Det desidert mest kjente sitatet fra Peer Gynt (1867) av Henrik Ibsen, må nok være «Peer, du lyver!» Men innholdsmessig er det kanskje oppfordringen om å «være seg selv» som biter seg mest fast hos publikum. Dette sitatet, og meningen ved det blir utfordret når Peer tar en heisatur til Dovregubbens hall, på færten av trollhaler. Etter å ha jugd og smigret seg til bordet med kommende svigerfar, Trollkongen, kommer kongen med en oppfordring til Peer.
Der ute, under det skinnende hvelv,
mellem menn det heter: «Mann, vær deg selv!»
Her inne hos oss mellem trollenes flokk
det heter: «Troll, vær deg selv – nok!»
(Ibsen, 2005)
Merk at i dette innlegget skal jeg ikke diskutere betydningen av menneskenes visdomsord «vær deg selv», men heller utforske hva trollenes «vær deg selv nok» kan forstås som. Den tradisjonelle forståelsen av dette vil muligens være et egoistisk mantra, for de selvopptatte og griske som ikke ønsker å ta del i felleskapet. «Ha nok med seg selv» kan være en litt tydeligere omformulering av visdomsordet, forstått på tradisjonelt vis. Men hvis trollene mente at denne egoistiske tolkningen var riktig, ville de ikke bare ha sagt nettopp det?
Peer kan neppe sies å forstå de vanskeligste konseptene. Når Dovregubben spør om Peer forstår dybden i visdomsordet svarer Peer at han har en anelse. Som leser fikk i hvert fall jeg lite tiltro til at han forstod noe i det hele tatt. Men har også vi som lesere misforstått dette? Kan trollene i Dovregubbens hall ha vært forut for sin tid, og egentlig ment at Peer burde fokusere på å være nok i seg selv?
Uavhengig av trollenes oppførsel, så er de veldig tydelige på hvem de er. I tillegg virker de som en sammensveiset gjeng, med respekt for hverandre. Peer er selve motsetningen til denne levemåten. Han har både løyet for å komme dit han er, og han har etterlatt bygda i kaos etter hans bruderov av Ingrid (som han endte opp med å ikke ville ha allikevel).
I løpet av middagen i Dovregubbens hall, opplever Peer at trollene er stolte av sin identitet og kultur, og ønsker å dele dette med ham. De er direkte om sine forventinger og krav til ham, og hva som vil skje dersom han ikke innfrir disse. Trollenes selskap og samhold er rake motsetningen av bryllupsfesten Peer krasjet et par dager tidligere, hvor menneskene både baksnakket og løy til ham (selv om dette i aller høyeste grad var fortjent). Forskjellen i væremåte kan gi forklaringen på hvorfor trollene ikke liker mennesker, som er falske i møtet med seg selv og andre. Bygda hvor Peer bor ønsker fokus på samhold, og at alle medlemmene i felleskapet skal finne sin plass og være til nytte for hverandre. Allikevel gjør de som gruppe ingen forsøk på å inkludere eller forstå Peer, og kanskje gi ham litt av annerkjennelsen han trenger for å se at han er god nok i seg selv. Han trenger ikke å lyve. Hvordan skal Peer klare å være seg selv, i et samfunn som ikke lar ham finne ut hvem han er? Trollene gjør et poeng av å være autentiske versjoner av seg selv, uten å tenke på andres behov eller ønsker fremfor sine egne. Er dette en dårlig ting?
«Å være seg selv nok» blir for meg en gammel og innviklet måte å skrive «vær nok for deg selv», ikke «ha nok med deg selv» som er den tradisjonelt aksepterte tolkningen. Men stemmer dette overens med bokens innhold, eller er det et forsøk på å modernisere et over 150 år gammelt visdomsord, så det passer bedre overens med moderne verdier i tillegg til å renvaske trollenes dårlige omdømme? Det er ved dette spørsmålet jeg mener man finner aktualiteten for min tolkning. Vil man helst være ærlig som trollene, eller passe inn i en gruppe uten å vise hvem man egentlig er på innsiden? Denne problemstillingen er aktuell for flere sosiale settinger, både for de som søker innpass i en gruppe og de som føler seg alene i den. Derfor syntes jeg det var merkelig at trollene var kalt egoister uten forbehold, når de i praksis var bedre på både samhold og ærlighet enn mange av menneskene i stykket. Dersom man ikke er villig til å analysere eldre tekster i moderne lys kan de miste sin aktualitet, fordi man ikke lengre kan kjenne seg igjen i dem.
Tolkninger det gis uttrykk for i media stemmer gjerne overens med leserens behov eller følelser i vår samtid. Kanskje det er en underdog-mentalitet som fører til at jeg får medfølelse for trollene, som ønsker en fremmed velkommen inn i felleskapet, men allikevel ender opp med å bli forrådt og lurt av den fremmede.
Med denne teksten ønsker jeg å utfordre vedtatte sannheter om de som ansees som stykkets uverdige og barbariske vesener, og utforske hvordan dette kan tolkes på andre måter. Vi som lesere får gjerne inntrykk av at menneskene det skrives om blir opphøyd som moralske og hjelpsomme (med enkelte uttak), men slettes ikke fortjener denne beskrivelsen. Jeg kan ikke noe for at jeg heier litt på trollene i fortellingen om løgnerske Peer. Trollene virker litt misforståtte der de sitter bortvist i fjellet sitt, dømt for sin umenneskelighet. Selv om det kanskje var de som utviste størst klokskap i dette stykket.
Litteraturliste
Ibsen, H. (2005). Peer Gynt. Ugitt første gang 1867. Gyldendal.
Jeg syntes dette var en interessant tolkning av trollenes visdomsord «vær deg selv nok». Jeg likte hvordan du går i mot den «vanlige» tolkningen om at trollene er egoistene i historien og setter det i en moderne sammenheng. Må innrømme at jeg også heier litt på trollene etter å ha lest teksten din. Tenkte litt på hvordan Peer kunne fått bruk for din tolkning av trollenes visdomsord i praksis. Kan du utdype litt om det?
Tusen takk for kommentar, og jeg utdyper gjerne. Det er gjennom en prosess av å først finne og akseptere seg selv, at man deretter kan være til nytte for felleskapet. Menneskene vet ikke hva de spør av Peer, for han vet ikke hvem han er i utgangspunktet. Jeg mener selvaksept (som jeg tolker trollenes visdomsord til å bety) kunne vært til hjelp for hele gjengen, inkludert Peer.