Jeg ble en gang spurt: «Hvis du kunne observere en samtale mellom to historiske personer, hvem ville det vært?». Det kunne vært interessant å forestille seg en samtale mellom Camilla Collett og Søren Kierkegaard, og jeg ønsker å dele med dere hvordan den kunne ha vært. Begge ble født 1813 og var opptatt av samfunnets forventninger. Men der Kierkegaard filosoferte over valg, skrev Collett om dem som ikke fikk velge. Forestill deg: året er 1855 og Collett har akkurat utgitt del 2 av Amtmannens Døtre:
Collett: Jeg skrev Amtmannens Døtre for å vise hvordan kvinner formes til å underordne seg. Ikke bare i ekteskapet, men i hele livet. Som jeg skriver i romanen del 2: «Kvinnene har bare en kilde til sine erfaringer; deres kjærlighet er deres forstand, deres tro, deres genialitet, deres emansipasjon». Det er brutalt, men sant. Kjærligheten er kvinners eneste arena for å være mennesker, men selv der er de bundet.
Kierkegaard: Mitt mål er å vekke folk fra sine likegyldige liv. Folk må bli mer bevisst over hvordan de lever. Derfor spør jeg deg: Hvorfor gifte seg? Hva skal en kvinne gjøre med sitt liv?
Collett: Jeg er opptatt av den indre utviklingen, men det jeg ønsker å få frem i romanen er at kvinner slår seg til ro med at livet er noe som skjer der ute, og ikke i dem selv. Kvinner fremstår dannet, men er oppdratt til å tenke på andre, ikke seg selv. Og det rammer også menn som ikke får en likeverdig partner, men et vesen som er formet til å underordne seg.
Kierkegaard: Jeg er imot dem som lever sitt liv kun etter slik som andre vil ha det. Jeg kaller dem for spissborgere. Du må leve med lidenskap. Jeg har sagt: «Gift deg, og du vil angre; gift deg ikke, og du vil også angre». Valget er alltid paradoksalt.
Collett: Men jeg viser hvordan kvinner ikke får velge i det hele tatt. Fornuftsekteskapet er normen. Kjærlighetsekteskapet er en drøm. Kvinner kan ikke si høyt hvem de elsker. De må vente på å bli valgt. Du taler om lidenskap. Men hva med dem som aldri får leve den ut?
Collett mener at kvinner og menn er grunnleggende forskjellige, men likevel skal begge ha rett til å velge. Collett skriver om karakteren Sofie fordi Sofie ikke får velge. Hun er derfor ikke bare viktig for romanens handling, hun er også selve budskapet. Mot slutten sier Sofie at hun «vil tilhøre» Rein fremfor Kold, og dette kan ved første øyekast tolkes som et fritt valg. Men Collett lar oss som lesere forstå at dette valget ikke er helt hennes eget. Det er et pseudo-valg, et valg som ser fritt ut, men som er formet av ytre press og samfunnets forventninger. Sofies valg er derfor akseptabelt i embetsklassens øyne, som hadde følgende syn på kvinnens rolle: så lenge kvinnen sier hun velger, er alt i orden. Ikke fordi det er fritt, men fordi det bekrefter normen.
Collett: Amtmannens Døtre er utgitt anonymt, riktignok, og anmeldt av menn. Men jeg skrev den likevel, og slik skildrer jeg Sofies indre utvikling: «Det er ikke for mannens skyld, det er for min egen jeg lærer». Det handler om å ta eierskap til sitt eget liv. Å tenke selv er et opprør, men det er nødvendig. Man kan si at romanen setter problemer under debatt.
Kierkegaard: Det var godt sagt! Men dessverre tror jeg en anerkjent mann vil få æren for å si at det handler om å sette problemer under debatt.
Collett: Det gjør han nok. Men jeg vil få æren for denne romanen. Jeg vil være en stemme for kvinnene.
Kierkegaard: Du skriver for dem som ikke får tale. Jeg skriver for dem som ikke tør tenke. Jeg ser mennesker flykte fra seg selv, fordi det er lettere å være en rolle enn et individ. Fortvilelse, kaller jeg det.
Collett: Jeg ser unge kvinner ofre seg for ekteskap de ikke ønsker, fordi samfunnet sier det er riktig. Undertrykkelse, kaller jeg det.
Uten å vite det, har de skrevet seg inn i historien – hver på sin måte. Kjærlighet, frihet og valg er ikke bare temaer i en roman. De er livets største spørsmål. Og kanskje det nettopp er derfor jeg forestiller meg den samtalen mellom Collett og Kierkegaard, fordi lidenskap, valg og frihet ikke bare er filosofiske begreper, men de er livsviktige. Når vi leser Amtmannens Døtre i dag, leser vi ikke bare en roman. Vi leser en påminnelse om at frihet til å velge, også i kjærlighet, er en rett.
Kilder
Collett, C. (2013). Amtmannens døtre. Gyldendal.
Kierkegaard, S. (2014). Enten-Eller. (K. Johansen, Overs.). Oktober.
Det er en morsom samtale du har forestilt oss! Og det er en podcast som gir god mening: I grunnen er Kierkegaard og Collett begge to viktige eksistensialister. Begge to viser hvordan det å velge for seg selv kommer med en kostnad. Collett skriver rett inn i ett av de store spørsmålet til den store nestegenerasjons eksistensialisten Simone de Beavoir: Hvorfor godtar kvinner de begrensningene som blir pålagt dem? Collett illustrerer godt det Beavoir senere også forklarer: De blir motarbeidet både fra dem fra både trollene og hjelperne i livet (hvis en Askeladd-metafor er lov å melde??), som henholdsvis motarbeider dem fordi de har noe imot at kvinner skal få realisere seg selv, og som motarbeider dem fordi kvinners selvrealisering innebærer en for stor risiko. Derfor er jeg helt enig når du (med Colletts munn) sier at «Å tenke selv er et opprør, men det er nødvendig» – vi står på skuldrene til viktige tenkere som har banet vei for den friheten i kjønnsroller vi har i dag, og vi må fortsette å tenke på egenhånd. Forfattere som disse lar oss reflektere over hvilket samfunn vi ønsker å ha, og forstå at vi faktisk er i stand til å bygge det; vi MÅ bygge det. Det å gi etter for status quo er også et valg som former omstendighetene.
Til slutt vil jeg også benytte anledningen til å være uenig med Collett, når hun gir uttrykk for at menn og kvinner fra naturen er grunnleggende forskjellige; jeg vil heller hold med Beavoir i at samfunnet hittil har skapt de forskjellene man ser. Det er like urettferdig (eller kanskje enda mer), men det er også en bra ting: Når Beavoir skriver at «man fødes ikke som kvinne, man blir det», ligger det nettopp der løftet om et valg; hva kvinnelighet skal være for den enkelte kvinne er opp til kvinnen selv, så snart hun har innsett at hun kan ta makt over valget.
Kildeliste, hvis det er nødvendig:
Beavoir, Simone. (2001). Det annet kjønn. (Bente Christensen, overs.). Pax.