Eventyr:

Et komparativt blikk på Norsk eventyrtradisjon sammenlignet med andre eventyrtradisjoner

Eventyrtradisjonen i Norge er ikke mulig å datere grunnet at det er en muntlig tradisjon. Tradisjonen rundt Eventyr eksisterer i hele verden. Eventyr ble gjenfortalt i de norske hjem, og lokale variasjoner oppsto da gjenfortellingen gav rom for kunstneriske friheter og lokale skikker.

Eventyrsamling er tradisjonen der en samler inn de muntlige eventyrene. De blir så skrevet ned og standardisert. Dette gir en sikkerhet for at eventyrene blir bevart for kommende generasjoner, og har ofte blitt brukt som et nasjonsbyggende verktøy. Dette var spesielt aktuelt under nasjonalromantikken på 1800tallet. Nye og kommende nasjoner som Norge og Tyskland brukte aktivt eventyrene for å symbolisere folketradisjoner og det særegne knyttet til deres folkeslag. Innsamlingen ble i Norge foretatt av Peter Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe. I Tyskland ble eventyrene samlet inn av brødrene Jacob og Wilhelm Grimm. Brødrene Grimm var først ute med å samle inn eventyrene i Tyskland der klassikere som Hans og Grete, katten med støvlene, ulven og de syv geitekillingene, Tommeliten, Tornerose, Askepott og Snehvit og de syv dvergene ble innhentet. Brødrene Grimms prosess med å samle inn folkeeventyr inspirerte Asbjørnsen og Moe til å gjøre det samme i Norge. Begge innsamlingene ble en stor suksess. Tyskland og Norge hadde det til felles at begge folkene var folk uten en samlende nasjon, da Norge var i union med Sverige og datidens Tyskland bestod av flere småstater. Preussen som senere skulle bli Tyskland brukte felleskapet knyttet til tradisjoner, språk og kultur for å skape en nasjonalfølelse, og de felles eventyrene ble en av de mange broene som skulle binde det kommende tyske til et folk. I Norge hadde eventyrene en noe lignende funksjon, men de hadde i tillegg funksjonen at det differensierte det Norske fra den svenske overmakten.

Et aspekt som kan sammenlignes ved de ulike eventyrtradisjonene kan være selve overleveringen. Hvordan en forteller en historie er en kunstform som muligens trår inn i dramatikken og skuespillerens verden og studie. Det å fortelle en historie er en handling som kan gjennomføres på utallige måter, men det som er sikkert er at som lytter kan en raskt merke om en blir engasjert eller ikke. I Norge er det ikke knyttet noen spesifikk tradisjon til hvordan å fortelle et eventyr. Teknikker som innlevelse, gestikulering, stemmeleie og bruke forskjellige stemmer for de ulike karakterene er noe som ofte kan kjennetegne en god eventyrformidler. I Japan derimot vokste det i Heian perioden (794-1185) begynte munker å fortelle humoristiske eventyr for å spre Buddhas lære på en måte som var mer tilgjengelig for den allmenne mann og kvinne. Denne tradisjonen ble ført videre av munkene, men under Sengoku perioden (1500-1600) da det var kontinuerlig borgerkrig i Japan ansatte mange føydale krigsherrer munker for å lære dem opp til å bli litterære og veltalende individer. En munk med navn Anrakuan Sakuden var spesielt dyktig på dette, og skrev ned 1000 historier som senere skulle danne grunnlaget for Rakugo tradisjonen. I Edo perioden (1603-1868) ble fortelling av Sakudens historier og andre humoristiske historier en vanlig type underholdning over hele Japan. Etter hvert ble dette en tydelig sjanger innenfor eventyr kalt Rakugo der fortelleren sitter alene på en scene ikledd tradisjonell kimono og en papirvifte i hånden. Fortelleren skal overdrive, ha god humoristisk timing, variere i stemmeleie og ofte snakke i et heseblesende tempo fra Sakudens historier. Denne tradisjonen for eventyrfortelling er særegen for Japan, men den kan ha noen fellestrekk med direkte radioteater. Det er knyttet mye tradisjon for hvordan en forteller det enkelte eventyret, og gode rakugo fortellere har ved enkelte tilfeller fått tittelen levende nasjonalskatt av den japanske stat. Den dag i dag kan en oppleve Rakugo på Japansk fjernsyn, radio eller i levende live på de flere Rakugo hallene som finnes i Tokyo og Osaka.

En annen del av den Japanske eventyrtradisjonen som har fellestrekk med de norske eventyrene er Yokai fortellinger. Det kan ofte være interessant å sammenligne med japansk kultur i og med at Japan var isolert fra resten av verdenssamfunnet før de åpnet grensene til omverdenen i 1868. Dette har betydd at de kulturelle tradisjonene har utviklet seg i isolasjon uten påvirkning utenfra. Resultatet av dette er at Japan har helt særegne kulturelle utrykk innenfor alt fra mat, kunst, språk og så videre. Buddhismen var allerede ankommet Japan før de gikk i isolasjon, men den lokal Shinto religionen hadde og har fremdeles et sterkt fotfeste i befolkningen. I Norske folkeeventyr har vi monstre som Nøkken, troll og huldra. Disse er ofte knyttet til naturkrefter og elementer fra norsk natur. I Japanske eventyr har man mange flere ulike monstre, men flere av dem har fellestrekk med de norske monstrene. Oni er i bunn og grunn troll med horn og stor klubbe. Det finnes fellestrekk mellom Nøkken og Kappa. Nøkken er et vesen som drar deg under hvis du svømmer på for dypt vann i innlandstjern. Kappaen bor derimot i elver og bekkefar og drar den som går alene under med mindre de enten klarer å tippe tallerkenen den har på hodet for vann, eller hvis de gir den en agurk. Huldra er en vakker kvinneskikkelse som en kan møte i fjell og skoger. Hun lokker til seg mennesker og holder dem fanget. I Japansk eventyr er det nærmeste vi kommer Huldra en Yuki Onna, eller snø-kvinne. Hun sitter ofte alene ved et bål og lokker menn til å varme seg i hennes favn, men hun har ikke noe varme fordi hun er av is og snø. Mennene fryser deretter i hjel, og hun går på ny etter leting etter varme.

Flere av de Japanske Yokaiene har en religiøs betydning i henhold til Shinto religionen slik som tenguen som bringer vinden over landet. I gammelnorske eventyr kan dette sammenlignes med at Tor rir vognen sin og tar med seg lyn og torden. I den moderne norske eventyrtradisjonen er ofte eventyrene knyttet opp mot kristendom som for eksempel smeden og fanden. Denne typen legendeeventyr er utstrakt over hele verden, og kristendommen som shinto brukte eventyr for å spre sitt tankesett.

Kilder:

https://blog.japanwondertravel.com/rakugo-japanese-storytelling-36260

Top 15 famous yokai in Japanese culture

https://snl.no/Br%C3%B8drene_Grimm

No ser eg atter «No ser eg atter» – Vinje revisited

«Velkommen etter» sier vi når vi allerede er langt inne i en samtale, bortsett fra stakkaren som intetanende kastet seg inn diskursen, for straks å plumpe ut med en eller annen selvfølgelighet som de andre bare kan himle for lengst innforstått med øynene over. Den stakkaren var jeg på en forelesning om Vinje på UiA tidligere i høst.

Dette var, må jeg innrømme, en forelesning jeg hadde særlig lite lyst til å gå på. Vinje, det var jeg jo veldig på det rene med, var en streng herremann med hatt og stokk og med en overveldende iver (Ivar? – nei, ikke han, selv om Vinje var begeistret for ham også) etter å forsure skolehverdagen til generasjoner av nordmenn med «knotnorsk» og nasjonalromantiske dikt. Ja, og med den derre med fjell og dalar, vet du. Alltid fremført på 17. mai, igjen og igjen, til smektende toner under maidagens lyseblå tiltro til landet, under de hvitstammede bjerkene i slottsparken, av damer i ny bunad, med antatt tidstypiske fletter og åpenbart tidsutypisk leppestift, med solbriller og utsøkt velartikulert leppeføring.

Jeg skjønner jo at et datagrunnlag bestående av bare én person (meg), er i spinkleste laget. Likevel tør jeg påstå at det er mange som i utgangspunktet oppfatter Vinje som en representant for noe kjedelig, forslitt og foreldet. Dette er en holdning jeg i ettertid ser var basert på ren uvitenhet. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å gjøre bot og bedring ved å peke på to sider av Vinjes virke som gjør ham til en person det er verdt å gå på forelesning om. Det jeg vil fokusere på er dette: Vinjes diktning og hans kamp for et eget, norsk skriftspråk: «Landsmålet».

Punkt 1: Diktningen.

Det går an å endelig få øye på skogen til tross for alle bjerketrærne. For da vi i den tidligere nevnte forelesningen leste gjennom «Ved Rondane», som er en del av Vinjes tekstsamling «Ferdaminni» fra 1860, fikk jeg et uventet og motvillig anfall av gåsehud, særlig av disse to versene, som nok snakker særlig til dem som har levd en stund. Her handler det om livsperspektiv, ikke nødvendigvis bare om fjell:

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.

(NDLA, 2018)

Hvorfor er det ingen som snakker om hvor fint dette diktet er, hvor rikt på menneskelig erfaring og hvor 17. mai-overskridende, tenkte jeg, der jeg satt i forelesningen. Men det gjør man jo. Jeg hadde bare ikke fått det med meg.

Alle som allerede hadde litt peiling, visste jo for lengst om dette diktets tilknytning til den tyske litteraturen, til Goethes «Zueignung» fra Faust. De visste at «Ved Rondane» og «Zueignug» har samme rimmønster, og at Vinje var fan av Goethe. De hadde også allerede tenkt på hvorvidt man kan finne likheter mellom disse to diktene, som begge tematiserer det dypt menneskelige i det å reflektere over livet og tilværelsen, over tiden som har gått, og over det faktum at tiden før eller siden vil ta slutt.

Selv om Vinjes dikt er knyttet til en konkret naturopplevelse, er jo kjernen i diktet det eksistensielle, tenkte jeg overveldet. Men det eksistensielle er her utløst av naturen som omgir forfatteren, minnene og følelsene som den utløser. Det var akkurat dette landskapet som omga ham som barn og ungdom, en tid han aldri kan komme tilbake til. Men landskapet er, i motsetning til Vinjes livsløp, konstant. Det kan oppleves igjen.

Det er derfor ikke nødvendigvis noe «typisk norsk» ved dette diktet, jfr. eventuelle 17. mai-fordommer, og tilknytningen til den tyske kanon har vi jo allerede sett.

Tenk om Vinje hadde vokst opp i Alpene? Da ville Alpene vært «slike fjell og dalar», ikke Rondane. «Ved Rondane» er derfor ikke uttrykk for glatt nasjonalromantikk, slik jeg trodde. Det har derimot mange trekk som man kan beskrive som uttrykk for sentrallyrikk, lyrikk som handler nettopp om de store, menneskelige temaene, flåsete oppsummert som «livet, døden og kjærligheten». Vinjes diktning snakker til oss i dag også, hvis vi er villige til å se forbi glansbildet.

Punkt 2: Vinjes innsats for det norske språket

Vinje var ikke bare dikter, men han var også en ivrig samfunnsdebattant. Utløp for tankene, diktene og ideene sine fikk han gjennom enmannsforetaket sitt, avisen «Dølen», som han egenhendig skrev og drev fra 1858 til 1870. Her kunne han offentliggjøre sine meninger om tema som han selv var opptatt av, og det var særlig norsk språkpolitikk. Kjedelig? Nei, ikke sett i kontekst: Vinje ga «Dølen» ut i en tid da det å se for seg et skriftspråk basert på norsk, slik det ble snakket i de tusen hjem, ble sett på som mindreverdig og bondsk av den «danskvridde» eliten. Et språk basert på norsk talemål ville i et tenkt tilfelle i hvert fall ikke vært egnet til å skrive dikt eller offentlige dokumenter med. Vinjes prosjekt var derfor å bidra til å bygge en egen norsk identitet via et eget norsk skriftspråk. Men det var vanskelig å bli tatt på alvor, for den fordanskede norsken var jo maktelitens språk, og viktig på et symbolsk nivå.

At det ligger en gjenkjennelig verdikamp i Vinjes prosjekt, er åpenbart: Kvensk ble for eksempel ett av to offisielle språk i Norge i 2005. Vi ser altså at retten til å uttrykke seg på eget språk er et tema som har stadig aktualitet – både i Norge og i andre land der mennesker har levd under andres administrasjon.

Forståelsen av at det ligger verdier, definisjonsmakt og føringer i språk, er et særlig aktuelt tema i dag. Tanken om språkets definisjonsmakt spiller en viktig rolle i identitetskampen som ulike grupper fører. At språk er makt, og at det å definere hvilket språk som skal gjelde når mennesker ønsker å bli hørt på egne premisser, er en tanke som vi kan finne paralleller til i Vinjes språklige livsprosjekt, og som er enda et punkt som gjør ham relevant å forholde seg til også i dag.

Vinje var dessuten kjent for sitt tvisyn, sin evne til nyansering, uten samtidig å miste eget ståsted av syne. Vinjes grunnleggende holdning er en som mange av dagens mennesker setter høyt: Det er en innstilling som man ofte sukker over at ikke i tilstrekkelig grad kommer til syne i debatter, kommentarfelter og diskusjoner om vanskelige samfunnstema. Det er ikke tvisynet som skaper de skarpeste frontene.

Og den strenge herremannen jeg nevnte innledningsvis? Nå var han faktisk en som foreslo at man kunne kalle krinoliner for «sprikestakkar», abstrakt for «tinglaus» og uniform for «sambunad». Så «landsmålet» som Vinje kjempet så ivrig for er ved nærmere ettersyn likevel ikke nødvendigvis bare for hengehoder.

Så til deg som kommer slentrende til samtalen om Vinje litt i seneste laget: Dette er mer interessant enn du kanskje trodde. Og ikke minst: Velkommen etter.

Litteratur:

Ved Rondane. (2018, 22. mars). I NDLA. https://ndla.no/nb/subject:af91136f-7da8-4cf1-b0ba-0ea6acdf1489/topic:0933e7b2-45fb-4e7f-bb13-64d7c2cd5da3/topic:789efe2c-f630-4136-a6f7-ae4fd6630945/topic:b8fd27c0-4c60-45ad-8605-77e6e6038636/resource:1:

Er Knut Hamsun den norske Dostojevskij?

Selv om man kan se likheter i verkene til Knut Hamsun og Fjodor Dostojevskij, som forskjellige kritikere og forskere av den norske forfatterens liv gjentatte ganger har skrevet, i tillegg til at begge forfatterne hadde dype filosofiske og eksistensielle aspekter i verkene sine, ville det kanskje være en litt overdrevet analogi å vurdere Hamsun norsk Dostojevskij.

Du kan spørre hvorfor vi igjen og igjen vender oss til litteraturen fra fortiden og århundrene før sist? Både Fyodor Dostojevskij og Knut Hamsun skrev om dyptgripende temaer og menneskesinnet, noe som gjør deres verk tidløse og svært relevante selv i dag. Temaer som moralsk tvil, individets eksistens og psykologisk kompleksitet er universelle og fortsetter å gjenklange i dagens samfunn.

Dostojevskijs verk, som Forbrytelse og straff og Brødrene Karamasov, utforsker temaer som skyld, straff, tro og moral. Disse temaene er fortsatt relevante i dagens verden når det gjelder etikk og rettferdighetssystemet. Hamsuns romaner, som Sult og Markens Grøde, tar opp temaer som desperasjon, ensomhet og menneskets forhold til naturen. Disse temaene kan fortsatt relateres til i en tid hvor mental helse, individualisme og bærekraftighet er viktige og pågående samtaler.

For å være ærlig, som en representant for kulturen der Dostoevsky skrev og om, ble jeg kjent med sitt arbeid i grunnskolen, siden vi brukte mye tid på å studere klassikere. For meg var det en stor overraskelse og stolthet å høre at Dostojevskij er elsket og lest over hele verden. Da jeg forberedte en reportasje om Fjodor Mikhailovitsj for min norske språkgruppe i fjor, kom jeg over en artikkel i NRK nettavisen der det blant annet ble nevnt at Dostojevskij hadde gjort inntrykk på arbeidet til Knut Hamsun. Og mer enn det, redaktør for tidsskriftet Samtiden og sjef for Dostojevskijfestivalen, Christian Kjelstrup sier at, «Hamsun var heilt over seg av Dostojevskij, og blei faktisk skulda for å plagiere han med novella Hazard, som likna mykje på romanen Spilleren. Det er ingen tvil om at Hamsun står i gjeld til Dostojevskij».

Kjelstrup mening overrasket meg og i mitt ønske om å studere andre meninger om dette emnet, kom jeg over Martin Nas boka  Geniet Knut Hamsun – en norsk Dostojevskij. Martin Nag er en norsk forfatter og litteraturkritiker, kjent for sin dype forståelse av litteratur. Han har uttrykt sine tanker om Knut Hamsun og beskrevet ham som den norske Dostojevskij. Nag har argumentert for at Hamsun, på samme måte som Fyodor Dostojevskij, utforsker de mest komplekse og mørke aspektene av den menneskelige psyke. Han ser likheter mellom de to forfatterne når det gjelder deres evne til å fremstille karakterer som sliter med indre konflikter og moralske dilemmaer. Nag fremhever også at begge forfatterne er mestere i å beskrive menneskers psykologi og trekker leseren inn i en indre verden preget av tvil, angst og lidelse. Begge forfatterne utforsker også temaer som eksistensialisme, moral og samfunnsmessige spørsmål.  

Nag forteller også om Hamsuns nære tilknytning til Russland. Hamsun besøkte Russland flere ganger gjennom hele sitt liv og ble påvirket av russisk litteratur og kultur. En av Hamsuns mest bemerkelsesverdige forbindelser til Russland var hans beundring for den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Hamsun respekterte Dostojevskijs arbeid sterkt og betraktet ham som et litterært geni. Faktisk var Hamsuns roman Sult sterkt påvirket av Dostojevskijs skrivestil og temaer. Hamsuns utforskning av menneskets psyke, eksistensialisme og de mørkere sidene ved menneskets natur i Sult kan sees på som en refleksjon av Dostojevskijs innflytelse. I tillegg uttrykte Hamsun i begynnelsen av det 20.århundre støtte til den russiske Revolusjonen og Bolsjevikregjeringen ledet av Vladimir Lenin. I et brev til Lenin roste Hamsun etableringen av Sovjetunionen og uttrykte sin tro på suksessen til det revolusjonerende prosjektet. Det er imidlertid verdt å merke seg at hans syn på Sovjetunionen senere skiftet, og han ble kritisk til regimet. Hamsuns tilknytning til Russland kan også sees gjennom hans litterære karriere. Hans verk, inkludert  Viktoria og Markens Grøde ble populært i Russland og ble oversatt til russisk. Hamsuns unike historiefortelling og hans evne til å fange essensen av menneskelige opplevelser ga gjenklang hos russiske lesere.

Utvilsomt påvirket Dostojevskij, som en av de største forfatterne i verden, og fortsetter å påvirke folks sinn. Det er heller ingen tvil om at Dostojevskij hadde en viss innflytelse på Hamsun, men Knut Hamsun er uten tvil en uavhengig og unik forfatter som har satt et varig preg på litteraturhistorien med sitt mangfoldige forfatterskap og individuelle stemme. Gjennom sitt arbeid og sin påvirkning har han beriket verdenslitteraturen og fortsetter å bli utforsket og diskutert i dag. Hamsun viste en bemerkelsesverdig variasjon i sine verk, både når det gjelder temaer, sjangere og tone. Han skrev romaner, noveller og essays som spenner over et bredt spekter av emner, fra psykologiske studier og samfunnskritikk til beskrivelser av natur og landskap. Denne variasjonen viser hans evne til å utforske forskjellige temaer og stiler, og tilbyr dermed en rik og mangfoldig lesningsopplevelse. Han vant Nobelprisen i litteratur i 1920 for romanen Markens Grøde, som ble beskrevet som et episk mesterverk. Hans verk har blitt oversatt til mange språk og har inspirert og påvirket generasjoner av forfattere og lesere verden over.

Så jeg vil svare på spørsmålet mitt i tittelen nei, siden det rett og slett er umulig å oppnå en slik anerkjennelse ved å være noens kopi. Vel, du kan alltid trekke dine egne konklusjoner ved å lese bøkene til de begge store forfatterne.

Kilder:

Nag, M. (1998). Knut Hamsun – en norsk Dostojevskij- : essays (p.242).Solum.

Årdal O.K., Blom H.P. (2021, 14. nov.). Den russiske gudfaren. NRK. https://www.nrk.no/kultur/xl/dostojevskij_-den-russiske-gudfaren-1.15726043

En drøm, eller et ekte bilde av nestekjærlighetens betydning for livet etter døden?

Draumkvedet. Et dikt med flere, innholdsrike strofer der både tekst og budskap kan tolkes på forskjellige måter.

Teksten byr på rike skildringer av Olav Åstesons drøm, og hva han møter på sin ferd. I Moltke Moes versjon av diktet får vi innblikk i hvilke opplevelser Olav Åsteson har på ferden sin gjennom den dype søvnen han faller i på julaften frem til den trettende dagen senere. Når han våkner opp, rir han så snart han kan til kirka for å fortelle presten og gamle og unge menn om drømmen hans. Han tar oss med på reisen hvor han har sett helvete og en del av himmelriket.

Motiv fra Draumkvedet (Wikimedia Commons; Folkediktning, 2019).

I strofe 7-15 fremkommer det at «eg er så trøtt og sliten av reisa» og «eg hadde vært lagt i jord for lenge sidan, hadde eg tykt den dauden var god». Det kan tolkes som at Olav Åsteson har fått sett mest av helvete, og hvilke konsekvenser det kan få for mennesket dersom en velger å handle ut ifra for eksempel egoisme fremfor nestekjærlighet.

Det som fascinerer meg med Draumkvedet er at det kan tolkes på mange ulike måter. Fortellingen i seg selv blir regnet som visjonslitteratur, på grunn av Olav Åstesons ferd ned til dødsriket (Folkediktning, 2019). Vi kan definere ordet visjon ut ifra å lage seg et konkret bilde av en realitet, noe man på mange måter kan gjøre ut ifra Draumkvedets handling. Det kan ut ifra dette gjøres en tolkning om at Olav Åstesons drøm er en visjon om hvordan livet etter døden vil kunne bli. Dette med å velge nestekjærlighet fremfor egoisme synes jeg er interessant å knytte opp mot utdraget under:

Salig er den som i denne verda

gir fattige mat

han treng ikkje være redd i den andre verda

verken for hån eller hat

Tunga etc.

Jeg gjør meg en tanke om at nestekjærlighet i form av gode gjerninger står som et viktig budskap i Draumkvedet, og det at man etter døden får igjen for det man har gitt andre. Draumkvedet er skrevet i en tid hvor kristendommen stod sterkt blant folket, og diktet kan derfor ansees som å være et budskap om, og en oppfordring til å være en god kristen som har gode verdier og vil andre godt.


Litteratur
Folkediktning. (30.01.2019). Draumkvedet. Hentet 31.10 fra https://ndla.no/nb/subject:1:50dfc86d-6566-4a45-a531-d32b82e8bfa1/topic:3:b34684b3-3e91-44ee-88b4-1c3e588586dc/topic:1:67a76db2-578b-4543-812b-4270e1ffd137/resource:1:5752

Knut Hamsun: Sult – hode, skulder, kne og tå

I disse dager er det stadig mer fokus på psykisk helse. Tidligere denne måneden ble verdensdagen for psykisk helse markert, den 10. oktober. I denne anledning vil jeg trekke inn Knut Hamsun sin roman, Sult. I denne romanen møter vi en herremann hvor navnet ikke er nevnt. Det er denne mannen vi følger gjennom gode og onde dager. Som leser får du innblikk i både tanker og hendelser som omhandler hans liv som en fattig kar i Kristiania. Han sliter med å få endene til å møtes, og hans hjernekapasitet jobber på spreng for å holde det gående. Han mister bopel og panter det han kan for å få råd til et brødstykke en sjelden gang. Han blir mer og mer avmagret, samtidig mer og mer desperat. Plutselig, i ny og ne, får han kapret til seg en slant med penger og kan spise seg mett, men det tar ikke lang tid før han på ny står pengelens. Jeg-et fremstår som en stolt karakter, som overhodet ikke ønsker å bli sett på som strevende fattig, men på grunn av nettopp fattigdommen gjør det likevel. Avmagret og tynnkledd.

Romanen er skrevet på en måte slik at leser får et direkte inblikk i hvordan sinnstilstanden, psyken, til hovedkarakteren er med på å bestemme hans handlinger. Leseren får også forståelse av hvordan selve sulten er med på å bestemme disse sinnstilstandene. Et eksempel på innblikk i sinnstilstanden er når hovedpersonen vandrer sammen med en ung kvinne, og til dels glemmer hvor dårlig han føler seg, før han igjen påminnes om det (tredje stykke):

“Men da vi stod ved Porten, trængte al min Elendighed igen ind paa mig. Hvor kunde man ogsaa holde modet oppe naar man var saa knækket sammen? Her stod jeg foran en ung Dame, smudsig, forreven, vansiert af Sult, uvasket, blot halvt paaklædt, – det var til at synke i Jorden af” (Hamsun, 2017).

Et annet eksempel, fra første stykke, som viser hvordan sinnstilstanden og selvfølelsen spiller inn i handling, er hvordan han lyver om hvem han er og hvor han bor til fremmede. Eksempelvis da han utgir seg for å være en mann med navn “Johan Arendt Happolati”, og bor ved “St. Olafs plads Numer 2” (Hamsun, 2017).

Nettopp dette psykologiske særpreget gjør at Hamsun blir av enkelte sett på som “den morderne litteraturens far” (Andersen, 2003). Og det er nettop fokuset på psykologien, sinnstilstanden til enkeltindividet jeg vil trekke frem i denne teksten. I romanen Sult, får en innblikk i hvordan både fysikk og omgivelser spiller inn og påvirker psyken. Igjen og igjen i romanen vandrer hovedkarakteren gatelangs mens han titter inn på lyse værelser med brødbakst i vinduet. Han fremstår som en person som står utenfor felleskapet.

Ved verdensdagen for psykisk helse, var temaet felleskap, og hvor viktig følelsen av tilhørighet er for psyken. I Sult viste hovedkarakteren seg som en person uten tilhørighet til et felleskap, noe som trolig spilte en større rolle for hans psyke. Men det er ikke bare dette elementet Hamsun trekker frem i lyset allerede i 1890. Også hvordan kroppen reagerer fysisk på hunger, jeg-et mister både hår, muskler og fett. Til tider klarer hovedpersonen knapt å stå oppreist. Og ikke minst mister han evnen til å beherske tankene sine, lik panikkanfallet han fikk i glattcellen i andre stykke.

Hamsun skriver romanen på en måte som setter psykisk helse i fokus, men ikke bare psykisk helse som en egen kategori, men hvordan den henger så tett sammen med både “fysikk” og “kjemi”. Den får frem dagsaktuelle temaer som omhandler hvor komplekse vi mennesker er, hvordan sinnstilstand, kropp og omgivelser henger sammen og påvirker hverandre. Noe som etter min mening burde være mer i fokus når det gjelder studier og forskning på psyke. Selv om flertallet i Norge i dag ikke har sult som et hovedproblem, er det gjerne andre fysiske plager som påvirker psyken. Et eksempel verd å nevne er hvordan kvinner påvirkes mentalt av prevensjonsmidlene de benytter seg av. Enkelte i dag sliter med hormonene som tilsettes i disse tablettene, og det igjen påvirker humør og psyke (Ketil Slagstad, 2023). Eller hvordan noe så enkelt som flåttbåren borrelia kan påvirke nervesystemet og derav psyken (Norsk Lyme Borreliose-forening, 2023). Eksempelvis kan også søvnmangel føre til psykiske problemer som depresjon eller angst (Janne Grønli, 2016).

Oppfordringen med dette innlegget, og etter endt lesing av Sult, er å tenke igjennom alle faktorer som kan påvirke en mental sinnstilstand. Kanskje er det utenforskap, kanskje er det en prevensjonsmetode som ikke kommer overens med hormonbalansen, kanskje er det sult, økonomi eller relasjoner. Det er så mye, og det kan være så lite. Dette er noe å tenke over, eksempelvis når en leser nyheter. Nylig rapporterte NRK om at åtte psykisk syke jenter i barnevernet har dødd på fem år (NRK 2023). I dette innlegget kommer det ikke frem ytterligere informasjon om årsakene til dårlig psyke, noe som viser at psyken blir sett på som noe eget, og kanskje ikke et resultat av både sinnstilstand og fysisk legeme i sammen.

Psykisk helse har blitt en sekkebetegnelse i dagens samfunn som spenner over veldig mange sykdomsbilder, sykdomshistorier og er svært individuelt. Kropp og hode henger sammen. Og helheten av kropp og hode henger igjen sammen med de ytre omgivelsene. “Sinnstiltstanden” er ikke bare en “tilstand”, men en helhet og et resultat av et komplekst system. Noe også Hamsun fikk frem i 1890.     

Litteraturliste:

Andreassen, P. T. (2003) Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget As.

Grønli, J (2016, 10.november) Søvn ved depresjon og angst. Helse Bergen. Haukeland universitetssjukehus. Søvn ved depresjon og angst – Helse Bergen (helse-bergen.no)

Hamsun, K.    2017    Sult. I original tekstversjon fra 1890. Gyldendal Norsk Forlag AS.

NRK (2023, 10.oktober)  NRK. Psykisk helse- Åtte psykisk syke jenter i barnevernet har dødd på fem år Åtte psykisk syke jenter i barnevernet har dødd på fem år – Siste nytt – NRK

Norsk Lyme Borreliose-Forening (2023, 05.oktober) Symptomer Lyme borreliose-pasienter kan ha svært forskjellig sykdomsbilde. Symptomer – Norsk Lyme Borreliose- Forening – Norsk Lyme Borreliose – Forening – intresseorganisasjon for Borrelia-rammede og pårørende  

NRK (2023, 10.oktober)  NRK. Psykisk helse- Åtte psykisk syke jenter i barnevernet har dødd på fem år Åtte psykisk syke jenter i barnevernet har dødd på fem år – Siste nytt – NRK

Slagstad, K. (2023, 05.oktober) Deprimert av p-piller? Tidsskrift for Den norske legeforening. Deprimert av p-piller? | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)

Hva gir en utdannelse verdi?

Så sitter jeg her da, en sen kveld på en videregående skole på Sørlandet, og jeg funderer. Det knirker og smeller når vinden røsker tak i metallpersiennene som henger som gammeldagse skodder over vinduene. Pulten flyter over av papirer: det ligger bokmerker, oppgaveark, post-it-lapper, romaner, metodebøker og penner strødd blant smuler, brukte kaffekopper og -termoser, ballonger (fra en artig modulintro), en henslengt flaske Mozell (fra samme modulintro) og ymse andre gjenstander. Her sitter jeg, og lurer på hva ordensmennesket Holberg, slik Andersen beskriver ham i Norsk litteraturhistorie, ville tenkt, både om pulten min og om dagens skole. Selv var han jo en lærd mann, en mann med flere års utenlandserfaring, en som levde nesten hele sitt liv i akademia. Hva, mon tro, ville han ha å si om dybdelæring og utforsking? Har vi her en mann på Fagfornyelsens side, en som ville være en forkjemper for elevaktiv undervisning, kildekritikk og generell kritisk tenkning?

Det er jo selvsagt umulig å si, og har heller muligens ikke noe for seg, utover at det er et interessant tankeeksperiment for en vordende norsklærer. For hva er verdien av å lese Holberg? Fortjener han en plass i klasserommet? Hva kan denne opplysningstidens mann ha å bidra med til dagens ungdom?

Om Holberg, og nærmere bestemt Erasmus Montanus, fortjener en plass i klasserommet er jo nå opp til hver enkelt norsklærer å bestemme, men jeg stemmer iallfall for at han fortjener en plass på lærerværelset. 

Erasmus Montanus er en karakterkomedie fra Holbergs «poetisk raptus» på 1720-tallet om bondesønnen Rasmus Berg som blir sendt til København for å få fin utdannelse, og som kommer hjem mer eller mindre ubrukelig –høy på seg selv, høy på sin kunnskap og uten noen som helst form for innsikt eller forståelse for den virkeligheten han stammer fra, ei heller en dyp forståelse for den virkeligheten han har vært en del av i København, så vidt vi kan se. Så da sitter jeg her da, i rotet og i undervisningsplanleggingen, og lurer på hva godeste Ludvig ville ha å si om dagens læreplanverk, og om de elever som vi loser gjennom gymnaset og som så loses gjennom universitetet. Har de mer fornuft enn Erasmus Montanus, som er for fin til å kalles ved sitt døpenavn Rasmus Berg, som tar kunnskap ut av kontekst og nærmest ruser seg på begreper og logikkleker?

Når Rasmus vender hjem, fyker han rundt og holder disputas med logiske feilslutninger, han beviser (ifølge ham selv) at moren er en sten, og krangler på seg de fleste i bygda. Han fremstår som en ganske tåpelig person, som også er meningen, men det som jeg synes er mest interessant i dette skuespillet er ikke at det finnes en tåpelig akademiker – det kan vel alle som har studert over en viss mengde år vedgå at ikke er en så sjelden type å finne – men heller at det ikke finnes en direkte motpol til dette. Det er ikke slik at Holberg holder bøndene opp som et eksempel på alt som er positivt. Dette ser jo de som sitter i salen, og som selv har utdannelse, at Erasmus vinner kun frem blant de ulærde de gangene han tar feil. De gangene Erasmus faktisk har rett, som da han forklarer at jorden er rund, ja, da taper han. Så vi har ikke her med en enkel konflikt å gjøre: Det er ikke sånn at Holberg avviser all «bokkunnskap» til fordel for «sunt bondevett», det er tydelig gang på gang at det finnes tåper i alle samfunnslag i denne komedien. Så hva er det Holberg kritiserer? Er det bøndene for at de ikke innser hva som er rett og god informasjon når de hører den? Er det universitetene som utdanner mennesker som Erasmus Montanus, fyller dem opp med «kunnskap» uten å passe på at de som har gjennomført utdanningen faktisk forstår noe? Erasmus sier selv i Akt III, scene I: «Jeg kan ærgre mig ihiel over de Folk som bilder sig ind at have opsluged all Viisdom, og dog ere Idioter» (Holberg, 2007). Jaha, tenker jeg da, det kan sannelig jeg også.

Så hvem er Holbergs talerør i denne komedien? Jeg føler mest sympati med Erasmus’ bror, Jacob. Han viser langt større evne til refleksjon og observasjon enn sin høyere utdannede bror, selv om Jacob har tilbrakt hele sitt liv med jordbruk for å tjene nok til at Rasmus kan få sin utdannelse. Jacob sier i Akt IV, scene IV «…Viisdom og Snaksomhed er ikke det samme» (Holberg, 2007), og viser med det at han er bedre egnet til å ta i bruk kunnskap enn broren. Er det da det som gir en utdannelse verdi? Det at den kan brukes, det at det som læres kan ses i system og anvendes på pragmatiske måter? Det er ganske tydelig at det pragmatiske teller mest hos Jacob. Han «spør kun, for at lære» (Holberg, 2007), i motsetning til broren som spør for å stille folk til veggs og vise sin egen kunnskap. Jacob påstår også at den mest lærde mannen i bygda er han som observerte sin forgjenger, og forbedret hans praksis i så måte at han økte sin egen inntekt med 30 riksdaler da han tok over.

Det skal vel godt gjøres å hevde at Ludvig Holberg, han som viet sitt liv til lærdom og utdannelse av andre, er helt og holdent imot offentlig skolegang. Men kan det tenkes at han gjennom sin tid i skolevesenet, og gjennom sin avsky for teoretiske fag som metafysikk, viser oss her via Jacob, at utdannelse er vel og bra, men evnen til å tenke kritisk og observere virkeligheten rundt seg selv, er det som må til for å dra nytte av den kunnskapen en universitetsutdannelse kan gi?

Litteraturliste

Ludvig, H. (2007). Erasmus Montanus (9. opplag). Vigmostad Bjørke.

Per Thomas Andersen. (2012). Norsk litteraturhistorie. Oslo Universitetsforlag.

Erasmus Montanus – relevans i dagens samfunn

Ludvig Holberg anerkjennes som en av de mest fremtredende dansk-norske forfatterne og dramatikerne på 1700-tallet. Han er spesielt kjent for å dikte komedier hvor han tok i bruk karakterer som komedie. Holbergs verk Erasmus Montanus er et eksempel på en slik karakterkomedie der handlingen kretser rundt Erasmus Montanus eller Rasmus Berg. Stykket består av 5 akter, hvor handlingen foregår i Danmark og sentrerer seg rundt studenten Rasmus. I dette blogg-innlegget vil jeg gi en personlig refleksjon over Holbergs verk og dets relevans for dagens samfunn. Det er tydelige paralleller til dagens samfunn når det kommer til samfunnsklasser, konflikter og kontraster. Dette finner jeg interessant ettersom Holbergs verk nesten er 300 år gammelt, men likevel gjeldende i dag i 2023.

Verket gir innblikk i hvordan studenten Rasmus har tilbragt tid i København som student og lært seg både latin og en mer argumenterende og logisk sans. Samtidig blir vi kjent med et bredt spekter av persongalleri på landsbygda der han kommer fra. Vi presenteres for hans familie, kommende svigerfamilie og andre personer i det lokale bygdesamfunnet som en prest, en kirketjener, en løytnant og en ridefogd. Dermed blir begge kjønn, og flere samfunnsklasser representert. Blant annet presenteres vi for motsetningene by vs. bygd, fattig vs. rik, ulærde vs. lærde, samt kvinne vs. mann.

Rasmus vender tilbake til hjembygda for å vise frem kunnskapen han har fått gjennom studier i København. Holberg klarer å få frem hvordan Rasmus opptrer hovmodig og arrogant når han hever seg over landsbygda og ser på dem som uvitende. Rasmus vokste selv opp i dette bondesamfunnet, men har endret holdninger etter å ha studert i byen. En av motsetningene i stykket er mellom Erasmus og hans bror Jacob. Erasmus sier følgende i en samtale med Jacob; «Jeg disputerer om viktige og lærde Sager, for Exempel: Om Englene ere skabte for menniskene; om jorden er rund eller oval …» (Holberg, 2007). Erasmus representerer det lærde folket med utdannelse, mens Jacob representerer bondesamfunnet. Jacob er ikke så opptatt av om jorden er rund eller flat, og sier at den gjerne kan være åttekantet så lenge folket på bygda kan arbeide der. Holberg får også frem hvordan Erasmus sin kommende svigerfar Jeronimus ikke liker tankesettet til Erasmus. Han sier blant annet at han ikke vil gifte bort sin datter til; «… een, der siger at Jorden er rund, og fører falsk Lærdom her ind i Byen» (Holberg, 2007). Vi blir her presentert for motsetninger i samfunnet der byliv og bondeliv kolliderer, samt hva disse ulike samfunnene anser som lærdom og ikke, og hva som er nyttig kunnskap.

Et slikt syn på samfunnet kan vi også se i dagens samfunn der klasseforskjeller og ulikheter fortsatt finner sted og er en realitet i store deler av verden. Vi kan i tillegg se eksempler på dette i Norge også, selv om vi som samfunn har kommet et stykke lengre på veien enn andre. Det er for eksempel fortsatt en tendens i mange land at det er de med bedre økonomi som har råd til akademisk utdannelse, mens de som vokser opp som bønder eller i lignende yrker ikke får eller anses å ha samme status. I Norge har det blant annet vært en kamp mot holdningene om yrkesfag i videregående opplæring. Rykter som at; «de som går yrkesfag, bare er dumme og late», er et eksempel på holdninger om kunnskap, utdanning og uvitenhet (Lereng, 2018). Noe som også kommer frem i verket til Holberg der brødrene Erasmus og Jacob er uenige i hva som er lærdom. I noen land finnes det også utdanningssystemer som bare tillater menn å utdanne seg og ikke kvinner.

Selv om Holberg sitt verk er forankret i sin historiske kontekst, er det likevel mange karakterer, konflikter og situasjoner som er svært relevant i dagens samfunn. Karakterkomedien Erasmus Montanus er dermed noe tidløs. Selv om samfunnet har utviklet seg og er annerledes enn på 1700-tallet, er likevel tematikken som tas opp gjeldende i 2023 i form av lignende typer konflikter som ikke alltid er så lett å løse.

Kilder

Holberg, L. (2007). Erasmus Montanus, eller Rasmus Berg: comoedie udi fem acter. Vigmostad & Bjørke.

Lereng, A. (2018, 29. januar). Kampen mot holdningene. Aftenposten, Si ;D. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/On3GOA/kampen-mot-holdningene

Folklore-elementer i 1800-tallslitteraturen – Peer Gynt

«Min Søn, vi Trolde er bedre end vort Rygte;

det er ogsaa en Forskjell mellem jer og os.» 

(Peer Gynt, akt 2.)

Når vi tenker på den romantiske litteraturen på 1800-tallet, dukker det opp ulike ideer. Vi forbinder den med en retur til naturen, med begrepet nasjon som var populært i Europa. Ikke rart at folketroen var veldig viktig for forfatterne i den perioden. Avhengig av landet ble det brukt forskjellige eventyrskapninger. En av de norske forfatterne som brukte disse elementene i sine arbeider var Henrik Ibsen. Han skrev blant annet det dramatiske diktet Peer Gynt. Dette er et perfekt eksempel på bruken av folklore i romantisk litteratur.

Peer Gynt er en tekst som forteller om tittelfiguren, hans avgjørelser og konsekvenser. Peer er en gutt som leter etter seg selv, ofte på bekostning av andre helter. Det som er interessant i dette diktet er antall sidekarakterer. Det er mange av dem og hovedpersonen samhandler med de fleste av dem. Karakterene kan deles inn i realistiske og fiktive. Fiktive figurer inkluderer karakterene fra folketro, og jeg vil gjerne fokusere på dem. 

I andre akt flytter Peer til et kongerike som er fylt med karakterer fra eventyr og mytologi. Dette stedet er stygt, brutalt og blottet for menneskelig logikk. Hovedpersonen blir brakt dit av kongens datter, som planla å gifte seg med ham. Hun heter Grønnkledd kvinne og kan være knyttet til en av karakterene fra nordisk mytologi. I gammel tro var det en kvinneskikkelse som kunne finnes i skog eller fjell. Hun ble kalt Huldra. Det er mange likheter mellom karakteren skapt av Ibsen og kvinnen fra mytologien. Begge presenteres som vakre når de prøver å lure offeret. Begge bryr seg veldig mye om ekteskapet, og dette er hovedmålet deres. Når vi vet at romantiske forfattere ofte refererer til deres forfedres tro, kan vi lett konkludere med at Grønnkledd kvinne er assosiert med Huldra. 

Det er vanskelig å snakke om norsk folklore uten troll. De er en svært viktig del av skandinavisk kultur. De dukker opp i eventyr, folketro, og for tiden kan vi også finne dem i filmer og spill. Et eksempel er den verdenskjente animasjonsfilmen Trolls (2016). De har alltid vært en stor inspirasjon for forfattere, noe som bekreftes av det dramatiske diktet Peer Gynt. En av karakterene som er troll er Dovregubben. Han opptrer i andre akt som kongen av Dovregubbens Hall. Han er veldig bestemt og krever at Peer avviser sin menneskelige natur. Han skaper angst hos leseren, han er en karakter som ikke ligner på et menneske i det hele tatt. Du kan se i ham karakteren til et troll, som ifølge eventyrene var ondsinnet, gammel og sta. Dovregubben er en mer utviklet figur enn troll i eventyr, men den er tydelig inspirert av folketro.

Bortsett fra Ibsen var det mange forfattere i romantikken som brukte sin kultur i kunsten. Tidligere trodde man i Polen at det var mulig å snakke med spøkelser natten fra 31. september til 1. november. Den ble brukt i Adam Mickiewiczs drama Våkenatt. Forfatteren bruker folketro og lager et verk der bondebefolkningen tilkaller de døde. I polsk tradisjon var det veldig viktig fordi på denne dagen ble sjeler hjulpet til å komme inn i himmelen. Mickiewicz var veldig knyttet til nasjonen sin og dramaene hans er fulle av tradisjon og patriotisme. De var viktige verdier i romantikken.

Når vi leser litteraturen fra 1800-tallet, ser vi at kulturen i landet deres var viktig for folk i den alderen. Forfatterne kjente godt til eventyr, sanger og folketro og refererte jevnlig til dem. Ikke rart at en av de største forfatterne i den perioden stolt brukte deler av sin kultur. For Ibsen var hans nasjonale identitet svært viktig. Takket være dette kan vi i dag nyte så vakre verk som Peer Gynt eller Fru Inger til Østeraad. Vi ser av eksemplet med Våkenatt at det var typisk ikke bare i Norge. Jeg tror at referanser til den kulturen vi kjenner gjør litteraturen aktuell i dag. Helter som vi alltid kan identifisere oss med er også viktige. Peer som ung tapt gutt kan være et godt eksempel på dette. Jeg synes det er utrolig hvor stor innflytelse romantisk litteratur kan ha på oss etter så mange år!

Kildelisten:

Henrik Ibsen, H. «Peer Gynt» (2005) Avia Artist

Sveinung Lutro (november 2023). Vesener i folketroen. Hulder https://snl.no/hulder

Andrew McKay (august 2018) Mythology. Mythology og Norwegian Trolls

https://www.lifeinnorway.net/norwegian-trolls/

Adam Mickiewicz «Våkenatt» (2023)

«Trolls» (2016) DreamWorks

https://www.lifeinnorway.net/norwegian-trolls/

Peer Gynts daddy issues

I Peer Gynt får vi ikke vite så mye om faren hans, men jeg syntes likevel at dette er en person som i stor grad har påvirket Peers liv. Peer og faren hans har flere likheter som jeg har tenkt å peke ut i denne teksten

Åse: Far din ga dem føtter, han, –

ødte dem så glatt som sand,

kjøpte jord i alle sogne,

kjørte med forgylte vogne-.

Hvor er det som gikk til spille

ved det store vintergilde,

da hver gjest lot glass og flaske

bak sin rygg mot veggen klaske?

 (Ibsen, 1867)

Vi får kun vite det Åse forteller om faren til Peer. Vi får vite at farfaren ti Peer bygde opp gården, men faren hans sløste bort alle pengene. I tillegg drikker han. Hvor faren til Peer er i løpet av handlingen, vet vi ikke. Han blir kun nevnt, men er aldri med i noen scener. Om han er død eller om han bare har reist sin vei, vet man heller ikke. Men når handlingen starter er det kun Åse og Peer som bor sammen. Det virker egentlig som det alltid har vært de to og at faren aldri har vært så mye til stede. 

Det kommer også fram at Åse er ganske frustrert over sønnen sin. Hun viser at hun bryr seg om ham, men likevel syntes hun at han er litt håpløs. Hun ønsker nemlig at han skal bygge opp gården etter faren sin, men han viser ingen interesse for det. Han gidder ikke gjøre noe og Åse må pantsette ting for at det skal gå opp. Akkurat som at faren hans ikke ville jobbe for å bygge opp gården, gjør ikke Peer det heller. Han går bare rundt og gjør det han vil og det kommer også fram at han har havnet i slåsskamper.  

Åpningsreplikken i Peer Gynt er den berømte replikken til Åse som sier «Peer, du lyver!». At hele dramaet starter med denne setningen, setter stemningen for resten av stykket. Peer er en fyr som lyver mye og hele stykket begynner jo faktisk med at han lyver om at han har vært og ridd på en bukk. Men dette skjønner Åse er løgn og tar ham det. Ja, jeg vil nesten si at han virker som en lystløgner. 

Åse har riktignok en forklaring på Peer sin lyving: 

Åse: En bruker brennevin, en annen bruker løgne!

å, ja! så brukte vi eventyr

om prinser og trolle og alle slags dyr.

(Ibsen, 1867)

Mor Åse forteller at faren til Peer var ute å drakk og dermed var hun og lille Peer alene hjemme. Siden livet var så vondt, fant hun ut at det var best å drømme seg bort ved å fortelle eventyr til Peer. Dette gjorde at de kunne glemme alt annet. 

Men det virker som at Peer aldri glemte dette. Åse mener at på samme måte som faren hans brukte alkohol for å glemme, bruker Peer løgner. Det virker kanskje som at han aldri ga slipp på drømmeverdenen fra barndommen. At han fortsatt drømmer seg bort i eventyr og løgner for å slippe å tenke på det som er vondt. 

I løpet av dramaet møter Peer mange eventyrfigurer som for eksempel dovregubben og den grønnkledde og alle trollene. Det er likevel bare han som kan se dem. Det er aldri noen andre mennesker med ham når han møter disse eventyrfigurene. Man kan derfor begynne å lure på om dette bare er noe som foregår i hans fantasi. Kanskje er dette et resultat av eventyrene han ble fortalt som liten og dermed fortsetter han å drømme seg bort i dem. 

I løpet av dramaet, som foregår fra Peer er en ung mann til han er gammel, har han ingen nær relasjon med noen menn. Den eneste mannen vi vet han har hatt en relasjon med, er faren hans. Men det virker jo ikke som at han har vært noe særlig til stede. Dessuten virker det ikke som han har vært noe godt forbilde for Peer. Vi vet ikke hvordan faren behandlet Åse, men det virker ikke som om det var så bra siden Åse måtte være hjemme med Peer, mens faren var ute og drakk.

Dermed har ikke Peer hatt noe særlig bra forbilde og jeg tenker at det kan være en av grunnene til at han gjennom dramaet ikke har så veldig bra kvinnesyn. Gjennom dramaet ser vi at han har relasjoner med flere kvinner, men alle blir behandlet dårlig.

Ingrid ville han egentlig ikke ha, men når han får vite han hun skal gifte seg, foretar han ett bruderov. Ingrid vil ha ham, men neste dag er han lei av henne og bestemmer seg for at han ikke vil ha henne allikevel. Da har han allerede forelsket seg i Solveig. Solveig venter på Peer hele livet fordi han ikke tør å gå inn til henne og si sannheten.

Han møter også en grønnkledd i skogen. De skal gifte seg, men han drar fra henne og litt senere får vi vite at de har en trollunge sammen. I stede for å ta til seg denne ungen, har Peer null interesse av å ta ansvar for handlingen sin. Dermed ender han opp med å forlate ungen sin akkurat slik faren hans gjorde. 

Å ikke ha en farsfigur kan føre til mye usikkerhet, og kan ha en negativ påvirkning på barnet, også i voksenlivet. Særlig for gutter kan det være ekstra vanskelig å vokse opp uten en farsfigur som forbilde. Det viser seg at gutter som vokser opp uten far, har større sjanse for å utvikle seg til å bli voldelige, noe vi kan kjenne igjen i Peer. Likevel er det usikkerhet på om det faktisk er fravær av farsfigur som påvirker barna på denne måten, da nyere forskning viser at så lenge man har omsorgsfulle og tilstedeværende foreldre burde det ikke være noe problem om man ikke har farsfigur (Gaure, 2018). Derfor kan man jo også lure på om det er svikt fra begge foreldrene som har påvirket Peer i senere tid. 

Det virker som at Peers far har påvirket han på ganske mange måter, selv om han ikke er til stede som en karakter og vi vet veldig lite om ham. Likevel ser vi at faren kan være en stor grunn til at Peer drømmer seg bort og ikke vil hjelpe til på gården. Og jeg kan også se for meg at Peers dårlige kvinnesyn kan komme fra faren. Dermed viser dette hvordan historien gjentar seg og hvordan handlingene våre påvirker barna våre. 

Kilder 

Ibsen, Henrik. (1867). Peer Gynt. Gyldendal

Gaure, S. (2018, 7. mai). Forskning på barn som vokser opp uten far, forteller oss ikke sannheten om å vokse opp uten far. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/viten/i/OnBL8O/forskning-paa-barn-som-vokser-opp-uten-far-forteller-oss-ikke-sannheten-om-aa-vokse-opp-uten-far-simen-gaure

«Vær deg selv nok» – egoisme eller selvaksept?

Det desidert mest kjente sitatet fra Peer Gynt (1867) av Henrik Ibsen, må nok være «Peer, du lyver!» Men innholdsmessig er det kanskje oppfordringen om å «være seg selv» som biter seg mest fast hos publikum. Dette sitatet, og meningen ved det blir utfordret når Peer tar en heisatur til Dovregubbens hall, på færten av trollhaler. Etter å ha jugd og smigret seg til bordet med kommende svigerfar, Trollkongen, kommer kongen med en oppfordring til Peer.

Der ute, under det skinnende hvelv,

mellem menn det heter: «Mann, vær deg selv!»

Her inne hos oss mellem trollenes flokk

det heter: «Troll, vær deg selv – nok!»

(Ibsen, 2005)

Merk at i dette innlegget skal jeg ikke diskutere betydningen av menneskenes visdomsord «vær deg selv», men heller utforske hva trollenes «vær deg selv nok» kan forstås som. Den tradisjonelle forståelsen av dette vil muligens være et egoistisk mantra, for de selvopptatte og griske som ikke ønsker å ta del i felleskapet. «Ha nok med seg selv» kan være en litt tydeligere omformulering av visdomsordet, forstått på tradisjonelt vis. Men hvis trollene mente at denne egoistiske tolkningen var riktig, ville de ikke bare ha sagt nettopp det?  

Peer kan neppe sies å forstå de vanskeligste konseptene. Når Dovregubben spør om Peer forstår dybden i visdomsordet svarer Peer at han har en anelse. Som leser fikk i hvert fall jeg lite tiltro til at han forstod noe i det hele tatt. Men har også vi som lesere misforstått dette? Kan trollene i Dovregubbens hall ha vært forut for sin tid, og egentlig ment at Peer burde fokusere på å være nok i seg selv?

Uavhengig av trollenes oppførsel, så er de veldig tydelige på hvem de er. I tillegg virker de som en sammensveiset gjeng, med respekt for hverandre. Peer er selve motsetningen til denne levemåten. Han har både løyet for å komme dit han er, og han har etterlatt bygda i kaos etter hans bruderov av Ingrid (som han endte opp med å ikke ville ha allikevel).

I løpet av middagen i Dovregubbens hall, opplever Peer at trollene er stolte av sin identitet og kultur, og ønsker å dele dette med ham. De er direkte om sine forventinger og krav til ham, og hva som vil skje dersom han ikke innfrir disse. Trollenes selskap og samhold er rake motsetningen av bryllupsfesten Peer krasjet et par dager tidligere, hvor menneskene både baksnakket og løy til ham (selv om dette i aller høyeste grad var fortjent). Forskjellen i væremåte kan gi forklaringen på hvorfor trollene ikke liker mennesker, som er falske i møtet med seg selv og andre. Bygda hvor Peer bor ønsker fokus på samhold, og at alle medlemmene i felleskapet skal finne sin plass og være til nytte for hverandre. Allikevel gjør de som gruppe ingen forsøk på å inkludere eller forstå Peer, og kanskje gi ham  litt av annerkjennelsen han trenger for å se at han er god nok i seg selv. Han trenger ikke å lyve. Hvordan skal Peer klare å være seg selv, i et samfunn som ikke lar ham finne ut hvem han er? Trollene gjør et poeng av å være autentiske versjoner av seg selv, uten å tenke på andres behov eller ønsker fremfor sine egne. Er dette en dårlig ting?

«Å være seg selv nok» blir for meg en gammel og innviklet måte å skrive «vær nok for deg selv», ikke «ha nok med deg selv» som er den tradisjonelt aksepterte tolkningen. Men stemmer dette overens med bokens innhold, eller er det et forsøk på å modernisere et over 150 år gammelt visdomsord, så det passer bedre overens med moderne verdier i tillegg til å renvaske trollenes dårlige omdømme? Det er ved dette spørsmålet jeg mener man finner aktualiteten for min tolkning. Vil man helst være ærlig som trollene, eller passe inn i en gruppe uten å vise hvem man egentlig er på innsiden? Denne problemstillingen er aktuell for flere sosiale settinger, både for de som søker innpass i en gruppe og de som føler seg alene i den. Derfor syntes jeg det var merkelig at trollene var kalt egoister uten forbehold, når de i praksis var bedre på både samhold og ærlighet enn mange av menneskene i stykket. Dersom man ikke er villig til å analysere eldre tekster i moderne lys kan de miste sin aktualitet, fordi man ikke lengre kan kjenne seg igjen i dem.

Tolkninger det gis uttrykk for i media stemmer gjerne overens med leserens behov eller følelser i vår samtid. Kanskje det er en underdog-mentalitet som fører til at jeg får medfølelse for trollene, som ønsker en fremmed velkommen inn i felleskapet, men allikevel ender opp med å bli forrådt og lurt av den fremmede.

Med denne teksten ønsker jeg å utfordre vedtatte sannheter om de som ansees som stykkets uverdige og barbariske vesener, og utforske hvordan dette kan tolkes på andre måter. Vi som lesere får gjerne inntrykk av at menneskene det skrives om blir opphøyd som moralske og hjelpsomme (med enkelte uttak), men slettes ikke fortjener denne beskrivelsen. Jeg kan ikke noe for at jeg heier litt på trollene i fortellingen om løgnerske Peer. Trollene virker litt misforståtte der de sitter bortvist i fjellet sitt, dømt for sin umenneskelighet. Selv om det kanskje var de som utviste størst klokskap i dette stykket.

Litteraturliste

Ibsen, H. (2005). Peer Gynt. Ugitt første gang 1867. Gyldendal.