Jeg er ute og vandrer med min hund i finværet, med god lyd på ørene. Solen varmer huden mens jeg tar inn naturen rundt meg, og en følelse av tilfredshet renner over meg. Det er alltid en deilig følelse når man innser hvor godt man har det her i Norges land. Men alt endres da jeg kommer hjem igjen. Gjennom sosiale medier ser jeg hvordan andre mennesker, både kjente og ukjente, når nye personlige høyder og lever idylliske liv… og jeg tror jeg er tilfreds med å gå tur med hunden! Akk å ve, hvor ille er dog ikke mitt liv i forhold til deres!? For jeg har jo bare en familie jeg er glad i, ingen nød for mat eller mangel på penger, mål og ambisjoner… nei, aldeles fryktelig har jeg det! Jeg sulter etter anerkjennelse fra andre, sulter etter tilhørighet, alt på grunn av medier! Eller så er kanskje ikke det så rettferdig å skylde på medier? Denne sulten jeg føler, har nemlig allerede blitt skildret før. Ja, faktisk for nesten 150 år siden!
Hamsuns sult
Den unavngitte karakteren i Knus Hamsuns ‘Sult’ lever med en fot som stadig nærmer seg graven mens romanen utspiller seg. Hans eneste inntekt er artikler skrevet for avisene i det moderne bymiljøet i Kristiania mot slutten av 1800-tallet. Gjennom hans fall ned i fattigdom møter vi en stadig mer turbulent person, med et uforutsigbart humør og tankemønster. Men det er ikke bare hans behov for mat og penger som preger han gjennom romanen. Hans fysiske sult blir nemlig stadig trumfet av hans behov for anerkjennelse. Han lyver om sitt navn, om hans okkupasjon, om hans tilværelse. I andre stykke av romanen henviser hovedpersonen seg til vakthaveren som husvill, etter å ha mistet nøkkelen til porten.
‘’Navn?’’ spurgte Vagthavende.
‘’Tangen – Andreas Tangen.’’
Jeg ved ikke, hvorfor jeg løj. Min Tanke flagred opløst om og gav mig flere Indfald, end jeg skøtted om; jeg hitted dette fjærntliggende Navn i Øjeblikket og slynged det ud, uden nogen Beregning. Jeg løj uden Nødvendighed.
‘’Bestilling?’’
Dette var at sætte mig Stolen for Døren. Hm. Bestilling! Hvad var min Bestilling? Jeg tænkte først at gøre mig til Blikkenslager, men voved ikke; jeg havde givet mig et Navn, som ikke enhver Blikkenslager har, desuden bar jeg Briller paa Næsen. Da faldt mig i Sinde at være dumdristig, jeg traadte et Skridt frem og sagde fast og højtideligt:
‘’Journalist’’…
Morgenen etter blir billetter til mat delt ut, og ‘journalist Tangen’ får ingen billett, ettersom han fra politiets synspunkt er en ung og selvstendig journalist som hadde et lite uhell med tiden. Men det tar ikke lang tid før han finner en treflis å trygge på, for å lindre følelsen av sult. Han kunne enkelt ha fortalt sannheten og fått hjelpen han trengte, men han kan simpelthen ikke kontrollere impulsene for å sikre hans sosiale status, i stedet for å dekke hans fundamentale behov for næring. Dette er heller ikke første eller siste gang han forteller hvite løgner for å mette sin sosiale sult. I første akt ringer han på døren til noen i et velstående hus, og damen som åpner døren tar han som en tigger. I respons finner han på en løgn, og forteller at hans navn er Wedel-Jarlsberg, altså adelig! I tredje stykke støtter han på en prostituert mens han er ute og vandrer sent på kvelden. Han føler naturligvis at han er over slikt selskap, og erklærer seg som pastor og ‘frelser’ henne før han ønsker henne god natt, noe han definerer som ‘gode Gærninger’.
Alt dette er mindre handlinger som oppstår rundt hans nærmest konstante jakt for mat, men hans verste handlinger mot seg selv er da han gir vekk livsviktige penger, for å skape en illusjon om at han er en ærlig og hederlig borger. Midt i tredje stykke får han fem kroner av en butikk ansatt, og mot slutten av femte stykke får han ti kroner som en gave i brev. De fem kronene bruker han noe av på mat, men gir det gjenværende vekk ikke så lenge etter. De ti kronene han får gir han umiddelbart til hans vertinne han har oppbygd gjeld til, ved å kaste det i fjeset på henne. Begge gangene drar han fort fra åstedet, som kan være for å skape en følelse av overlegenhet, en illusjon om at penger ikke spiller noen særlig rolle for ham. Disse handlingene viser en person som ikke kan aldri dy seg for å mette sin sosiale sult. Hans dype behov for tilhørighet blant ‘verdige’ sosiale omgivelser, selv om han i romanens realitet er dypt fattig.
Medienes sult
I vår tid er det heldigvis få som blir utsatt for slik sult. Folk flest i landet vårt lever i velstand, og man har sikkerhetsnett som tar vare på dem i nød. Men fremdeles sulter vi, ettersom det sosiale behovet hovedpersonen i ‘Sult’ var besatt av eksisterer fortsatt blant oss. Denne sulten har en litt annen form, ettersom samfunnet og verden har blitt så mye større siden Hamsuns tid. Det er helt unnaturlig for oss mennesker å skulle være bevisst på alt som finnes på denne jorden, men gjennom medier blir vi ufrivillig utsatt for den. Vi blir satt i posisjoner der vi reflekterer oss selv mot andre, helt ukjente mennesker. Plutselig blir dine ferdigheter satt opp med eksperter. Når man ser andre jevnaldrende folk gjennomføre handlinger som er umulige for deg selv, kan man fort tenke’’mens de gjør sitt, hva har jeg oppnådd så langt?’’. Og det er sjeldent man reflekterer over hvor godt man har det. Når man konstant blir eksponert for mer suksessfulle mennesker med mer interessante og spennende liv, så er det ikke unaturlig å vurdere sin egen posisjon med dem som målestokk. Man setter spørsmål ved sin egen verdi, sin egen glede, sin egen plass i samfunnet. En ond spiral som kan gjøre at en person blir utsultet mentalt for anerkjennelse, og en følelse av tilhørighet.
Konklusjon
Handlingene i ‘Sult’ viser oss en person som er en slave for sitt behov av tilhørighet, til den grad at han aktivt forværrer situasjonen sin, samt ødelegger sin integritet. Slik hans karakter stadig ønsker å framstå som en verdig borger av samfunnet, så ønsker vi i dag å være et verdig medlem av det globale samfunnet. I dag blir den enkeltes situasjon, personlighet og ferdigheter sammenliknet med mennesker fra hele kloden, der våre svake punkter blir belyst og sterke sider bortglemt. Mens Hamsuns karakter blir nedbrutt utenfra og inn, så kan vår sosiale sult bryte oss ned innenfra og ut. En roman som kan virke irrelevant i dag, men som vil forbli tidløs.
Litteraturliste
Hamsun, K. (2017). Sult. Gyldendal.
Skikkelig bra refleksjon! Jeg liker hvordan du trekker paralleller mellom Hamsuns “Sult” og dagens jag etter anerkjennelse gjennom sosiale medier. Det føles veldig relevant. Du klarer å få fram hvor lik den menneskelige “sulten” egentlig er, bare med nye og mer moderne rammer, som jeg tror de fleste kjenner seg litt igjen og. Språket flyter fint, og overgangen fra turen med hunden til Hamsuns univers funker godt godt som inngang. Det er en veldig engasjerende tekst som får leseren til å reflektere, jeg hadde hvertfall noen ting å tenke på angående det her som tema. Elsker den avslutningen, tidløs er virkelig riktig ord her. Vi er ikke så forskjellige fra den tids mennesker.