Sult- Stolthet og ære i prøvelsens tid

«Ja, nei vi får se. Akkurat nå er jeg faktisk litt på jakt etter en jobb. Det løser seg nok greit, men har kanskje lyst til å prøve noe nytt».

Om du ikke har vært den som sier noe slikt i en samtale kan det være greit å vite at det i løpet av livet faktisk kan bli aktuelt. Ulike omstendigheter kan oppstå og du er med ett i en situasjon du i utgangspunktet ikke har ønsket å havne i. En følelse av at ditt image er truet. At din avsløring i samtalen skal gi samtalepartneren en mistanke om at du har falt ned fra den pidestall du har stått på. Og at det kanskje skal ryktes.

Man kan si mye om sinnsstemningene og handlingene til jeg-personen i romanen Sult av Knut Hamsun. Vi får et innblikk i jeg-personens tanker og følelser, opplevelse av relasjon til andre, og kamp etter husly og mat. Sulten hos romanfiguren er reell i historien som skildres. Det blir en kamp over tid slik at liv og helse står på spill. Samtidig ser vi et sterkt ønske om å vise sosial status. Dette blant annet gjennom jeg-personens ønske om å gi til andre trengende. Det forundrer meg hvor tydelig og sterk romanfiguren er i sin kamp for å ivareta sin sosiale status i miljøet. Et eksempel er der hovedpersonen lyver i møte med «Jomfruen» på gata:

«Hvordan går det forresten? spør han langsomt.

Jo, over forventning.

Har De fått noe å gjøre nu da?

Noe å gjøre? svarer jeg og er meget forundret, jeg er jo bokholder hos grossererfirmaet Christie, jo.» (s. 38)

Skribenten lyver om at han har fått en stilling. Tankene mine går til dagens hjemløse i vårt samfunn. De som bor på gata, har rusproblemer og som kanskje tidligere har hatt et liv med skole, jobb og familie. Hvilke tanker tenkes i møter mellom mennesker hvor den ene part fremstår som tigger eller rusmisbruker og den andre, ja er som en av «oss»? Bidrar vi til å bygge opp, mildne eller skåne den andre for nedverdigende følelser, eller bryr vi oss ikke?

Jeg-personen opplever også å få penger. «Kommandøren» i Sult gir «skribenten» ti kroner:

«Og han rekker meg en tikrone. Han gjør ingen flere omstendigheter med det, han gir meg simpelthen ti kroner. Med det samme gjentar han at det ikke gikk an at jeg sultet ihjel.

«Jeg stammet en innvending og tok ikke seddelen straks: Det var skammelig av meg dette….det var også altfor meget….»

[…]

«Det er ikke verdt å genere seg for det, sier «Kommandøren» tilsist; De kan jo skrive for det, vet jeg.» (s. 140)

«Kommandøren» bagatelliserer situasjonen. Kommunikasjonen synes å ikke være nedverdigende. Skribenten ble regnet som arbeidsfør og i stand til å gjøre opp for seg. Hva «kommandøren» tenkte i situasjonen vet vi ikke, men han evnet å etterlate et inntrykk av å bry seg, uten å lage noe stort nummer av situasjonen. Skribenten unngikk å måtte forsvare seg, eller lyve om sin situasjon.

Min påstand er at Sult som verk kan vise til relevante eksempler på mellommenneskelig kommunikasjon. Med dette mener jeg kommunikasjon hvor menneskers sårbarhet og verdighet i ulik grad tas hensyn til. Jeg mener vi kan ta lærdom av dette og styrke vår bevissthet rundt hvordan vi kommuniserer. At vi kan prøve å bidra til å opprettholde stolthet og verdighet hos mennesker rundt oss, og særlig hvis vi aner at et menneske har et særlig behov for dette i sin situasjon.

Kilde:

Hamsun, K. (2021). Sult (16. opplag). Gyldendal

Henrik Samuel Hansen