Sulten?

Knut Hamsuns Sult fra 1890 regnes som en norsk klassiker. Romanen skildrer byen Kristiania, hvor en navnløs forteller er på søken etter noen kroner til mat. Men hvorfor leser vi Sult over 130 år etter den ble skrevet? Er historien fortsatt aktuell, eller får vi kun et samtidsbilde som det er umulig å kjenne seg igjen i i et moderne samfunn? I dette innlegget vil jeg se om fortellerens forhold til penger er gjenkjennbart i dag.

Sult er skrevet med førstepersonsforteller som er internt plassert i fortellingen (Gullestad, 2018, s. 55) og handlingen er satt i fortiden. Det har blitt sagt at Sult «på mange måter kan sies å innlede en modernistisk romantradisjon i Norge» (Andersen, 2022, s. 291). Et typisk trekk på modernisme i teksten er bevissthetsstrømmen hvor vi får innblikk i tankene og følelsene til fortelleren som om vi har direkte tilgang til sinnet hans. Kapitlene er korte og Hamsun forklarer selv at han har laget en formelfortelling som repeteres fire ganger og handler om «overgang fra sult og pengemangel til overvinnelse av mangeltilstanden» (Andersen, 2022, s. 292). Et gjennomgående tema i romanen er kampen for tilværelsen, og vi følger protagonisten gjennom de ulike stadiene av sult og desperasjon.

I Sult får vi et innblikk i hvordan det er å hele tiden arbeide for å få dekket basalbehovene sine «Løbet om den hele Dag efter en Krone, som kunde holde Liv i mig i nogle Timer længer» (Hamsun, 2017, s. 97). Protagonisten kjenner til tider på håpløshet i situasjonen sin og er klar for å gi opp, men klarer likevel å holde motet oppe og lete etter løsninger. Dagens Norge er ganske annerledes enn det var for 130 år siden, og det er vanskelig å kjenne seg igjen i skildringen av miljøet i hovedstaden. Likevel er manges privatøkonomi sterkt preget av rentehopp og prisvekst som ikke følger i takt med lønnsveksten. Prisveksten på mat er særlig merkbart for de som strever med å få endene til å møtes. Dagbladet skriver om matkrise hos Fattighuset i februar 2024, hvor 400 mennesker måtte gå tomhendte hjem etter å ha stått i matkø i flere timer (Nodland, 2024). Mange har sett seg nødt til å be om hjelp til både julegaver og husholdningsvarer gjennom veldedige organisasjoner. Likevel er fattigdommen i overflodssamfunnet som oftest godt skjult, og mange er for stolte til å be om hjelp. Fortelleren i Sult virker også som en stolt mann, men når sulten tar overhånd må han la stoltheten ligge igjen. Han har forsøkt å skaffe seg arbeid uten hell, han forsøker å selge artikler og pantsette personlige eiendeler, men ser seg også nødt til å tigge etter penger «Bare fem Øre […] Saa skal De faa ti igen om et Par Dage» (Hamsun, 2017, s. 104). Den moderne fattige nordmannen velger ofte samme løsning som fortelleren, nemlig det å låne penger, men gjennom forbrukslån med høye renter. Denne løsningen løser problemet kortsiktig, men vil for de fleste bli et gjeldsmareritt med tiden.  

Mangelen på penger er et gjennomgående tema i boken, hvor protagonisten stadig jakter den neste kronen. Fortellerens psyke har en sammenheng med grad av sult. Han er optimistisk når han er sulten, men håpefull om et nærliggende måltid «Luften var tom og lys, og mit Sind var uden en Skygge» (Hamsun, 2017, s. 11), lykkelig og uovervinnelig når han er mett «jeg følte lidt efter lidt den samme Ro i mig, […] Mit Mod steg stærkt» (Hamsun, 2017, s. 15), og motløs som utsultet «Nu skulde jeg dø» (Hamsun, 2017, s. 97). Uovervinneligheten han føler når han skaffer seg noen kroner gjør at han tenker kortsiktig. Hadde protagonisten levd i dagens samfunn hadde han vært en god kandidat for Luksusfellen. Han er ikke sparsommelig med de pengene han klarer å anskaffe seg, og deler gjerne med andre i samme situasjon. Dette ser vi i møtet med «den gamle Krøbling» (Hamsun, 2017, s. 12), hvor fortelleren selger vesten sin for halvannen krone, for å så gi bort en krone til mannen som trenger melk. Man kan tolke denne gesten som et uttrykk for medmenneskelighet, men det ligger også stolthet i denne handlingen. Hos pantelåneren forklarer fortelleren at den eneste grunnen til at han selger vesten sin er «at den begyndte at blive lidt for knap til mig» (Hamsun, 2017, s. 13). Selv om handlingen er uselvisk klarer han ikke innrømme at han har behov for penger foran pantelåneren, og han føler på et press om å virke bemidlet foran «krøblingen». Fortelleren er også var på å bli ansett som fattig «Troed Slyngelen, at jeg virkelig var saa fattig som jeg saa ud for?» (Hamsun, 2017, s. 14). Dårlig økonomi og lav status henger ofte sammen, og det er naturlig å prøve å skjule økonomiske problemer for å holde fasaden oppe. Fasaden kan dog ikke opprettholdes for alltid, noe vi har sett gang på gang i Luksusfellen.

Selv om det i hovedsak ikke er mennesker som sulter i dagens Norge, er økonomi og jag etter økonomisk stabilitet stadig et aktuelt tema. Den moderne versjonen av protagonisten ville nok ikke vandret rundt i Oslo og tigget etter penger, men det kan tenkes at han har skuffen full av uåpnete inkassobrev. I dagens overflodssamfunn er det skamfullt å ikke ha råd til julegaver, på samme måte som det var skamfullt for protagonisten å ikke kunne brødfø seg selv. Når nøden virkelig når en, må en dog svelge stoltheten, om det så er å tigge penger til mat eller å melde seg på Luksusfellen. Hva ville ikke du gjort om du var virkelig, virkelig sulten?

Litteratur:

Andersen, P.T. (2022). Norsk Litteraturhistorie (5.utg.). Universitetsforlaget.

Gullestad A.M., Hamm C., Sejersted J.M., Tjønneland E., Vassenden E. (2018). Dei Litterære Sjangrane- ei innføring (1.utg.). Det Norske Samlaget.

Hamsun, K. (2017). Sult. Gyldendal Norsk Forlag.

Nodland, W. S. A. (2024, 22. februrar). Fattighuset: Varsler matkrise: – en trist dag. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/nyheter/varsler-matkrise-en-trist-dag/81015813