Pannekaken, Norges første selvstendige kvinne

Jeg lagde nylig pannekaker, og som den selvstendige og voksne kvinnen jeg er tenkte jeg at det skulle gå helt fint. Det hadde vært salg på pannekakemix på Kiwi så alt jeg gjorde var å tilsette vann til pannekakepulveret. Hvor vanskelig skulle det være?

Det skulle jammen være vanskelig nok til at jeg skulle sette innmari stor pris på moren min som ofte lagde pannekaker til oss, etter at morfar fortalte eventyret om Pannekaken som trillet av gårde. Når jeg selv skulle prøve meg på pannekaker, for første gang i en alder av 19, skjønte jeg heller ikke hvordan man kunne lage en så rund pannekake. Så rund at den kunne trille nedover veien som en fotball sparket av Haaland på kunstgressbane. Det er bra jobbet av Kone krone, men den stakkars Pannekaken kan ikke ha hatt det så bra når den dro i slik hast vekk fra stekepanna.

De norske folkeeventyrene ble først utgitt i hefter i 1841, og senere i samlede bind i 1845 og 1848. Dette var etter at Asbjørnsen og Moe hadde samlet inn fortellinger fra hele landet. Blant disse eventyrene kunne vi finne eventyret «Pannekaken». I dette eventyret møter vi på Pannekaken som rømmer og møter på syv skapninger som repeterer seg selv i samtalene deres. Tallet syv og repetisjoner er to trekk som er veldig typisk for eventyr. Som liten så elsket jeg dette eventyret, men når jeg tenker på det så er det et mye mørkere eventyr enn det man tror ved første lesing. Pannekaken vil bare leve, men blir stadig stoppet opp av andre skapninger. Det første Pannekaken møter på er Mann brann. «Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sier mannen og Pannekaken fortsetter å rømme. «Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg,» sier Høne pøne, og slik fortsetter det.

Plutselig ble jeg dratt tilbake til kvelder i Oslo sentrum med både fulle og litt fulle menn i gatene som roper etter oss jenter. Var pannekaken den første til å bli catcalled? Vi har ikke en god norsk oversettelse av det å bli catcalled, men ifølge Cambridge dictionary er definisjonen på catcalling: «a loud insulting remark or whistle, usually expressing unwanted sexual interest». (Cambridge dictionary, 2025) Måten pannekaken blir ropt på av alle den møter på kan minne om dette.

Det starter allerede i starten av eventyret hvor Kone krone og De syv skrikerungene står rundt Pannekaken og bare vil spise den. «se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der,» sier Kone krone og Pannekaken blir livredd. Pannekaken blir kun dømt basert på dets utseende. Kvinner i dag blir dømt på sosiale medier basert på hva de poster. Kvinner i dag blir ropt på i gatene hvis de har på seg klær med litt mye utringinger. Dette er klær som de har på fordi de selv føler seg komfortabel i det. De har ikke lyst til å måtte dekke seg til, akkurat slik som Pannekaken ikke har lyst til å flykte fra alle disse skapningene som vil ta en bit av den.

Så hva om Pannekaken egentlig er en kvinne, og Kone krone, Gamlefar`n, De sju skrikerungene, Mann brann, Høne pøne, Hane pane, Ande vande og Gåse våse alle er menn. De er alle menn som vil ha en bit av kvinnen. Dette er et gammelt eventyr som mest sannsynlig har blitt fortalt i generasjoner før det ble skrevet ned, men kanskje var dette eventyret forut for sin tid. Når jeg leste dette eventyret på nytt i voksen alder, og la merke til disse likhetene mellom kvinnen og pannekaken, valgte jeg å lese eventyret allegorisk. Dette for å lese eventyret på en ny måte som gir det en ny aktualitet i sammenhengen mellom Pannekaken og kvinnen.  

Pannekaken flykter og kommer seg unna alle mennene, men så kommer hun til Gylte grisesylte. «Nei, bi litt…du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt der,» sier grisen. Slik som mange menn kan de virke hyggelige i starten, og pannekaken som bare har møtt på uhyggelige folk faller for det. Eventyret får en tragisk slutt når Pannekaken tror den skal få hjelp, men blir istedenfor spist av grisen. Når Pannekaken er en kvinne kan vi se på det som at hun har brukt livet sitt på å flykte fra menn som bare vil kontrollere henne. Tidlig på 1800-tallet var det vanskelig for kvinnen å være selvstendig, men i den andre halvdelen ble kvinners rettigheter gradvis kjempet frem av både kvinner og menn. Camilla Collett var kjent forfatter og kvinnesaksforkjemper og ble inspirert i flere av sine essays av det norske folkeeventyret «Kjerringa mot strømmen». Collett så deler av seg selv i kjerringa som var så sta og endte opp med å flyte oppover elva, mot strømmen, istedenfor med.  Dette kan kobles til kvinnekampen, og hvordan man er nødt til å stå opp for seg selv og mot andre for å gjøre en forskjell. Akkurat som kjerringa prøvde Pannekaken seg, og ville trosse grensene til samfunnet, men Pannekaken faller for sjarmen til slutt og ender likevel opp i et usunt og bestemmende forhold med en mann.

Pannekaken kjempet for feminismen før det i det hele tatt ble en stor ting i samfunnet. Eventyret kom ut før kvinnekampen startet ordentlig, og allegorisk sett kan Pannekaken være en vri på en kvinnes historie. Pannekaken endte opp akkurat der det var ment for den å ende opp på den tiden; i magen til en annen. Kvinnene på den tiden endte alltid opp i armene på en mann. I dagens samfunn trenger ikke kvinner en mann for å overleve. I en moderne nyskriving av eventyret «Pannekaken» vil ikke Pannekaken ende opp spist, men heller som en sterk og stolt kvinne i sitt eget pannekakepalass.

Og da kvinnen ikke flyktet lenger, er ikke regla lenger heller.

Kildeliste

Asbjørnsen og Moe. (1845). Pannekaka. I Norske Folkeeventyr.

Beyer, E. (2024, mai 10). Asbjørnsen og Moe. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/Asbj%C3%B8rnsen_og_Moe

Cambridge dictionary. (2025). Catcall. Hentet fra Cambridge dictionary: https://dictionary.cambridge.org/dictionary/english/catcall

Lønnå, E. (2019, april 19). Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1814_til_1913

Ørjasæter, K. (2025, mars 25). Camilla Collett. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/Camilla_Collett

Skrevet av Miriam Fauske.

Kjerringa mot strømmen

Jeg har sett meg ut «Kjerringa mot strømmen» fra folkeeventyrene. Dette er et eventyr jeg leste for første gang nå som voksen, og syntes at dette var veldig interessant selv med en litt tragisk ending. Jeg syntes tematikken i dette eventyret, at å gå imot strømmen er veldig viktig. Sikkert da eventyret ble skrevet, men også nå i dag. Det er jo mange barn som leser disse folkeeventyrene, og mange kan ta inspirasjon av denne kvinnen i en tid der mange kanskje vegrer seg for å gjøre motsatt av alle andre.

Dette eventyret kategoriseres som et folkeeventyr, som er en samling av ulike tekster fra Norge som er innhentet av folkeinnsamlerne Asbjørnsen & Moe. Det betyr at det finnes ingen direkte forfatter for dette eventyret, de ble fortalt rundt muntlig, innsamlet og skrevet ned.  Jeg syntes dette gir disse eventyrene litt sjarm, nemlig at det er litt uvisst hvem som begynte å fortelle disse eventyrene og hvor inspirasjonen kommer fra.

Da folkeeventyrene ble samlet inn, var det nok en tid der mange kvinner var undertrykte og levde under sin mann.  Da syntes jeg det er ekstra kult at denne kvinnen sto opp mot mannen sin. Jeg syntes særlig slutten av eventyret er veldig spesielt. Vi har altså en kvinne som står opp mot sin mann, og står på sitt gjennom alt. Også ender det opp med at mannen tar livet av kvinnen og at hun deretter flyter oppover mot strømmen, noe som i teorien ikke skal være mulig. Dette kan egentlig tolkes på flere ulike måter. På den ene siden kjempet hun så hardt at hun mistet livet til slutt, noe som kan se på som heltemodig. Det kan inspirere andre til å ikke gi seg før til siste slutt og stå for det man mener. I dette tilfelle viser kjerringa mot, selv om hun ikke nødvendigvis har rett. Og selv om mannen først truer med å drukne henne, så står hun fortsatt på sitt, noe han ikke ble overasket over.

På den andre siden kan det også skremme andre kvinner til å tørre å stå for det de mener, fordi utfallet for kvinnen endte med død. Det virker nesten som om mannen har «makta» over kvinnens liv. Det er veldig skummelt å tenke over at en person har makt til å røve en annens liv. En slik stilling er veldig sårbar og vil man egentlig sette seg i en slik posisjon? Men likevel, istedenfor å skremme så kan dette også gi mot til likestillingskampen. For til tross for at hun ble myrdet grunnet meningen sin, så skjedde det noe som egentlig ikke kan skje. Hun fløt nemlig oppover mot strømmen. Nærmere et mirakel skjedde og selv om kvinnen var død, fortsatte hun å kjempe.

Jeg tenker at siden eventyret ble hentet inn i en periode der kvinner ikke hadde mye makt, hvorfor skal da dette eventyret forsøke å inspirere andre kvinner i å stå imot mannen sin? Og hvis det var tilfelle, hvorfor skulle kvinnen dø? Hvorfor kunne ikke kvinnen overleve og mannen dø? Det virker nesten som at det er farlig å være for sta. Farlig å stå imot mannen sin og gjøre sin egen greie. For hva skjer hvis du er sta og nekter å høre på mannen din, som i dette tilfelle «vet best»? Jo du dør fordi du ikke hørte på han, eller rettere sagt, du blir drept.   

Jeg tror at dette eventyret kan være med på å provosere. Provosere kvinner til å ta kampen om likestilling og kjempe for alle de kvinnene som har blitt drept i forsøket.

En litt annerledes tolkning, så kan dette tenkes å være en situasjon der det ikke finnes noen fasitsvar. Kun ulike meninger. Og hvorfor skal en mening være bedre enn noen andre sin? I dette tilfelle så legger en person fram meningen sin, blir så kuttet ut av noen med makt som er uenig og sikkert lei av at vedkommende står på sitt. Deretter må personen tie, uten muligheten til å ytre seg igjen. Dette også er ganske relevant i dag her i Norge. For selv om vi har ytringsfrihet, så opplever noen å få mye motstand grunnet meningen sin. Og hvorfor skal det være slik?

«Nei», sa mannen, «det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for seg sjøl hun», sa han. «Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være annerledes nå heller; vi får til å lete oppetter og friste ovenfor fossen; kanskje hun har fløtet seg oppetter.»

(Asbjørnsen & Moe, gjengitt i Canvas, 2025)

I utdraget over ser hvordan mannen reflekterer over at hun er en «kjerring for seg sjøl» og at hun var sta når hun levde. Mannen tar altså ikke så tungt på at hun døde. Det virker nesten som om han prøver dra litt humor over det hele. Dette kan jo si oss noe om folkeeventyrene generelt også, nemlig at de ikke tar så tungt på døden og de ønsker nok mer å underholde fremfor å skildre sterke følelser.

Som jeg nevnte i starten, er det en veldig viktig egenskap å tørre å gå en annen vei og stå for sine egne tanker og meninger. Det er jo lov å håpe at barna som leser dette eventyret blir inspirert til å tørre å gjøre det de selv vil og stå for det de mener selv om det gikk skeis med kjerringa i dette eventyret.

Skrevet av Jenny R.  

Kilder

Canvas (2025) Asbjørnsen & Moe – Norske folkeeventyr – utdrag 2.pdf

Det er ikke bare trollet som faller for lureriet! 

Er det mulig at jeg har hørt det eventyret før, selv om jeg aldri har lest norske folkeeventyr? Det er det spørsmålet jeg stilte meg da jeg leste Asbjørnsen og Moes eventyr «Askeladden som kappåt med trollet» for første gang. Etter en liten stund innså jeg at det ikke var Askeladden som jeg kjente fra før, men Szewczyk fra legenden om Dragen fra Wawel. Det ble raskt klart for meg at historiene har mye til felles, og derfor ligner heltene på hverandre på mange måter. Det som imidlertid overrasket meg mest, var ikke likheten mellom motivene eller karakterenes personligheter, men forekomsten av den samme tråden i to forskjellige sjangre og kulturer. For å forstå inntrykket jeg har fått etter å ha lest «Askeladden som kappåt med trollet», er det avgjørende å bli kjent med både handlingen og hovedtrekkene i de to tekstene.

Eventyret kjennetegnes av et moralsk budskap (det er vanlig at de gode får sin belønning og de onde for sin straff), skjematiserte navn og typer i personskildringen (ikke historiske personer) og motiver fra folketroen (trolldom og hekseri, drømmevarsler). Det er vanlig at det finnes kontraster (slik som rik-fattig, god-ond) og litterære stilfigurer, for eksempel «Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute». I eventyret «Askeladden som kappåt med trollet» er disse trekkene ganske tydelige. Askeladden var den eneste av brødrene som ikke var redd for trollet. Andre trakk seg tilbake da trollet skremte dem, men Askeladden var ikke bare modig nok til å møte trollet, han var også kløktig nok til å overliste det. I stedet for å flykte da trollet dukket opp, løy han og sa at osten han klemte så hardt at det rant av den, var en hvit stein – på den måten lurte han trollet. Senere spiste gutten om kapp med trollet, men også da var han listig og helte mer mat i sekken enn han spiste selv. Da trollet ikke orket mer, skar han sekken og sa at trollet burde gjøre det samme med magen sin for å få plass til mer mat. Trollet fulgte rådet og døde med en gang, mens Askeladden tok med seg gullet og sølvet. Askeladden er den gode i historien fordi han ikke bare er modig og fryktløs, men også smart og kløktig. Han overvant det onde trollet med en utspekulert plan og sikret freden takket være sitt mot, oppfinnsomhet og kløkt. 

Legenden kan defineres på ulike måter, men vanligvis beskrives den som en historie om helter som regnes som historiske eller hellige (slik som kongen, helgenen eller krigeren). De er oftest basert på muntlige overleveringer, og det er ganske typisk at disse historiene er utsmykkede eller litt usannsynlige, men fortsatt betraktet som viktige og med historisk verdi. I legenden om Dragen fra Wawel er Szewczyk den eneste av mange som klarte å overvinne dragen i Kraków. Dragen var skremmende og pleide å spise alle dyrene i nærheten av byen. Det er ikke overraskende at alle var redd for den, og alle som prøvde å bekjempe dragen, mislyktes. Szewczyk fant imidlertid måten på å beseire dragen – lureriet. Han drepte en sau og fylte magen på den med svovel, salt og tjære. Etterpå ga han sauen til dragen, og fordi den var veldig sulten, spiste den sauen med en gang. Snart ble dragen så tørst at den begynte å drikke vann fra Wisła-elven, så mye at den sprakk. Szewczyk ble landets helt og levde et lykkelig liv med den vakre prinsessen. Det som er det viktigste i historien er ikke bare mot og dyktighet, men fremfor alt kløkt og oppfinnsomhet. Han overvant dragen ved hjelp av et smart lureri. Szewczyk beviste for alle at for å vinne, trenger man ikke verken styrke eller våpen, men en gjennomtenkt og utspekulert plan.

Etter denne beskrivelsen håper jeg at det er enklere å legge merke til likhetene og forskjellene mellom de to tekstene, og samtidig forstå inntrykket jeg fikk da jeg først leste «Askeladden som kappåt trollet». Det er overraskende at Askeladden og Szewczyk, som er så like hverandre, dukker opp i så forskjellige verk. Begge heltene bruker ikke bare kløkt og listighet for å overvinne fienden, men beviser også at det ikke er fysisk styrke som trengs for å vinne, men en god strategi og en utspekulert felle. De representerer universelle karaktertrekk slik som mot, kløkt og oppfinnsomhet, og sikrer fred og trygghet for andre. Det som overrasker meg mest er at selv om handlingen i tekstene er ganske lik, er deres funksjon helt annerledes. Askeladdens historie er knyttet til norsk folketro, og teksten tar opp etiske verdier og inneholder samtidig et moralsk budskap. Historien om Szewczyk har en helt annen tone – det brukes for å forsterke en historisk og kulturell betydning. Den viser tapperhet preget av heroisme og en spesiell mytisk betydning. Det er utrolig interessant å historier med så lignende motiv, handling og struktur kan ha helt forskjellige mål og budskap. 

Kildeliste:

Ellingsen, E., Mac Donald, K. (2005). Stein på stein. Cappelen. S. 92-93. 

Markussen, B. K. (2025). NO-164 PowerPoint – Norske Folkeeventyr 2025.pdf [PowerPoint lysbilder]. Canvas.

Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring. Smok Wawelski. (21.10.2025). Hentet fra [https://morsmal.no/wp-content/uploads/2015/01/dragen_fra_Wawel_pa_polsk_og_norsk._UU._Smok_Wawelski.pdf]

Słownik języka polskiego PWN. legenda (22.10.2025). Hentet fra [https://sjp.pwn.pl/sjp/legenda;2565793.html#google_vignette]

Store norske leksikon. legende – litteratur (21.10.2025). Hentet fra [https://snl.no/legende_-_litteratur]

Magdelone – en 1700-talls feminist? 

Vi er på 1700-tallet. Erasmus Montanus viser de store kontrastene mellom land og by, fra København til landsbyen Bjerget. Konflikten i stykket er hovedsakelig mannsdominert, men dersom man ser nærmere, legger man raskt merke til at kvinnene bærer en sentral del av historien. Gjennom karakteren Magdelone viser Holberg at kvinnene er bærere av sunn fornuft, erfaring og menneskelige følelser. Kanskje er det kvinnene som fremstår som de klokeste, i kontrast til mennenes stolthet og teoretiske arroganse? 

Vi møter flere kvinner i skuespillet, og de er alle med på å representere viktige deler av stykket. Blant dem fanget Magdelone spesielt min oppmerksomhet. Hun fremstilles som en selvstendig kvinne som står i kontrast til både de andre kvinnene i skuespillet, og til mange kvinnelige figurer i 1700-talls litteratur generelt. Dette kommer tydelig frem i akt 3, scene 6, hvor hun havner i krangel med mannen sin, Jeronimus, angående datterens giftemål. Hun sier: “Jeg vil min Troe ogsaa have noget at sige herudi; thi er hun jeer Daatter, saa er hun ogsaa min”. Denne replikken viser hennes selvbevissthet og autoritet. Hun insisterer på at hennes stemme også har verdi, noe som bryter med tidens forventninger om at mannen alene bærer autoritet i hjemmet. Hun gjør det ikke som et aggressivt opprør, men som en protest basert på omsorg og fornuft.  

Min personlige fascinasjon blir enda sterkere med tanke på bakgrunnen til giftemålet. I motsetning til mannen Jeronimus sitt fokus på ære og sosial status, ønsker Magdelone ekteskapet også basert på omsorg, kjærlighet og fornuft. Hun tenker lenger enn sin mann. Holberg gjør henne til en moderne kvinne, en som krever å bli hørt. Hun representerer handlekraft, men på samme tid tradisjonen som står stødig i samfunnet. Selv om hun kan sees på som en mer moderne karakter i skuespillet, ser en også at hun følger det tradisjonelle mønsteret i samfunnet som mor og kone. Hun er, som sin mann, bekymret for datterens fremtid og familiens rykte. Dette ser vi i akt 3, scene 6, hvor Magdelone prøver å roe ned situasjonen rundt Erasmus Montanus sin påstand om at jorden er rund. Hun sier følgende: “Ej! ikke andet! hvis hand har Kiærlighed til vor Daatter, saa staar hand nok fra sin Meening, og siger, at Jorden er flack for hendes skyld”. 

Magdelone forsøker her å appellere til Erasmus sin kjærlighet til hennes datter, da påstanden om at jorden er rund skaper uro blant byens folk. Her viser hun at hun har en realistisk oppfatning av samfunnet, da hun forstår hvordan samfunnets normer, autoriteter og konsekvenser henger sammen. Hun forstår at bygdens tro og presteskap ikke vil la seg utfordre av en slik påstand. Det er interessant hvordan hun likevel navigerer maktstrukturene i samfunnet ved å unngå fullstendig underkastelse, men at hun benytter seg av sin sosiale intelligens til å utfordre spillerommene. Hun er lydig, samtidig som hun forsøker å navigere situasjonen. Hun tilpasser seg, samtidig som hun viser underliggende tegn til opprørskhet. 

Når man ser skuespillet fremført, blir det tydelig at Holberg bruker humor og overdrivelse for å fremheve menneskers svakthet. Mennene latterliggjøres for sin arroganse og tomme lærdom, mens kvinnene, selv om de også er karikerte, bærer viktige moralske poeng. Magdelone viser både klokskap, fornuft og intelligens, noe som gjør henne til en tidlig representant for feministiske trekk. Selv om Erasmus Montanus ikke er et feministisk verk i moderne forstand (et verk som utfordrer kjønnsroller, fremmer likestilling eller tar et tydelig standpunkt for kvinners rettigheter), antyder Holberg gjennom Magdelone en form for bevissthet om at kvinner besitter fornuft, handlekraft og moral, kanskje mer enn mennene i stykket?

Skrevet av Pernille Hauglid

Litteraturliste:

Fjernsynsteateret, skuespill om Erasmus montanus fra 1997
https://tv.nrk.no/se?v=FDRP76000196

Holberg, L. (2007). Erasmus Montanus, eller Rasmus Berg: comoedie udi fem akter. Vigmostad & Bjørke.  (Akt 3, scene 6)

Våre sønner og døtre

Kjære Ingvild, det høres kanskje litt rart ut, men jeg er faktisk helt nødt til
å fortelle deg om ei bok jeg nettopp har lest, jeg tror den er viktig for oss. Du har jo lest endel oppigjennom, kanskje mest nyere litteratur? Jeg husker i hvert fall ikke å ha hørt deg nevne akkurat denne. Den er skrevet i 1854-55 av Camilla Collett. Den handler om Sofie – ei ung jente, den yngste av tre søstre. Du har jo to jenter, jeg har ei. Den handler også om en ung mann, Georg Kold, en smart fyr. Privatlærer for Sofie og søstrene. Du har jo også en gutt, jeg har to. Amtmandens Døttre, du har helt sikkert hørt om den. Den høres jo unektelig litt gammel og kjedelig ut, det tenkte jeg i hvert fall. Men jeg lover, du bør lese den. Den er skrevet i en språkstil som ser helt vill ut i dag, det som heter kansellistil, med utrolig lange setninger, og innskutte setninger og ledd, men bare hold ut. Du blir litt mer vant til det, så ser du forbi det etter hvert, og får høre hva Camilla Collett hadde å si. Og hun skriver fantastisk, med en «kameraføring» og personskildringer som suger deg inn i teksten.

Det du får lese vil gjøre vondt, for det handler selvfølgelig om kjærlighet. Ja, jeg vet, ikke ditt favorittema, ikke mitt heller, men bare gi det en sjanse, den har flere aspekter, når du etter hvert kommer deg gjennom boka.

Men ja, kjærlighet, Ingvild! Levende, sitrende, varmende, stjernedryssende kjærlighet – den som nesten bare kan oppstå mellom to unge mennesker, Sofie og Georg i dette tilfellet, men selvfølgelig får de hverandre ikke. Det vet man jo før man begynner å lese, det ender aldri godt i litteraturen viser det seg (bortsett fra i Draumkvedet, Maren Ramskeids versjon, men det kan jeg fortelle om en annen gang). Hør: 

«Lykkelige Tid! Ingen af dem tænkte på at give dette Forhold noget Navn. Sofie hørte blot på ham, hun indsugede hans Ord, hun troede Alt, hvad han sagde; han var bleven hendes Lærer igjen, og hun skulde jo indhente det Forsømte. Og han! længe havde disse Ord ligget opdæmmede i hans Sjel, for første Gang i hans Liv turde de strømme fuldt.»

Collett beskriver dem også ellers som skapt for hverandre, så hvordan kan dette gå galt? Jo, det går så galt som det kan gå. I samtale med en tidligere mentor fornekter Georg sin kjærlighet til Sofie, for å ikke vise seg sårbar, i alle fall ikke for ham. Han vil ikke fremstå som svak! Og hun overhører tilfeldigvis (selvfølgelig) dette, uten at han vet det. Sofie avviser ham videre, det blir kaldt, kjærligheten hennes kveles.

Men hvorfor finner de ikke ut av dette? Hvorfor snakker de ikke bare med hverandre, Georg forklarer situasjonen og beklager, Sofie tilgir ham, de kan gå sammen videre? For å gjøre en komplisert historie kort – nei, for på den tiden ble kvinner oppdratt til å ikke avsløre sin kjærlighet for en mann. Moren til Sofie og de tre søstrene hennes (de fire døtrene til amtmannen, altså) forteller dem en skrekkhistorie om hva som skjedde med stakkars, stakkars jomfru Møllerup da hun skrev brev til en mann, og erklærte sin kjærlighet. Historien går ut på at han latterliggjorde henne, ved å vise fram dette brevet til kamerater, hun mistet hele selvbildet sitt og ble gal og singel resten av livet. Etter historien sier moren at dette er bare å forvente, siden det for kvinner er slik at:


«Enhver Overskridelse af Grænserne for det Anstændige straffer sig selv på det Hårdeste.»

Og hør hva moren til Sofie svarer i en diskusjon med Georg, når han forsvarer jomfru Møllerup, og spør hva det var hun gjorde, som var så galt:

«De må ikke have hørt rigtigt efter, eller også må jeg have udtrykt mig meget utydeligt. Det var hende, Jomfruen selv, der skrev ham til, uden at han havde erklæret sig ordentlig.»

Dette er den verden Sofie og Georg vokser opp i. Du må lese det, Ingvild, du vil forstå det bedre når du leser boka selv. Sofie, opplært til at det er helt uaktuelt og veldig risikabelt å vise sine sanne følelser, ser ingen annen redning i situasjonen enn å fornekte og avvise, for ikke å risikere å tape fullstendig ansikt, som hun jo opplever at hun allerede har vært nær ved, ved å i det hele tatt være så dum at hun tror hun kan få en bedre skjebne enn alle sine medsøstre. Det blir selvfølgelig en vond slutt – kjærligheten taper, ingen vinner.

Collett selv har beskrevet denne romanen som «et Skrig, mit Livs længe tilbakeholdte». Ja, jeg tenker jo at et skrik ikke er så dumt, når verden er så tilfeldig og urettferdig som den måtte være for kvinner på den tiden. Hva tenker du så langt, Ingvild – henger du med? Det er jo en feministisk bok dette her, en tendensroman med mål om å endre noe i verden, skrevet for 170 år siden. Det du sikkert tenker, er at jo, dette har nok vært en veldig viktig bok for å få satt ting på dagsorden, få ting mer likestilt. Det tenkte jeg også, at heldigvis, og takket være blant andre Camilla Collett, er det ikke slik lenger i dag. Den verden Sofie og Georg vokste opp i, den har vi ikke lenger i dag. Våre barn, Ingvild – våre til sammen tre gutter og tre jenter. De står heldigvis ikke overfor samme problemstilling som Georg og Sofie gjorde. Likestillingen og samfunnsutviklingen har heldigvis kommet så langt i dag at unge menn og unge kvinner, uten risiko for annet enn en god gammeldags avvisning, kan gå all inn og vise at de liker hverandre. Så denne tross alt litt støvete, og veldig gamle boka, den kan du og jeg klappe sammen når den er ferdiglest, vi kan sette den i bokhylla og tenke, ja, veldig bra bok, og heldigvis er ting annerledes i dag. Men se her:

Nettavisen, 17.08.25 i en sak om NRK-programmet Singelgåten, det er programleder Thomas Engeseth som uttaler seg: «[…] dagens datingkultur preges av usikkerhet, dårlige opplevelser og et snev av tabu […] – Det er veldig få menn som tør å si setningen: «Jeg har lyst på kjæreste». Det er noe man ikke skal si […].»

Klassekampen, 11.10.25, der psykolog Ole Jakob Madsen (ja, det var han som skrev Generasjon Prestasjon for noen år siden), uttaler seg i en sak om at det er stadig mindre vanlig at unge får seg kjæreste: «[…] det rår en nykonformitet blant unge i dag […]. Det er mye usikkerhet, og man er redd for å stikke seg ut. Dette er blitt forsterket med sosiale medier, sier han. – De er redde for å gjøre dumme ting og bli hengt ut. For å bli kjæreste med noen må man kanskje blottstille seg litt og være villig til å risikere noe, sier Madsen […]. – Flere av ungdommene vi har snakket med, peker på det samme: at det du gjør, kan spres på sosiale medier og holdes mot deg? – Ja, det blir en risikoaversjon. Man må holde sin sti rein. Det er trist, sier Madsen.»

Hvis du hører veldig godt etter når du har klappet sammen boka, og støvet har lagt seg, så tror jeg faktisk du kan høre den svake lyden av et skrik – Camilla Collett skriker fortsatt til oss, helt fra 1854. Og vi mødre, Ingvild, vi må lytte.

– Liv Therese

—

Collet, C. (1854-55). Amtmandens Døttre. Gyldendal.

Bjerck Hagen, E. (2016).Amtmandens Døttre som romantisk-realistisk tragedie. Edda, 3(16), 228–244. https://DOI:10.18261/issn.1500-1989-2016-03-04   

Vollan, M. B. (2025, 10.oktober). Anders + Eline = sant. Klassekampen. https://klassekampen.no/artikkel/2025-10-11/anders-eline-sant?rnd=0.9139162938137988

Haglund, P. (2025, 17. august). Derfor sliter nordmenn med å finne kjæreste: – Veldig få menn tør å si det. Nettavisen. https://www.nettavisen.no/kjendis/over-n-million-single-i-norge-nrk-serien-singelgaten-vil-endre-datingkulturen/s/5-95-2568100

Erasmus Montanus lever i beste velgående

Her forleden kom jeg til skade for å følge med på en offentlig debatt. Det er noe jeg ofte gjør, noe som kun kan forklares i lys av masochistiske tendenser. Offentlig debatt, om det skal være Charlie Kirk på YouTube, Debatten på NRK eller et meningsinnlegg i Nettavisen, bærer stadig mer preg av et ønske om å demonstrere at en selv har rett, og eventuelt demonstrere at noe kan være rett. På mange måter vil jeg argumentere for at det finnes et drøss av Erasmus Montanus-skikkelser i hverdagen min. I stykket, for å demonstrere sin retoriske teft, «beviser» Rasmus at moren er en stein, dette ved hjelp av å understreke at verken Morlille eller en stein kan fly, derfor må hun være en stein i kraft av å ikke kunne fly.
Hvorvidt Holberg hadde tenkt å kritisere influensere på TikTok er usikkert, det som er mer sikkert er at han ville kritisere måten folk bruker retorikk på. Hvis man ser i noen av brevene han sendte viser det seg at han var kritisk til at selve presentasjonen av innholdet var viktigere enn innholdet når det kom til disputaser, noe som det kan se ut til har blødd ut i samfunnsdiskursen som helhet den dag i dag.
Når Rasmus skal disputere om jorda er flat eller ei, engasjerer han heller ikke i debatt for å skulle finne gode svar sammen. Begge parter har funnet sitt svar fra før og skal overbevise den andre om at en selv har rett. Man kan si med all selvfølgelighet at Rasmus har rett nå, men når man ser liknende debatter på TV så er ikke alltid svaret så lett å se. Derfor forblir problemet det samme i begge instanser, man forsøker ikke å finne en felles sannhet, men heller å demonstrere at en selv vet best fra før. Dette gjerne med et faglig tungt språk, eller i Rasmus sitt tilfelle latin. Det er nemlig mange som utnytter Rasmus sine metoder i dag også. For eksempel når han refererer til at forskere har funnet ut at jorda er rund. Dette hører vi stadig i offentlige debatter også, statistikk sier ditt og forskere sier datt. Og uten at jeg har tenkt å gå i sømmene på enkeltpersoner, er det noen av disse som siterer fanden sin tolkning av Bibelen.
Det gjelder også faguttrykk, på linje med latinen til Rasmus, spes det også ofte på for å gi en faglig tyngde og etos til det man sier. For eksempel i stykket bruker Erasmus ord som publice i stedet for offentlig eller materium cum forma i stedet for stoffet med formen. Det utnyttes spesielt ofte i det politiske ordskiftet, for eksempel bruken av begrepet arbeidende kapital, som i og for seg høres veldig bra og fint ut, men i mange tilfeller ofte bare betyr aksjer. Diskursen blir derfor bare til mye glitter og fanfare, men svært lite substans og nytteverdi til en produktiv samtale, til tross for hva både kronikkforfattere og Rasmus skal skulle mene om sin egen nytte.
Det jeg frykter når man har et debattklima inspirert av Erasmus Montanus er at det øker polarisering. Når substansen i samtalen forsvinner blir det om til en form for fotballkamp, hvor man velger seg en favorittretoriker og lytter til den som resonnerer best med holdningene man har fra før. Det minner stadig mindre om det ideelle offentlige rom Habermas drømte om, og stadig mer om en kamp om mikrofonstativet.
Hvis jeg skal forsøke å avslutte dette blogginnlegget med noe mer positivt, er jeg glad for at det er en fremvoksende trend å skulle debattere og ytre seg i det offentlige rom. Og til tross for at mange bruker denne muligheten til å spre rundt om seg kvalme og misinformasjon, så er det viktig at trollene dras ut og forsteines i lyset, enn at de vokser seg sterke i mørket.

Litteraturliste
Holberg, Ludvig. (1731). Erasmus Montanus. Vigmostad & Bjørke.
Holberg, Ludvig. (1743). Tredje levnedsbrev. Ludvig Holbergs Skrifter. https://holbergsskrifter.dk/holberg-public/view?docId=levnedsbreve%2FAdVir3Kr.page;toc.depth=1;brand=&chunk.id=start
Alex Selander Holm

Sult- Stolthet og ære i prøvelsens tid

«Ja, nei vi får se. Akkurat nå er jeg faktisk litt på jakt etter en jobb. Det løser seg nok greit, men har kanskje lyst til å prøve noe nytt».

Om du ikke har vært den som sier noe slikt i en samtale kan det være greit å vite at det i løpet av livet faktisk kan bli aktuelt. Ulike omstendigheter kan oppstå og du er med ett i en situasjon du i utgangspunktet ikke har ønsket å havne i. En følelse av at ditt image er truet. At din avsløring i samtalen skal gi samtalepartneren en mistanke om at du har falt ned fra den pidestall du har stått på. Og at det kanskje skal ryktes.

Man kan si mye om sinnsstemningene og handlingene til jeg-personen i romanen Sult av Knut Hamsun. Vi får et innblikk i jeg-personens tanker og følelser, opplevelse av relasjon til andre, og kamp etter husly og mat. Sulten hos romanfiguren er reell i historien som skildres. Det blir en kamp over tid slik at liv og helse står på spill. Samtidig ser vi et sterkt ønske om å vise sosial status. Dette blant annet gjennom jeg-personens ønske om å gi til andre trengende. Det forundrer meg hvor tydelig og sterk romanfiguren er i sin kamp for å ivareta sin sosiale status i miljøet. Et eksempel er der hovedpersonen lyver i møte med «Jomfruen» på gata:

«Hvordan går det forresten? spør han langsomt.

Jo, over forventning.

Har De fått noe å gjøre nu da?

Noe å gjøre? svarer jeg og er meget forundret, jeg er jo bokholder hos grossererfirmaet Christie, jo.» (s. 38)

Skribenten lyver om at han har fått en stilling. Tankene mine går til dagens hjemløse i vårt samfunn. De som bor på gata, har rusproblemer og som kanskje tidligere har hatt et liv med skole, jobb og familie. Hvilke tanker tenkes i møter mellom mennesker hvor den ene part fremstår som tigger eller rusmisbruker og den andre, ja er som en av «oss»? Bidrar vi til å bygge opp, mildne eller skåne den andre for nedverdigende følelser, eller bryr vi oss ikke?

Jeg-personen opplever også å få penger. «Kommandøren» i Sult gir «skribenten» ti kroner:

«Og han rekker meg en tikrone. Han gjør ingen flere omstendigheter med det, han gir meg simpelthen ti kroner. Med det samme gjentar han at det ikke gikk an at jeg sultet ihjel.

«Jeg stammet en innvending og tok ikke seddelen straks: Det var skammelig av meg dette….det var også altfor meget….»

[…]

«Det er ikke verdt å genere seg for det, sier «Kommandøren» tilsist; De kan jo skrive for det, vet jeg.» (s. 140)

«Kommandøren» bagatelliserer situasjonen. Kommunikasjonen synes å ikke være nedverdigende. Skribenten ble regnet som arbeidsfør og i stand til å gjøre opp for seg. Hva «kommandøren» tenkte i situasjonen vet vi ikke, men han evnet å etterlate et inntrykk av å bry seg, uten å lage noe stort nummer av situasjonen. Skribenten unngikk å måtte forsvare seg, eller lyve om sin situasjon.

Min påstand er at Sult som verk kan vise til relevante eksempler på mellommenneskelig kommunikasjon. Med dette mener jeg kommunikasjon hvor menneskers sårbarhet og verdighet i ulik grad tas hensyn til. Jeg mener vi kan ta lærdom av dette og styrke vår bevissthet rundt hvordan vi kommuniserer. At vi kan prøve å bidra til å opprettholde stolthet og verdighet hos mennesker rundt oss, og særlig hvis vi aner at et menneske har et særlig behov for dette i sin situasjon.

Kilde:

Hamsun, K. (2021). Sult (16. opplag). Gyldendal

Henrik Samuel Hansen

Solveig, Gretchen, Madonna – og horer

«Og Solveig»
«Hun blir i Norge.»
«Langeferd, la meg ikke være alene med de Solveigs.»

De Solveigs blir hjemme. I oppføringen av Peer Gynt (etter Henrik Ibsen, i en versjon av Joanna Praml og Dorle Trachternach) ved Staatsschauspiel Dresden er «De Solveigs» de som er kjedelige. De som ikke skal presentere seg på sosiale medier.

Det er min første erfaring med Peer Gynt. Solveig er likegyldig for meg.
Men når jeg har lest den ekte Peer Gynt, har jeg sett paralleller til en figur som har en viktig rolle i tysk litteratur – «Gretchen» fra Goethes Faust. Og fordi jeg er vokst opp i Leipzig (byen der en del av Faust foregår), har jeg blitt mye konfrontert med denne figuren. Jeg og vennene mine var enige om at «Gretchen» bare er en seksfantasi fra en gammel mann – men samtidig er det veldig viktig at hun er ren og uskyldig. For bare slike kvinner er verdt noe.

Og Gretchen sitter hjemme alene mens Faust deltar i en orgie med de «urene» kvinnene – kvinnene som bare er der for lyst og moro. Det samme skjer med Solveig. Jeg tror vi ser et mønster her – et mønster som fortsatt eksisterer i samfunnet.

Vi ser fortsatt en oppdeling i to typer kvinner: «de løsaktige», som er gode for sex, og «wife material», som er «urørt» og blir en god kone, mor og kristen. Og ja, ordet «kristen» er veldig viktig. For motivet om å være en god kristen er for begge kvinnene svært relevant. Gretchen med sin ikoniske replikk:

«Så si, hvordan har du det med religionen?»

Og Solveig som aldri har gitt opp Peer, fordi hun er en god kristen:

«I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.»

Dette skal ikke være religionskritikk, men jeg ser en sammenheng mellom økningen av det tradisjonelle kvinnebildet og økningen av en tilnærming til kristendommen. Derfor er det ikke rart at psykologen Sigmund Freud kaller dette fenomenet «Madonna–hore-komplekset».Dette komplekset forsøker å forklare fenomenet, som fremdeles er aktuelt, ved å si at menn deler kvinner inn i to kategorier: Madonna og skjøge, som allerede beskrevet. Det er viktig å huske at det er menn som deler kvinner inn på denne måten. Solveig og Gretchen er begge figurer skrevet av menn, og de fremstilles utelukkende som kjærlighetsobjekter for den mannlige hovedpersonen.

Men det er en stor forskjell mellom de to. Fra starten av har de en ganske lik historie, men slutten er veldig annerledes. Solveig blir Madonna til slutt, mens Gretchen mister denne statusen og blir skjøge. Hvorfor? Fordi hun blir gravid, og da vet alle at hun ikke lenger er jomfru. Straffen er at hun havner i fengsel og dør til slutt. Da kan Solveig være glad for at hun ikke ble gravid, og dermed kan hun forbli Madonna.

Det symboliserer tydelig hvor raskt rollene kan skifte. Gretchen var Madonna, men etter at hun ble brukt seksuelt, ble hun kastet ut av samfunnet – spesielt av mennene. Og ja, dette er kvinnebildet i to av de mest kjente verkene fra to ulike land.

Jeg vil gjerne snakke om «de skitne jentene», men vi får aldri vite mer om dem enn at de er «varme» sett fra det mannlige perspektivet.

Tusen takk.

Og det er så farlig. Disse bildene har preget oss. Når kvinner er for åpne, tar vi dem ikke på alvor. Og Madonnaskikkelser i vår tid – ofte kalt «tradwives» (men i motsetning til Solveig har de valgt dette livet) , blir heller ikke tatt seriøst. Og dette skjer ikke fordi det er «naturlig», men fordi det er et gjentakende bilde i media og kunst, for eksempel i to av de viktigste verkene fra deres respektive land, som nesten alle barn må lese.

Er det fortsatt greit å ha et topolssystem i litteraturen vår?
For ingen kvinner er bare det ene eller det andre.

Ja, jeg vil være i Norge – hos den kjedelige Solveig. Jeg vil høre hvem hun egentlig er. Hva hun er, mer enn bare Madonna.

Litteraturliste:

APCC, Brooke Brownlee (2022-08-11). «The Psychology of the Madonna Whore Complex». Modern Intimacy. (22.10.2025)

Goethe, Johann Wolfgang von. Faust. Der Tragödie erster Teil. Stuttgart: Reclam, 2017.
(Erstveröffentlichung: 1808)

Goethe, Johann Wolfgang von. Faust. Første del av tragedien. Oversatt av André Bjerke. Oslo: Aschehoug, 1961.

Ibsen, Henrik. Peer Gynt. København: Gyldendal, 1867.

Ibsen, Henrik. Peer Gynt. Dramatisches Gedicht in fünf Akten. Übersetzt von Christian Morgenstern. Frankfurt am Main: Insel Verlag, 2004.

Charlotte Heisler

Erasmus Montanus: Relaterbar eller ikke?

Erasmus Montanus er en klassisk komedie skrevet av Ludvig Holberg i 1723, men som først ble publisert i 1731. Stykket ble skrevet under opplysningstiden, og bærer sterke preg av det som kjennetegnet litteratur under klassisismen, som Holberg også selv var en representant av. Dikteren, i dette tilfellet Ludvig Holberg, skulle både underholde, men også belære, og en skulle ha karakterer som en kunne relatere til eller kjenne igjen. Disse kjennetegnene fra klassisismen ser vi også klart og tydelig i Erasmus Montanus, og selv 300 år etter at stykket ble skrevet, er det fremdeles relevante temaer som blir tatt opp.
Stykket handler om Rasmus Berg, som har flyttet vekk fra bygda han ble oppvokst i for å studere og utdanne seg i København. Etter litt tid i København returnerer han til bygda og hans familie, hvor han introduserer seg som Erasmus Montanus. De fleste av oss som har studert eller vært bortreist over en lengre periode vet hvordan det er å reise hjem igjen og hvor mye vi gleder oss til å se vår familie og våre venner, men dette er noe som mangler hos denne “Erasmus Montanus”: For Erasmus er det tilsynelatende viktigere å vise hvor klok han har blitt etter sin tid i København, og hvor mye mer han vet enn alle andre i bygda. Han bruker enhver sjanse til å forsøke å belære de andre i bygda, både sin familie, sinevenner og til og med sin forlovede. Dette er selve det som definerer Erasmus Montanus. Et eksempel er fra akt 2 hvor Erasmus snakker med sin bror Jacob.

“Naar du har gaaet saa længe i skole som jeg, og sdstaaet dine Examina, saa kandst du ogsaa give dig et Latinsk Navn. Men, saa længe som du est en Bonde-Dræng, maa du lade dig nøye med at heede slet og ret Jacob Berg” (akt 2).

Her viser Erasmus at grunnen til at han har skiftet navn handler om hans status, og siden hans bror “bare” er en “Bonde-Dræng” så har han ikke nok status til å gi seg selv et latinsk navn.. Denne arrogansen hos Montanus fortsetter gjennom nesten hele stykket.
Da jeg først leste dette stykket, så syntes jeg Erasmus virket arrogant og til en viss grad irriterende. Enhver samtale (hvis en kan kalle det for en samtale) gikk ut på at Erasmus skulle “vinne” over den han snakket med. I visse tilfeller derimot, var Erasmus mer relaterbar, slik som i samtalen med Jeronimus, faren til hans forlovede, Lisbed. Erasmus Montanus hadde gått rundt og fortalt bygda at jorden var “rund som en kule”, hvilket gikk fullstendig imot verdensbildet til bygda. De fleste av oss ville nok heller ikke gitt oss dersom noen hadde påstått at jorda var flat. Men, Jeronimus ga Erasmus et ultimatum: Enten måtte han ta tilbake det han hadde sagt om at jorda var en kule og innrømme at den var flat som en pannekake, eller så ville han ikke få lov til å gifte seg med Lisbed. For de aller fleste av oss ville dette nok vært et enkelt valg. Ultimatumet består jo av å si en liten løgn for å ikke miste noen vi elsker høyt.. Hvor viktig kan det uansett være for oss om bygda tror at jorda er rund eller flat? For Erasmus Montanus derimot, var dette helt umulig. For ham var sannheten det absolutt viktigste, og han nektet å gi seg på sitt. Selv da Lisbed, hans forlovede truet med å ta sitt eget liv, ville han ikke gi seg.

“Om gemeene og ulærde folk bebreider mig utroskab mod min kiæreste, saa vil philosophi derimod løfte mig op til skyerne” (akt 4).

Denne tankeprosessen hos Erasmus Montanus viser at han går veldig opp i hvordan de han ser på som sine likestilte oppfatter ham.  Han tenkte at dersom han sto imot denne “fristelsen” så ville han få anerkjennelse av dem, og dette var tilsynelatende viktigere for ham enn kjærligheten.
Da jeg lukket boka og forsøkte å reflektere litt mer rundt hva jeg nettopp hadde lest, fikk jeg et annet syn på Erasmus. På noen måter kunne jeg relatere til ham, og kjente meg faktisk litt igjen i denne karakteren. Jeg har selv prøvd å diskutere med andre om et tema som jeg har lest meg opp på, og følt meg bedrevitende, at jeg liksom hadde sannheten på min side. Og i visse tilfeller hadde jeg faktisk det, slik som at Erasmus Montanus jo rent faktisk har rett i at jorden er rund som en kule og ikke flat som en pannekake. Når jeg derimot reflekterer litt i etterkant av en diskusjon, kan jeg til en viss grad innrømme at jeg i enkelte tilfeller har oppført meg litt som Erasmus Montanus. Noen ganger har jeg følt så sterkt på at jeg har rett at jeg har gått over den tynne linjen som skiller kunnskap fra arroganse.
Jeg tror at mange av oss kan kjenne oss igjen i Erasmus, men også de andre karakterene. Enten vi leser i kommentarfeltene på sosiale medier eller ser en politisk debatt på NRK, hvor vi finner mange av disse bedreviterne. Dermed vil jeg påstå at stykket er relevant også i dag. Jeg tror også dette var et viktig poeng for Holberg gjennom dette stykket, at man skulle kunne kjenne igjen disse karakterene fra sin egen hverdag. Videre tror jeg også at Holberg prøvde å vise oss at til tross for at sannheten er viktig, så finnes det viktigere ting i livet enn å “vinne” over andre.

Kilder

Holberg, L. (2007). Erasmus Montanus (7. opplag). Vigmostad & Bjørke AS.

Stille gråt i fullt auditorium

Dikt har alltid vært noe jeg har interessert meg for. Måten man kan formidle tanker og følelser gjennom lyrikk. Språkets vakreste form for kunst, i mine øyne. Likevel hadde jeg ikke forventet, da jeg gikk til forelesning 09. oktober, at jeg skulle få tårevåte øyne av å høre Bjarne Markussen fremføre og analysere Langs ei Aa, av Aasmund Olavsson Vinje.

Du Skog! som bøygjer deg imot
og kyssar denne svarte Aa,
som grever av di Hjarterot
og ned i Fanget vil deg faa,
lik deg eg Mangein munde sjaa
og allrahelst i Livsens Vaar,
at han den Handi kyste paa,
som slog hans verste Hjartesaar.

Før jeg går inn på min personlige refleksjon av diktet, vil jeg kaste lys over form. Diktet består av én strofe med åtte verselinjer. De fire første verselinjene er skrevet med kryssrim som enderim (abab), og de fire siste er skrevet med triaderim (aaaa). Det er skrevet i jambe, som vil si at stavelsene i diktet følger en rytme basert på trykk. Det er trykklette og trykktunge stavelser som gir diktet en sangaktig rytme. Det er fire trykktunge stavelser i hver verselinje, som gir diktet en god flyt.
Diktet kan deles inn i to deler, hvor den første besjeler naturen. Naturbildet viser til et tre som bøyer seg mot elva, denne svarte Aa. Elva skyller vekk jorda rundt røttene, som grever av di Hjarterot. Videre skriver Vinje lik deg eg Mangein munde sjaa, og allrahelst i Livsens Vaar. Dette tolker jeg som at jeg- personen har sett mange som treet over elva, og spesielt i ungdomstiden. De to siste verselinjene viser til at noen kysser den hånden som slog hans verste Hjartesaar. Denne andre delen av diktet går altså over til å beskrive unge som begjærer de menneskene som sårer dem mest.
Det var de to siste verselinjene som traff meg hardest. Ikke lenge før denne forelesningen gjorde jeg det slutt med kjæresten min. Gjennom forholdet kjente jeg ofte på det å være raus med kjærlighet, selv om jeg ikke fikk det samme tilbake. Jeg satt hans behov foran mine egne, og mistet meg selv i prosessen. Det har til tider vært vanskelig å sette ord på de følelsene jeg har hatt, men dette diktet gjorde det for meg. Jeg elsket med hele mitt hjerte, og fikk svi for det.
Det jeg satt igjen med var følelsen av at Vinje så meg, og jeg følte meg ikke lengre like alene. Jeg merket at tårene presset på. Det er jeg som er treet, tenkte jeg. Om jeg ikke hadde endt forholdet ville jeg kanskje ha endt opp i elva til slutt. Jeg satt bakerst, nærmest veggen i det fulle auditoriet. Jeg visste det ikke var tiden eller stedet for å bryte sammen, så jeg kvalte tårene mine.
Etter tre år hvor jorda under meg gradvis ble skylt bort, og jeg falt mer sammen, klarte jeg til slutt å sette en barriere. Jeg må nå finne ny jord, et nytt sted å vokse. Forhåpentligvis langt unna ei elv.

Kilder:

Aasmund Olavsson Vinje. (1993). Langs ei Aa. Dølen. (Originalt utgitt i 1861).
Markussen, B. (2025). NO-164 – Dølen. Lysbildefremvisning. Canvas.
Vassenden, E. (2024). Lyrikk. Dei litterære sjangrane: Ei innføring. (3. opplag, s. 129-181). Det norske samlaget.