Når vi tenker på norske folkeeventyr, er det vanskelig å komme utenom Askeladden. I dette blogginnlegget vil jeg kommentere «Askeladden og de gode hjelperne» av Asbjørnsen og Moe (1957).
Askeladden og de gode hjelperne er et klassisk norsk eventyr med flere typiske trekk for sjangeren. Vi møter tre brødre, Askeladden finner tre hjelpere på veien, og det er tre tilleggsoppgaver som må løses før han får prinsessen og halve kongeriket. Eventyret begynner med det velkjente «Det var en gang», og strukturen er enkel og oversiktlig. Det finnes ingen skurk, men Askeladden utvikler seg til å bli helten etter hvert som han mot alle odds vinner prinsessen og kongeriket. (Andersen, 2012, s.194).
Askeladden, den yngste broren, blir ofte gjort narr av sine eldre brødre, men det er nettopp han som lykkes til slutt. Som karakter fremstår han både naiv og nysgjerrig, drevet av vilje til å prøve snarere enn av stolthet eller grådighet. Dette kommer tidlig frem i eventyret når Askeladden møter en mann som spør om litt av nisten hans:
Mannen: «Gir du meg litt av nista di, skal jeg hjelpe deg.»
Askeladden: «Gjerne det.»
Denne scenen illustrerer Askeladdens raushet og tillitsfulle natur. Han deler det lille han har, og følger mannens råd om å ta med seg alle han møter på veien. Nettopp dette viser seg å bli avgjørende for at han til slutt klarer å vinne prinsessen og halve kongeriket.
Temaer som samarbeid, ydmykhet og troen på seg selv står sentralt i eventyret. Askeladden hadde ikke klart kongens oppgaver uten hjelp fra dem han tok med seg. For meg formidler dette viktigheten av å lytte til råd, særlig fra de eldre. I dagens samfunn blir barn og unge ofte opplært til å være selvstendige og individualistiske, men eventyret kan tolkes som en påminnelse om verdien av fellesskap og mangfold. Samtidig kan man også lese eventyret som en hyllest til den individualistiske tankegang. Dette kommer tydelig frem når moren latterliggjør Askeladden:
Moren: «Du som aldri gjør annet enn å rote og rake i oska! Nei, du får ikke noe niste!»
Til tross for den hånfulle moren, gir ikke Askeladden opp. Han fortsetter å tro på seg selv, og gjør ting på sin egen måte, uavhengig av andres hånfulle oppførsel og tvil. Dette er en kvalitet som er like relevant i dag som tidligere. I et samfunn preget av konkurranse og prestasjonspress kan Askeladden minne oss om verdien av kreativitet, utholdenhet og tro på egne evner. Dersom vi legger til rette for slike holdninger hos barn og unge, kan de lettere se muligheter fremfor begrensninger, akkurat slik Askeladden gjør.
Skrevet av Lillian Bjørkedal
Kilder:
- Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget 2012, kap. 6, s. 192-195.
- Canvas (2025), Asbjørnsen & Moe. Norske Folkeeventyr. Utdrag 2.pdf. S. 354-362.
Jeg synes dette var en interessant tolkning av Askeladden og de gode hjelperne. Du løfter frem hvordan eventyrer formidler viktige evner som samarbeid, ydmykhet og tro på egne evner, og du viser samtidig hvordan temaene fortsatt er relevante. Du gir den er moderne og samfunnskritisk preg når du reflekterer rundt spenningen mellom fellesskap og individualisme. Interessant!