De tre damene sitter og drikker te. De ser på hverandre. De er ulike. De ser ulike ut, de har ulik sosioøkonomisk bakgrunn, og de er fra ulike tidsepoker. Alle er likevel drivere av kvinnekampen. De har et teselskap, Camilla Collett er initiativtaker, og alle har dukket opp.
Hun dro i gang selskapet i 1854, når den første delen av den første moderne romanen i Norge kom ut; Amtmandens døtre, del 1. Likevel ble denne sett på som relativt uproblematisk for det mottakende publikumet i Norge på denne tiden, og ikke et tydelig løft for kvinners rettigheter. Da den andre delen ble utgitt i 1855, kom det derimot en del kritikk. Denne delen var mer provoserende, siden den handlet om kvinners dystre skjebne i uønskede ekteskap, som bokens tematikk omfavner. Collett ga kvinner en viktig posisjon i romanen, og luftet ideen om at kanskje samfunnet ikke var rettferdig mot hennes kjønn. Her hevet Collett stemmen.
Det første litterære bidraget til teselskapet, som skulle dra med seg flere kvinnelige stemmer senere i historien.
Årene går, og det blir en stadig større opptrapping i kampen. I 1862 blir ugifte kvinner over 25 år myndige. I 1884 stiftes Norsk Kvindesagsforening (med Camilla Collett som æresmedlem). I 1888 blir også gifte kvinner over 25 år myndige, men mannen bestemmer mest over felles formue. I 1913 får kvinner også stemmerett. I 1915 skjer den første markeringen av kvinnedagen. I 1927 blir det likestilling i eksteskapet. I 1945 får vi det første kvinnelige statsrådet. I 1960 blir det lov å ta abort på sykehus hvis en nemnd har godkjent det. I 1967 kommer p-pillen i salg. Og i 1970 starter den nye kvinnekampen, og Gerd Brantenberg ankommer selskapet.
Gerd Brantenberg ble født i Fredrikstad, og kom ikke fra en rikmannsfamilie i motsetning til Collett, hun var heller ikke noe glad i menn i motsetning til Collett. Brantenberg var nemlig ikke bare kvinne, hun var også kriminell og psykisk syk. Hun var nemlig lesbisk, og hun kjempet også for kvinner og deres kjærlighet gjennom litteraturen. I hennes samtid var hun også radikal, kanskje mer radikal enn det Collett ble sett på som. For før 1972 var homofili kriminalisert, og frem til 1976 ble det ifølge loven anerkjent som en psykisk sykdom, men dette stoppet ikke Brantenberg. Hennes debut Opp alle Jordens homofile fra 1973 kom i en stormende fart mot likestillingskampen både for homofili og for kvinner. Et opprørsskrift mot det å leve som skjult homofil på 60-tallet, og den første boka om homofili som var skrevet under fullt navn. I tillegg skrev Gerd Brantenberg Egalias døtre utgitt i 1977, hvor hun byttet totalt om på kjønnsrollene. Med kvinnene i makt istedenfor mennene og guttene med ‘penisholdere’ istedenfor brystholdere, skrev hun en bok om et motsatt univers slik hun så det. Kanskje henspiller tittelen på Amtmandens døtre. Døtrene til Amtmanden er maktløse ovenfor sin far, sin mor, kjærligheten, samfunnet og sin egen skjebne. Egalias døtre er derimot mektige og overordnede.
Den siste av de tre damene tilhører vår samtid. Sumaya Jirde Ali er en 25 år gammel poet, debattant, aktivist og forfatter. Hun debuterte som 19-åring med diktsamlingen Kvinner som hater menn, og har senere utgitt en diktsamling og en pamflett som tematiserer blant annet rasisme. Sumaya Jirde Ali er norsk-somalisk, muslim og feminist, og fortjener en plass i dette teselskapet fordi hun også representerer en ny del av kvinnekampen slik jeg ser det. Hun er en del av en ny generasjon som kjemper for ulike rettigheter. Nå skal alle minoritetsgrupper, alt fra muslimer til funksjonshemmede kunne være med på å løfte en kvinnekamp i Norge, men der Jirde Ali har rettet kampen mot kvinner over hele kloden.
Her er altså tre kvinner, som presenterer tre ulike epoker av kvinnekampen, som også viser at det handler om mer enn en ‘kvinne’kamp. Det handler om minoriteter som skal stå sammen for likestilling, respekt, og retten til kjærlighet. På 1970-tallet var det Gerd Brantenberg med feminismen og homofiles rettigheter, og i det 21. århundre kom Sumaya Jirde Ali og løftet blikket til folket mot rasisme, neglisjering og feminisme. Og kan det være slik, at denne feministiske litteraturhistorien i Norge, stammer fra nettopp Amtmandens døtre i sin helhet fra 1855. Det tror jeg.
Camilla Collett skrev en invitasjon til Norges fremtidige kvinner i 1855, hvor hun bad dem til et teselskap. Der skulle de ikke sitte og drikke pent av de små koppene, mens de snakket beskjedent til hverandre med innestemme. De skulle rope på tvers av bordene, og sinnet skulle stå mellom veggene. Og litt etter litt aksepterte disse historiske kvinnene invitasjonen. Kanskje menn og kvinner er like ille på tross av en lang kultur som har fortalt noe annet? «Ti, når det kommer til stykket, var måskje Adam ennu vel så svak som Eva..» De tre damene har prøvd å skape en likestilling, og de skrev banebrytende litteratur for sin tid, for å videreføre Colletts verk, og gi døtrene til amtmannen en ny skjebne i kvinnekampens historie.
Litteraturliste:
Ali, S. J. (2017). Kvinner som hater menn. Frekk forlag.
Andersen, P. T. (2012). Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget.
Brantenberg, G. (1977). Egalias Døtre. Aschehoug forlag.
Collett, C. (1854-55). Amtmandens døtre. Gyldendal forlag.
Frekk forlag. (2017). Kvinner som hater menn. Frekk forlag. https://www.frekkforlag.no/bok/kvinnersomhatermenn
Kvinnehistorie.no. (årstall ikke oppgitt). Tidslinje: Vikitge årstall i norsk kvinnehistorie. Kvinnehistorie.no https://www.kvinnehistorie.no/tidslinje#h-t-4994
Ryste, M. E., Storvik, K., (2022). Lesbisk bevegelse: Gerd Brantenberg forteller. Kvinnehistorie.no. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-3371
Ørjaseter, K. (2022, 23. august). Amtmandens døtre. I Store norske leksikon. https://snl.no/Amtmandens_D%C3%B8ttre
Jeg vil tro at et teselskap med disse tre damene ville vært noe man ville betalt for å bare bevitne.
Når det gjelder din sammenligning av Amtmandens døtre og Egalias døtre, så tenker jeg i samme bane. Det er nemlig to helt forskjellige forfattere som står bak, de er også rake motsetninger innholdsmessig. Brantenberg skrur helt om på samfunnet, som bidrar til å få frem virkeligheten som mange kvinner satt med. Boken Egalias døtre er nok ment for å knyttes sammen med Camilla Collets roman, og heldigvis er de begge to gode leseopplevelser. Begge er på hver sin måte utrolig viktige for kampen de kjemper, og setter ting virkelig på spissen. Slikt bidrar til debatt, noe som både Brantenberg og Collett har klart. Debatt bidrar videre til at kampen får mer plass i samfunnet, mer oppmerksomhet og dermed får de flere med seg på laget.
Så fint å se at du også tenker disse damene har bidratt til mye viktig, og videreført en viktig kamp gjennom generasjoner ikke minst! Både Gerd Brantenberg og Camilla Collett er store skriftkunstnere slik jeg ser det, og samtidig artig at du pekte frem kontrasten mellom dem!