Enhver står seg selv nærmest, heter det. Men hvis noen spør hva dette «selvet» egentlig består i, er det ikke lett å svare. Det skyldes kanskje at det er vanskelig å få distanse til det. Jeg slipper liksom ikke unna meg selv. Selv når jeg bevisst prøver å se meg selv utenfra, gjør jeg det fra innsiden – gjennom bevisstheten. Ansiktet mitt kan jeg studere i speilet, men selvet er mer utilgjengelig. Fins det et speil for sjela?
Litteraturen er et slikt speil. Den hjelper oss til å se oss selv utenfra. Og få verker har i den grad vridd og vendt på spørsmålet om «å være seg selv» som Peer Gynt, Ibsen versedrama fra 1867. Hos Ibsen dreier spørsmålet seg på den ene siden om forholdet mellom jeget og de andre. I andre akt formulerer Dovregubben forskjellen på menneske og troll slik:
Derude, under det skinnende Hvælv,
mellem Mænd det heder: «Mand, vær dig selv!»
Herinde hos os mellem Troldenes Flok
det heder: «Trold, vær dig selv – nok!»
Det å ha nok med seg selv, er altså ikke tilstrekkelig for et menneske. Å være seg selv innebærer også å åpne grensene mot andre. Dette finner vi tilløp til hos Peer, både i forhold til mor Aase og Solvejg, men etter sviket mot Solvejg i tredje akt, utvikler han selv til å bli en kynisk og stormannsgal egoist. I fjerde akt ender keiserdrømmen i Dårekisten, altså galehuset i Kairo – stedet hvor pasientene lukker seg inne i «Selvets Tønne» og «Ingen har Graad for de andres Veer; / Ingen har Sans for de andres Ideer.» Det er den ytterste konsekvensen av trollenes livsmotto.
Med Solvejg er det motsatt. Hun ofrer hele sitt liv på Peer, venter og venter. Hun har ingen egne prosjekter og knapt nok noe «selv». Hun er en personifisering av altruisme og kristne dyder: tro, håp og kjærlighet. Bare slik kan hun bli bærer av idealbildet av Peer, slik han burde ha vært med «Bestemmelsens Mærke paa sin Pande», som det heter i sluttscenen.
En annen side av spørsmålet om å være seg selv, er om det er en indre sammenheng i selvet, en klar tendens i verdier, valg og handlinger. Det mangler Peer. Han er som en løk: lag på lag med stadig nye prosjekter og identiteter, men ingen kjerne. Han vingler hit og dit. Knappestøperen mener derimot at den indre sammenhengen kunne vært sikret dersom Peer hadde levd i overenstemmelse den bestemmelsen han en gang fikk hos Gud. Det er dette som er å være seg selv, sier han: «overalt at møde / med Mesters Mening til Udhængsskilt».
Hva så? Kan Peer Gynt være et speil for våre sjeler på 2020-tallet? For meg minner det mer om et speilkabinett på tivoli – forvirrende og litt skremmende. På ett punkt har Ibsen utvilsomt rett: Det er forskjell på å være seg selv, og å være seg selv nok. Går vi den siste veien helt ut, ender vi opp som troll. Mer åpent er spørsmålet om en indre sammenheng. Siden 1860-tallet har tanken om et gudegitt «Bestemmelsens Mærke» falmet. Men heller ikke løk-modellen til Peer synes å passe helt. De fleste har jo et moralsk kompass å styre etter, og en viss tendens i sine verdier, valg og handlinger. Er det ikke snarere slik at vår «karakter» formes litt etter litt, på bakgrunn av våre vilkår og erfaringer? Veien blir til mens man går, sies det. Og hvis jeg fortsetter å gå den veien jeg har begynt på, uten alt for store krumspring og sidespor, er det da jeg er mest meg selv?
Kilder:
Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867). I: Henrik Ibsens skrifter. https://www.ibsen.uio.no/DRVIT_PG%7CPGht.xhtml
Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget 2012, kap. 7, s. 234-246.
Bjørn Hemmer: «Ibsens eller Solvejgs Peer?» Canvas NO-164, UiA 2022.