Erasmus Montanus er en klassisk komedie skrevet av Ludvig Holberg i 1723, men som først ble publisert i 1731. Stykket ble skrevet under opplysningstiden, og bærer sterke preg av det som kjennetegnet litteratur under klassisismen, som Holberg også selv var en representant av. Dikteren, i dette tilfellet Ludvig Holberg, skulle både underholde, men også belære, og en skulle ha karakterer som en kunne relatere til eller kjenne igjen. Disse kjennetegnene fra klassisismen ser vi også klart og tydelig i Erasmus Montanus, og selv 300 år etter at stykket ble skrevet, er det fremdeles relevante temaer som blir tatt opp.
Stykket handler om Rasmus Berg, som har flyttet vekk fra bygda han ble oppvokst i for å studere og utdanne seg i København. Etter litt tid i København returnerer han til bygda og hans familie, hvor han introduserer seg som Erasmus Montanus. De fleste av oss som har studert eller vært bortreist over en lengre periode vet hvordan det er å reise hjem igjen og hvor mye vi gleder oss til å se vår familie og våre venner, men dette er noe som mangler hos denne “Erasmus Montanus”: For Erasmus er det tilsynelatende viktigere å vise hvor klok han har blitt etter sin tid i København, og hvor mye mer han vet enn alle andre i bygda. Han bruker enhver sjanse til å forsøke å belære de andre i bygda, både sin familie, sinevenner og til og med sin forlovede. Dette er selve det som definerer Erasmus Montanus. Et eksempel er fra akt 2 hvor Erasmus snakker med sin bror Jacob.
“Naar du har gaaet saa længe i skole som jeg, og sdstaaet dine Examina, saa kandst du ogsaa give dig et Latinsk Navn. Men, saa længe som du est en Bonde-Dræng, maa du lade dig nøye med at heede slet og ret Jacob Berg” (akt 2).
Her viser Erasmus at grunnen til at han har skiftet navn handler om hans status, og siden hans bror “bare” er en “Bonde-Dræng” så har han ikke nok status til å gi seg selv et latinsk navn.. Denne arrogansen hos Montanus fortsetter gjennom nesten hele stykket.
Da jeg først leste dette stykket, så syntes jeg Erasmus virket arrogant og til en viss grad irriterende. Enhver samtale (hvis en kan kalle det for en samtale) gikk ut på at Erasmus skulle “vinne” over den han snakket med. I visse tilfeller derimot, var Erasmus mer relaterbar, slik som i samtalen med Jeronimus, faren til hans forlovede, Lisbed. Erasmus Montanus hadde gått rundt og fortalt bygda at jorden var “rund som en kule”, hvilket gikk fullstendig imot verdensbildet til bygda. De fleste av oss ville nok heller ikke gitt oss dersom noen hadde påstått at jorda var flat. Men, Jeronimus ga Erasmus et ultimatum: Enten måtte han ta tilbake det han hadde sagt om at jorda var en kule og innrømme at den var flat som en pannekake, eller så ville han ikke få lov til å gifte seg med Lisbed. For de aller fleste av oss ville dette nok vært et enkelt valg. Ultimatumet består jo av å si en liten løgn for å ikke miste noen vi elsker høyt.. Hvor viktig kan det uansett være for oss om bygda tror at jorda er rund eller flat? For Erasmus Montanus derimot, var dette helt umulig. For ham var sannheten det absolutt viktigste, og han nektet å gi seg på sitt. Selv da Lisbed, hans forlovede truet med å ta sitt eget liv, ville han ikke gi seg.
“Om gemeene og ulærde folk bebreider mig utroskab mod min kiæreste, saa vil philosophi derimod løfte mig op til skyerne” (akt 4).
Denne tankeprosessen hos Erasmus Montanus viser at han går veldig opp i hvordan de han ser på som sine likestilte oppfatter ham. Han tenkte at dersom han sto imot denne “fristelsen” så ville han få anerkjennelse av dem, og dette var tilsynelatende viktigere for ham enn kjærligheten.
Da jeg lukket boka og forsøkte å reflektere litt mer rundt hva jeg nettopp hadde lest, fikk jeg et annet syn på Erasmus. På noen måter kunne jeg relatere til ham, og kjente meg faktisk litt igjen i denne karakteren. Jeg har selv prøvd å diskutere med andre om et tema som jeg har lest meg opp på, og følt meg bedrevitende, at jeg liksom hadde sannheten på min side. Og i visse tilfeller hadde jeg faktisk det, slik som at Erasmus Montanus jo rent faktisk har rett i at jorden er rund som en kule og ikke flat som en pannekake. Når jeg derimot reflekterer litt i etterkant av en diskusjon, kan jeg til en viss grad innrømme at jeg i enkelte tilfeller har oppført meg litt som Erasmus Montanus. Noen ganger har jeg følt så sterkt på at jeg har rett at jeg har gått over den tynne linjen som skiller kunnskap fra arroganse.
Jeg tror at mange av oss kan kjenne oss igjen i Erasmus, men også de andre karakterene. Enten vi leser i kommentarfeltene på sosiale medier eller ser en politisk debatt på NRK, hvor vi finner mange av disse bedreviterne. Dermed vil jeg påstå at stykket er relevant også i dag. Jeg tror også dette var et viktig poeng for Holberg gjennom dette stykket, at man skulle kunne kjenne igjen disse karakterene fra sin egen hverdag. Videre tror jeg også at Holberg prøvde å vise oss at til tross for at sannheten er viktig, så finnes det viktigere ting i livet enn å “vinne” over andre.
Kilder
Holberg, L. (2007). Erasmus Montanus (7. opplag). Vigmostad & Bjørke AS.
Jeg synes det er spennende at du reflekterer rundt Erasmus Montanus sin relevans i dag. Et spørsmål er hvordan Montanus sitt selvbilde «egentlig» er, og om han er helt klar over at hans oppførsel kan påvirke andres syn på ham i negativ retning. Vi kan kanskje lære at hovmod kan påvirke kommunikasjon og relasjoner mellom mennesker. Vi bør kanskje også være bevisst at ord nødvendigvis ikke alltid samsvarer med intensjon. At vi må ha forståelse for at det er menneskelig å kunne uttrykke noe «feil», og at man må ha en raushet for dette mot seg selv og andre.
Du forklarer godt hvorfor Erasmus Montanus fortsatt er relevant i dag. Du understreker viktigheten av å prioritere relasjonene våre over det å alltid måtte ha rett. Som du sier er det mye av bedrevitere i sosiale medier og i politiske debatter, noe som ofte fører til unødvendig konflikt og avstand mellom mennesker. Stykket får oss til å vurdere vår egen oppførsel og viser at genuin kommunikasjon kan være mer verdifull enn å hele tiden forsøke å være den som vet best.