Dikt har alltid vært noe jeg har interessert meg for. Måten man kan formidle tanker og følelser gjennom lyrikk. Språkets vakreste form for kunst, i mine øyne. Likevel hadde jeg ikke forventet, da jeg gikk til forelesning 09. oktober, at jeg skulle få tårevåte øyne av å høre Bjarne Markussen fremføre og analysere Langs ei Aa, av Aasmund Olavsson Vinje.
Du Skog! som bøygjer deg imot
og kyssar denne svarte Aa,
som grever av di Hjarterot
og ned i Fanget vil deg faa,
lik deg eg Mangein munde sjaa
og allrahelst i Livsens Vaar,
at han den Handi kyste paa,
som slog hans verste Hjartesaar.
Før jeg går inn på min personlige refleksjon av diktet, vil jeg kaste lys over form. Diktet består av én strofe med åtte verselinjer. De fire første verselinjene er skrevet med kryssrim som enderim (abab), og de fire siste er skrevet med triaderim (aaaa). Det er skrevet i jambe, som vil si at stavelsene i diktet følger en rytme basert på trykk. Det er trykklette og trykktunge stavelser som gir diktet en sangaktig rytme. Det er fire trykktunge stavelser i hver verselinje, som gir diktet en god flyt.
Diktet kan deles inn i to deler, hvor den første besjeler naturen. Naturbildet viser til et tre som bøyer seg mot elva, denne svarte Aa. Elva skyller vekk jorda rundt røttene, som grever av di Hjarterot. Videre skriver Vinje lik deg eg Mangein munde sjaa, og allrahelst i Livsens Vaar. Dette tolker jeg som at jeg- personen har sett mange som treet over elva, og spesielt i ungdomstiden. De to siste verselinjene viser til at noen kysser den hånden som slog hans verste Hjartesaar. Denne andre delen av diktet går altså over til å beskrive unge som begjærer de menneskene som sårer dem mest.
Det var de to siste verselinjene som traff meg hardest. Ikke lenge før denne forelesningen gjorde jeg det slutt med kjæresten min. Gjennom forholdet kjente jeg ofte på det å være raus med kjærlighet, selv om jeg ikke fikk det samme tilbake. Jeg satt hans behov foran mine egne, og mistet meg selv i prosessen. Det har til tider vært vanskelig å sette ord på de følelsene jeg har hatt, men dette diktet gjorde det for meg. Jeg elsket med hele mitt hjerte, og fikk svi for det.
Det jeg satt igjen med var følelsen av at Vinje så meg, og jeg følte meg ikke lengre like alene. Jeg merket at tårene presset på. Det er jeg som er treet, tenkte jeg. Om jeg ikke hadde endt forholdet ville jeg kanskje ha endt opp i elva til slutt. Jeg satt bakerst, nærmest veggen i det fulle auditoriet. Jeg visste det ikke var tiden eller stedet for å bryte sammen, så jeg kvalte tårene mine.
Etter tre år hvor jorda under meg gradvis ble skylt bort, og jeg falt mer sammen, klarte jeg til slutt å sette en barriere. Jeg må nå finne ny jord, et nytt sted å vokse. Forhåpentligvis langt unna ei elv.
Kilder:
Aasmund Olavsson Vinje. (1993). Langs ei Aa. Dølen. (Originalt utgitt i 1861).
Markussen, B. (2025). NO-164 – Dølen. Lysbildefremvisning. Canvas.
Vassenden, E. (2024). Lyrikk. Dei litterære sjangrane: Ei innføring. (3. opplag, s. 129-181). Det norske samlaget.
For en nydelig tittel du har valgt til blogginnlegget ditt! Den vakte min nysgjerrighet, og det er vel en viktig tittelingrediens. Jeg synes også at du formidler fint og modig din personlige historie. Jeg håper likevel at du ikke flytter For ein nydeleg tittel du har valt til blogginnlegget ditt! Eg vart nysgjerrig, og det er vel en viktig tittelingrediens. Eg synest også at du formidlar fint og modig di personlege historie. Eg vonar likevel at du ikkje flytter for langt unna elva, fordi den først og fremst gir! Men vi må sjølvsagt lære oss å være varsame.