Så sitter jeg her da, en sen kveld på en videregående skole på Sørlandet, og jeg funderer. Det knirker og smeller når vinden røsker tak i metallpersiennene som henger som gammeldagse skodder over vinduene. Pulten flyter over av papirer: det ligger bokmerker, oppgaveark, post-it-lapper, romaner, metodebøker og penner strødd blant smuler, brukte kaffekopper og -termoser, ballonger (fra en artig modulintro), en henslengt flaske Mozell (fra samme modulintro) og ymse andre gjenstander. Her sitter jeg, og lurer på hva ordensmennesket Holberg, slik Andersen beskriver ham i Norsk litteraturhistorie, ville tenkt, både om pulten min og om dagens skole. Selv var han jo en lærd mann, en mann med flere års utenlandserfaring, en som levde nesten hele sitt liv i akademia. Hva, mon tro, ville han ha å si om dybdelæring og utforsking? Har vi her en mann på Fagfornyelsens side, en som ville være en forkjemper for elevaktiv undervisning, kildekritikk og generell kritisk tenkning?
Det er jo selvsagt umulig å si, og har heller muligens ikke noe for seg, utover at det er et interessant tankeeksperiment for en vordende norsklærer. For hva er verdien av å lese Holberg? Fortjener han en plass i klasserommet? Hva kan denne opplysningstidens mann ha å bidra med til dagens ungdom?
Om Holberg, og nærmere bestemt Erasmus Montanus, fortjener en plass i klasserommet er jo nå opp til hver enkelt norsklærer å bestemme, men jeg stemmer iallfall for at han fortjener en plass på lærerværelset.
Erasmus Montanus er en karakterkomedie fra Holbergs «poetisk raptus» på 1720-tallet om bondesønnen Rasmus Berg som blir sendt til København for å få fin utdannelse, og som kommer hjem mer eller mindre ubrukelig –høy på seg selv, høy på sin kunnskap og uten noen som helst form for innsikt eller forståelse for den virkeligheten han stammer fra, ei heller en dyp forståelse for den virkeligheten han har vært en del av i København, så vidt vi kan se. Så da sitter jeg her da, i rotet og i undervisningsplanleggingen, og lurer på hva godeste Ludvig ville ha å si om dagens læreplanverk, og om de elever som vi loser gjennom gymnaset og som så loses gjennom universitetet. Har de mer fornuft enn Erasmus Montanus, som er for fin til å kalles ved sitt døpenavn Rasmus Berg, som tar kunnskap ut av kontekst og nærmest ruser seg på begreper og logikkleker?
Når Rasmus vender hjem, fyker han rundt og holder disputas med logiske feilslutninger, han beviser (ifølge ham selv) at moren er en sten, og krangler på seg de fleste i bygda. Han fremstår som en ganske tåpelig person, som også er meningen, men det som jeg synes er mest interessant i dette skuespillet er ikke at det finnes en tåpelig akademiker – det kan vel alle som har studert over en viss mengde år vedgå at ikke er en så sjelden type å finne – men heller at det ikke finnes en direkte motpol til dette. Det er ikke slik at Holberg holder bøndene opp som et eksempel på alt som er positivt. Dette ser jo de som sitter i salen, og som selv har utdannelse, at Erasmus vinner kun frem blant de ulærde de gangene han tar feil. De gangene Erasmus faktisk har rett, som da han forklarer at jorden er rund, ja, da taper han. Så vi har ikke her med en enkel konflikt å gjøre: Det er ikke sånn at Holberg avviser all «bokkunnskap» til fordel for «sunt bondevett», det er tydelig gang på gang at det finnes tåper i alle samfunnslag i denne komedien. Så hva er det Holberg kritiserer? Er det bøndene for at de ikke innser hva som er rett og god informasjon når de hører den? Er det universitetene som utdanner mennesker som Erasmus Montanus, fyller dem opp med «kunnskap» uten å passe på at de som har gjennomført utdanningen faktisk forstår noe? Erasmus sier selv i Akt III, scene I: «Jeg kan ærgre mig ihiel over de Folk som bilder sig ind at have opsluged all Viisdom, og dog ere Idioter» (Holberg, 2007). Jaha, tenker jeg da, det kan sannelig jeg også.
Så hvem er Holbergs talerør i denne komedien? Jeg føler mest sympati med Erasmus’ bror, Jacob. Han viser langt større evne til refleksjon og observasjon enn sin høyere utdannede bror, selv om Jacob har tilbrakt hele sitt liv med jordbruk for å tjene nok til at Rasmus kan få sin utdannelse. Jacob sier i Akt IV, scene IV «…Viisdom og Snaksomhed er ikke det samme» (Holberg, 2007), og viser med det at han er bedre egnet til å ta i bruk kunnskap enn broren. Er det da det som gir en utdannelse verdi? Det at den kan brukes, det at det som læres kan ses i system og anvendes på pragmatiske måter? Det er ganske tydelig at det pragmatiske teller mest hos Jacob. Han «spør kun, for at lære» (Holberg, 2007), i motsetning til broren som spør for å stille folk til veggs og vise sin egen kunnskap. Jacob påstår også at den mest lærde mannen i bygda er han som observerte sin forgjenger, og forbedret hans praksis i så måte at han økte sin egen inntekt med 30 riksdaler da han tok over.
Det skal vel godt gjøres å hevde at Ludvig Holberg, han som viet sitt liv til lærdom og utdannelse av andre, er helt og holdent imot offentlig skolegang. Men kan det tenkes at han gjennom sin tid i skolevesenet, og gjennom sin avsky for teoretiske fag som metafysikk, viser oss her via Jacob, at utdannelse er vel og bra, men evnen til å tenke kritisk og observere virkeligheten rundt seg selv, er det som må til for å dra nytte av den kunnskapen en universitetsutdannelse kan gi?
Litteraturliste
Ludvig, H. (2007). Erasmus Montanus (9. opplag). Vigmostad Bjørke.
Per Thomas Andersen. (2012). Norsk litteraturhistorie. Oslo Universitetsforlag.