Peer Gynt: En flukt fra virkeligheten

Henrik Ibsen beskriver sitt litterære verk Peer Gynt fra 1867 som et dramatisk dikt. I dette diktet kan en finne alt fra, revyaktig parodi til gripende stemning. Her finner vi alt fra mennesker til forskjellige eventyrskikkelser som troll og dovregubben. Handlingen foregår i 5 akter og har sitt vendepunkt i akt 3.
Det finnes flere tematiske tråder i dette dramatiske diktet. Enten om det er ved å se på den konstante kontrasten mellom å være seg selv, eller å være seg selv nok. Andre tematiske tråder ser ut til å være samfunnskritikk eller barndom, regler og drømmer. Jeg kommer til å se nærmere på den siste. Altså barndom, regler og drømmer. Her ved å se på hvordan Peer helt fra barndommen lærte seg å flykte fra det vonde ved hjelp av eventyr, regler og fantasi. En kan si at drømmen om å bli keiser kan ses på som virkelighetsflukt fra den personen Peer egentlig er. Han blir jo til slutt kronet til keiser, men kanskje ikke den keiseren han egentlig ønsket å være. Da han ble keiser av dårekisten.

Bergiffenfeldt (med en stråkrans i hånden, gjør et spring og
setter seg skrevs over han)
Ha; se hvor han i sølen kneiser;–
er fra seg selv -! Hans kroning skjer
(trykker kransen på han og utroper:)
Han leve! Leve selveste keiser!         (Akt. 4)

Bergiffenfeldt er forstanderen av dårekisten i Kairo. Han blir framstilt som en sinnssyk lege. Han blir også presentert som Keiseren av dårekisten. Det gir da mening at han er den eneste som kan gi Peer tittelen som keiser av dårekisten.

I barndommen så lærte mor Åse Peer å flykte inn i eventyrverdenen med regler og fantasi. Dette for å klare å håndtere det vonde som skjedde i hjemmet. Med en far som drakk og oppførte seg dårlig.

Vi visste ikke bedre råd enn å glemme;
for det faller meg så svært å stå riktig imot.
det er så fælt å se skjebnen under øynene;
og se vil en jo gjerne ryste sorgene av seg.
En bruker brennvin, en annen bruker løgne!
å, ja! så brukte vi eventyr.                 (Akt 2)

Dette forteller Åse til Solveig. En kan se at denne måten å flykte når noe er vondt går igjen igjennom hele diktet. I skildringene mellom Peer og alle de overnaturlige vesenene i historien så skildres det ikke en gang at det er andre menneskelige som ser eller snakker med disse vesenene som dovregubben, den grønnkledde eller Bøjgen. Kan dette være vesener som Peer dikter opp i hodet for å hjelpe han med å bli den mannen han ønsker å bli. Det finnes faktisk et ord for det Peer driver med her og det er eskapisme. Store norske leksikon beskriver dette som en bevisst eller ubevisst trang til å flykte fra de problemene som virkeligheten medfører. Så kan en da tenke seg at siden Peer har lært seg å bruke eventyr og fantasi som en forsvarsmekanisme i barndommen at all interaksjon med overnaturlige vesener bare er en del av fantasien til Peer for å håndtere det faktum at Ingrid ikke ville gifte seg med han, eller det faktum at han ødela sitt rykte i bygda, for så å dra fra bygda. Flere av opplevelsene etter denne flukten kan kanskje ses på som en virkelighetsflukt der Peer flykter inn i eventyr og sin egen fantasi for å kanskje hjelpe han til å ta seg sammen. Dette via alle møtene med mytologiske vesener som det ser ut som om bare han kan se. Men samtidig så klarer han ikke å overgi seg i dovregubbens hall. det kan se ut som om han faktisk ikke klarer å balansere mellom hva som er virkelighet og hva som er løgn, fantasi eller eventyr.

Litteraturliste:

Andersen, P. T. (2012). Norsk litteraturhistorie (2. utg). Universitetsforlaget.

Henrik Ibsen. (1867). Peer Gynt (2. utg.). Gyldendal.

 Store norske leksikon (2005-2007): eskapisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. oktober 2024 fra https://snl.no/eskapisme