«Ved hvilken dunkel tilskikkelse blev mitt sinn så tidlig vakt til en betraktning av livets alvorlige sider, til en dyp sorg, en angst over det vi kaller vår bestemmelse? – Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige». Dette skriver Camilla Collet i «fortsettelsen av Sofies dagbok» i Amtmannens Døtre. Sitatet kan vitne om en frustrasjon over livets lenker, men det skjuler også et dypt og genuint håp om frihet mellom sitatets linjer. Romanen Amtmannens Døtre ble utgitt mellom 1854 og 1855 og tar for seg kjærlighet og lengsel i et embetssamfunn nord i Norge. Utover dette er den kanskje enda bedre kjent for et direkte oppgjør med, og dramatisering av, 1800-tallets samfunnsnormer, og hvordan disse normene tynget Sofie, og indirekte kvinner over hele landet. Parallellene mellom Collets kritikk av fornuftsekteskapet og dagens kjærlighetsliv som ofte skal måles, vurderes og glorifiseres, er ikke helt fjerne. Kjærlighet som overdøves av forventninger og samfunnsnormer, heller enn kjærlighet i sin rene og urørte form.
Amtmannens Døtre inneholder trekk av realisme, spesielt i form av poetisk/romantisk realisme. Collets roman følger den unge kvinnen Sofie Ramm, som vokser opp og lever i et embetsmiljø. Sofie møter etter hvert Georg Kold, som fremstår myk og følsom, gjennom hans oppdrag som huslærer. Mellom Sofie og Georg vokser det en genuin og ekte kjærlighet, som aldri riktig skal føre de to sjelene sammen. Georg kommer fra en enklere familie, i motsetning til Sofies embetsfamilie. Sofies familie har hele hennes liv ønsket at hun skal gifte seg fornuftig, og søke en redelig og verdig mann skikket for ekteskap, av like høyt eller høyere sosialt lag. Gjennom romanen følger vi Sofies kapitulasjon, og oppofrelse av sin egen kjærlighet til fordel for familiens og samfunnets press på fornuftsekteskapet. Denne skildringen fører oss nært inn til Sofies indre tanker og følelser, og fra drømmer til resignasjon.
En av de mest dramatiske og gripende øyeblikkene i romanen skildrer konfrontasjonen og oppgjøret mellom Sofie og Kold, der hun velger vekk sin egen frihet:
«Du elsker mig jo, han bøide sitt øre ned mot hennes munn».
«Ja», jeg tok feil av mig selv. Det var et blendverk, der svant i hin time da deres ord trengte så sårende inn i mitt hjerte. Vi passer ikke for hinannen! For enfoldig, for alvorlig er jeg for dem … ham, den gode, likefremme vil jeg tilhøre. Ham holder av mig; han akter mig, og aldri vil han fornekte denne aktelse like ovenfor en annen … Ja hans er jeg, jeg har lovet ham det … Jeg skal passe hans hus … Jeg skal passe hans barn! … O, jeg skal bli en god hustru, det forsikrer jeg dem.
«Jeg tviler ikke derpå, de vil bli et mønster,» sa han uten ironi, men bedøvet. «Og nu har de søkt denne ensomhet for å samle deres tanker til oppfyllelsen av disse plikter»
Dialogen er lavmælt, men likevel intens, som om alt står på spill! Drømmen om kjærlighet som svinner, og den stille underkastelsen Sofie selv legitimerer for seg selv. I Collets beskrivelser av desperasjon og sorg er det ikke gjennom store ord eller dramatiske handlinger vi møter karakterenes smerte, den kommer til syne gjennom små, detaljerte beskrivelser og en overdøvende stillhet og desperasjon i karakterenes indre. Denne type skildringer, av indre følelsesliv, da spesielt hos kvinner var helt ukjent i norsk litteratur ved romanens utgivelse i 1854/55. Dette var også noe av grunnen til Collets gryende kontrovers, men også popularitet.
Den pågående indre konflikten mellom forventninger og følelser er fortsatt aktuelle den dag i dag, men konflikten har andre ansikt. På Sofie og Kold sin tid var giftermål en pakt, basert på fornuft, økonomi og sosial status. I dag er ikke dette i nærheten av like aktuelt, men man ser andre typer press for kjærlighet og hvordan man velger seg en partner. Gjennom datingapper og sosiale medier bygger man en kultur der man ser etter partnere ved sveiping, gjennom et gitt ideal om hvordan en partner skal se ut, kjærligheten blir på sett og vis mer kalkulert. Ikke helt ulikt Sofies konflikt, der kjærligheten legges til side til fordel for fornuft, press og idealer om hvordan en partner skal være. Når man kan sammenligne og måle på den måten man kan i dag, også i kjærligheten, blir budskapet i Amtmannens Døtre desto mer aktuelt. I en storm av forventninger, press og indre konflikter, vil man belønnes ved å stå rakt i sine egne meninger og valg. Tross alt, er ikke vår bestemmelse lenger kun å giftes, men også å bli lykkelige, eller?
Referanser
Amtmannens døtre. (1996). Gyldendal. https://doi.org/oai:nb.bibsys.no:999616289874702202