Sult, skam og forfengelighet

Romanen Sult av Knut Hamsun er av mange ansett som et av Norges fremste litterære verk. I romanen følger vi en navnløs mann som bor i datidens Christiania og møter en rekke utfordringer i sin kamp for tilværelsen. I sin jakt på føde balanserer mannen mellom på den ene siden å måtte gjøre det han må for å overleve, og på den andre siden ikke ville nedverdige seg til å gjøre ting som oppleves under hans verdighet.

Et av flere interessante aspekter i denne romanen er naturligvis selve sulten. Det er en allmenn tolkning at romanens hovedpersons sult er et utrykk for mannens lengsel etter kunstnerisk annerkjennelse. En innvending mot denne tolkningen er at romanen faktisk handler om selve sulten. En akademisk teoretisering av sulten som kun et utrykk for manglende litterær anerkjennelse kan virke noe hul, all den tid hovedkarakteren nærmest holder på å dø av sult, og skildringene av sult like gjerne kan være en beskrivelse av samfunnsutfordringene på den tiden. Sulten kommer til utrykk på flere måter gjennom romanen. Mannen tyr blant annet til å gnage på små trebiter for å stagge sulten, og når han endelig får et skikkelig måltid, sier kroppen nei og støter opp det han har spist. Til tross for den altoppslukende sulten og en mann som er alvorlig underernært, er det en stolthet eller en underliggende skam som hindrer ham fra å spørre om mat. Dette kommer til syne flere ganger i løpet av romanen, blant annet når mannen blir påkjørt av en hestekjerre. Han skader foten, ødelegger skoen, men allikevel vil han ikke spørre om han kan få et brød fra vognen som et plaster på såret. Hans egen skam eller forfengelighet hindrer han fra å spørre om et brød, selv om han er overbevist om at føreren av hestekjerren helt sikkert ville latt ham få det. Denne adferden gjentar seg flere ganger og fører til at mannen heller vil sulte enn å spørre om hjelp, og dermed vise for verden, eller kanskje først og fremst måtte anerkjenne for seg selv, at han befinner seg i en håpløs situasjon.

Beskrivelsene av mannens tanker om seg selv og hvordan de kommer til utrykk er gjennomgående i store deler av romanen. Helt mot slutten skjer det derimot en endring i hvordan mannen ser på seg selv. Hans selvbevissthet og holdning om å ikke skulle kreve noe, eller være avhengig av andre menneskers almisser, endrer seg:

Bestandig skulle jeg gå og holde meg for god til alt mulig, ryste hovent på hodet og si nei takk. Nu så jeg hva det førte til; jeg sto atter på bar gate. Selv når jeg hadde den beste leilighet til det beholdt jeg ikke mitt gode, varme losji; jeg ble stolt, sprang opp ved det første ord og var kar for min hatt, betalte tikroner tilhøyre og tilvenstre og gikk min vei. (Hamsun, 2007 s. 189.)

Etter dette selvreflekterende øyeblikket møter vi en forvandlet hovedperson som ikke er redd for å gjøre krav på det han selv mener han fortjener. Det første han foretar seg er å kreve inn kaker fra en gateselger han tidligere hadde gitt penger til. Etter dette noe konfronterende møte og på en fullere mage finner han veien ned til kaien. Her overtaler han kapteinen på en båt til å la ham være med på deres overfart til England. Det er naturlig å tenke at dette er noe mannen ville sett på som et nederlag før det som kan beskrives som hans oppvåkning. At en kompetent skribent i sin beste alder skulle forlate hovedstaden for å jobbe på en båt? Uhørt! Men hvem vet, kanskje er det først når vi reiser fra vår egen forfengelighet at de gode historiene kommer?

        

Hamsun, K (2007). Sult. Gyldendal. Opprinnelig utgitt i 1890.