AV MAGNE HÅLAND
«Det står ingenting om dette i Faust» (hvordan stanse en vannkran som lekker). Så begynte han plutselig snakke tysk. Litt sånn tulletysk, akkurat som Erasmus Montanus som snakket usammenhengende latin.
Det var en vannkran som skapte en liten tsunami på kjøkkenet. Min kamerats kommentarer og reaksjoner minte meg på at Ludvig Holbergs Erasmus Montanus lever i beste velgående. Reaksjonen på lekkasjen var tragikomisk i beste Holbergsk ånd. Helt stiv ble han stående å se på vannet som rant utover rommet. Etter et par minutt begynte han å gi uttrykk for at dette var ugreit. I kjent stil formulerte han seg akademisk ved å hevde at; «dette var litt et avvik» og «her må vi sammen bruke våre empiriske evner». Ganske raskt foreslo jeg at han skulle finne stoppekranen. Da spurte han meg; «stoppekran? Hva mener du? Hva er det?» Jeg responderte med et smil; «Du tuller». Nei, det gjorde han ikke! Så svarte han, «du vet, jeg kan ikke sånn praktiske greier jeg. Deretter kom utsagnet på toppen av teksten her.
Det var her det gikk opp for meg. Min bestekamerat har slektskap til Erasmus Montanus. Når han skal skifte dekk på bilen kommer alltid hans far (murer) for å hjelpe han. Slik praktisk kunnskap ser han ikke nytten av å lære. «Pappa fikser»! Min bestekamerat er på lang nær alene her. Det er mange Erasmus Montanuser i vårt kunnskapssteoretiske samfunn. Teoretisk kunnskap er vel og bra. Spørsmål blir, hva skjer den dagen pappa ikke lengre kan skifte dekk for deg? Hva skal generasjon prestasjon da gjøre?
Holberg har flere budskap i Erasmus Montanus. Teksten kan tolkes som, by mot land, overtro mot vitenskap, måtehold versus hissighet, raushet versus misunnelse og latin versus dansk osv. Et av de mest interessante temaene er den akademiske arrogansen. Rasmus Berg vender tilbake til hjembygda etter å ha studert teologi og filosofi i København. Med sin nye kunnskap ønsker han å fremstå som er overlegen herremann i lokalsamfunnet. En skikkelig intellektuell. Problemet er at Erasmus, i likhet min bestevenn, tidvis er fullstendig frakoblet fra det praktiske livet. Et komisk eksempel på dette er når Erasmus fremsetter en klassisk filosofisk syllogisme om mor Nille. Denne går som følger;
- En sten kan ikke fly.
- Mor Nille kan ikke fly.
- Ergo: Mor Nille er en sten.
Denne absurde konklusjonen er teknisk sett logisk, men den er frakoblet virkeligheten. Her ender Erasmus opp med å forvirre og fornærme folket i landsbyen. Det hele blir et eksempel på intellektuell arroganse. Jeg tolker Holberg slik at han er opptatt av utdannelse og opplysning, men at denne må være nyttig. Vi skal få lov å utdanne oss og lære teori. Likevel, vi må ikke glemme våre røtter. Jeppe på Bjerget viser hvor farlig det er å gi uskolerte mennesker makt. Den drikkeferdige Jeppe blir en tyrann. Han mangler dannelse. Kunnskap er også lite verdt dersom vi ikke tar hensyn til konteksten vi befinner oss i. Holberg synes å vise forakt mot elitisme og overfladisk lærdom. Han forsvarer i stedet fornuft, humor, og jordnær visdom. Dette passer inn i dagens politiske satsing i Norge. Vi skal løfte de praktiske fagene. Fagbrevet skal ha høyere status. Vi trenger flere jordnære praktikere av typen Jacob i vårt samfunn. For hva hjelper latin når maten skal høstes inn i jordbruket? Hva hjelper tysk og Faust-anekdoter når en kran lekker?
Jeg valgte å vinkle denne teksten omkring temaet akademisk snobberi fordi jeg har stor respekt for mennesker som besitter praktisk kunnskap. Disse har lenge blitt snakket ned av late og arbeidsskye filosofer i antikken og et stadig mer snobbete akademia. Det var en gang jeg så en filosofiprofessor skifte dekk på bilen sin. Seriøst, «det var en gang». Fysisk arbeid har også i historisk sammenheng blitt koblet til slaveri. Slik sett har det fått en nedvurdert status. Men når sant skal sies, den som skriver denne teksten er egentlig en ulv i fåreklær. En ulv som drikker dyr vin og som gjerne studerer unyttige ting. Jeg er jo Erasmus Montanus jeg også. I likhet med min kamerat, har jeg også arbeidsklassebakgrunn. Nå har vi begge fått høy akademisk utdannelse. Så plutselig skal jeg sympatisere og hylle det praktiske liv. Hvorfor det? Lenge leve dobbeltmoralen her. Hva har egentlig akademikere til felles med min far som i 40 år arbeidet med å skru på biler og min mor som vasket gulv? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at Erasmus ikke er så «galen» når alt kommer til alt. Den arrogante akademikere må også forsvares. Arroganse trenges for å forsvare seg mot feil kunnskap. Type «feil kunnskap» som at jorda er flatt finner vi hos mange uopplyste folk i dag. Flertallstyranniet av falsk kunnskap vil ingen ende ta. Kanskje fordi det gir mange lykke å unngå den harde sannheten. Sånn sett er det jo herlig at Erasmus er villig til å ofre den akademiske sannheten for kjærligheten til sin Lisbet. I dagens fornuftsbaserte teoretiske samfunn er det neppe skadelig å fronte mer følelser.
Kilder,
Holberg Ludvig, Eramsus Montanus
Her presterer du med et godt gjennomført innlegg! Klassikeren og tematiseringen er både relevant og gjenkjennelig i samtidens gang. Måten du presenterer poengene dine er gjennom et investert og kreativt språk som gjør det lett å følge med, samt like innlegget. Også meget bra hvordan du reflekterer både praksis og akademiker sidene av temaet ditt. Kjempe!