Våre sønner og døtre

Kjære Ingvild, det høres kanskje litt rart ut, men jeg er faktisk helt nødt til
å fortelle deg om ei bok jeg nettopp har lest, jeg tror den er viktig for oss. Du har jo lest endel oppigjennom, kanskje mest nyere litteratur? Jeg husker i hvert fall ikke å ha hørt deg nevne akkurat denne. Den er skrevet i 1854-55 av Camilla Collett. Den handler om Sofie – ei ung jente, den yngste av tre søstre. Du har jo to jenter, jeg har ei. Den handler også om en ung mann, Georg Kold, en smart fyr. Privatlærer for Sofie og søstrene. Du har jo også en gutt, jeg har to. Amtmandens Døttre, du har helt sikkert hørt om den. Den høres jo unektelig litt gammel og kjedelig ut, det tenkte jeg i hvert fall. Men jeg lover, du bør lese den. Den er skrevet i en språkstil som ser helt vill ut i dag, det som heter kansellistil, med utrolig lange setninger, og innskutte setninger og ledd, men bare hold ut. Du blir litt mer vant til det, så ser du forbi det etter hvert, og får høre hva Camilla Collett hadde å si. Og hun skriver fantastisk, med en «kameraføring» og personskildringer som suger deg inn i teksten.

Det du får lese vil gjøre vondt, for det handler selvfølgelig om kjærlighet. Ja, jeg vet, ikke ditt favorittema, ikke mitt heller, men bare gi det en sjanse, den har flere aspekter, når du etter hvert kommer deg gjennom boka.

Men ja, kjærlighet, Ingvild! Levende, sitrende, varmende, stjernedryssende kjærlighet – den som nesten bare kan oppstå mellom to unge mennesker, Sofie og Georg i dette tilfellet, men selvfølgelig får de hverandre ikke. Det vet man jo før man begynner å lese, det ender aldri godt i litteraturen viser det seg (bortsett fra i Draumkvedet, Maren Ramskeids versjon, men det kan jeg fortelle om en annen gang). Hør: 

«Lykkelige Tid! Ingen af dem tænkte på at give dette Forhold noget Navn. Sofie hørte blot på ham, hun indsugede hans Ord, hun troede Alt, hvad han sagde; han var bleven hendes Lærer igjen, og hun skulde jo indhente det Forsømte. Og han! længe havde disse Ord ligget opdæmmede i hans Sjel, for første Gang i hans Liv turde de strømme fuldt.»

Collett beskriver dem også ellers som skapt for hverandre, så hvordan kan dette gå galt? Jo, det går så galt som det kan gå. I samtale med en tidligere mentor fornekter Georg sin kjærlighet til Sofie, for å ikke vise seg sårbar, i alle fall ikke for ham. Han vil ikke fremstå som svak! Og hun overhører tilfeldigvis (selvfølgelig) dette, uten at han vet det. Sofie avviser ham videre, det blir kaldt, kjærligheten hennes kveles.

Men hvorfor finner de ikke ut av dette? Hvorfor snakker de ikke bare med hverandre, Georg forklarer situasjonen og beklager, Sofie tilgir ham, de kan gå sammen videre? For å gjøre en komplisert historie kort – nei, for på den tiden ble kvinner oppdratt til å ikke avsløre sin kjærlighet for en mann. Moren til Sofie og de tre søstrene hennes (de fire døtrene til amtmannen, altså) forteller dem en skrekkhistorie om hva som skjedde med stakkars, stakkars jomfru Møllerup da hun skrev brev til en mann, og erklærte sin kjærlighet. Historien går ut på at han latterliggjorde henne, ved å vise fram dette brevet til kamerater, hun mistet hele selvbildet sitt og ble gal og singel resten av livet. Etter historien sier moren at dette er bare å forvente, siden det for kvinner er slik at:

«Enhver Overskridelse af Grænserne for det Anstændige straffer sig selv på det Hårdeste.»

Og hør hva moren til Sofie svarer i en diskusjon med Georg, når han forsvarer jomfru Møllerup, og spør hva det var hun gjorde, som var så galt:

«De må ikke have hørt rigtigt efter, eller også må jeg have udtrykt mig meget utydeligt. Det var hende, Jomfruen selv, der skrev ham til, uden at han havde erklæret sig ordentlig.»

Dette er den verden Sofie og Georg vokser opp i. Du må lese det, Ingvild, du vil forstå det bedre når du leser boka selv. Sofie, opplært til at det er helt uaktuelt og veldig risikabelt å vise sine sanne følelser, ser ingen annen redning i situasjonen enn å fornekte og avvise, for ikke å risikere å tape fullstendig ansikt, som hun jo opplever at hun allerede har vært nær ved, ved å i det hele tatt være så dum at hun tror hun kan få en bedre skjebne enn alle sine medsøstre. Det blir selvfølgelig en vond slutt – kjærligheten taper, ingen vinner.

Collett selv har beskrevet denne romanen som «et Skrig, mit Livs længe tilbakeholdte». Ja, jeg tenker jo at et skrik ikke er så dumt, når verden er så tilfeldig og urettferdig som den måtte være for kvinner på den tiden. Hva tenker du så langt, Ingvild – henger du med? Det er jo en feministisk bok dette her, en tendensroman med mål om å endre noe i verden, skrevet for 170 år siden. Det du sikkert tenker, er at jo, dette har nok vært en veldig viktig bok for å få satt ting på dagsorden, få ting mer likestilt. Det tenkte jeg også, at heldigvis, og takket være blant andre Camilla Collett, er det ikke slik lenger i dag. Den verden Sofie og Georg vokste opp i, den har vi ikke lenger i dag. Våre barn, Ingvild – våre til sammen tre gutter og tre jenter. De står heldigvis ikke overfor samme problemstilling som Georg og Sofie gjorde. Likestillingen og samfunnsutviklingen har heldigvis kommet så langt i dag at unge menn og unge kvinner, uten risiko for annet enn en god gammeldags avvisning, kan gå all inn og vise at de liker hverandre. Så denne tross alt litt støvete, og veldig gamle boka, den kan du og jeg klappe sammen når den er ferdiglest, vi kan sette den i bokhylla og tenke, ja, veldig bra bok, og heldigvis er ting annerledes i dag. Men se her:

Nettavisen, 17.08.25 i en sak om NRK-programmet Singelgåten, det er programleder Thomas Engeseth som uttaler seg: «[…] dagens datingkultur preges av usikkerhet, dårlige opplevelser og et snev av tabu […] – Det er veldig få menn som tør å si setningen: «Jeg har lyst på kjæreste». Det er noe man ikke skal si […].»

Klassekampen, 11.10.25, der psykolog Ole Jakob Madsen (ja, det var han som skrev Generasjon Prestasjon for noen år siden), uttaler seg i en sak om at det er stadig mindre vanlig at unge får seg kjæreste: «[…] det rår en nykonformitet blant unge i dag […]. Det er mye usikkerhet, og man er redd for å stikke seg ut. Dette er blitt forsterket med sosiale medier, sier han. – De er redde for å gjøre dumme ting og bli hengt ut. For å bli kjæreste med noen må man kanskje blottstille seg litt og være villig til å risikere noe, sier Madsen […]. – Flere av ungdommene vi har snakket med, peker på det samme: at det du gjør, kan spres på sosiale medier og holdes mot deg? – Ja, det blir en risikoaversjon. Man må holde sin sti rein. Det er trist, sier Madsen.»

Hvis du hører veldig godt etter når du har klappet sammen boka, og støvet har lagt seg, så tror jeg faktisk du kan høre den svake lyden av et skrik – Camilla Collett skriker fortsatt til oss, helt fra 1854. Og vi mødre, Ingvild, vi må lytte.

– Liv Therese

—

Collet, C. (1854-55). Amtmandens Døttre. Gyldendal.

Bjerck Hagen, E. (2016).Amtmandens Døttre som romantisk-realistisk tragedie. Edda, 3(16), 228–244. https://DOI:10.18261/issn.1500-1989-2016-03-04   

Vollan, M. B. (2025, 10.oktober). Anders + Eline = sant. Klassekampen. https://klassekampen.no/artikkel/2025-10-11/anders-eline-sant?rnd=0.9139162938137988

Haglund, P. (2025, 17. august). Derfor sliter nordmenn med å finne kjæreste: – Veldig få menn tør å si det. Nettavisen. https://www.nettavisen.no/kjendis/over-n-million-single-i-norge-nrk-serien-singelgaten-vil-endre-datingkulturen/s/5-95-2568100