I min lesing av de ulike mytologiske og historiske tekstene i nordisk litteratur, spesielt de med sterk påvirkelse på norsk historie, folkeminne og kultur, la jeg særlig merke til en tydelig tendens til å projisere karakteristiske trekk som fysisk beskriver moralsk godhet eller ondskap. Jeg la merke til en uvanlig variant av dette i en liten kroppsdel: Nesen
Egils saga forteller en todelt historie om tre generasjoner av krigere. Kveldulv, en sterk og stygg mann med et dårlig temperament om kvelden, får to sønner: Skallagrim, “stygg, lik far sin både i skinn og sinn” (Egil Skallagrimssons saga, 1951, s. 10), og Torolv, som blir beskrevet som «en særs vakker og forseg kar» (Egil Skallagrimssons saga, 1951, s. 10). I tredje generasjon møter vi Egil, som sagaen har gitt sitt navn fra. Han blir beskrevet som “stor som et troll” (Egil Skallagrimssons saga, 1951, s. 131) og med en “en nese ikke lang, men diger” (Egil Skallagrimssons saga, 1951, s. 106), mens broren Torolv Skallagrimsson er “rent merkelig lik Torolv Kveldulvsson”, kontrastert med styggheten av Egil. Sagaens karakteristiske nøkterne og raske stil, bruk av korte og konsise beskrivelser, gjør at når utseendet faktisk nevnes, får det en større tyngde. Disse beskrivelsene blir foredlet til symbolske kommentarer på hvem denne karakteren virkelig er. Dette er neppe tilfeldig.
Videre blir den ville og beistlignende naturen hos Kveldulv og hans etterkommere vist i deres brutalitet i kamp, og i referanse til ‘trollkunst’ noe som antyder en regresjon til et førkristent og hedensk verdensbilde i den stygge siden av familien. Form og innhold speiler hverandre, sagaens jordnære språk og vekt på handling framfor emosjon, skaper en større vekt på fysiske karakteristikk, og fokus på karakterbygging basert på handling, ikke indre refleksjon. Handlinger, styrke og utseende skaper vårt syn på dem. På tross av det paganistiske barbariet, blir de fortsatt framstilt som store ledere, respekterte av sine venner, og Egils evne til kveding blir en sentral dualitet i kontrast med utseende som representativ moral holistisk sett.
Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen katalyserte mye av det vi tenker på når vi hører ordet ‘troll’. Høye barbariske skapninger med skarpe tenner og store neser, kanskje inspirert av sagaens beskrivelser, formet de trollet i en mørk, nifs, men nasjonalromantisk stil. Der sagaen bruker språklig knapphet, viderefører Werenskiold og Kittelsen en lik følelse i bildet: Mørke flater, selektiv linjebruk og nedtonet farger får fram en visuell drivelse av en lik følelse mellom det litterære og det kunstneriske. I kunstverk som “Trollet som grunner på hvor gammelt det er” (Kittelsen, 1905), “Skogtroll” (Kittelsen, 1906) og “Trollene hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftes de på å bruke” (Werenskiold, 1878) og andre som Ivo Caprino’s dukke verden viser troll med store neser som skaper en silhouette folk gjenkjenner uansett aldersgruppe. Det stopper heller ikke her. I fortellingene om ‘Reve Enka’ og ‘Gjete kongens harer’ møter vi en gammel kjerring som får nesen sin fast i en trestokk. I andre europeiske eventyr, som ‘Hans og Grete’ og Arthur Rackhams illustrasjoner fra 1920, ser vi en lignende idé: den gamle, men visdomsfulle kjerringa med magiske tendenser. Bildet av den onde eldre kvinnen blir senere videreført i historier som den onde heksen fra vest i ‘Historien om Oz’. Troll, gamle kjerringer, store krigere, gjenkjent av følgende trekk: Stor neset, skumle, og for mange: Farlige. Det er og verdt å merke seg at den store nesen i europeisk kultur fikk en negativ symbolikk, særlig i antisemittiske karikaturer der trekkene ble stigmatiserende. Kanskje kan dette bli sport tilbake til noen eldre forestillinger, et tegn på hvordan fysiske symboler fester seg i kulturen.
Ref. kunstverk i rekkefølge: “Trollet som grunner på hvor gammelt det er” (Kittelsen, 1905), “Skogtroll” (Kittelsen, 1906), “Trollene hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftes de på å bruke” (Werenskiold, 1878), “The witch welcomes Hansel and Gretel into her hut” (Rackham, 1920)
Nesen, et sanseorgan ansvarlig for å varme og filtrere luft, men også for å lukte, får en dypere symbolsk funksjon. Egenskapen til å lukte, i likhet med andre dyr, legger fram en animalistisk tendens, og egenskapen å gjenkjenne andres lukt antyder en ‘rovdyr’-aktig karakter. Egil søker, angriper og dreper sine fiender. Hekser og troll lukter ut uskyldige og lurer dem, ofte for å spise dem. Nesen blir brukt for å skape et dyre-menneske som tilrettelegger en villhet i samfunnet, det fysiske grunner indre, det blir en slags ‘outsider’ person ikke identifisert fra datidens ide av skjønnhet. Denne ‘outsider’-tendensen skaper en dualitet, vill men fortsatt menneske. Troll i Peer Gynt, kan bli sett på som et symbol på egoisme: “Troll, vær deg selv – nok!” (Ibsen, s. 44), men de har fortsatt egenskapen til å tenke på konsepter som egoisme, ikke en dyrisk sult for mat, de har en kultur og en norm innad den. På tross av hans animalistiske side, har Egil ‘Suttungs mjød’, balansen mellom kriger og dikter. Hekser og gamle kjerringer klarer å overleve alene ute i en skog – det er nesten ikke overraskende at de på et tidspunkt lengter etter mennesker.
Alt dette er å si at historier vi forteller hverandre, spesielt til barn, tenderer til å fysisk vise moral, men det definerer den ikke, selv onde folk har en egenskap til å gjøre gode ting. Ordtaket: ‘å ha bein i nesa’, å være modig, kan lett bli sett på som ens evne til å være forskjellig, å være deg selv og ikke gjøre som alle andre. Å ha en stor nese, sett på som en ‘stygghet’ kan akkurat være egenskapen å være unik, å se ting forskjellig, for disse er historiene vi forteller hverandre og fortsatt husker denne dagen i dag.
Kilder:
Egil Skallagrimssons saga (1951). (H. Lie, Overs.) Oslo: Aschehoug (Opprinnelig utgitt 1200-tallet)
Grimm, J., Grimm, W. (forf.), Rackham, A. (ill.) (1920). Hansel & Grethel & other tales. New York : E. P. Dutton & Company (Opprinnellig utgitt 1812)
Ibsen, H. (2025). Peer Gynt (7. opplag). Gyldendal (Opprinnelig utgitt 1867)
Kittelsen, T. (1905). Trollet som grunner på hvor gammelt det er [Tegning]. Blomqvist, Oslo, Norge. https://www.blomqvist.no/auksjoner/kunst/ovrig/kittelsen-theodor/656242
Kittelsen, T. (1906). Skogtrollet [Tegning]. Nasjonalmuseet, Oslo, Norge. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.K_H.B.03222
Werenskiold, E. (1878). Trollene hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftes de på å bruke [Tegning]. Nasjonalmuseet, Oslo, Norge https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.K_H.B.05023
Oi! Har aldri tenkt over hvor ofte vi ser store neser som symbol på noe “annerledes” eller “skummelt” i media før. Synes dette var et veldig interessant og et godt reflektert innlegg! På slutten skriver du at det å ha stor nese også kan være noe positivt, som i uttrykket “å ha bein i nesa”. Tror du den negative symbolikken rundt store neser kan snus, slik at det heller blir et tegn på styrke? Eller har de negative holdningene satt seg så dypt at vi alltid vil se det på den måten?
Igjen, skikkelig bra tekst! :))
Tusen takk for kommentaren! Syntes det var en gøyal liten vri på et blogg emne.
Jeg tror personlig at med utviklingen av tegneserie, film, animasjon og generelt sett karakter design ville det bli mye forandret i forhold til hvordan vi ser på proporsjoner i karakterer og store neser, og hvordan de blir snudd rundt, et eksempel som kommer til meg er Gru fra Grusomme Meg eller Ian McKellen som gikk med en nese protese i Ringenes Herre og Hobbiten filmene. Om det kommer til å forvare negativ symbolikk eller ikke vet jeg ikke helt. Jeg tror nok noe kommer holde seg i forhold til negative stereotypier, men da blir det bare å prøve å vise den mektige nesen i positive perspektiver!