Solveig, Gretchen, Madonna – og horer

«Og Solveig»
«Hun blir i Norge.»
«Langeferd, la meg ikke være alene med de Solveigs.»

De Solveigs blir hjemme. I oppføringen av Peer Gynt (etter Henrik Ibsen, i en versjon av Joanna Praml og Dorle Trachternach) ved Staatsschauspiel Dresden er «De Solveigs» de som er kjedelige. De som ikke skal presentere seg på sosiale medier.

Det er min første erfaring med Peer Gynt. Solveig er likegyldig for meg.
Men når jeg har lest den ekte Peer Gynt, har jeg sett paralleller til en figur som har en viktig rolle i tysk litteratur – «Gretchen» fra Goethes Faust. Og fordi jeg er vokst opp i Leipzig (byen der en del av Faust foregår), har jeg blitt mye konfrontert med denne figuren. Jeg og vennene mine var enige om at «Gretchen» bare er en seksfantasi fra en gammel mann – men samtidig er det veldig viktig at hun er ren og uskyldig. For bare slike kvinner er verdt noe.

Og Gretchen sitter hjemme alene mens Faust deltar i en orgie med de «urene» kvinnene – kvinnene som bare er der for lyst og moro. Det samme skjer med Solveig. Jeg tror vi ser et mønster her – et mønster som fortsatt eksisterer i samfunnet.

Vi ser fortsatt en oppdeling i to typer kvinner: «de løsaktige», som er gode for sex, og «wife material», som er «urørt» og blir en god kone, mor og kristen. Og ja, ordet «kristen» er veldig viktig. For motivet om å være en god kristen er for begge kvinnene svært relevant. Gretchen med sin ikoniske replikk:

«Så si, hvordan har du det med religionen?»

Og Solveig som aldri har gitt opp Peer, fordi hun er en god kristen:

«I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.»

Dette skal ikke være religionskritikk, men jeg ser en sammenheng mellom økningen av det tradisjonelle kvinnebildet og økningen av en tilnærming til kristendommen. Derfor er det ikke rart at psykologen Sigmund Freud kaller dette fenomenet «Madonna–hore-komplekset».Dette komplekset forsøker å forklare fenomenet, som fremdeles er aktuelt, ved å si at menn deler kvinner inn i to kategorier: Madonna og skjøge, som allerede beskrevet. Det er viktig å huske at det er menn som deler kvinner inn på denne måten. Solveig og Gretchen er begge figurer skrevet av menn, og de fremstilles utelukkende som kjærlighetsobjekter for den mannlige hovedpersonen.

Men det er en stor forskjell mellom de to. Fra starten av har de en ganske lik historie, men slutten er veldig annerledes. Solveig blir Madonna til slutt, mens Gretchen mister denne statusen og blir skjøge. Hvorfor? Fordi hun blir gravid, og da vet alle at hun ikke lenger er jomfru. Straffen er at hun havner i fengsel og dør til slutt. Da kan Solveig være glad for at hun ikke ble gravid, og dermed kan hun forbli Madonna.

Det symboliserer tydelig hvor raskt rollene kan skifte. Gretchen var Madonna, men etter at hun ble brukt seksuelt, ble hun kastet ut av samfunnet – spesielt av mennene. Og ja, dette er kvinnebildet i to av de mest kjente verkene fra to ulike land.

Jeg vil gjerne snakke om «de skitne jentene», men vi får aldri vite mer om dem enn at de er «varme» sett fra det mannlige perspektivet.

Tusen takk.

Og det er så farlig. Disse bildene har preget oss. Når kvinner er for åpne, tar vi dem ikke på alvor. Og Madonnaskikkelser i vår tid – ofte kalt «tradwives» (men i motsetning til Solveig har de valgt dette livet) , blir heller ikke tatt seriøst. Og dette skjer ikke fordi det er «naturlig», men fordi det er et gjentakende bilde i media og kunst, for eksempel i to av de viktigste verkene fra deres respektive land, som nesten alle barn må lese.

Er det fortsatt greit å ha et topolssystem i litteraturen vår?
For ingen kvinner er bare det ene eller det andre.

Ja, jeg vil være i Norge – hos den kjedelige Solveig. Jeg vil høre hvem hun egentlig er. Hva hun er, mer enn bare Madonna.

Litteraturliste:

Charlotte Heisler