Romanen Kransen av Sigrid Undset i serien om Kristin Lavransdatter handler selvfølgelig om Kristin selv og hvordan livet hennes spilles ut i Norge på 1300-tallet, men det handler også en god del om faren hennes og deres forhold til hverandre. En flott roman med tidløse temaer og vakker skildring av middelalder kultur. Ragnfrid, hennes mor blir satt litt i skyggen av denne fortellingen om far og datter, men hun har allikevel slik som Kristin fått kjenne på hvordan det er å være kvinne på denne tiden hvor forventningene er store og unnskyldningene få, og som også fortjener å få historien sin hørt.
Vårt første inntrykk av Ragnfrid i Kransen er ikke et godt et. Det kommer godt frem i starten hva det er folket rundt henne syntes om henne.
«underlig og tungsindig…»
«vakker hadde hun aldri vært,…»
«…skjemt seg så meget at en godt kunne tro hun var ti og ikke tre år eldre enn mannen.»
Dette er noe av det folk har sagt og ment om Ragnfrid siden hun og mannen flyttet til Gudbrandsdalen hvor Ragnfrid vokste opp. Hvorfor er hun som dette da? Dette går som et mysterie gjennom hele boken. Hvorfor er Ragnfrid alltid så nedstemt og hvorfor holder hun seg alltid for seg selv?
Noe som kommer frem tidlig i boka er hvordan hun og Lavrans mistet tre sønner mens de enda var unge. Dette er jo selvfølgelig en traumatiserende opplevelse for en mor og noe man aldri helt kommer over, men folket rundt henne mener at hun har tatt det «for tungt», og burde ha kommet over det for lenge siden, ettersom at hun har det så bra ellers sammen med Lavrans som er så god og grei med henne. I stedet for å synes synd på og føle med henne, så de heller ned på henne siden de mente hun var svak som ikke tålte mer. Var det virkelig slik folk tenkte om kvinner som gikk gjennom slike fæle opplevelser? Her kunne man ha fått inn mye om forventinger til kvinner og deres store prøvelser i livet.
Det var heller ikke nok at Ragnfrid skulle miste de tre sønnene sine, hun måtte også miste Ulvhild, som var Kristins lillesøster. Ulvhild var i en ulykke som liten og mistet livet på grunn av skadene som aldri helt ble gode. Tenk å være en mor som måtte gå gjennom dette? En etter en mister du det kjæreste du har.
Vi får også vite at Ragnfrid går rundt og tenker at alt det fæle som skjer rundt henne og familien er hennes egen feil. Samfunnet rundt fortellingen er sterkt preget av kristendommen og Ragnfrid tror at Gud straffer henne. Det er ikke før i slutten av boken at vi finner ut av hvorfor hun tenker slik. Etter at Kristin og Erlend har giftet seg, sitter Ragnfrid og Lavrans sammen og snakker om giftemålet. Ragnfrid kommer her frem med sin største hemmelighet. Nemlig at hun ikke var mø da hun giftet seg med Lavrans, men hadde blitt voldtatt av en venn rett før de ble gift. Ragnfrid visste ikke hvem av dem som var far til hennes første sønn, og har klandret seg selv for både hans og de andre sønnene hennes død ettersom at hun ikke er «ren». Hun faller fullstendig sammen etter at hun fortalte mannen sin om dette og forventet at han skulle banke henne opp og tvinge henne vekk fra gården nå som han visste. Heldigvis skjer ikke dette, men det at hun forventet noe slik for noe som ikke var hennes egen feil gjør virkelig vondt i hjertet å lese om. Kristin holdt på å måtte gå gjennom det samme om ikke Erlend hadde reddet henne fra voldtektsmannen hennes.
Med all dette som kommer frem om Ragnfrid i Kransen kan man skrive en helt egen fortelling om Ragnfrid alene, men hun blir allikevel stående i skyggen til mannen hennes som er så vakker, hardtarbeidende og snill, og som alle er så ufattelige glade i. Både Kristin og Ragnfrid har fått satt livet sitt på prøve i møte med menn som ville dem vondt. Ragnfrid var heldig som fikk sin «lykkelige slutt» sammen med Lavrans, men for å komme dit hun er nå, har hun måtte gå gjennom helvete og tilbake. Derfor mener jeg at Sigrid Undset burde ha skrevet mer om Ragnfrid og hennes liv i Kransen og ikke bare satt henne til side. For selv om det hadde blitt en trist fortelling, er disse temaer fortsatt aktuelle i dag, og det er viktig å ikke glemme det.
Litteraturliste
Undset, S. (1920) Kristin Lavransdatter. Aschehoug.
En godt formulert tekst med flere viktige poeng. Jeg og forfatteren av teksten har lagt merke til mye av det samme i Undsets bøker, og jeg er helt enig i at Ragnfrid burde fått sin egen bok. Som det står i innlegget, er tematikken rundt det kvinner har måttet stå i gjennom tidene, dagsaktuell og tidløs. Liker godt sluttpoenget om at triste fortellinger også kan fremme viktige temaer!