Om kjærligheten i Amtmannens døtre

Kjærligheten tematiseres i Collets roman Amtmannens døtre. Hvordan skildres kjærligheten mellom mann og kvinne? Og hva er kjærligheten som oppstår mellom Sofie og Georg?

Fortelleren legger tradisjonelle premisser til grunn for at kjærligheten kan vokse frem. I «optegnelser» til venninnen Margrethe skriver Georg om Sofie: «(jeg) bemerket at Sofies trekk var smukke og regelmessige» (s28). Men ytre skjønnhet er ikke nok. I brev til hans venn Müller reflekterer Georg over at det ytre er noe som kan føre til overfladisk forelskelse, men ikke nødvendigvis noe mer. Georg tenker tilbake på kvinner han har møtt:

«Jeg forelsket mig efter raden i alle dem som man kalte «sesongens dronninger», og jeg gjorde efter raden samme erfaring, kun litt mere eller mindre overraskende, at skjønnheten er fattig når den ikke er det harmoniske uttrykk for en tilsvarende sjel» (s39).

En kvinne gjorde ekstra sterkt inntrykk ytre sett, men de indre kvalitetene var skuffende:

«I denne skapning, dette ansikt lå de rikeste løfter om all den lykke en mann kan drømme, løfter, – som hun idelig brøt hver gang hun åpnet munnen. Jeg vet ikke hvori dette lå, enten i opdragelsen, tomme omgivelser, eller i henne selv, måskje i alt forenet.» (s40)

Georg ser det ytre som et premiss, men det ytre har liten verdi når det indre ikke er like vakkert. Georg reflekterer over årsakene til at det indre ikke er vakkert. Det ligger ifølge Georg enten i miljøets negative forming av kvinnen til å bli uinteressant eller det ligger i kvinnen selv – i karakteren, uavhengig av miljøets påvirkning.

Sofie observerer også det ytre ved menn. Men også for henne er det det indre som virkelig teller. Georg og Sofie opplever indre kvaliteter ved hverandre som styrker tiltrekningen dem imellom. Relasjonen utvikler seg fra distanse til et stadig nærere forhold, men en rigiditet hos dem begge, kombinert med følelsesmessige svingninger grunnet den gryende forelskelsen, hindrer at relasjonen, gjennom uttalt kjærlighet, går over i et åpent kjærlighetsforhold:

Forløsningen skjer når Georg samtaler med fru Ramm, med Sofie som observatør, om hvordan kvinner bør te seg forut for pardannelse og ekteskapsinngåelse. Karoline Møllerups ulykkelige liv som følge av rittmester von Heinens svik, hvor hun ble utlevert til latter, etter å ha erkjent sin kjærlighet til ham i brevs form, er tema for samtalen. Fru Ramm klandrer jomfru Møllerup for åpent å ha vist sin kjærlighet. Georg klandrer derimot rittmesteren for hans hensynsløse handling. Georg sier at han ville ha elsket eller i det minste ha aktet en kvinne som hadde sendt ham et lignende brev som det jomfru Møllerup sendte rittmesteren. Fru Ramm fastholder at tilbakeholdenhet og det å undertrykke lidenskapen er kjerneverdier for en ung og ugift kvinne. Æren er kvinnens viktigste kapital og fornektelse hennes viktigste «dyd» (s169). Georg protesterer heftig:

«Fornektelse! Denne bleksottige sjelsanstrengelse, dette skjul for livslede, skal den kunne erstatte den levende følelse, der vilde båret alt lett og med glede? … Er det å verne om de dyrebareste krefter Gud har bestemt til slektens velsignelse? … Mødrene pålegger selv sine barn å dølge dem som en skam, å utrydde dem som en synd; de skal utgråtes gjennem tårer og lange lidelser; og når da en sådan sjel er tilstrekkelig matret og uttømt, da er det den tilbys mannen … Det er på ruinene av templet han skal bygge sitt hus! …» (s170)

Disse ordene virket svært sterkt på Sofie. Georg hadde anerkjent Sofies kjærlighet! Sofie viser nå åpent og i full tillit sin kjærlighet for Georg, og den gjengjeldes.

Vi stopper ved dette lykkelige øyeblikket. Hva er denne kjærligheten som oppstår mellom Georg og Sofie? For Sofie er det å (indirekte) bli anerkjent som et subjekt av den hun er i ferd med å falle for utslagsgivende for at hun fullt ut elsker. Kjærligheten er forbeholdt to mennesker som anerkjenner hverandre og som tør å leve åpent og fritt fra samfunnets forventninger.

Begrepet «sjel» knyttes også til subjektet, og fortelleren viser på et tidligere tidspunkt i romanen hvordan personens kjerne, i dette tilfellet Sofies, nærmest er uavhengig av det fysiske: «(Georg) opdaget en sjel hos Sofie, en sjel sterk nok til å møte hans» (s126). Videre utdyper fortelleren: «Hennes åndelige natur hadde vært ham gåtefull (…) Den forståelse der plutselig utfoldet sig imellom dem, så smukk og harmonisk, så berikende for dem begge, overrasket og fortryllet ham» (s126). Disse passasjene får meg til å tenke på kjærligheten i platonsk forstand. Menneskene er bundet til verden som biologiske vesener hvor fysisk skjønnhet, tilfeldigheter og begjær er viktige elementer. Disse elementene er også sentrale i Camilla Colletts roman. Samtidig skriver Collet med et idealistisk perspektiv om den reine (platonske) kjærligheten.

Forfatteren skriver også om forhold hvor sjelene ikke har gått opp i en høyere platonsk enhet. Amalie, Sofies søster, hadde vært hemmelig forlovet med Adolf Brøcher, og hun valgte å kjempe for denne kjærligheten da prost Rein kom inn fra sidelinjen og ba om å få gifte seg med henne: «Amalie sank på kne og bad dem (foreldrene) hulkende ikke å gjøre henne ulykkelig og knuse to hjerter der var skapt for hinannen» (s145). Senere i romanen skulle dette sitatet om «hjerter der var skapt for hinannen» utfordres: Amalie ville feire Adolfs fødselsdag, og hun hadde forberedt denne grundig. Hun hadde tilberedt hans yndlingsmat, hun hadde pyntet seg, men han kom ikke til avtalt tid. Amalie ble svært urolig og endte opp med å skrive et brev til Adolf. Brevet var skrevet med inderlighet som et utgangspunkt, men med tillært og overdreven patos:

«Dagen synker, og ennu er du ikke kommet (…) I åtte uendelige timer har jeg ventet med stigende angst (…) Det er liksom naturen forstod og led med meg» (s203)

Adolf, som var forsinket av sine plikter i et møte for fattigkommisjonen, skrev et merkelig svar. Han beklaget forsinkelsen, men gikk inn i diverse praktiske forklaringer for hvorfor møtet hadde dratt ut. Amalie ble ulykkelig over det forretningsmessige svaret på hennes klagesang. Selv fru Ramm fant grunn til å kritisere Adolf for hans svar: «Er det et brev å skrive for en elsker …» (s206). Om vi skal driste oss til en tolkning; var nok kjærligheten mellom disse to, ifølge fortelleren, av jordisk og ufullkommen art, ikke minst kontrastert til den store kjærligheten Sofie og Georg opplevde. Årsaken kan ligge i at Adolf og Amalie, i motsetning til Georg og Sofie, ikke egentlig så hverandre som likeverdige sjeler og subjekter. Amalie kom nok skjevt ut med sin borgerlige og oppstyltede kjærlighetserklæring, mens Adolf på den annen side var trygt plassert i rollen som borger med sine forretninger og med utilstrekkelige og avmålte svar.

De idealistiske trekkene i romanen kan knyttes til romantikken som epoke. Romantikken var filosofisk knyttet til platonismen, hvor de rene ideene eksisterer. Dette ser jeg som en forutsetning for at Collett kunne skrive slik hun gjorde om kjærligheten med stor K mellom Sofie og Georg. For mennesker som fant seg til rette i samfunnets hule, med dens tradisjonelle roller og plikter, var kjærlighetslivet kun skygger av den ekte kjærligheten man kunne ha opplevd der oppe i lyset.

Kilder:

• Collett, Camilla, Amtmannens døtre, 1854. (Utgave fra 1984, utgitt av Den norske bokklubben).
• Beyer, E., Hauge, I. og Bø, O., Norges litteraturhistorie bind 2. fra Wergeland til Vinje. Cappelens forlag, 1982. Andersen, Per Thomas, Norges litteraturhistorie, Universitetsforlaget, 2001.
• Andersen, Per Thomas, Norges litteraturhistorie, Universitetsforlaget, 2001.