«Velkommen etter» sier vi når vi allerede er langt inne i en samtale, bortsett fra stakkaren som intetanende kastet seg inn diskursen, for straks å plumpe ut med en eller annen selvfølgelighet som de andre bare kan himle for lengst innforstått med øynene over. Den stakkaren var jeg på en forelesning om Vinje på UiA tidligere i høst.
Dette var, må jeg innrømme, en forelesning jeg hadde særlig lite lyst til å gå på. Vinje, det var jeg jo veldig på det rene med, var en streng herremann med hatt og stokk og med en overveldende iver (Ivar? – nei, ikke han, selv om Vinje var begeistret for ham også) etter å forsure skolehverdagen til generasjoner av nordmenn med «knotnorsk» og nasjonalromantiske dikt. Ja, og med den derre med fjell og dalar, vet du. Alltid fremført på 17. mai, igjen og igjen, til smektende toner under maidagens lyseblå tiltro til landet, under de hvitstammede bjerkene i slottsparken, av damer i ny bunad, med antatt tidstypiske fletter og åpenbart tidsutypisk leppestift, med solbriller og utsøkt velartikulert leppeføring.
Jeg skjønner jo at et datagrunnlag bestående av bare én person (meg), er i spinkleste laget. Likevel tør jeg påstå at det er mange som i utgangspunktet oppfatter Vinje som en representant for noe kjedelig, forslitt og foreldet. Dette er en holdning jeg i ettertid ser var basert på ren uvitenhet. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å gjøre bot og bedring ved å peke på to sider av Vinjes virke som gjør ham til en person det er verdt å gå på forelesning om. Det jeg vil fokusere på er dette: Vinjes diktning og hans kamp for et eget, norsk skriftspråk: «Landsmålet».
Punkt 1: Diktningen.
Det går an å endelig få øye på skogen til tross for alle bjerketrærne. For da vi i den tidligere nevnte forelesningen leste gjennom «Ved Rondane», som er en del av Vinjes tekstsamling «Ferdaminni» fra 1860, fikk jeg et uventet og motvillig anfall av gåsehud, særlig av disse to versene, som nok snakker særlig til dem som har levd en stund. Her handler det om livsperspektiv, ikke nødvendigvis bare om fjell:
Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.
Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.
(NDLA, 2018)
Hvorfor er det ingen som snakker om hvor fint dette diktet er, hvor rikt på menneskelig erfaring og hvor 17. mai-overskridende, tenkte jeg, der jeg satt i forelesningen. Men det gjør man jo. Jeg hadde bare ikke fått det med meg.
Alle som allerede hadde litt peiling, visste jo for lengst om dette diktets tilknytning til den tyske litteraturen, til Goethes «Zueignung» fra Faust. De visste at «Ved Rondane» og «Zueignug» har samme rimmønster, og at Vinje var fan av Goethe. De hadde også allerede tenkt på hvorvidt man kan finne likheter mellom disse to diktene, som begge tematiserer det dypt menneskelige i det å reflektere over livet og tilværelsen, over tiden som har gått, og over det faktum at tiden før eller siden vil ta slutt.
Selv om Vinjes dikt er knyttet til en konkret naturopplevelse, er jo kjernen i diktet det eksistensielle, tenkte jeg overveldet. Men det eksistensielle er her utløst av naturen som omgir forfatteren, minnene og følelsene som den utløser. Det var akkurat dette landskapet som omga ham som barn og ungdom, en tid han aldri kan komme tilbake til. Men landskapet er, i motsetning til Vinjes livsløp, konstant. Det kan oppleves igjen.
Det er derfor ikke nødvendigvis noe «typisk norsk» ved dette diktet, jfr. eventuelle 17. mai-fordommer, og tilknytningen til den tyske kanon har vi jo allerede sett.
Tenk om Vinje hadde vokst opp i Alpene? Da ville Alpene vært «slike fjell og dalar», ikke Rondane. «Ved Rondane» er derfor ikke uttrykk for glatt nasjonalromantikk, slik jeg trodde. Det har derimot mange trekk som man kan beskrive som uttrykk for sentrallyrikk, lyrikk som handler nettopp om de store, menneskelige temaene, flåsete oppsummert som «livet, døden og kjærligheten». Vinjes diktning snakker til oss i dag også, hvis vi er villige til å se forbi glansbildet.
Punkt 2: Vinjes innsats for det norske språket
Vinje var ikke bare dikter, men han var også en ivrig samfunnsdebattant. Utløp for tankene, diktene og ideene sine fikk han gjennom enmannsforetaket sitt, avisen «Dølen», som han egenhendig skrev og drev fra 1858 til 1870. Her kunne han offentliggjøre sine meninger om tema som han selv var opptatt av, og det var særlig norsk språkpolitikk. Kjedelig? Nei, ikke sett i kontekst: Vinje ga «Dølen» ut i en tid da det å se for seg et skriftspråk basert på norsk, slik det ble snakket i de tusen hjem, ble sett på som mindreverdig og bondsk av den «danskvridde» eliten. Et språk basert på norsk talemål ville i et tenkt tilfelle i hvert fall ikke vært egnet til å skrive dikt eller offentlige dokumenter med. Vinjes prosjekt var derfor å bidra til å bygge en egen norsk identitet via et eget norsk skriftspråk. Men det var vanskelig å bli tatt på alvor, for den fordanskede norsken var jo maktelitens språk, og viktig på et symbolsk nivå.
At det ligger en gjenkjennelig verdikamp i Vinjes prosjekt, er åpenbart: Kvensk ble for eksempel ett av to offisielle språk i Norge i 2005. Vi ser altså at retten til å uttrykke seg på eget språk er et tema som har stadig aktualitet – både i Norge og i andre land der mennesker har levd under andres administrasjon.
Forståelsen av at det ligger verdier, definisjonsmakt og føringer i språk, er et særlig aktuelt tema i dag. Tanken om språkets definisjonsmakt spiller en viktig rolle i identitetskampen som ulike grupper fører. At språk er makt, og at det å definere hvilket språk som skal gjelde når mennesker ønsker å bli hørt på egne premisser, er en tanke som vi kan finne paralleller til i Vinjes språklige livsprosjekt, og som er enda et punkt som gjør ham relevant å forholde seg til også i dag.
Vinje var dessuten kjent for sitt tvisyn, sin evne til nyansering, uten samtidig å miste eget ståsted av syne. Vinjes grunnleggende holdning er en som mange av dagens mennesker setter høyt: Det er en innstilling som man ofte sukker over at ikke i tilstrekkelig grad kommer til syne i debatter, kommentarfelter og diskusjoner om vanskelige samfunnstema. Det er ikke tvisynet som skaper de skarpeste frontene.
Og den strenge herremannen jeg nevnte innledningsvis? Nå var han faktisk en som foreslo at man kunne kalle krinoliner for «sprikestakkar», abstrakt for «tinglaus» og uniform for «sambunad». Så «landsmålet» som Vinje kjempet så ivrig for er ved nærmere ettersyn likevel ikke nødvendigvis bare for hengehoder.
Så til deg som kommer slentrende til samtalen om Vinje litt i seneste laget: Dette er mer interessant enn du kanskje trodde. Og ikke minst: Velkommen etter.
Litteratur:
Ved Rondane. (2018, 22. mars). I NDLA. https://ndla.no/nb/subject:af91136f-7da8-4cf1-b0ba-0ea6acdf1489/topic:0933e7b2-45fb-4e7f-bb13-64d7c2cd5da3/topic:789efe2c-f630-4136-a6f7-ae4fd6630945/topic:b8fd27c0-4c60-45ad-8605-77e6e6038636/resource:1: