Erasmus Montanus og hans argumenter

Erasmus Montanus er en komedie fra 1722, som er skrevet av Ludvig Holberg. Stykket handler om den nyskolerte Rasmus Berg, eller monsieur Erasmus Montanus som han nå foretrekker å kalle seg. Montanus returnerer etter noen år på et universitet hjem til sin vesle bygd, der han ofte viser frem sin store forkjærlighet for disputering. I løpet av stykket kommer det flere situasjoner der vår ny-kloke hovedkarakter fekte med ord, og argumentere seg til seier. Men hvordan har Holberg skrevet ut argumentene som dukker opp? Er de reelle, eller bærer de preg av lene seg på både formelle og uformelle argumentative fallgruver?

For å forstå den formen for argumentasjon Holberg presenterer via Erasmus Montanus sine disputeringer må vi låne et begrep i fra retorikken. I stykket blir nemlig argumentene til Montanus som oftest presentert i form av syllogismer, med et forsøk på å falle inn under det som kalles for deduktiv argumentasjon. Det som kjennetegner deduktiv argumentasjon er at argumentene bygger på brede generelle premisser, som leder til en konklusjon som må være sann om reglene har blitt fulgt. Det mest typiske eksemplet på deduktiv argumentasjon er:

Premiss 1: Alle mennesker er dødelige

Premiss 2: Sokrates er en mann.

Konklusjon: Sokrates er dødelig. 

I denne formen for argumentasjon vil premissene alltid lede til en uunngåelig konklusjon, men dette gjelder da kun om argumentet er gyldig og holdbart. Altså, at det har korrekt form og at premissene er sanne. Så, hvordan kommer dette frem i stykket?

Det mest berømte argumentet ifra stykket blir fort seansen der Erasmus Montanus forsøker å disputere Morlille til en sten.

Montanus:

Nu skal I faa det at høre. En Steen kand ikke flyve.

Nille:

Ney det er vist nok, undtagen man kaster den.

Montanus:

I kand ikke flyve.

Nille:

Det er og sant.

Montanus:

Ergo, er Morlille en Steen?

Om en skulle formalisert oppsettet av argumentet litt vil det se slik ut:

Premiss 1: En sten kan ikke fly

Premiss 2: Morlille kan ikke fly.

Konklusjon: Morlille er en sten.

I diskusjonen blir begge premissene godkjent, og gitt en sannhetsverdi, og en kan derfor si at premissene er holdbare. Men det er jo ingen hemmelighet at til tross for Nille sin egen overbevisning og frykt, er det lett for oss lesere å se at hun ikke er på vei til å bli til sten. Så hvorfor er det slik, at en med sanne premisser ikke gir en korrekt konklusjon?

Dette er fordi argumentet ikke har en gyldig struktur. Hvis en sammenligner med argumentet om Sokrates fra tidligere ser vi at feilen i stor grad ligger i feilkategorisering. I det tidligere argumentet blir det lagt frem at Sokrates er dødelig fordi han er en mann. Altså, han er blir kategorisert som dødelig fordi han tilhører kategorien mann, som i det første premisset kategoriseres som dødelige. I argumentet til Montanus er strukturen slik at den knytter Morlille til en sten ved å på feil vis å anta at alt som ikke kan fly er en sten, men de fleste av oss er nok godt opplyst om ting som ikke flyr, og vet derfor at stener ikke er dekkende.

Med denne kunnskapen blir slutten på komedien med ett mye lykkeligere, for hva er vel det eneste som er bedre enn at en irriterende bedreviter tier? Jo, at en irriterende bedrevitere som egentlig tar feil tier!

Litteratur:

Holberg, L. (1731). Erasmus Montanus. Bokselskap.no

Karlsen, G. (2015) Språk og Argumentasjon. Fagbokforlaget