Klassiker-bloggen NO-164

Draumkvedet: det må alltid være en dommer

Mennesket søker rettferdighet. Det er ikke en moderne funksjon som oppstod da religionen mistet sin betydning i samfunnet vårt, det er en grunnleggende menneskelig drift som kommer til uttrykk like sterkt i dag som for seksti år siden, eller for sekshundre. Men hvordan uttrykker denne driften seg når Gud og helvetes brannfakler ikke lenger allment fryktes? Det gamle norske diktverket Draumkvedet tilbyr oss et fascinerende speilbilde av akkurat dette spørsmålet, fordi det viser hvordan mennesker i middelalderen levde med et komfortabelt svar på et ukomfortabelt spørsmål: Hvem skal være dommer, og hvordan skal vi dømmes?

Draumkvedet handler om en mann som dør (eller kanskje bare sover) og får en visjon av den kristne fortellingen om helvetes smerter og himmelens gleder. Det ble skrevet ned på 1800-tallet, men har røtter i muntlig tradisjon fra middelalderen. Verket har en slags håpløs, nesten voldelig integritet. Diktet tviler ikke, det forsvarer ikke – det presenterer rettferdigheten som et objektivt fenomen som skal læres og følges, ikke diskuteres. Diktet hadde sannsynligvis samme formål som mange andre muntlige tradisjoner: å lære bort og bevare de kulturelle normene i samfunnet.

Men her er det interessante: Selv om Draumkvedet er dypt religiøst, siden den kristne dommen og etterlivet står sentralt, handler diktet faktisk mindre om Guds vilje enn om menneskets eget moralske ansvar (noe som gjør det mer effektivt som munlig læring).
Når visjonæren Olav Åsteson ser helvetes tortur og himmelens gleder, lærer han ikke først og fremst om Guds kraft, men om konsekvensene av sine egne valg. Som i dette utdraget:

«Salige er dei som i denne verda
gir den fattige sko.
Han treng ikkje gå berrføtt
på kvasse torne-mo.
Salig er den som i denne verda
gir den fattige brød.
Han treng ikkje vere redd i den andre heimen
for å lide nokon naud.»
(Vers 12–15 i Maren Ramskeids versjon)

Draumkvedet presenterer rettferdigheten som noe vi opplever etter døden, i «den andre heimen». Personen som gir til andre, og er god, vil ikke lengte etter noe i himmelen. Alternativt, for de som ikke er gavmilde og gode, ser det slik ut:

«Så møtte eg ein mann,
kåpa den var av bly.
Det var den arme sjela hans i denne verda,
den var gjerrig i tronge tider.»
(Vers 22, Maren Ramskeids versjon)

En man med en gjerrig arm må bære en kåpe av bly som straff for hans gjerrighet. Moralitet i Draumkvedet er bestemt av Gud, og er ikke proporsjonal. De gode får mer igjen enn de selv ga, og de onde mister mer.

Så kommer spørsmålet: Hva gjør vi som kulturelt ikke lenger frykter Gud og etterlivet? Vi som er sekulære eller halvsekulære og må forklare hvorfor mennesker skal være moralske uten å kunne si: «Fordi Gud ser deg»? Vi har oppfunnet noe som ligner forbløffende mye på Draumkvedet. Vi har skapt rettferdighetsmekanismer som skal gjøre den samme jobben. Vi har rettssaler, vi har sosial skam, vi har cancel-kultur, vi har samvittighet. Vi forteller fortsatt historier som Draumkvedet, bare i moderne form. Litteratur, film, og true crime-podkaster der menneskers valg får rettferdige konsekvenser. Men i stedet for å plassere dommen i det kommende liv, plasserer vi den her og nå, i menneskets hjerte eller i samfunnets sosiale eller lovlige dom. Karma er ikke lenger noe som veies opp når vi dør. Vi har ummidelbare energier i New-age tro, vi har Tea-appen (en app hvor folk kan advare andre om negative sider ved folk de har datet), vi har Instagram-kommentarfeltet hvor kritikken er bare en centimeter unna det som kritiseres. Vi søker den samme integriteten som Draumkvedet søkte: at moralske valg skal ha moralske konsekvenser. For det bringer så og si alle mennesker komfort å vite at man får igjen for det man gjør, at det å være god gjør enn selv godt, og at de som oppfører seg dårlig mot deg og andre faktisk taper på det i lengden.

Det som gjør Draumkvedet så moderne, er nettopp dette. Diktet handler ikke egentlig om Gud, selv om det taler i hans navn. Det handler om menneskets behov for rettferdighet, som er et behov så grunnleggende at vi ikke kan gi slipp på det, selv når vi slutter å tro på helvete, karma, eller andre religiøse konsekvsenser. Vi finner bare nye helveter, nye måter å straffe og belønne på. Uten opplevd rettferdighet, så kollapser samfunnet.

Draumkvedet viser oss at menneskets søken etter rettferdighet ikke stammer fra frykten for Gud, men fra frykten for at verden skal være så fundamentalt urettferdig at det ikke er noe poeng i være god og moralsk.

Draumkvedet etter Maren Ramskeids versjon. Canvas, NO-164, 2022, UiA.

Erasmus Montanus-det handler ikke om hvor mye men hvordan.

av Aurora Grimstad Falkø

Komedien Erasmus Montanus av Ludvig Holberg ble skrevet i løpet av 1722-23. 300 år senere kan vi fortsatt se at dette stykke er aktuelt. Historien om bondesønnen Rasmus Berg som drar for å studere på universitet, der han lærer både latin og filosofi, deretter vender hjem som den arrogante Erasmus Montanus. Han ser på seg selv smartere enn sine landsmenn og dermed hever seg over dem, så hans lærdom gjør han mer vondt enn godt.

En skildring mellom arroganse og kunnskap

Denne komedien får frem konflikten mellom bygd og by, lærdom og kunnskap og teorien og hvordan du praktiserer den. Igjennom karakteren Erasmus gjør Holberg narr av folk som bruker kunnskapen bare for å vinne et argument, i stedet for å lære noe av den. Erasmus Montanus går rundt og er overlegen med å bruke sin kunnskap og fakta for krangle med sine naboer. Dette koster nesten hans forlovede. Til slutt bruker Montanus fornuften og trosser fakta for kjærligheten.

Holberg får fram et viktig poeng som vi både ser og kan anerkjenne skjer i vår dag dato også. Altså du kan ha så mye kunnskap du vil, men det som betyr noe er hvordan du bruker den og om du bruker den fornuftig.

«Næst efter fødselen er vel den tid morsomst, når gutten kommer i skole. Han er busset og kvik og praler og siger folket imod.»

Dette sitatet sier mye om akkurat folk som Erasmus Montanus, de har akkurat blitt lærde på grunn av skole og studier, men i stedet for å ta i bruk sunn fornuft og lære fakta, så bruker de det for å heve seg og vinne argumenter. Du blir dermed ikke tatt seriøst og folk snur heller seg imot deg enn å lytte til deg. Denne klassiske komedien ble skrevet i 1722-23, i det århundre vi kjenner til som opplysningstiden. Holberg var en god representant av dette. Han hevdet, i motsetning til pietistene, at man måtte lære å tvile for å lære å tro, en mening som har realismen som pekepinn. For det handler om å sette spørsmål og finne svar på ting før man kan la seg tro på noe. I Holbergs verker var han klassisist

Klassismen er et kunsthistorisk begrep som ble foretrukket i opplysningstiden for dens frampek på naturen og fornuften

Opplysningstiden og bruken av klassisme er et stort skifte i norsk litteratur. I stedet for at gud eller noen andre personer har riktig svar, bør man heller tenke selv og oppsøke kunnskap og fornuft. I selve komedien har vi for eksempel broren til Erasmus Jacob, som sier at selv om man har blitt akademiker så gir ikke tittelen i seg selv, mat på boret. Selv om Jacob ikke kan latin så er hans jobb like viktig og han er ikke unner Montanus selv om. Magdelone bruker også fornuft ved å si at hun bryr seg ikke om jorden er rund eller flat, men mener Montanus burde sette arrogansen til side slik at han kan få Lisbed.

Større tilgang gir større skille

Vi ser også i dagens samfunn at folk bruker sin lærdom og kunnskap på feil måte. Folk med høy utdanning kan lett se ned på de som ikke tokk den samme retningen og bruker kunnskapen som et undertrykkende argument enn å faktisk lære noe av den. Vi skaper heller et større klasseskille og større forskjellsbehandling, enn å faktisk komme sammen og dele kunnskapen med hverandre. Vi bør alle lærer at fornuft betyr like mye som kunnskap. Vi bør også ta i bruk prinsippet av å tenke og reflektere selv over ting og bruke kunnskap fornuftig. Vi ser i dag hvor lett folk tror på noen som sitter med høyere makter, på grunn av misbruk av fakta og informasjon.

Konklusjon

det har alltid vært Erasmuser og vil alltid komme nye. Da er det bra vi har denne litraturen å se tilbake på. Denne klassiske komedien vil alltid være like relevant. Den forteller på en humoristisk måtte hvor dum man kan se ut om man bruker kunnskap på feil måte og hvordan det kan skille deg fra andre. Spiller ingen rolle hvor smart og skolert du er om du ikke eier fornuft.

Kilder

Holbergskrifter.no, Erasmus Montanus, manus
Ludvig Holberg: Erasmus Montanus (1732)
Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie, kap. 5.
Powerpoint Ludvig Holberg, Erasmus Montanus, NO-164

Tre møter med Voluspå

Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Finnes det mer enn hva øyet kan skue? Dette er nok ikke første gang du leser eller hører om disse spørsmålene. Mange stiller disse spørsmålene til seg selv, noen slår seg til ro med at de ikke vet, andre er på søken etter en forklaring. Disse spørsmålene har eksistert siden det gamle Hellas til nåtidens mennesker. Noen har kanskje funnet svaret, for andre er det ikke så viktig å vite, men flere fremtidige generasjoner vil trolig stille seg de samme spørsmålene. Noe som er sikkert, er at mennesker gjennom tidene har funnet mange ulike svar, enten det var gjennom vitenskap, filosofi, religion eller mytologi.

Første gang jeg leste Voluspå var jeg knapt gammel nok til å forstå hva jeg leste, men formen på teksten fenget meg. Noen år senere leste jeg Voluspå igjen, denne gangen var det alle fortellingene som fenget meg. Nylig leste jeg Voluspå for tredje gang, og denne gangen var det egne refleksjoner underveis i lesningen som fenget meg, allerede fra første vers.

Hlóðs bið ek
allar kindir,
meiri ok minni
mǫgu Heimdallar
Viltu at ek, Valfǫðr
vel fram telja
forn spjǫll fira,
þau er fremst um man

Høyr meg no,
høge, låge
alle ætter,
Heimdalls søner.
Soger vil du,
Valfar, eg seier,
dei første eg minnest
frå fjerne tider

Mitt første møte med Voluspå var gjennom lekser på barneskolen. Som en dyslektiker som ikke fikk tilrettelegging var jeg svært fornøyd med å endelig ha en leselekse med tilsynelatende lite tekst, hvor versene var små og linjene korte. Det føltes overkommelig, selv om jeg trolig ikke fikk med meg mye av tekstens innhold.

Voluspå er et eddadikt i Den eldre Edda, og er skrevet i fornyrdislag, som er det gammelgermanske hovedversemålet (Nordbø, B. 2024). Dette vil si at oppbygningen består av fire langlinjer, hvor hver av dem består av fire stavelser med sterkt trykk. Langlinjene deles ofte opp på midten, men henger sammen ved hjelp av allitterasjon. Voluspå er skrevet i en monologform hvor en volve som taler til både mennesker og Odin, og hun omtaler seg selv både i førsteperson og tredjeperson. Volve betegner en kvinne som er spådomskyndig.

Æser, åsynjer, jotner og monster. Krig, fred, skapelse og ødeleggelse. Hva er vel mer fengende enn det? Da jeg gikk på videregående skole møtte jeg på atter en gang på Voluspå som hjemmelekse. Denne gangen forsto jeg mer av innholdet i teksten enn tidligere.Voluspå har en kronologisk framstilling, fra kosmogoni til eskatologi og over til en ny verden. Altså forteller teksten oss om den mytologiske verdenshistorien, fra hvordan alt ble skapt, hvordan verden skal gå under, og hva som skal skje deretter. Slik kan Voluspå kalles både visjonsdikting og profeti.

Da jeg leste Voluspå for tredje gang nå nylig, så jeg teksten i et nytt lys. Som jeg nevnte innledende er det noen eksistensielle spørsmål man møter på i løpet av livet. Det jeg la merke til når jeg leste Voluspå den tredje gangen er at her har vi alle svarene. Volven står som formidler mellom det menneskelige og det guddommelige, og kan slik tolkes som et symbol på menneskenes leting etter trygghet og kunnskap. I Voluspå finner vi menneskeskapelsen som forteller om de første menneskene Ask og Embla. Dette speiler skapelsesfortellinger fra andre kulturer, som for eksempel skapelsen av Adam og Eva i Bibelen. I begge fortellingene får vi forklaring på menneskers opprinnelse, og deres plass mellom det guddommelige og naturen. Kanskje er den menneskelige trangen til å forstå vår plass i universet det som binder mennesker sammen på tvers av tro og tid.

Det sies at man blir eldre og visere med tiden. Eldere har jeg blitt, men kanskje ikke visere, for jeg har enda ikke funnet svarene på de innledende spørsmålene. Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Finnes det mer enn hva øyet kan skue? Kanskje har jeg heller blitt mer reflektert, observant og undrende med tiden. Ved å lese Voluspå tre ganger, med nesten ni år mellom hver gang, er det ikke rart at man plukker opp nye inntrykk. Voluspå viser at behovet for mening og forklaring, eller for svar, er tidløst.

Skrevet av Vilde Sommer Pøyhønen

Litteraturliste

Ødegård, K. (2014) Edda-dikt: Voluspå & Håvamål. Cappelen Damm.

Nordbø, B. (2024) Voluspå. Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/Volusp%C3%A5

Árni Magnússon Institute. Yggdrasil og noen av dyrene som lever i det. Island. Hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/Yggdrasil

Den moderne Sult; en refleksjon over sosial tilhørighet fra Hamsuns tid

Jeg er ute og vandrer med min hund i finværet, med god lyd på ørene. Solen varmer huden mens jeg tar inn naturen rundt meg, og en følelse av tilfredshet renner over meg. Det er alltid en deilig følelse når man innser hvor godt man har det her i Norges land. Men alt endres da jeg kommer hjem igjen. Gjennom sosiale medier ser jeg hvordan andre mennesker, både kjente og ukjente, når nye personlige høyder og lever idylliske liv… og jeg tror jeg er tilfreds med å gå tur med hunden! Akk å ve, hvor ille er dog ikke mitt liv i forhold til deres!? For jeg har jo bare en familie jeg er glad i, ingen nød for mat eller mangel på penger, mål og ambisjoner… nei, aldeles fryktelig har jeg det! Jeg sulter etter anerkjennelse fra andre, sulter etter tilhørighet, alt på grunn av medier! Eller så er kanskje ikke det så rettferdig å skylde på medier? Denne sulten jeg føler, har nemlig allerede blitt skildret før. Ja, faktisk for nesten 150 år siden!

Hamsuns sult

Den unavngitte karakteren i Knus Hamsuns ‘Sult’ lever med en fot som stadig nærmer seg graven mens romanen utspiller seg. Hans eneste inntekt er artikler skrevet for avisene i det moderne bymiljøet i Kristiania mot slutten av 1800-tallet. Gjennom hans fall ned i fattigdom møter vi en stadig mer turbulent person, med et uforutsigbart humør og tankemønster. Men det er ikke bare hans behov for mat og penger som preger han gjennom romanen. Hans fysiske sult blir nemlig stadig trumfet av hans behov for anerkjennelse. Han lyver om sitt navn, om hans okkupasjon, om hans tilværelse. I andre stykke av romanen henviser hovedpersonen seg til vakthaveren som husvill, etter å ha mistet nøkkelen til porten.

‘’Navn?’’ spurgte Vagthavende.

‘’Tangen – Andreas Tangen.’’

Jeg ved ikke, hvorfor jeg løj. Min Tanke flagred opløst om og gav mig flere Indfald, end jeg skøtted om; jeg hitted dette fjærntliggende Navn i Øjeblikket og slynged det ud, uden nogen Beregning. Jeg løj uden Nødvendighed.

‘’Bestilling?’’

Dette var at sætte mig Stolen for Døren. Hm. Bestilling! Hvad var min Bestilling? Jeg tænkte først at gøre mig til Blikkenslager, men voved ikke; jeg havde givet mig et Navn, som ikke enhver Blikkenslager har, desuden bar jeg Briller paa Næsen. Da faldt mig i Sinde at være dumdristig, jeg traadte et Skridt frem og sagde fast og højtideligt:

‘’Journalist’’…

Morgenen etter blir billetter til mat delt ut, og ‘journalist Tangen’ får ingen billett, ettersom han fra politiets synspunkt er en ung og selvstendig journalist som hadde et lite uhell med tiden. Men det tar ikke lang tid før han finner en treflis å trygge på, for å lindre følelsen av sult. Han kunne enkelt ha fortalt sannheten og fått hjelpen han trengte, men han kan simpelthen ikke kontrollere impulsene for å sikre hans sosiale status, i stedet for å dekke hans fundamentale behov for næring. Dette er heller ikke første eller siste gang han forteller hvite løgner for å mette sin sosiale sult. I første akt ringer han på døren til noen i et velstående hus, og damen som åpner døren tar han som en tigger. I respons finner han på en løgn, og forteller at hans navn er Wedel-Jarlsberg, altså adelig! I tredje stykke støtter han på en prostituert mens han er ute og vandrer sent på kvelden. Han føler naturligvis at han er over slikt selskap, og erklærer seg som pastor og ‘frelser’ henne før han ønsker henne god natt, noe han definerer som ‘gode Gærninger’.

Alt dette er mindre handlinger som oppstår rundt hans nærmest konstante jakt for mat, men hans verste handlinger mot seg selv er da han gir vekk livsviktige penger, for å skape en illusjon om at han er en ærlig og hederlig borger. Midt i tredje stykke får han fem kroner av en butikk ansatt, og mot slutten av femte stykke får han ti kroner som en gave i brev. De fem kronene bruker han noe av på mat, men gir det gjenværende vekk ikke så lenge etter. De ti kronene han får gir han umiddelbart til hans vertinne han har oppbygd gjeld til, ved å kaste det i fjeset på henne. Begge gangene drar han fort fra åstedet, som kan være for å skape en følelse av overlegenhet, en illusjon om at penger ikke spiller noen særlig rolle for ham. Disse handlingene viser en person som ikke kan aldri dy seg for å mette sin sosiale sult. Hans dype behov for tilhørighet blant ‘verdige’ sosiale omgivelser, selv om han i romanens realitet er dypt fattig.

Medienes sult

I vår tid er det heldigvis få som blir utsatt for slik sult. Folk flest i landet vårt lever i velstand, og man har sikkerhetsnett som tar vare på dem i nød. Men fremdeles sulter vi, ettersom det sosiale behovet hovedpersonen i ‘Sult’ var besatt av eksisterer fortsatt blant oss. Denne sulten har en litt annen form, ettersom samfunnet og verden har blitt så mye større siden Hamsuns tid. Det er helt unnaturlig for oss mennesker å skulle være bevisst på alt som finnes på denne jorden, men gjennom medier blir vi ufrivillig utsatt for den. Vi blir satt i posisjoner der vi reflekterer oss selv mot andre, helt ukjente mennesker. Plutselig blir dine ferdigheter satt opp med eksperter. Når man ser andre jevnaldrende folk gjennomføre handlinger som er umulige for deg selv, kan man fort tenke’’mens de gjør sitt, hva har jeg oppnådd så langt?’’. Og det er sjeldent man reflekterer over hvor godt man har det. Når man konstant blir eksponert for mer suksessfulle mennesker med mer interessante og spennende liv, så er det ikke unaturlig å vurdere sin egen posisjon med dem som målestokk. Man setter spørsmål ved sin egen verdi, sin egen glede, sin egen plass i samfunnet. En ond spiral som kan gjøre at en person blir utsultet mentalt for anerkjennelse, og en følelse av tilhørighet.

Konklusjon

Handlingene i ‘Sult’ viser oss en person som er en slave for sitt behov av tilhørighet, til den grad at han aktivt forværrer situasjonen sin, samt ødelegger sin integritet. Slik hans karakter stadig ønsker å framstå som en verdig borger av samfunnet, så ønsker vi i dag å være et verdig medlem av det globale samfunnet. I dag blir den enkeltes situasjon, personlighet og ferdigheter sammenliknet med mennesker fra hele kloden, der våre svake punkter blir belyst og sterke sider bortglemt. Mens Hamsuns karakter blir nedbrutt utenfra og inn, så kan vår sosiale sult bryte oss ned innenfra og ut. En roman som kan virke irrelevant i dag, men som vil forbli tidløs.

Litteraturliste

Hamsun, K. (2017). Sult. Gyldendal.

Apokastata – Draumkvedets vranglære – gjenkjennbart i vår samtids straffefilosofi?

Den 25. september 2025 kunne NRK meddele at «USAs president signerer en erklæring som åpner for at man kan ta i bruk dødsstraff i Washington D.C.». Det er rimelig å hevde at dødsstraff i nyere tid har gått av moten – i hvert fall frem til nå.

I Norge er kriminalomsorgen fundert på troen om at alle mennesker har evnen til å forbedre seg. Vi tenker at mennesker evner å avstå et videre liv preget av kriminalitet etter ilagt straff, eller som Nils Christie en gang kalte for «pinepåføring». Denne pinepåføringen mener jeg at det er mulig å sammenligne med skjærsilden som tas opp i «Draumkvedet». Jeg vil derfor bruke balladen som et bakteppe for min tolkning av hvordan gamle forestillinger kan speile vår tids straffefilosofi.

«Draumkvedet» betraktes av mange som en særegen ballade i norsk balladetradisjon. I balladen møter vi Olaf Åknesons som havner i en svært dyp søvn. Han faller i søvn julaften, og våkner ikke før trettendedag jul. Når han endelig våkner, rir han til kirken og gjør rede for det han har drømt. «Draumkvedet» viser til Olaf Åknesons reise til dødsriket, der han har bevitnet en storstilt fremvisning av kampen mot det gode og det onde. Den viser til en katolsk fortolkning av etterlivet. Balladen er vanskelig å plassere i balladetradisjonen, men klassifiseres av mange som en «legendevise».

Ingen vet riktig opphavet til balladen og når den ble fremført for første gang. Det antas at opphavet kan tidfestes til en gang i middelalderen. I Norsk Litteraturhistorie vises det til hvordan romantikerne lenge trodde at balladen hadde et opphav i folkedypet. Men det er senere påvist mistanke om at opphavet er fra det norske hoffet og aristokratiet. Det er for meg interessant at flere av strofene fortsatt er aktuelle i dagens samfunn, til tross for balladens opphav og alder. Spesielt gjør Maren Ramskeids versjon meg oppmerksom på hvordan skjærsilden og troen på evig frelse etter straffen, kan knyttes til vårt samfunns tro på menneskets evne til rehabilitering, uavhengig av den kriminelle handlingens ondskap.

Og det var st. såle Mikkjel
han vog med skålevigt
så vog han alle syndesjælene
hen til Jesum Krist.

Sitatet fra Maren Ramskeids versjon av «Draumkvedet» får meg til å reflektere over likheter mellom skjærsilden og vår tids moderne straffefilosofi. I denne strofen veier den hellige Mikkel de syndige sjelene med en skålvekt, før de føres til Kristus. Dette er med på å underbygge det som ofte omtales for apokastata-læren. Dette er læren om at alle til syvende og sist vil bli frelst, etter en «pinepåføring» i skjærsilden. For meg tegner dette et bilde og en visjon som er påfallende lik vår straffefilosofi i dagens samfunn.

I disse strofene knyttes det spørsmål til om denne katolske fortolkningen er kjettersk, da den strider med den jevne kristne læren på den tiden, om at alle mennesker kunne havne i evig fortapelse. Olaf Åkneson berettiger i balladen om hvordan alle menneskene skyldige og uskyldige blir sendt til himmelen og evig frelse, ikke evig fortapelse. Dette får meg til å reflektere over parallellen til vår samtid: skjærsilden kan sammenlignes med fengselssoning, dødsstraff med evig fortapelse, og om evig frelse med rehabilitering og gjenopprettelse. Når Trumps erklæring bryter med nåtidens mote for straffefilosofi, kan det mine om hvordan «Draumkvedet» i sin tid stod i strid med katolsk lære.

Litteraturliste:

Andersen, P. T. (2012). Norsk litteraturhistorie (2. utg.). Universitetsforl.

Christie, N. (1982). Pinens begrensning (E. W. Middelthon & B. Braaten, Trans.). Universitetsforl.

Draumkvedet etter Maren Ramskeids versjon. Canvas, NO-164, 2022, UiA.

NRK. (2025, 25. september). Trump åpner for dødsstraff i Washington D.C. NRK. Trump åpner for dødsstraff i Washington D.C. – Siste nytt – NRK

Fra bur til frihet – kvinner som hever stemmen

I dette blogginnlegget vil jeg se nærmere på hvordan kvinners rolle har utviklet seg – fra 1800-tallet og fram til i dag – med utgangspunkt i Amtmannens døtre av Camilla Collett og Et dukkehjem av Henrik Ibsen. I dag er Norge helt i verdenstoppen når det gjelder kvinnerettigheter. Men hva gjorde egentlig at vi kom hit? Og kan man si at litteraturen har spilt en rolle i denne utviklingen?

For å forstå feminisme i Norge, må vi se på hvordan kvinner levde på 1800-tallet. Samfunnet hadde veldig tydelige kjønnsroller: mannen skulle forsørge familien, mens kvinnen skulle være hjemme og ta seg av barn og hus. Disse rollene ble sett på som “naturlige”, men de ga kvinner nesten ingen frihet og svært få rettigheter.
Menn ble verdsatt for styrke og arbeid, mens kvinner ble forventet å være lydige og leve for familien. De hadde sjelden tilgang til utdanning, penger eller mulighet til å velge sitt eget liv. I dag kaller vi dette undertrykking, men den gang ble det sett på som normalt. Det er nettopp denne “normalen” som Collett og Ibsen utfordrer i sine verk.

I Amtmannens døtre og Et dukkehjem ser vi kvinner som lever i forskjellige sosiale lag og tidsepoker, men som begge er fanget av samfunnets forventninger.
Nora, fra Et dukkehjem, er en vanlig husfru som tar seg av hjem og barn, og hun er ikke født inn i en høy samfunnsklasse. Likevel viser hun tidlig at hun har en sterk indre vilje og drømmer om frihet. Hun tør å drømme og til slutt velger hun å gå fra mannen og barna for å finne ut hvem hun egentlig er. Nora er modig, frihetskjærende og selvstendig – hun nekter å la samfunnet bestemme over livet hennes.

Sofie, i Amtmannens døtre, er en adelskvinne som er født i en amtmannsfamilie. Hun har flere privilegier enn Nora, men hun er likevel fanget av samfunnets regler. Hun får ikke bestemme hvem hun vil gifte seg med, fordi ekteskap ofte handler om økonomi og sosial status, ikke kjærlighet. Selv om hun har rikere og bedre livsforhold enn Nora, er hun likevel begrenset i livet sitt og kjenner på urettferdigheten. Sofie er følsom, reflektert og tydelig feministisk – hun stiller spørsmål ved normene som holder kvinner nede.

Et eksempel fra Amtmannens døtre viser dette tydelig:

«Hvor mange ulykkelige ekteskap er ikke inngått, fordi man har lært oss å tro, at man må føye oss?»
— Sofie reflekterer over kvinners mangel på valg.
«Hvorfor skal alt være bestemt for oss på forhånd? Hvem har gitt mennene rett til å dømme hva som sømmer seg for en kvinne?»
— Sofie uttrykker frustrasjon over samfunnets rammer.

I Et dukkehjem ser vi tilsvarende kamp i Nora:

Nora: «Du og pappa har gjort meg stor skade. Dere har gjort meg til en dukke.»
Torvald: «Hva for en snakk er dette?»
Nora: «Jeg har levd her som en dukke-kone, akkurat som jeg hjemme var papas dukke-barn.»
— Nora konfronterer Torvald med at hun aldri har fått leve et liv på egne premisser.

Nora: «Jeg må stå helt alene, hvis jeg skal lære meg selv og verden å kjenne.»
— Sluttscenen, når hun forlater Torvald og barna.

Begge kvinnene lever altså uten full frihet, men de uttrykker på hver sin måte et ønske om å bestemme over sitt eget liv. Begge er fanget av datidens determinisme – tanken om at livet ditt styres av hvem du er født som, hvilket kjønn du har og hvilken familie du kommer fra.

Jeg synes det er fascinerende hvordan Collett og Ibsen både viser og utfordrer denne urettferdigheten. Mange av normene virker i dag helt feil og etisk motstridende, men de viser samtidig hvor langt vi har kommet. Det minner oss om at frihet og likestilling ikke er gitt – det må tas og kjempes for.

Det er også utrolig å tenke på at disse verkene fortsatt er relevante i dag. Amtmannens døtre og Et dukkehjem har vært med på å forme tankegangen om kvinners rettigheter i Norge, og viser oss hvorfor kampen for frihet og likestilling er så viktig – både i litteraturen og i samfunnet generelt.

Blogginnlegget er skrevet av Stefan Bychkovskiy

Kildeliste:

Collett, C. (1854–1855). Amtmandens Døttre. Christiania: J.W. Cappelen.
Ibsen, H. (1879). Et Dukkehjem. København: Gyldendal.
(Skuespill som kritiserer datidens ekteskapssyn og kvinners manglende frihet.)
Store norske leksikon (2025). Artikler om «Camilla Collett», «Henrik Ibsen» og «Kvinnebevegelsen i Norge».
Hentet fra: https://snl.no
Norsk litteraturhistorie (Nasjonalbiblioteket, 2024). Kvinnens plass i 1800-tallets litteratur.
Hentet fra: https://www.nb.no
Kilden kjønnsforskning.no (2024). Fra Amtmannens døtre til Et dukkehjem – hvordan litteraturen formet kvinnekampen.
Hentet fra: https://kilden.forskningsradet.no

Askeladden og de gode hjelperne – et eventyr som fremdeles lærer oss noe

Når vi tenker på norske folkeeventyr, er det vanskelig å komme utenom Askeladden. I dette blogginnlegget vil jeg kommentere «Askeladden og de gode hjelperne» av Asbjørnsen og Moe (1957).

Askeladden og de gode hjelperne er et klassisk norsk eventyr med flere typiske trekk for sjangeren. Vi møter tre brødre, Askeladden finner tre hjelpere på veien, og det er tre tilleggsoppgaver som må løses før han får prinsessen og halve kongeriket. Eventyret begynner med det velkjente «Det var en gang», og strukturen er enkel og oversiktlig. Det finnes ingen skurk, men Askeladden utvikler seg til å bli helten etter hvert som han mot alle odds vinner prinsessen og kongeriket. (Andersen, 2012, s.194).

Askeladden, den yngste broren, blir ofte gjort narr av sine eldre brødre, men det er nettopp han som lykkes til slutt. Som karakter fremstår han både naiv og nysgjerrig, drevet av vilje til å prøve snarere enn av stolthet eller grådighet. Dette kommer tidlig frem i eventyret når Askeladden møter en mann som spør om litt av nisten hans:

Mannen: «Gir du meg litt av nista di, skal jeg hjelpe deg.»

Askeladden: «Gjerne det.»

Denne scenen illustrerer Askeladdens raushet og tillitsfulle natur. Han deler det lille han har, og følger mannens råd om å ta med seg alle han møter på veien. Nettopp dette viser seg å bli avgjørende for at han til slutt klarer å vinne prinsessen og halve kongeriket.

Temaer som samarbeid, ydmykhet og troen på seg selv står sentralt i eventyret. Askeladden hadde ikke klart kongens oppgaver uten hjelp fra dem han tok med seg. For meg formidler dette viktigheten av å lytte til råd, særlig fra de eldre. I dagens samfunn blir barn og unge ofte opplært til å være selvstendige og individualistiske, men eventyret kan tolkes som en påminnelse om verdien av fellesskap og mangfold. Samtidig kan man også lese eventyret som en hyllest til den individualistiske tankegang. Dette kommer tydelig frem når moren latterliggjør Askeladden:

Moren: «Du som aldri gjør annet enn å rote og rake i oska! Nei, du får ikke noe niste!»

Til tross for den hånfulle moren, gir ikke Askeladden opp. Han fortsetter å tro på seg selv, og gjør ting på sin egen måte, uavhengig av andres hånfulle oppførsel og tvil. Dette er en kvalitet som er like relevant i dag som tidligere. I et samfunn preget av konkurranse og prestasjonspress kan Askeladden minne oss om verdien av kreativitet, utholdenhet og tro på egne evner. Dersom vi legger til rette for slike holdninger hos barn og unge, kan de lettere se muligheter fremfor begrensninger, akkurat slik Askeladden gjør.

Skrevet av Lillian Bjørkedal

Kilder:

Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget 2012, kap. 6, s. 192-195.

Canvas (2025), Asbjørnsen & Moe. Norske Folkeeventyr. Utdrag 2.pdf. S. 354-362.

Neser som moralsk pekepinne

I min lesing av de ulike mytologiske og historiske tekstene i nordisk litteratur, spesielt de med sterk påvirkelse på norsk historie, folkeminne og kultur, la jeg særlig merke til en tydelig tendens til å projisere karakteristiske trekk som fysisk beskriver moralsk godhet eller ondskap. Jeg la merke til en uvanlig variant av dette i en liten kroppsdel: Nesen

Egils saga forteller en todelt historie om tre generasjoner av krigere. Kveldulv, en sterk og stygg mann med et dårlig temperament om kvelden, får to sønner: Skallagrim, “stygg, lik far sin både i skinn og sinn” (Egil Skallagrimssons saga, 1951, s. 10), og Torolv, som blir beskrevet som «en særs vakker og forseg kar» (Egil Skallagrimssons saga, 1951, s. 10). I tredje generasjon møter vi Egil, som sagaen har gitt sitt navn fra. Han blir beskrevet som “stor som et troll” (Egil Skallagrimssons saga, 1951, s. 131) og med en “en nese ikke lang, men diger” (Egil Skallagrimssons saga, 1951, s. 106), mens broren Torolv Skallagrimsson er “rent merkelig lik Torolv Kveldulvsson”, kontrastert med styggheten av Egil. Sagaens karakteristiske nøkterne og raske stil, bruk av korte og konsise beskrivelser, gjør at når utseendet faktisk nevnes, får det en større tyngde. Disse beskrivelsene blir foredlet til symbolske kommentarer på hvem denne karakteren virkelig er. Dette er neppe tilfeldig.

Videre blir den ville og beistlignende naturen hos Kveldulv og hans etterkommere vist i deres brutalitet i kamp, og i referanse til ‘trollkunst’ noe som antyder en regresjon til et førkristent og hedensk verdensbilde i den stygge siden av familien. Form og innhold speiler hverandre, sagaens jordnære språk og vekt på handling framfor emosjon, skaper en større vekt på fysiske karakteristikk, og fokus på karakterbygging basert på handling, ikke indre refleksjon. Handlinger, styrke og utseende skaper vårt syn på dem. På tross av det paganistiske barbariet, blir de fortsatt framstilt som store ledere, respekterte av sine venner, og Egils evne til kveding blir en sentral dualitet i kontrast med utseende som representativ moral holistisk sett.

Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen katalyserte mye av det vi tenker på når vi hører ordet ‘troll’. Høye barbariske skapninger med skarpe tenner og store neser, kanskje inspirert av sagaens beskrivelser, formet de trollet i en mørk, nifs, men nasjonalromantisk stil. Der sagaen bruker språklig knapphet, viderefører Werenskiold og Kittelsen en lik følelse i bildet: Mørke flater, selektiv linjebruk og nedtonet farger får fram en visuell drivelse av en lik følelse mellom det litterære og det kunstneriske. I kunstverk som “Trollet som grunner på hvor gammelt det er” (Kittelsen, 1905), “Skogtroll” (Kittelsen, 1906) og “Trollene hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftes de på å bruke” (Werenskiold, 1878) og andre som Ivo Caprino’s dukke verden viser troll med store neser som skaper en silhouette folk gjenkjenner uansett aldersgruppe. Det stopper heller ikke her. I fortellingene om ‘Reve Enka’ og ‘Gjete kongens harer’ møter vi en gammel kjerring som får nesen sin fast i en trestokk. I andre europeiske eventyr, som ‘Hans og Grete’ og Arthur Rackhams illustrasjoner fra 1920, ser vi en lignende idé: den gamle, men visdomsfulle kjerringa med magiske tendenser. Bildet av den onde eldre kvinnen blir senere videreført i historier som den onde heksen fra vest i ‘Historien om Oz’. Troll, gamle kjerringer, store krigere, gjenkjent av følgende trekk: Stor neset, skumle, og for mange: Farlige. Det er og verdt å merke seg at den store nesen i europeisk kultur fikk en negativ symbolikk, særlig i antisemittiske karikaturer der trekkene ble stigmatiserende. Kanskje kan dette bli sport tilbake til noen eldre forestillinger, et tegn på hvordan fysiske symboler fester seg i kulturen.

Ref. kunstverk i rekkefølge: “Trollet som grunner på hvor gammelt det er” (Kittelsen, 1905), “Skogtroll” (Kittelsen, 1906), “Trollene hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftes de på å bruke” (Werenskiold, 1878), “The witch welcomes Hansel and Gretel into her hut” (Rackham, 1920)

Nesen, et sanseorgan ansvarlig for å varme og filtrere luft, men også for å lukte, får en dypere symbolsk funksjon. Egenskapen til å lukte, i likhet med andre dyr, legger fram en animalistisk tendens, og egenskapen å gjenkjenne andres lukt antyder en ‘rovdyr’-aktig karakter. Egil søker, angriper og dreper sine fiender. Hekser og troll lukter ut uskyldige og lurer dem, ofte for å spise dem. Nesen blir brukt for å skape et dyre-menneske som tilrettelegger en villhet i samfunnet, det fysiske grunner indre, det blir en slags ‘outsider’ person ikke identifisert fra datidens ide av skjønnhet. Denne ‘outsider’-tendensen skaper en dualitet, vill men fortsatt menneske. Troll i Peer Gynt, kan bli sett på som et symbol på egoisme: “Troll, vær deg selv – nok!” (Ibsen, s. 44), men de har fortsatt egenskapen til å tenke på konsepter som egoisme, ikke en dyrisk sult for mat, de har en kultur og en norm innad den. På tross av hans animalistiske side, har Egil ‘Suttungs mjød’, balansen mellom kriger og dikter. Hekser og gamle kjerringer klarer å overleve alene ute i en skog – det er nesten ikke overraskende at de på et tidspunkt lengter etter mennesker.

Alt dette er å si at historier vi forteller hverandre, spesielt til barn, tenderer til å fysisk vise moral, men det definerer den ikke, selv onde folk har en egenskap til å gjøre gode ting. Ordtaket: ‘å ha bein i nesa’, å være modig, kan lett bli sett på som ens evne til å være forskjellig, å være deg selv og ikke gjøre som alle andre. Å ha en stor nese, sett på som en ‘stygghet’ kan akkurat være egenskapen å være unik, å se ting forskjellig, for disse er historiene vi forteller hverandre og fortsatt husker denne dagen i dag.

Kilder:

Egil Skallagrimssons saga (1951). (H. Lie, Overs.) Oslo: Aschehoug (Opprinnelig utgitt 1200-tallet)

Grimm, J., Grimm, W. (forf.), Rackham, A. (ill.) (1920). Hansel & Grethel & other tales. New York : E. P. Dutton & Company (Opprinnellig utgitt 1812)

Ibsen, H. (2025). Peer Gynt (7. opplag). Gyldendal (Opprinnelig utgitt 1867)

Kittelsen, T. (1905). Trollet som grunner på hvor gammelt det er [Tegning]. Blomqvist, Oslo, Norge. https://www.blomqvist.no/auksjoner/kunst/ovrig/kittelsen-theodor/656242

Kittelsen, T. (1906). Skogtrollet [Tegning]. Nasjonalmuseet, Oslo, Norge. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.K_H.B.03222

Werenskiold, E. (1878). Trollene hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftes de på å bruke [Tegning]. Nasjonalmuseet, Oslo, Norge https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.K_H.B.05023

Askeladdens guide for å styrte et diktatur

Asbjørnsen og Moe sine eventyrsamlinger, så koselig vi ser på dem nå, er i bunn og grunn moralske, etiske og generelle lekser for leseren. Da eventyrene de samla inn kom fra alle kriker og kroker av bygde-Norge, er det ikke utenkelig at enkelte av dem ble skapt med en hovedsakelig hensikt i å skremme barn til lydighet. En kan også tenke seg at disse moralske og etiske leksene, kanskje kom av en utilfredshet, en slags form for stille motstand mot samfunnet slik det var.
Det kan jo sies at alle som leser eventyr for noen annen grunn enn ren underholdning, får noe lærdom eller informasjon ut av det. Det trenger ikke å være stort, så lenge du har tenkt én ny tanke etter å ha lest et eventyr, er du noe mer lærd enn det du var fem minutter tidligere.
Uansett, det er ikke alt vi får ut av eventyr – vi kan lære å sette pris på de nasjonalistiske aspektene ved landet vårt, vi kan få en dypere respekt for naturen og dyra, og ikke minst, vi kan lære å styrte et autoritært regime.
Jeg er seriøs, bare se på hva Askeladden gjør i «Askeladden og de gode hjelperne».
Jeg skal forklare hva jeg mener, men først vil jeg understreke at dette er min tolkning av eventyret, sett i lyset av verdens kriser, kriger og uroligheter som påvirker oss i dag.
Jeg finner en sterk tråd mellom eventyr, spesielt eventyrene om Askeladden, og verden slik den er nå.
I hvert eventyr om Askeladden, blir han fremstilt som en av de få altruistiske personene i verden. Selv om han vinner prinsessen og halve kongeriket, er ikke dette ut av et ønske om makt, men heller begrunnet av ren eventyrlyst, samt en lite egoistisk tanke om å ikke la de med dårlige hensikter å få belønningen. Da hans brødre, Per og Pål, er arrogante, selvgode og noe hatefulle, er Espen Askeladd en rollemodell uten like. Dette er noe typisk i eventyr. Om det ikke handler om overnaturlige pannekaker, eller rever som sørger sin husbond, så handler eventyr ofte om en ‘underdog’ karakter som på et vis finner lykken. Ofte er personer i eventyr selvsentrerte og ute etter å få hovedpersonen til å feile. Disse aspektene viser til en verdi større enn penger – nestekjærlighet og håpet om et mer altruistisk og rettferdig samfunn.
Eventyret om Askeladden og de gode hjelperne, er en manual for hvordan vi burde gå frem for å løse problemer vi har i dag, men ikke nok med det, det er også en guide for hvordan å styrte et eneveldig autoritært regime.
I dette eventyret sender kongen ut et kall for en båt som kan seile like godt til lands som til vanns, og den som gir han dette skal få prinsessen og halve kongeriket.
Etter at Espen Askeladds arrogante og overlegne brødre forsøker, og feiler, prøver han selv å lage et slikt skip. Da han er hjelpsom mot en mann han møter i skogen, får han hjelp til å bygge skipet, og blir sendt på sin vei med instruksjoner om å ta med seg alle han møter på veien. Dette gjør han, og disse kameratene hjelper han å overbevise en meget sta konge om å gi det han har lovt.
Norge var styrt av konger en gang i tiden, og som vi vet er en konge i bunn og grunn en diktator – én person som styrer alle.
I dette eventyret bruker Askeladden kraften av vennskap, så teit som det kan virke, og lojalitet fra sine nye venner, for å beseire denne kongen sine urimelige krav.
Selv om han ga kongen skipet, er ikke Askeladden mye til kar, og kongen setter opp umulige oppdrag for Askeladden å utføre. Det vil si, de hadde vært umulige om det ikke var for kameratene hans.
Magien i dette eventyret kommer ikke bare i form av båten, men også kreftene til Askeladdens nye kamerater. Det er disse som løser oppdragene, og da kongen ender opp med å bli fullstendig latterliggjort så gir han det han har lovt.
Nå skal det sies at latterliggjøring ikke er den beste måten å fjerne et dårlig styre på, da dette i virkeligheten kun fører til polarisering mellom politiske motparter, men det er et underliggende aspekt av rolig og behersket overlistelse som Askeladden viser her, og det er noe vi alle kan ta i bruk.
Et annet magisk aspekt som vi kan koble opp mot vår virkelighet, er hva som skjer med Askeladdens brødre. De feiler, som nevnt tidligere, med å bygge skipet, men det er deres egen feil. De møter på en sultende mann som bor alene i skogen, og som brødrene fullstendig avviser.

““Hvor skal du hen?” sa mannen.
“Å, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetrau til den vesle grisungen vår” sa han Pål.
“Grisetrau skal det bli!” sa mannen.
“Hva har du i sekken din?” spurte mannen.
“Møkk” sa Pål.
“Møkk skal det bli!” sa mannen.”

Og mannen har rett. Verken Per eller Pål klarer å lage noe annet enn grisetrau, og nistepakken deres blir fylt med møkk.
Dette viser til konseptet karma, og uten å se på det som et konsept som omhandler skjebne og tilfeldigheter. Det viser heller til karma som noe som må skje mot de som er uhyggelige, stygge mot andre og respektløse. De lyver og ønsker ikke å ha noe med denne mannen å gjøre, en sultende mann som ønsker å hjelpe dem, og de får igjen det de ber om.
Askeladden gir heller mannen litt av maten sin, og mannen bygger hele skipet for ham.
Eventyrets moral er å være god mot alle, vise respekt og medfølelse.
Hvordan er dette relevant for å styrte et diktatur, eller stoppe demokratiet vårt fra å komme farlig nærme?
Hat og sinne fører ikke til annet enn polarisering, aggresjon og tap av frihet, og det gjør det enklere for de autoritære å kontrollere oss. Istedenfor å se de som er annerledes, gjør noe annet enn deg, ser forskjellig ut fra deg, som noe mindre verdt og noe å hate, så er leksen her å ignorere disse forskjellene akseptere medmennesket, og kun med samhold og nestekjærlighet kan vi oppnå frihet og godhet for oss selv og resten av verden.
Askeladden visste dette, og slikt styrtet han et diktatur.

Kilde:
– Asbjørnsen. & Moe. (2016). Barnas beste: Asbjørnsen og Moe eventyr. Cappellen Damm.

Når kjærlighet overgår stolthet

I Ludvig Holbergs komedie Erasmus Montanus blir vi kjent med Rasmus Berg, som vender hjem til hjembygda Bjerget etter å ha tilbrakt flere år med akademiske studier i København. Der hjemme venter hans foreldre samt hans forlovede, Lisbet, ivrige etter å gjenforenes med han. Det de enda ikke har fått vite er at Rasmus Berg nå har skiftet navn til Erasmus Montanus og har kommet tilbake som en selvsikker akademiker med en ny verdensoppfatning. Hans nye overbevisning om at jorda er rund skaper frustrasjon blant innbyggerne i Bjerget, og truer med å ødelegge forholdet til Lisbet og foreldrene hans.

Selv om Ludvig Holbergs komedie Erasmus Montanus ble utgitt i 1731, er stykket fortsatt relevant i dag nesten 300 år senere. Det finnes mange forskjellige aspekter ved stykket, men det var den romantiske relasjonen mellom Lisbet og Erasmus som jeg falt for. Jeg har derfor valgt å utforske hvordan kjærligheten kan triumfere over behovet for å stå fast ved egne prinsipper, som i dette tilfellet var innen vitenskapen. Denne tematikken er fortsatt aktuell i dagens samfunn, fordi mange i dagens samfunn er redde for å stå opp for det de tror på, av frykt for å miste noe eller noen de bryr seg om.

Komedie blir brukt for å formidle temaene stolthet og kjærlighet. Erasmus sine rare utsagn og akademiske pretensjoner avslører hans svakheter, noe som både får leserne til å le og tenke selv. Selv om han virker som en høyt utdannet akademiker, viser hans svakheter at alle har menneskelige feil og gjør avstanden mellom ham og innbyggerne i Bjerget mindre.

Når Erasmus møter innbyggerne i Bjerget, bruker han ofte latinske ord i setningene, noe som fremhever hans behov for å vise at han er en akademiker. Dette fremstår humoristisk når han velger å bruke det med innbyggerne. Dette illustreres godt i første akt, scene seks, der faren, Jeppe Berg, uttrykker bekymring for at sønnen kanskje har glemt å snakke dansk og kun kan snakke latin.

«Ach kom! lad os gaae ud at tage imod ham. Kiære Per kom I med os. Det kand hende sig, at hand har glemt Dansk, og kand ikke tale andet end Latin, saa kand I være Tolk».

Etter brevet fra Erasmus er faren så bekymret for at sønnen ikke husker dansk, at han må ha med seg Per som tolk. Senere, i tredje akt, scene tre, diskuterer Per og Erasmus på latinsk der Erasmus blir fortvilet over at Per ikke snakker riktig latin.

«Hand svarer jo ikke til det jeg spør ham om. E qva Schola demissus es mi Domine?».

Til tross for Erasmus sitt forsøk, klarer ikke Per å svare riktig, og Erasmus må til slutt formulere spørsmålet sitt på dansk.

Erasmus har store ambisjoner og anser seg selv som bedre enn innbyggerne i Bjerget. Han setter akademisk kunnskap høyt og bruker kunnskapen sin flittig når han snakker. Ved å bruke latinske ord viser han at han er en bedreviter, men det som sjokkerer mest er når han kommer med budskapet om at jorda er rund og ikke flat. Dette skaper konflikt med hans kjærlighetsforhold til Lisbet siden alle i bygda, som har sin kristne tro, ser på Erasmus som en vranglærd som ikke følger deres kristne tro. Hans stolthet over sin egen intellekt og viten hindrer kjærligheten mellom dem, da han i lang tid nekter å endre mening om at jorda er rund.

At kjærligheten kommer først, er svært aktuelt i dagens samfunn. Mange i dag må velge mellom egne ambisjoner og kjærlighet. I et forhold er det viktig å pleie kjærligheten, samtidig som man gjerne vil lykkes i karrieren. Derfor er det viktig å balansere hjertets ønsker med hodets ambisjoner, slik som Holberg viser i Erasmus Montanus.

I Erasmus Montanus viser Ludvig Holberg hvordan kjærlighet påvirker menneskelige relasjoner. Kjærligheten er en viktig del av livet og kan få en til å forandre perspektiver og verdier. På slutten av stykket blir Erasmus lurt av løytnanten til å bli soldat, noe han ikke ønsker. Han ber svigerfar om tilgivelse, og etter mye om og men, gir han opp sin akademiske stolthet om at jorda er rund, og sier i sjette akt, scene fem.

«Min kjære Svigerfar, Jorden er saa flack, som en Pandekage; er han nu fornøyet?»

Med disse ordene tilgir svigerfar Erasmus og kjøper ham fri fra løytnanten. Til slutt får han sin kjære Lisbet, men må gi opp sin sannhet for å få henne. Valget til Erasmus om å gi opp sin sannhet for Lisbet viser hvordan kjærlighet kan overvinne stolthet. Holberg viser hvordan relasjoner kan påvirke våre valg, en problemstilling som fortsatt er relevant i dagens samfunn, hvor vi ofte må veie personlige ambisjoner mot kjærlighet.

Skrevet av Emilie Hals

Kildeliste:

Fjernsynsteateret, skuespill om Erasmus montanus fra 1997
https://tv.nrk.no/se?v=FDRP76000196

Holberg, L. (2007). Erasmus Montanus. Vigmostad & Bjørke AS