Eventyr er noe veldig mange har vokst opp med. Enten det har vært i form av å bli lest for som liten, eller å ha sett en av Ivo Caprino sine gamle klassikere på fjernsynet. Jeg husker godt begge deler fra da jeg vokste opp. Mor og far ble pent nødt til å lese det samme gamle eventyret for meg flere dager på rad, og jeg gikk ikke lei. Jeg husker godt at vi hadde et par av de gamle eventyrene på VHS-kassett med Ivo Caprino sine kjente figurer i hovedrollene. På skolen og i barnehagen møtte vi også på eventyrene både formidlet av lærerne og i lek. Man kan spørre seg selv hvorfor eventyr oppigjennom tidene har blitt så lett gjenkjennelige, og hva som gjør dem så spennende.
Eventyret jeg har valgt å ta for meg i dag er Den syvende far i huset, samlet inn av Asbjørnsen og Moe (Asbjørnsen & Vånar, 1987). Dette eventyret har vært ett av mine favoritter oppigjennom. Felles for eventyr er at de er relativt kortfattede, og mange tar for seg mye av den samme problemstillingen på forskjellige måter. Ofte er det nokså like elementer i eventyrene som forekommer 3, 7 eller 12 ganger. Dette er et typisk sjangertrekk for eventyr hvor disse tallene kalles for de magiske tall. Her gjelder det allerede i tittelen: den syvendefar i huset. Et annet sjangertrekk som må nevnes er den klassiske åpningen av et eventyr: Det var en gang; og avslutningene: Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute, og så levde de lykkelige alle sine dager (Norsksidene, u.å.).
Kort om fortellingen
Den syvende far i huset handler om en ferdesmann som var ute og reiste, og som leitet etter en plass å sove. Etter hvert ankom ferdesmannen en gård. På denne gården bodde det en hel rekke med sønner og fedre. Allerede innenfor grinda skulle han møte den yngste av disse mennene. Han spurte så om han kunne få låne hus der den natten. Mannen sendte ferdesmannen videre inn. Historien i eventyret gjentar seg, og mannen blir sendt dypere og dypere inn i huset til han til sist møter den eldste og syvende faren.
Tolkninger
Eventyret er kjent for folk flest på lik linje med Bukkene bruse. Jeg kommer ikke uten å tenke på Ivo Caprino sine representasjoner av eventyrene når jeg leser dem. For mange vil det nok dukke opp egne tanker rundt personene og miljøet i eventyrene, hvor det hos meg har blitt brent inn i hukommelsen med Caprino sine karakteristiske figurer.
Typisk i mange av Asbjørnsen og Moe sine innhentede verk er at det er mange kjente sitater og samtaler, personer, og troll, innimellom. I Den syvende far i huset er det ferdesmannen som så pent og høflig spør alle fedrene: God kveld, far, får jeg låne hus her i natt? Det er mange trekk som dette som gjør at det er lett å huske eventyr slik som dette til en senere anledning. I og med at eventyr er såpass korte, og har en såpass enkel og regelmessig historie, kan dette være med på å gjør eventyret lett å huske om man selv skulle videreformidle til for eksempel en barnegruppe. Selv har jeg improvisert med eventyr i samlingsstunder i barnehage, hvor barna i ettertid har fortalt selv, men også skapt lek utfra hva som ble fortalt.
Det som er så fint med eventyr er at de passer for alle. Man vokser som sagt gjerne opp med det, og i senere tid har det blitt skapt filmer rundt det. Mye av grunnen til at eventyr har blitt så lette å gjenkjenne for de aller fleste er fordi alle vokser opp med det. Personlig vokste jeg opp med det både hjemme, i barnehage, og i tidlig skolealder. Selv har jeg også vært i barnehager rundt forbi hvor de alle har praktisert med noe form for eventyr. I og med at eventyr er kortfattede er det lettere å formidle for barn. Det som gjør det spennende for min del er nok det unaturlige aspektet med dem. For min del var det fascinerende hvordan fedrene i huset ble eldre og mer krokete etter hvert som ferdesmannen ble sendt videre, hvor den eldste faren lå i et horn på veggen. Det finnes nok mer spennende eventyr enn dette hvor Askeladden tar for seg store utfordringer i form av halve kongeriker og troll. Det er nok også en av faktorene for at det blir spennende, hvor det finnes et eventyr for enhver.
Litteraturliste:
Asbjørnsen, P. C. & Vånar, M. (1987). Norske folkeeventyr. Faktum Forlag.
Norsksidene (u.å.) Sjangertrekk. Hentet fra https://norsksidene.no/web/PageND.aspx?id=99673