Jeg sitter nå og leser Colletts Amtmannens Døtre. Jeg er midt i det niende kapittelet av del to. Dette er det første kapittelet om utflukten til Prost Reins prestegård; en tur jeg har sørgelige anelser kommer til å være skjebnesvanger for ulykksalige Sofie. Dersom noen skulle ha glemt hvordan tingene forholder seg, er det fire momenter som er viktige for kontekst: For det første er bare noen døgn etter at Sofie og Kold har utøst sine nærved bristende hjerter for hverandre. For det andre er det enda kortere tid siden Sofies hjerte riktig brast, da hun overhørte Kold (den tomsete tosken!) mene overfor Müller at han slett ikke elsket henne i det hele tatt, men bare lekte med henne (“Naturligvis. Hva annet har jeg å bestille?” Yuck! Jeg skjønner ikke hvordan det å lyve på seg å være ekkel var et bedre alternativ enn å risikere ærlighet, men spist er spist…). For det tredje er prosten – en enkemann på konejakt – slett ikke uinteressert i Sofie (som jeg synes er alt for ung for noen av beilerne i denne historien – men mest av alt for denne!). For det fjerde er det i denne tidsepoken (som i for alt for mye av verdenshistorien) for en kvinne svært vanskelig å ta kontroll over egen skjebne: Hele kulturen; alle sosiale forventninger; alle sosiale og økonomiske institusjoner; all stolthet og fordom; hele den verden hun lever i gjør henne lett til et bytte for ytre omstendigheter og andre menneskers forgodtbefinnende – det å selv stake ut en vei utenfor den alle andre mener hun bør la seg dra nedover langs, er et så radikalt skisma med den identiteten andre speiler henne med, at det høyst sannsynlig krever en enorm mengde vilje, pågangsmot og trass. Disse er da egenskaper Sofie også har vært velsignet med så langt i livet, men nå er jeg alvorlig bekymret for om en sørgende Sofie kan – av det opplevde bedrageriet (det var da også virkelig et bedrageri, men av feighet, ikke av playboyanse) – ha blitt knekket nok til å gi etter for den ytre påførte skjebnen, og den påfølgende forsakelsen og bitterheten, som verden rundt henne feilaktig forteller henne er kvinnens tilmålte lodd.
Nå får altså Sofie og familien omvisning hos prosten. Det slår meg hvor god Collett er til å få leserens følelser til å følge med nøyaktig dit hun vil ha dem – slett uten å måtte be om det. Jeg er nå midt i rundturen på prestegården – som viser seg å være riktig flott. Skildringen er i seg selv ganske nøktern, og det er ingen særlige avsløringer av karakterenes følelser, annet enn de som er knyttet til det rent estetiske – i alle fall ikke eksplisitt. Likevel: Hver nye beskrivelse og begivenhet; hvert nye rom og møbel; hver utmalelse og hvert lovord gjør meg stadig mørkere til sinns. Nettopp her var det jeg måtte stoppe opp for både å kjenne på min egen tristhet, og beundre godeste Camilla for hvor smart hun har lurt meg inn i denne tristheten. Hele huset i seg selv blir et forvarsel; et omen for en overhengende snare, som jeg føler er i ferd med å lukke seg om Sofie, vår helt. Når søstrene for eksempel beundrer ballsalen (“Skade […] at sådane smukke, rommelige værelser skal stå ubrukt…””Og at slikt et herlig, glatt gulv ikke benyttes,”), blir det implisitt tydelig at Sofie begynner å forestille seg hvordan det vil være å leve et liv som stemmer overens med andres forventninger, men som gir opp hennes eget hjerte. Oppbygningen opp mot dette kapittelet er det avgjørende: Collett gir oss innblikk i Sofies tanker og følelser, og hennes vilje til å leve – for sin egen skyld, ikke for noen andres (som om det burde være for mye å be om!). Hun drar oss med i en tiltrekning til en mann som faktisk anerkjenner dette behovet, og vi håper og lengter sammen med Sofie. Men så lar Collett også hjertene våre knuses sammen med Sofies, og både Sofie og vi – i hvert fall jeg – er lammet av håpløshet når vi så trer inn i den gudeliges gudsforlatte hus.
Det gir heller ikke akkurat grunn til å være håpefull at Collett tidligere – da Kold forsøkte å gi Sofie et brev personlig etter den forbannede samtalen med Müller – ga oss et helt eksplisitt frampek: Hun skriver: “hadde hun blott talt i dette øieblikk, da kunde alt være blitt godt igjen! Men hennes tunge var som lammet. […] Dette øieblikk avgjorde hennes hele livsskjebne” – ÆÆÆ!! Camilla, dette kan du ikke mene, don’t do this to me!
Hvis det altså ikke kommer klart fram: Jeg er stygt redd for at Sofie føler seg så maktesløs etter hele greien som Kold har stelt i stand, at hun gir etter for forventningene om å finne seg “en bra ektemann”, og at når prosten frir, kommer hun usæl til å takke ja – og så har hun tapt kampen om friheten til å skape sin egen lykke. (Prosten kommer bestemt til å fri; det er dette som er så tragisk, men også så ulidelig spennende med måten Collett lar oss sitte og kjenne på forutanelser – både de dystre og de glade. Hun har mange slike som hun lar oss sitte på akkurat passe lenge.)
For å ta et skritt tilbake, synes jeg Collett gjør en kvass analyse av problemet med den ekteskaplige institusjonen – fortalt gjennom refleksjonene til Margrethe (og siden Kold) og Sofie. Hun lar oss også involvere følelsene i refleksjonene, da hun utforsker problemet utmalende ved historiene til Herr og Fru Amtmannen, Margrethe, Sofie, Kold, Müller, Louise, jomfru Møllerup… ja, i det hele tatt er de aller fleste blitt mye fattigere ved denne låste sammfunnsordningen – skjønt det skal ikke være noen tvil om at det er kvinnene som lider betydelig mest under den. Men boken er ikke (slik jeg leser den) en kritikk bare til ekteskapet, men til hele den oppfatningen samtiden har om kvinnelighet; den er et utrop i frustrasjon over at kvinner må påta seg former og formaliteter de aldri har bedt om, og at de aldri bli spurt: “Hvem er du? Hva vil du?” – og aldri får oppfordring eller anledning til å spørre seg selv det, heller. Denne boken er et kall til handling, av solidaritet like godt som av personlig nødvendighet.
Det at hun skriver knakende godt, gjør henne virkelig også en stor fortjeneste her. Vi ble advart i starten av studiet om at denne boken var den tyngste vi kom til å lese. Hittil er den i hvert fall den følelsesmessig tyngste! Nå henger håpet både høyt og tynt… Mathias S
PS: Ok, jeg har lest boka ferdig. Nu skal jeg gråte. Jeg må gråte for Sofie, og jeg må gråte for alle Sofiene. Hvis jeg ikke kommer til forelesning på torsdag, gråter jeg fortsatt.
Kilder:
Collett, Camilla. (2006). Amtmannens døtre. Gyldendal.
Takk for en velskrevet tekst. Du skriver: «For det fjerde er det i denne tidsepoken (som i for alt for mye av verdenshistorien) for en kvinne svært vanskelig å ta kontroll over egen skjebne». Hva er det som gjør at kvinnen i Norge i 2025 kan ta kontroll over egen skjebne? Eller for å snu på spørsmålet? Er det trekk ved det moderne samfunnet som gjør at kvinnen ikke kontrollerer egen skjebne så mye som man kunne anta? Jeg tenker selv at følgende stikkord i kombinasjon kan tale for at dagens frihet reellt sett ofte begrenses for kvinnen: Skjønnhetsidealer og reklame, hudklinikker, sosiale medier, sjekkeapper, evne til forpliktelse, kommersialisering, materialisme, den samme mannlige umodenheten som hos Kold (fornektelsen), tilfeldighetene osv.