Klassikeren Amtmannens døtre av Camilla Collett fra 1854 regnes som Norges første roman innen realismen. I fortellingen møter vi støtt og stadig på en holdning og moral som er brutalt kvinneundertrykkende fra samtlige karakterer. Camilla Collett omtalte boken som et «skrig, mit livs tilbageholdte». Hovedkarakteren i fortellingen er Georg Kold. Vi møter ham reisende nordover for å trå inn som lærer hos amtmann Ramm sitt hus. Kold hører tidlig om at flere av døtrene i huset har endt opp med å gifte seg med tidligere huslærere, men det er kun Sofie som står ugift og han anser det ikke for en reell mulighet siden hun enda er veldig ung i starten av fortellingen. Men et par år senere får Kold besøk av sin tidligere lærer og mentor: legen Müller som advarer mot og fordømmer kjærligheten, det er her vi skal rette vårt moralkritiske øye. For å gjøre dette vil jeg relatere Müller med andre til et kapittel «om den rene erkjennelse» fra Friedrich Nietzsches verk Slik Talte. Zarathustra (Nietzsche, 1962). Amtmannens Døtres struktur følger en klassisk (i ordets rette forstand) aristotelisk definisjon av en tragedie der to edle mennesker, Kold og Sofie, går fra lykke til ulykke, og sentralt for denne omvendingen står Müller. Dette er en annet punkt som Nietzsche senere utarbeider i Tragediens Fødsel, nettopp forholdet mellom «ren» erkjennelse og det tragiske. Nietzsche fremstår som en av de viktigste skikkelsene fra siste halvdel av 1800-tallet og det er en sterk sak i at Collett også hører hjemme blant disse, spesielt med tanke på en fremstilling av en type moralitet som det blir for lett, og potensielt farlig, å avskrive som gammeldags og utdatert.

Allikevel er et stort spørsmål ubesvart. Nietzsche var og forblir kontroversiell, blant annet for hans kvinnesyn. Hvorfor relatere en tilsynelatende kvinnefiendtlig filosof til en pioner innen kvinnekampen? Det er det flere grunner til. For det første vil jeg nevne at det kan være uklokt å kategorisk avfeie Nietzsche, for «Nietzsche er en av de letteste filosofene å lese, men en av de vanskeligste å forstå» (Egeland, 2023). Det andre er at noe av det Nietzsche er mest opptatt av er å kritisere den europeiske kristne borgerlige moral på 1800-tallet, og da er kritikken fruktbar å anvende på kvinnekampen ved å belyse kjønnsperspektivet i moralen Nietzsche angriper. Det er en tro på verdien i å kunne lese og tolke tekster på en selektiv kritisk måte for å hente ut de gode idéene, og på den måten holde dem i live ved å fornye dem og dermed bruke kritikk som en kreativ og skapende virksomhet. Man kan altså bolstre Collett med Nietzsche, og Nietzsche med Collett.

Kapittelet «om den rene erkjennelse» kan virke som en av de mer underlige delene av Slik talte Zarathustra, ettersom Zarathustra utrykker forakt mot månen. Men det kommer frem at månen som symbol relateres til asketiske, moralske og epistemiske verdier. Her er de mest relevante delene fra kapittelet:

Da månen sto opp natt til i går, trodde jeg den skulle føde en sol: så rund og drektig hvilte den på horisonten. Men den løy med sitt svangerskap; og heller vil jeg tro på mannen i månen enn på kvinnen! Lite mann er han riktignok, denne sky nattsvermer og nattefrier: med dårlig samvittighet vandrer han hen over takene. For han er lysten og sjalu, munken i månen: lysten på alt jordisk og sjalu på de elskendes elskovsgleder.

Denne lignelse forteller jeg dere «fintfølende» hyklere, dere «rene erkjennere»! Jeg kaller dere – lystne! Også dere elsker jorden og det jordiske: jeg har gjennomskuet dere! Men dere har dårlig samvittighet og skammer dere over begjær – slik som månen! Man har overtalt eders ånd til å forakte alt jordisk, men eders buk har ikke latt seg overtale – og den er sterkere enn eders ånd.

Våg da først å tro på eder selv – og deres egen buk! Den som ikke tror på seg selv, lyver alltid. Med en guds maske maskerte I eder, I «rene»: men en slange mesker seg bak denne maske. […] Også Zarathustra lot seg engang narre av eders gudemaske, og oppdaget ikke slangen bak masken.

(Nietzsche, 1962)

Måten Müller beskylder Kold for å være en svermer etter kjærligheten minner om det skamfulle begjæret som Nietzsche snakker om. Müller prøver å distansere seg fra kjærligheten og beskue den med et objektivt blikk på saken. Allerede i første møtet med Müller vil han bakvaske kjærligheten for dens evne til å spenne beina på fornuften. «Vet du da ikke at det gis en makt som er sterkere enn all vilje, alle forsetter, alle fornuftslutninger, og det er den som ligger i det daglige samliv under ett tak på landet, eller hvad man på godt norsk kaller husvarmen!». (Collett, 2006, p. 19). Her er det fulltreffer for Nietzsche og Collett. Man kan si at Müllers ånd er overtalt til å forakte den jordlige kjærligheten siden den overvinner fornuften, mens Nietzsche heller hevder at nettopp dette er kjærlighetens prakt og at man skal stole på en selv og ens buk. Hyklerskheten kommer godt frem når, etter å ha bakvasket kjærligheten og de intense følelser og fraråde Kold å prioritere sin lykke og kjærlighet, ender opp gift selv. I tråd med Zarathustra, faller Kold etter hvert for gudemasken til sin tidligere lærer og mentor, selv om det er en sjalu, skulende, lysten slange som mesker seg bak denne.

En av de mest dramatiske scenene i hele verket er også svært sentralt for tematikken jeg vil belyse. Scenen det er snakk om er når Amtmannens kone, fru Ramm, skal fortelle om gamle jomfru Møllerup til tjeneste som advarsel for hennes døtre, og Kold er tilstede. «jomfru Møllerups historie inneholder trekk av disse lidenskapens forvillelser, av disse ytterligheter, hvortil et heftig sinn kan drives når det ikke forstår å beherske seg selv.» (Collett, 2006, p. 169). Etter å ha hørt fortellingen kommer Kold og fru Ramm i heftig diskusjon, mens Kold holder fast ved sin tro på romantikkens verdier i anelsen og følelsenes makt, er det nettopp dette fru Ramm vil advare hennes døtre om. Det er nesten som at fru Ramm avslører seg når hun konkluderer og vedholder at hun har rett når hun sier «Og mine døtre, […] vil engang takke mig derfor, takke mig fordi jeg har lært dem at fornektelse er et fruentimmers skjønneste dyd.» (Collett, 2006, p. 175). Det er denne typen fornektelse jeg tolker i Nietzsches månemotiv, nettopp i hvordan månen er frakoblet jorden, hvordan den glir ydmykt og upåvirket av livets intensiteter og lidenskap over himmelen. Fornektelsen av «lidenskapens forvillelser» er til tjeneste å beskytte fru Ramms døtre i et samfunn hvor kvinnene er hele tiden utsatt for å bli utnyttet og utstøtt uten vilkårene til å kunne stå på egne ben. Den systematiske undertrykkelsen av kvinners rett til liv og selvstendighet fører til at det eneste forsvaret de sitter med er en moral som opprettholder denne trelldommen og affirmerer den som noe moralsk godt og dydig i fornuftsekteskapet. Dette er et klart eksempel på det Nietzsche kaller slavemoral, nettopp den som forteller de undertrykte at de er moralsk bedre enn sine undertrykkere ved å være undertrykt og finne seg i fornektelsen av deres eget liv, siden dette livet er noe jordlig og «urent» som skal aksepteres ved distansere seg fra det, som månen.

Collett sørger for å gjøre Amtmannens Døtre særlig relevant i vår tid med Müller og hans hevdelse om å ha et «rent» syn på saken om kjærligheten. Det er levende diskurs omkring forholdet mellom epistemologi(kunnskapsteori) og etikk, med mange forskjellige syn på hva som utgjør kunnskap og hvem som vet og dermed får makten til å ta valgene. Dette er viktig tema innen kontemporær feministisk filosofi; kvinner ofte har blitt karakterisert som mindre egnede kunnskapsagenter. Som man kan forvente er det de med makt som får bestemme hvem som har «ren» kunnskap/erkjennelse og dermed underbygger sin egen makt. Denne statusen som en «ren» kunnskapsagent gir makten til å skape en moral som gjør undertrykkelsen til en selvgående maskin opprettholdt ikke bare av undertrykkerne, men også de undertrykte. Med spesielt fokus på dette aspektet ved moralen som rår i Amtmannens Døtre, er det klart at selv om kvinner har juridiske rettigheter og bedre muligheter til å være selvstendig og føre sine egne liv i dag, så er vi arvtakerne av et samfunn som er preget av en moral som verdsetter det motsatte og vi må fortsatt være kritiske.

Referanser

Collett, C. (2006). Amtmannens Døtre. Gyldendal Norsk Forlag.

Egeland, J. (2023, Mars 14). Ariadnetråden i Nietzsches Labyrint: Hvordan finne den «virkelige Nietzsche». Norsk Filosofisk Tidsskrift, ss. 20-30.

Nietzsche, F. (1962). Slik talte Zarathustra (A. Hønningstad, Overs.). Gyldendal Norsk Forlag.