Jeg har ofte konkludert med at det vi definerer som klassiske verk, har en kvalitet til seg som nekter å dø ut. Selv om verkene ikke blir en umiddelbar suksess, sitter vi fortsatt igjen med litteratur som holder seg fast til den kollektivet bevisstheten. Draumkvedet er et prakteksempel på nettopp dette. En ballade med ukjent opphav, og ikke skrevet ned før på 1800-tallet. Den nektet altså å dø ut. I moderne tid har den fått utstrakt levetid i musikkform. En kveld la jeg meg ned for å lytte til Berit Opheims versjon av Draumkvedet. Alt lys var skrudd av og hele fokuset lå på musikken. Musikken løste opp alt av omgivelsene rundt meg, og transporterte meg inn til en annen verden. Det er et tålmodig verk. Alle verselinjene blir dratt ut til et punkt der en føler musikken aldri vil ta slutt. Jeg fikk inntrykk av noe evigvarende, boende i fortellingen. Hvis du fokuserer lenge nok, må du etterhvert hengi deg og la musikken dra deg tilbake til en annen tid.
Draumkvedet forteller om Olaf Åknesonen, som legger seg til å sove på julaften og blir deretter transportert til underverdenen. Gjennom sin reise møter han fortapte sjeler som bøter for sine synder:
«Der såg eg dei to ormane,
Dei hogg kvarandre i kjeften,
Og det var syskenbarna som i denne verda
Hadde gifta seg med kvarandre»
Vers 10.
Han møter også Jesus og sankt Sjele-Michael, med sin armé som kjemper mot Grutte Gråskjeggs flokk. Olaf våkner så tretten dager senere fra visjonen, og løper til sin kirke for å meddele det han har opplevd. Denne balladen fra Telemark er et gåtefullt verk. Første gang verket ble overført til tekstform var på 1800-tallet. En versjon av Maren Olavsdotter Ramskeid (skrevet ned av Magnus Brostrup Landstad) i 1840-årene. Moltke Moe kom ut med sin egen gjendiktning i 1890-årene. Men dette er langt i fra begynnelsen på historien. Ingen har kommet med en fastsatt forklaring på hvor lenge balladen har blitt fortalt. Det er hint til dette i karakteren «Gudmora» (Vers 19). Noen mener dette kan være Jomfru Maria, som er en katolsk helgen. Dette og flere eksempler peker mot at dette er en katolsk ballade. Så vi kan potensielt si at balladen var fortalt i middelalderen, i tiden der katolisismen fortsatt var utbredt i Norge. Et annet spørsmål rundt fortellingen, er om den er kjettersk av natur:
«Og det var sankt Sjele-Michael,
Han vog med skålvekt.
Så vog han alle synde-sjelene
Hen til Jesus Krist.»
Vers 28.
Det er blitt diskutert om denne formuleringen hinter til at alle syndere har sjansen til frelse. Altså, at evig fortapelse ikke finnes. Dette er noe som aldri har vært en del av kirkens offisielle lære. Usikkerheten rundt Draumkvedet sitt opphav og teologi er uansett et spennende aspekt av fortellingen. Jo mer en setter seg inn balladen, dukker det stadig opp slik besynderlige detaljer.
Hvorfor lever denne balladen videre? Hvordan klarte Olaf Åknesonen å våkne til live igjen, etter kanskje hundrevis av år? Det føles som et mirakel at balladen har klart å klamre seg fast til folkets minne, til tross for alle odds. Draumkvedet lever derimot ikke i et vakuum, i forhold til visjonsdiktning. Inferno: Den guddommelige komedie (Alighieri, 1308-1321), og Voluspå (Voluspå, u.å) lever i beste velgående. Det er noe sterkt appellerende som ser ut til å holde verkene i live. Det ligger noe arkaisk, nesten arketypisk, med visjonsdiktning. I Norsk Litteraturhistorie, bringer de opp et interessant diskusjonspunkt rundt folkediktning:
«I moderne tolkningsforslag har mange villet gi folkediktningen mer spesifikke dybdepsykologiske forklaringer. Både Sigmund Freuds og Carl Gustav Jungs psykoanalytiske teorier er blitt brukt som tolkningsnøkler. Stoffet og handlingen i folkediktningens fortellinger er da blitt oppfattet som symbolsk eller mytisk uttrykk for menneskets underbevissthet eller for det kollektivt ubevisste» (Andersen, 2012).
Dette er så klart ikke svaret på hele gåten, men bygger et slags helhetlig bilde av visjonsdiktning. Som nevnt tidligere, har balladen overlevd i moderne tid i formen av musikalske fremførelser. Agnes Buen Garnås vant Spellemannsprisen i 1984 for sin tolkning. Berit Opheim har framført balladen i flere tiår, og gjorde en innspilling i 2009. Nå skal det sies at Draumkvedet nok ikke det første verket folk tenker på i vår litterære kulturhistorie. Det er en sær og mystisk tekst. Opheims fremførelse av balladen krever en viss konsentrasjon og sinnsstemning for å virkelig verdsette den. Likevel lever den. Den belønner de som vil gjøre et dypdykk. Vi kan uansett glede oss over at denne enigmatiske teksten har overlevd tidens tann. Olaf Åknesonen har ennå ikke falt tilbake i søvn.
Litteraturliste:
Andersen, P. T. (2012). Norsk litteraturhistorie (2. utgave). Universitetsforlaget.
Draumkvedet etter Maren Olavsdotter Ramskeids versjon. Canvas, NO-164, 2023, UiA.
Ødegård, K. (2014). Edda-dikt Band 1. Voluspå og Håvamål. Cappelen Damm
Alighieri, D. (2017). Inferno: Den guddommelige komedie (E. Ringen, overs.). Bokvennen Forlag. (opprinnelig skrevet mellom 1308-1321).