremover på en lett forståelig måte.
Gjennom språket og strukturen bygger Holberg opp kontrasten mellom Erasmus og resten av bygdefolket. Erasmus bruker latinske vendinger og uttrykker seg komplisert, mens de andre karakterene snakker et mer folkelig språk. Et eksempel fra samtalen hans med Jacob i akt 4, scene 4, viser dette tydelig:
Montanus: «Det er jo absurdissimum, at ville præke for den blinde om farvene…»
(Litt senere)
Jacob: «Maansøer veed det kandskee selv, men kand ikke forklare det for andre…»
Denne scenen illustrerer hvordan Erasmus, til tross for sin utdannelse, ikke nødvendigvis har en dypere forståelse for verden rundt seg. En manglende evne til å formidle kunnskap til andre gjør kunnskapen praktisk sett ubrukelig. Han mangler det som på mange måter er kjernen i Holbergs budskap – en balansert klokskap og en forståelse for menneskelige relasjoner.
Til avslutning må vi også sympatisere litt med Erasmus, for han hadde jo tross alt rett. Jorden er rund. Hadde han ikke vært den tidlige fiksjonaliseringen av det populære Ackchyually-memet, men i stedet blitt skapt 150 år senere, kunne han vært en casual Aasmund Olavsson Vinje-enjoyer og hørt på visdomsordene i diktet hans At gjera Andre smaa.
Si Livsens Gjerning Mange gjorde
paa slikein Vis, som tidt me sjaa:
Dei tru seg sjølv at gjera store
med det, at gjera andre smaa.
Dette diktet minner oss om at noen mennesker utfører sine livsgjerninger med et ønske om å oppnå storhet, men kun ved å forminske andre. Usikkerhet og behovet for å dominere kan få dem til å heve seg selv ved å spille på andres svakheter – akkurat som Erasmus gjør når han vender tilbake til hjembygda for å kverulere med sin egen mor og, logisk sett, erklærer henne en stein. Absurdissimum. En ekte Vinje-chad vet at ingen rund jord er sterkere enn sin svakeste tektoniske plate. Erasmus Montanus viser oss at kunnskap uten forståelse skaper avstand, mens sann visdom bygger broer mellom mennesker.
Hvorfor Ragnfrid burde ha sin egen bok
Romanen Kransen av Sigrid Undset i serien om Kristin Lavransdatter handler selvfølgelig om Kristin selv og hvordan livet hennes spilles ut i Norge på 1300-tallet, men det handler også en god del om faren hennes og deres forhold til hverandre. En flott roman med tidløse temaer og vakker skildring av middelalder kultur. Ragnfrid, hennes mor blir satt litt i skyggen av denne fortellingen om far og datter, men hun har allikevel slik som Kristin fått kjenne på hvordan det er å være kvinne på denne tiden hvor forventningene er store og unnskyldningene få, og som også fortjener å få historien sin hørt.
Vårt første inntrykk av Ragnfrid i Kransen er ikke et godt et. Det kommer godt frem i starten hva det er folket rundt henne syntes om henne.
«underlig og tungsindig…»
«vakker hadde hun aldri vært,…»
«…skjemt seg så meget at en godt kunne tro hun var ti og ikke tre år eldre enn mannen.»
Dette er noe av det folk har sagt og ment om Ragnfrid siden hun og mannen flyttet til Gudbrandsdalen hvor Ragnfrid vokste opp. Hvorfor er hun som dette da? Dette går som et mysterie gjennom hele boken. Hvorfor er Ragnfrid alltid så nedstemt og hvorfor holder hun seg alltid for seg selv?
Noe som kommer frem tidlig i boka er hvordan hun og Lavrans mistet tre sønner mens de enda var unge. Dette er jo selvfølgelig en traumatiserende opplevelse for en mor og noe man aldri helt kommer over, men folket rundt henne mener at hun har tatt det «for tungt», og burde ha kommet over det for lenge siden, ettersom at hun har det så bra ellers sammen med Lavrans som er så god og grei med henne. I stedet for å synes synd på og føle med henne, så de heller ned på henne siden de mente hun var svak som ikke tålte mer. Var det virkelig slik folk tenkte om kvinner som gikk gjennom slike fæle opplevelser? Her kunne man ha fått inn mye om forventinger til kvinner og deres store prøvelser i livet.
Det var heller ikke nok at Ragnfrid skulle miste de tre sønnene sine, hun måtte også miste Ulvhild, som var Kristins lillesøster. Ulvhild var i en ulykke som liten og mistet livet på grunn av skadene som aldri helt ble gode. Tenk å være en mor som måtte gå gjennom dette? En etter en mister du det kjæreste du har.
Vi får også vite at Ragnfrid går rundt og tenker at alt det fæle som skjer rundt henne og familien er hennes egen feil. Samfunnet rundt fortellingen er sterkt preget av kristendommen og Ragnfrid tror at Gud straffer henne. Det er ikke før i slutten av boken at vi finner ut av hvorfor hun tenker slik. Etter at Kristin og Erlend har giftet seg, sitter Ragnfrid og Lavrans sammen og snakker om giftemålet. Ragnfrid kommer her frem med sin største hemmelighet. Nemlig at hun ikke var mø da hun giftet seg med Lavrans, men hadde blitt voldtatt av en venn rett før de ble gift. Ragnfrid visste ikke hvem av dem som var far til hennes første sønn, og har klandret seg selv for både hans og de andre sønnene hennes død ettersom at hun ikke er «ren». Hun faller fullstendig sammen etter at hun fortalte mannen sin om dette og forventet at han skulle banke henne opp og tvinge henne vekk fra gården nå som han visste. Heldigvis skjer ikke dette, men det at hun forventet noe slik for noe som ikke var hennes egen feil gjør virkelig vondt i hjertet å lese om. Kristin holdt på å måtte gå gjennom det samme om ikke Erlend hadde reddet henne fra voldtektsmannen hennes.
Med all dette som kommer frem om Ragnfrid i Kransen kan man skrive en helt egen fortelling om Ragnfrid alene, men hun blir allikevel stående i skyggen til mannen hennes som er så vakker, hardtarbeidende og snill, og som alle er så ufattelige glade i. Både Kristin og Ragnfrid har fått satt livet sitt på prøve i møte med menn som ville dem vondt. Ragnfrid var heldig som fikk sin «lykkelige slutt» sammen med Lavrans, men for å komme dit hun er nå, har hun måtte gå gjennom helvete og tilbake. Derfor mener jeg at Sigrid Undset burde ha skrevet mer om Ragnfrid og hennes liv i Kransen og ikke bare satt henne til side. For selv om det hadde blitt en trist fortelling, er disse temaer fortsatt aktuelle i dag, og det er viktig å ikke glemme det.
Litteraturliste
Undset, S. (1920) Kristin Lavransdatter. Aschehoug.
Spor av «Voluspå» i samtidens popkultur
Voluspå er et av de mest kjente og betydningsfulle diktene i norrøn litteratur fra Den poetiske Edda. Det lyriske jeg-et i det gudediktet er en spåkvinne som forteller om verdens skapelse, om dens undergang og gjenfødelse, noe som også antydes i selve tittelen “Voluspå” som betyr “Volvens spådom”. Den er unik i verdenslitteraturen og er et svært verdifullt historisk monument som gir oss en innføring i oldtidens virkelighet ved å bringe oss nærmere troen til de menneskene som levde på den tiden. Selv om «Voluspå» først og fremst er en del av skandinavisk historie og kultur, kan vi i dag se inspirasjon fra dette verket og hele den nordiske mytologien på mange områder av populærkulturen, som i verdenslitteraturen, filmkunsten og til og med i videospill.
Noen av de mest siterte moderne verkene basert på skandinavisk mytologi er selvsagt filmene og tegneseriene om eventyrene til Tor, en av de viktigste gudene i den norrøne mytologien. I tillegg til Tor er det også figurer som Odin, Loke, Heimdal eller Helvete og steder som Åsgard og Midgard. Hele historien er imidlertid løst basert på historiske kilder som «Voluspå», og er tilpasset slik at historier hentet fra gamle fortellinger passer godt inn i den moderne superheltverdenen, noe som blant annet gjør dem tilgjengelige for et globalt publikum.
Et annet verk av moderne popkultur inspirert av norrøn mytologi er et av de mest populære spillene i nyere tid, «God of war Ragnarok». Hovedpersonen her er Kratos, en gud vi kjenner fra gresk mytologi. Likevel er hele spillet basert på den verden vi kjenner fra blant annet «Voluspå», så skikkelser som Freja, Tor og til og med Angerboda dukker opp, og alle de ni verdenene presenteres i bakgrunnen. Ragnarok-temaet, som er høyt elsket i moderne popkultur, dukker dessuten opp i spillet, akkurat som det gjør i Marvel-tegneseriene og -filmene.
Det mest overraskende er imidlertid hvor mange temaer som refererer til «Voluspå» i verdenslitteraturens mesterverk som «Hobbiten» eller J.R.R. Tolkiens «Ringenes herre»-trilogi. Det er viktig å huske at Tolkien trakk på en rekke kilder som omhandlet norrøn mytologi da han skrev “Ringenes herre”, men jeg tror at “Voluspå” spilte, i likhet med hele Den poetiske og prosaiske Edda, en spesielt viktig rolle i å skape Tolkiens bokverden. Når vi tenker på likhetene mellom Tolkiens verden og den verdenen vi kjenner fra «Voluspå», er nok det første vi tenker på karakterene og skapningene som er inspirert av de norrøne gudenes verden, fra karakterenes raser til navnene på hovedpersonene. Navnene på dvergene i Hobbiten kommer for eksempel fra “Voluspås” liste av dverger som inneholder navn som Dvalin, Bifur og Bombur, Kili, Fili eller til og med Gandalv, som i “Voluspå” var navnet på en av dvergene og ikke, som hos Tolkien, på en trollmann. Andre vesener som dukker opp i Tolkiens verden er troll eller nazgulene, de svarte rytterne, som også har sine motstykker i norrøn mytologi. De kan ses som mørke speilbilder av de døde krigerne i Valhall, som også venter på å kjempe ved verdens ende. Gandalfs karakter, derimot, har mange likhetstrekk med den norrøne guden Odin, som også søker visdom og ofrer seg selv for å få innsikt i skjebnen. I “Voluspå” fremstår Odin som en sammensatt skikkelse som både er vis og mektig, men som også kjennetegnes av en konstant søken etter kunnskap. Gandalv deler denne visdomssøkende naturen, og hans død og «gjenfødelse» i De to tårnene som minner også om Odins offer.
Handlingen i “Ringenes herre” fokuserer også i stor grad på ødeleggelsen av den verden som heltene kjenner, men det er samtidig en historie om gjenfødelse. Det samme gjelder for «Voluspå» verdens skapelse, dens uunngåelige undergang i Ragnarok, og verdens gjenfødelse på nytt. I Ringenes Herre ser vi også en parallell til Ragnarok i Saurons fall, som markerer slutten på en epoke, men også begynnelsen til en ny.
Gjennom verk som Marvels Tor, God of War Ragnarok-spillet og Tolkiens “Ringenes herre” kan vi se hvordan den norrøne mytologien har påvirket moderne fortellinger. Skjebne, heltemot, konflikt og sykluser av ødeleggelse og gjenfødelse, eller alt det vi forbinder med «Voluspå», har blitt skildret på svært ulike måter i hvert av disse verkene. Marvel oversetter mytene til et actionfylt og humoristisk univers, “God of War Ragnarok” dykker ned i gudenes mørke side og deres skjebne, mens Tolkien formidler mytenes episke kvaliteter og universalitet. Alle de nevnte verkene fra moderne popkultur er perfekte eksempler på at den norrøne mytologien fortsatt er levende i vår verden, og fascinasjonen for de gamle fortellingene som formidles til oss i «Voluspå» lever fortsatt i oss, og jeg tror aldri den kommer til å dø.
Sulten?
Knut Hamsuns Sult fra 1890 regnes som en norsk klassiker. Romanen skildrer byen Kristiania, hvor en navnløs forteller er på søken etter noen kroner til mat. Men hvorfor leser vi Sult over 130 år etter den ble skrevet? Er historien fortsatt aktuell, eller får vi kun et samtidsbilde som det er umulig å kjenne seg igjen i i et moderne samfunn? I dette innlegget vil jeg se om fortellerens forhold til penger er gjenkjennbart i dag.
Sult er skrevet med førstepersonsforteller som er internt plassert i fortellingen (Gullestad, 2018, s. 55) og handlingen er satt i fortiden. Det har blitt sagt at Sult «på mange måter kan sies å innlede en modernistisk romantradisjon i Norge» (Andersen, 2022, s. 291). Et typisk trekk på modernisme i teksten er bevissthetsstrømmen hvor vi får innblikk i tankene og følelsene til fortelleren som om vi har direkte tilgang til sinnet hans. Kapitlene er korte og Hamsun forklarer selv at han har laget en formelfortelling som repeteres fire ganger og handler om «overgang fra sult og pengemangel til overvinnelse av mangeltilstanden» (Andersen, 2022, s. 292). Et gjennomgående tema i romanen er kampen for tilværelsen, og vi følger protagonisten gjennom de ulike stadiene av sult og desperasjon.
I Sult får vi et innblikk i hvordan det er å hele tiden arbeide for å få dekket basalbehovene sine «Løbet om den hele Dag efter en Krone, som kunde holde Liv i mig i nogle Timer længer» (Hamsun, 2017, s. 97). Protagonisten kjenner til tider på håpløshet i situasjonen sin og er klar for å gi opp, men klarer likevel å holde motet oppe og lete etter løsninger. Dagens Norge er ganske annerledes enn det var for 130 år siden, og det er vanskelig å kjenne seg igjen i skildringen av miljøet i hovedstaden. Likevel er manges privatøkonomi sterkt preget av rentehopp og prisvekst som ikke følger i takt med lønnsveksten. Prisveksten på mat er særlig merkbart for de som strever med å få endene til å møtes. Dagbladet skriver om matkrise hos Fattighuset i februar 2024, hvor 400 mennesker måtte gå tomhendte hjem etter å ha stått i matkø i flere timer (Nodland, 2024). Mange har sett seg nødt til å be om hjelp til både julegaver og husholdningsvarer gjennom veldedige organisasjoner. Likevel er fattigdommen i overflodssamfunnet som oftest godt skjult, og mange er for stolte til å be om hjelp. Fortelleren i Sult virker også som en stolt mann, men når sulten tar overhånd må han la stoltheten ligge igjen. Han har forsøkt å skaffe seg arbeid uten hell, han forsøker å selge artikler og pantsette personlige eiendeler, men ser seg også nødt til å tigge etter penger «Bare fem Øre […] Saa skal De faa ti igen om et Par Dage» (Hamsun, 2017, s. 104). Den moderne fattige nordmannen velger ofte samme løsning som fortelleren, nemlig det å låne penger, men gjennom forbrukslån med høye renter. Denne løsningen løser problemet kortsiktig, men vil for de fleste bli et gjeldsmareritt med tiden.
Mangelen på penger er et gjennomgående tema i boken, hvor protagonisten stadig jakter den neste kronen. Fortellerens psyke har en sammenheng med grad av sult. Han er optimistisk når han er sulten, men håpefull om et nærliggende måltid «Luften var tom og lys, og mit Sind var uden en Skygge» (Hamsun, 2017, s. 11), lykkelig og uovervinnelig når han er mett «jeg følte lidt efter lidt den samme Ro i mig, […] Mit Mod steg stærkt» (Hamsun, 2017, s. 15), og motløs som utsultet «Nu skulde jeg dø» (Hamsun, 2017, s. 97). Uovervinneligheten han føler når han skaffer seg noen kroner gjør at han tenker kortsiktig. Hadde protagonisten levd i dagens samfunn hadde han vært en god kandidat for Luksusfellen. Han er ikke sparsommelig med de pengene han klarer å anskaffe seg, og deler gjerne med andre i samme situasjon. Dette ser vi i møtet med «den gamle Krøbling» (Hamsun, 2017, s. 12), hvor fortelleren selger vesten sin for halvannen krone, for å så gi bort en krone til mannen som trenger melk. Man kan tolke denne gesten som et uttrykk for medmenneskelighet, men det ligger også stolthet i denne handlingen. Hos pantelåneren forklarer fortelleren at den eneste grunnen til at han selger vesten sin er «at den begyndte at blive lidt for knap til mig» (Hamsun, 2017, s. 13). Selv om handlingen er uselvisk klarer han ikke innrømme at han har behov for penger foran pantelåneren, og han føler på et press om å virke bemidlet foran «krøblingen». Fortelleren er også var på å bli ansett som fattig «Troed Slyngelen, at jeg virkelig var saa fattig som jeg saa ud for?» (Hamsun, 2017, s. 14). Dårlig økonomi og lav status henger ofte sammen, og det er naturlig å prøve å skjule økonomiske problemer for å holde fasaden oppe. Fasaden kan dog ikke opprettholdes for alltid, noe vi har sett gang på gang i Luksusfellen.
Selv om det i hovedsak ikke er mennesker som sulter i dagens Norge, er økonomi og jag etter økonomisk stabilitet stadig et aktuelt tema. Den moderne versjonen av protagonisten ville nok ikke vandret rundt i Oslo og tigget etter penger, men det kan tenkes at han har skuffen full av uåpnete inkassobrev. I dagens overflodssamfunn er det skamfullt å ikke ha råd til julegaver, på samme måte som det var skamfullt for protagonisten å ikke kunne brødfø seg selv. Når nøden virkelig når en, må en dog svelge stoltheten, om det så er å tigge penger til mat eller å melde seg på Luksusfellen. Hva ville ikke du gjort om du var virkelig, virkelig sulten?
Litteratur:
Andersen, P.T. (2022). Norsk Litteraturhistorie (5.utg.). Universitetsforlaget.
Gullestad A.M., Hamm C., Sejersted J.M., Tjønneland E., Vassenden E. (2018). Dei Litterære Sjangrane- ei innføring (1.utg.). Det Norske Samlaget.
Hamsun, K. (2017). Sult. Gyldendal Norsk Forlag.
Nodland, W. S. A. (2024, 22. februrar). Fattighuset: Varsler matkrise: – en trist dag. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/nyheter/varsler-matkrise-en-trist-dag/81015813
Fornuft og følelser i Erasmus Montanus
I Ludvig Holbergs utsøkte komedie “Erasmus Montanus” stifter vi bekjentskap med gårdsgutten Rasmus Berg, som har flyttet til storbyen København for å studere. Når han kommer tilbake til den lille bygda han er født og oppvokst i, sitter han på sin høye, lærde hest, og ser ned på alt og alle. Vi kjenner typen. Med sine, i egne øyne, nærmest umenneskelige evner til å debattere ethvert tema. Uansett, her snakker vi om en som har fullstendig glemt hvor han kommer fra, og vender tilbake som en ny mann. I bygda bor blant annet familien hans, og hans forlovede, Lisbed. At Rasmus Berg vender tilbake til Bjerget, som bygda heter, med nytt navn, og ny identitet, skaper nesten umiddelbart dårlig stemning.
Stykket er nesten 300 år gammelt, men mye av innholdet holder seg fremdeles godt. På 1700- tallet, da stykket ble skrevet, var det enda mindre aksept for å gå imot mengden, enn det er i dag. Det er mye en kan si om identitetstematikken i Erasmus Montanus, men i det følgende skal jeg rette søkelyset mot hvordan Erasmus blir nødt til å ta det, for han, utrolig vanskelige valget mellom vitenskapen, eller kjærligheten.
En kraftig overvekt av folket i Bjerget er av typen man gjerne beskriver som praktisk anlagte. De er ærlige og redelige arbeidere, bønder osv. Utdanning er sjelden vare der i gården. De tror på det de kan se med det blotte øyet, og for deres øyne er verden flat. For Erasmus, som har lært om vitenskap på universitetet, stiller saken seg annerledes. Han hevder hardnakket, til tross for en ikke ubetydelig mengde motbør, at jorda er rund som ei kule. Det er utrolig viktig for Erasmus å brife med sin nyervervede kunnskap. Et forhold som jeg bet meg spesielt merke i, var Erasmus sitt forhold til broren, Jacob. Erasmus krever at Jacob ikke omtaler han ved navn, men å snarere henvende seg til han som Månsør. Jacob er slettes ikke dum, men Erasmus nekter å innse det. Jacob snakker om at det ikke kun handler om å inneha kunnskap, men at å kunne formidle kunnskapen videre, er nesten vel så viktig. Erasmus har kanskje opparbeidet seg mye kunnskap, men når han snakker til folkene i Bjerget, forstår de ikke hva han mener. Erasmus bruker ofte latinske uttrykk, som for å forsterke inntrykket av at han er på et annet nivå enn folk flest. Jacob gjør et nummer ut av at ingen forstår hva Erasmus snakker om når de to brødrene har en samtale.
“Månsør véd det kanske selv, men kan ikke forklare det for andre. Da er det lille jeg forstår, sådant som alle mennesker kan begribe når jeg siger dem det.”
Folket i Bjerget vil ikke godta oppførselen og meningene til Erasmus, da disse strider imot det de alltid har trodd. Denne problemstillingen er viktig for stykket, for da det endelige slaget skal stå, er Erasmus nødt til å enten gå imot sine prinsipper, og vedkjenne at jorda, tross alt han har lært, er like flat som det danske landskapet. I motsatt fall vil han bli nektet å gifte seg med Lisbed. Når det drar seg til, spisses albuene, og Erasmus står alene opp mot befolkningen i Bjerget. Å gå med på å si at jorda er flat, vil være som den reneste fallitterklæring å regne, men samtidig vil han jo gifte seg med Lisbed. Godeste Montanus sitter med andre ord godt i det, i noe en ikke kan kalle stort annet enn en tap- tap situasjon.
Erasmus er i utgangspunktet ikke så upopulær når han kommer tilbake fra København, mange synes det er spennende med denne utdanningen, men som et resultat av endeløs debattering om det minste og en konstant nedlatende holdning ovenfor bygdefolket, er han snart nærmest som en folkefiende å regne. En måte de prøver å presse han til å si at jorda er flat, er å tvinge han inn i forsvaret. Jeronimus, som er faren til Lisbed, sier følgende til Løytnanten, mot slutten av stykket.
” Hr. Lieutenant! Lad ham blive Soldat igien, til Jorden bliver flack,, Act.5 sene 5.
En solid overvekt av verdens befolkning har på et eller flere tidspunkt følt seg tvunget til å foreta tøffe beslutninger. Et sted har jeg lest at en tar 35 000 bevisste eller ubevisste valg i løpet av en dag. De fleste valgene er rene trivialiteter, og ikke verdt å bruke nevneverdig med tid eller krefter på. Skinke eller leverpostei på skiva? I den duren. Valget Erasmus står ovenfor er av det store slaget. Vitenskapen representerer hans nye identitet, og det koster han enormt å se bort fra alt han har lært, og å akseptere disse, i hans øyne, kognitivt begrensede bøndene sine oppfatninger om jordas form og fasong. På samme tid er det Lisbed han elsker, og han vil så gjerne bli hennes brudgom. Alt kan en ikke få, og oppgjørets time er nær.
Som leser av stykket er det lett å opparbeide seg en sterk antipati for hovedpersonen. Han kommer over som en person hvis nærvær man ikke egentlig ønsker. En vil ikke stå fast i heisen med Erasmus. Men til tross for at han fremstår som en usympatisk fjott i mesteparten av stykket, fant denne leser det vanskelig ikke å føle ørlite grann med vår venn når det begynte å dra seg til.
Etter å ha blitt lurt av Løytnanten, står Erasmus i fare for å havne i militæret, noe han ikke har det minste lyst til. Til syvende og sist står valget mellom å tviholde på sine vitenskapelige teorier og tilbringe all overskuelig fremtid i Forsvaret, eller å gi slipp på sine overbevisninger, og få sin kjære Lisbed til brud. Etter mye om og, men, uttaler Erasmus Montanus de ordene som sitter så langt inne, og han får gifte seg med Lisbed. Jorden er flat, og størst av alt er kjærligheten.
Kilder:
(Holberg, L. Erasmus Montanus (1723)
Med fele og flaks
Veslefrikk med fela. Etter å ha jobbet i tre år for en lensmann legger Veslefrikk ut på en reise der han skal kjøpe seg nye klær. På reisen møter han en fattigmann. Veslefrikk viser omsorg ovenfor fattigmannen og gir han en skilling. Dette gjentar seg tre ganger, hvor på fattigmannen endre utsende hver gang. Til takke for sin gavmildhet får Veslefrikk tre ønsker av fattigmannen. Dette er i kjent stil med eventyr der tallet tre ofte dukker opp. Ønskene brukes til en fele alle som hører må danse til, en børse som aldri bommer og evnen til å få det første han spør om. Med disse hjelpemidlene går Veslefrikk fra fattig og fillete til å bli en real storkar. Veslefrikk får til og med tatt igjen på den strenge lensmannen han jobbet for. Dette resulterer i Veslefrikks arrestasjon og dødsdom. Men på henrettelsesdagen får Veslefrikk spille på fela si som sitt siste ønske. Med det ungår han døden og med børse og fele levde han vel i alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.
I eventyrene er det ofte et sentralt moralsk budskap som formidles. Moralen i Veslefrikk med fela vil jeg si er omsorg og gavmildhet som representeres gjennom Veslefrikks møte med fattigmannen, men også det å ikke være gjerrig og hard som representeres gjennom lensmannen.
Veslefrikk med fela er et av mange kjente og kjære eventyr jeg og mange andre er vokst opp med. I tillegg er det også et av folkeeventyrene som ble filmatisert i Ivo Caprinos kjente dukkeinnspillinger. Noe jeg påstår gjør Veslefrikk til en av de mer fremragende skikkelsene i galleriet av eventyrprotagonister. I lik stil som med Askeladden klarer Veslefrikk å oppnå suksess med en blanding av sjarm, klokhet og flaks, samt en liten teskje magi. Allikevel kom jeg til å tenke på at i Veslefrikk sitt eventyr er det et nokså realistisk og tidløst element som kommer frem, nemlig hardt arbeid.
Veslefrikk er en fattig husmannsgutt. Og i en gjenspeiling fra tiden må Veslefrikk søke jobb for å dekke sine behov. Arbeid finner han hos lensmannen. Det kommer ikke frem hva slags type arbeid Veslefrikk utfører, men et slit må det ha vært. – «Skal jeg ikke ha noe til klær da?» sa Veslefrikk. «Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen», og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham. Til tross for dette får Veslefrikk kun tre skilling for strevet sitt. Akkurat dette er noe jeg tror mange kjenner seg igjen i. I likhet med Veslefrikk jobber tusenvis av studenter hardt i flere år for så å føle på at de sitter igjen med mindre en når de startet. Studentgjeld og arbeidsledighet er realiteten for mange. Om bare alle oss kunne møtt på en magisk fattigmann som deler ut ønsker! Riktig nok deles ønskene fra fattigmannen ut etter at Veslefrikk har gitt han alle hans skillinger. Selv om moralen i dette fra eventyret mest sannsynlig skal vise til gavmildhet og omsorg velger jeg å se på Veslefrikks omsorg og gavmildhet som investeringer. En kan se på dette premisset med samtidens øyne: dersom du møter de riktige folkene og gjør de riktige tingene kan en tjene en slant eller to. Lettere sagt enn gjort ja, men med litt flaks er dette kjernen i samtlige suksesshistorier.
Ta for eksempel Elon Musk. En av de tyvende århundres største suksesshistorier, og kanskje samtidens Veslefrikk? Nå kommer riktig nok ikke Musk fra en husmannsfamilie ut på landet, ei har han aldri blitt sett med en fele heller. Allikevel, i liket med dagens studenter har Musk jobbet seg gjennom universiteter og sittet igjen med tusenvis i studiegjeld. Veslefrikk fikk fele, børse og evnen til å få alt han spurte om første gangen han spurte, for å oppnå sin rikdom og status som storkar. Musk derimot har gjennom utdanning, innovasjon og motivasjon etablert seg som en av nåtidens rikeste og mest innflytelsesrike menn. Dette er ikke for å kalle Elon Musk sin historie som et speilbilde av Veslefrikk sitt eventyr, men begge er eksemplifikasjoner på veien fra ingenting til alt. Forskjellen ligger i at en fikk det til med fele og litt flaks.
Litteraturliste.
Asbjørnsen. P.C, Moe. J, 1851, «Norske folkeeventyr»/»Veslefrikk med fela».
Andersen. P. T, 2012, «Norsk litteratur – historie», 2 utg, universitetsforlaget.
Garg .Anuradha, 2023, «Elon Musk Is Among the Richest in the World — Was He Born Rich?», Market realist. – Was Elon Musk Born Rich? Billionaire Leads a Frugal Life